29. feb. 2020

Vi er fem av Matias Faldbakken – en roman som skiller seg ut på en positiv måte




Det å lese og høre mye positivt om en roman som Vi er fem av Matias Faldbakken skaper forventninger. Ikke for det, jeg har tidligere lest og skrevet om en annen roman Faldbakken har utgitt:

I innlegget skriver jeg at romanen The Hills skilte seg ut på en positiv måte. Det samme kan man si om romanen Vi er fem. Etter at jeg skrev innlegget;

er romanen nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020 – her fra juryens begrunnelse:

«Da Matias Faldbakken debuterte som forfatter, under pseudonymet Abo Rasul, i 2000, var han allerede en etablert billedkunstner. Fra og med hans forrige bok, The Hills, og i enda sterkere grad i årets roman, Vi er fem, er det som om vi har med et helt nytt forfatter- og kunstnerskap å gjøre.  Stil, språktone og miljøer skiller seg kraftig fra Faldbakkens tidligere produksjon – slik Vi er fem også skiller seg ut fra mesteparten av den norske samtidslitteraturen for øvrig.

Romanen er en usannsynlig blanding av realistisk familieroman, bygdefortelling, sci-fi-eventyr og grøsser i ett. Det er et prov på Faldbakkens romantekniske evner at disse tilsynelatende motstridende premissene ikke får fortellingen til å knele, men tvert imot går opp i en særegen enhet som ikke kunne eksistert noe annet sted enn i akkurat denne romanen.

På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod og Siv, med to barn, hus og hund. Tilsynelatende et vanlig par og en vanlig familie, der det eneste som bryter med normaliteten ligger i Tormods utsvevende rusfortid, som Siv reddet ham fra. Nå lever de som en ganske så konvensjonell familie, der far jobber i verkstedet, mens mor «tar seg» en episode til av en Netflix-serie, med taffelsticks, Cola Zero eller «no’ hvitt i glasset» foran tv-en. Og slik går dagene, det vil si inntil hunden dør og en annen substans kommer inn i deres liv: en leirklump som Tormod får i gave av en gammel venn og svirebror. Med stadig tilførsel av nye substanser og materialer der ute i verkstedet vokser leirklumpen seg, som en slags karslig variant av surdeigsbrød, stadig større og sterkere, til den gradvis antar skikkelse av et handlende, levende vesen. Og så var de igjen fem i familien.»



Jeg skulle likt å vite hva sosiolog Gunnar C. Aakvaag synes om romanen til Faldbakken dersom han har lest den. Med grunnlag i et innlegg her i Morgenbladet: Den som vil forstå vår tid, trenger ikke lese norske samtidsromaner, var han her i Dagsnytt 18 og snakket om tema. Vi er fem skiller seg klart fra romanene Aakvaag viser til han har lest er min mening.

Romanen starter slik:

«La det stå et hus på Råset, ei bygd snaue tre timer nord for hovedstaden. Der bodde Tormod Blystad med familien. Huset snekret han selv mens Siv gikk gravid og kvalm med første unge. Ungen ble kalt Alf. Alf fikk det ikke i hendene som far sin, men Tormod var uansett glad i gutten, nevenyttig eller ikke. Jenta, Helene, lys og fin, ble født fem år senere. Skarp som en syl var hun, og fingernem, ikke minst.

I tillegg til å være en pålitelig kar som brydde seg om familien, var Tormod Blystad uvanlig staut, ja, bent frem kjekk. Dette så han ikke selv, og Siv hadde blitt blind for utseendet hans etter så mange år, men kjekk var Tormod. Stor, slank, flott — velbygd — og han ble bare bedre med årene, som et stykke eik. Folk på bygda skulte og mumlet når familien var på butikken. «Hun Siv traff blink», sa de, det hadde de alltid sagt. «Siv scoret.»

Utvalget var ikke stort på en plass som Råset. Man kunne ikke snakke om at det fantes en liga for Siv og en liga for Tormod. Det var et par dusin ungdommer på hvert klassetrinn, og disse måtte sortere seg innbyrdes. Tormod og Siv fant hverandre på ungdomsskolen, og slik ble det. Tormod reiste aldri, monden kunne han ikke beskyldes for å være, utseendet hans ble aldri kringkastet utenfor bygda.

På videregående hadde de en dramatisk periode, da var Siv og Tormod nær ved å miste taket. Tormod køddet det til og ramlet utfor, men Siv var stor, festet grepet på ny og hjalp han. Dette glemmer Tormod aldri. Man kan si at grunnen Tormod bygde huset til familien på, var hans takknemlighet for Sivs innsats den gangen, og denne historien begynner også der. «

Jeg var litt i stuss i begynnelsen av lesingen. Hva er så spesielt med denne tenkte jeg frem til jeg kom til kapittel 2, side 56 av 200 sider. Etter det tok det av. Den var spennende, ekkel til tider, og jeg lo godt innimellom. Det var ikke bare datteren min sin furby jeg tenkte på da jeg leste romanen til Faldbakken. Jeg har vært på et todagers kurs denne uka der en av kursholderne var fra Mjøstraktene. Det var hans dialekt jeg hadde i hodet når jeg leste selv romanen ikke er skrevet på dialekt. Uansett, Vi er fem av Matias Faldbakken fortjener all heder og gode omtaler er min konklusjon etter å ha lest den.

26. feb. 2020

Hallo, verden (Hello world) av Hannah Fry, en bok om hvordan det er å være menneske i en verden styrt av datamaskiner



Det var i NRK radio programmet Åpen bok at jeg hørte boken til Hannah Fry Hallo, verden bli omtalt. Hannah Fry på bildet over er ifølge forlaget «professor i matematikk ved University College London. Hun jobber med algoritmer for å forstå mønstre for menneskelig oppførsel i ulike deler av samfunnet vårt. Hun har også laget flere TED talks.»



Jeg er ingen teknologi skeptiker. Eller redd for ny teknologi. Tvert imot, jeg sitter store deler av arbeidsdagen foran skjermen og er avhengig av drøssevis av programmer. Men erfaringen min tilsier at man bør ha en sunn skepsis til budskapet om at datamaskiner skal overta for oss mennesker.

Dessverre er det slik at bedriftseiere og ledere i staten får stjerner i øynene med tanke på at ny teknologi kan gjøre at de kan kvitte seg ansatte for å redusere kostnadene. I en slik setting er de svært mottakelige for selgere av ny teknologi. Det får meg til å tenke på kremmerne som gikk rundt på bygdene i gamle dager og solgte alt mulig krims krams.

De som tror boken handler om kunstig intelligens (KI) og bekymringene rundt det, blir skuffet. Hannah Fry skriver at inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer rundt overbefolkning av Mars.

Min erfaring er at ikke alt det som glimrer er gull, også når det gjelder ny teknologi, og at det må være et samspill mellom maskin og menneske. Uten kompetente mennesker kan man ikke utvikle kompetente dataprogram. Det har boken til Hannah Fry bekreftet. Boken var vel verdt å kjøpe og lese.

Fra bokens innledning:

«I denne boken skal vi se nærmere på det voldsomme oppbudet av algoritmer som vi i stadig større grad er avhengige av, kanskje uten å være klar over det. Vi skal se nøye på hva de hevder å være, undersøke den uerklærte makten de har, og konfrontere de ubesvarte spørsmålene vi bør stille oss. Vi skal se på algoritmer som politiet bruker for å avgjøre hvem de skal arrestere, og som gjør at vi må velge mellom å beskytte ofrene for kriminalitet og uskylden til de anklagde. Vi skal få et innblikk i algoritmer som dommere bruker for å fastsette straff for dømte kriminelle, og som krever at vi må avgjøre hva slags rettssystem vi vil ha. Vi skal finne algoritmene som leger bruker for å overstyre sine egne diagnoser, algoritmene i førerløse biler som tvinger oss til å ta stilling til var egen moral, algoritmene som griper inn når vi gir uttrykk for følelser, og algoritmene som kan undergrave demokratiet.

Jeg påstår ikke at algoritmer er dårlige i seg selv. Som du vil få se på disse sidene, er det mange grunner til å være positive og optimistiske med hensyn til det som venter oss. Ingen gjenstand eller algoritme kan være god eller dårlig i seg selv. Det som betyr noe, er hvordan de brukes. GPS ble oppfunnet for å skyte opp atommissiler, og nå kan man bruke det når man skal levere pizza. Popmusikk på repeat er blitt brukt som torturmetode. Og uansett hvor vakker noen har lagd en blomstergirlander, kunne jeg kvalt deg med den hvis jeg ville. Når vi skal danne oss en oppfatning av en algoritme, må vi forstå forholdet mellom menneske og maskin. Hver algoritme er uløselig knyttet til menneskene som lager og bruker den.

Det betyr at dette egentlig er en bok om mennesker. Den handler om hvem vi er, hvor vi skal, hva som er viktig for oss, og hvordan det forandrer seg gjennom teknologi. Den handler om hvilket forhold vi har til de algoritmene som allerede er her, de som arbeider side om side med oss, styrker evnene vare, korrigerer feil, loser problemer og skaper nye underveis.

I boken spor vi oss om en algoritme, når alt kommer til alt, er nyttig for samfunnet. Om vi skal stole mer på maskin enn på var egen dømmekraft, og når vi bør motstå fristelsen til å la maskiner ta kontrollen. Vi skal åpne algoritmene og finne begrensningene deres, og vi skal se nøye på oss selv og finne våre egne. Boken handler om å skille det skadelige fra det gode og avgjøre hva slags verden vi vil leve i .

Fremtiden skjer nemlig ikke bare av seg selv. Det er vi som skaper den.»

Boken til Hannah Fry ble utgitt i 2018 og på norsk i 2020 av Cappelen Damm (Font) som beskriver den slik:

«Hannah Fry tar oss med på en rundtur på godt og på vondt i algoritmenes verden, den verden vi faktisk lever i. I Hallo, verden viser hun oss algoritmenes indre verden, viser frem makten de har, og spør om de virkelig er en forbedring for menneskene de erstatter.

Tenk om du ble anklaget for en forbrytelse, hvem ville du skulle avgjort dommen din - en matematisk konsistent algoritme som ikke er i stand til å føle empati eller en medfølende menneskelig dommer som kan skille galt fra rett? Hva om du vil kjøpe en førerløs bil og må velge mellom en som er programmert for å redde så mange liv som mulig og en annen som prioriterer livene til sine passasjerer?

Dette er bare noen av dilemmaene vi begynner å møte når vi nærmer oss algoritmealderen, et samfunn der maskinene styrer. Allerede nå forteller algoritmene oss hva vi skal se på TV og internett, hvor vi skal gå i byene, og mye mer. Men når vi blir avhengige av algoritmer for å ta store, viktige avgjørelser - innen rettsvesen, helsevesen, transport og finans - reises de store spørsmålene om hvordan vi vil at verden skal se ut.»



19. feb. 2020

Hilde Wangel av Klas Östergren – en roman fritt etter Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness


Romanen Hilde Wangel av Klas Östergren er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er romanen Nora av Merete Pryds Helle og Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk. Romanene ble utgitt i 2019. Jeg har tidligere lest og skrevet om en av romanene i innlegget: 

Før jeg leste romanen til Klas Östergren, så jeg Henrik Ibsens Fruen fra havet og Byggmester Solness i fjernsynsteateret. I begge oppsetningene spiller Minken Fosheim (f. 1956 – d. 2018) Hilde Wangel. Derfor ble det henne jeg så for meg som Hilde Wangel når jeg leste romanen

Etter å ha lest Nora til Merete Pryds Helle gledet jeg meg jeg meg til å lese romanen Hilde Wangel. Men det ble ikke den store leseopplevelsen. Det er ikke noe å si på kvaliteten på språket. Tror også at det at jeg så fjernsynsteatrenes oppsetning var en fordel.  Uten å ha sett forestillingene hadde jeg neppe forstått prosjektet med romanen. Romanen kunne med fordel vært kortere. Jeg gikk lei på slutten av lesingen, og avslutningen ble bare en transportetappe for å få lest ferdig.

Jeg lånte romanen av biblioteket. Og akkurat nå er jeg glad jeg står i kø for å lese romanen til Vigdis Hjorth Henrik Falk. Kjenner at jeg er litt lei Henrik Ibsens akkurat nå.  

Fra bokomslaget til Hilde Wangel: 

«Berlin, 1920-tallet. Hilde Wangel arbeider i et skandinavisk reisebyrå i den tyske hovedstaden. Hun er tilsynelatende frisk, robust og tilfreds med livet. Så får Hilde det første av flere panikkanfall, og hun oppsøker en psykoanalytiker. Kan anfallene knyttes til tidligere hendelser i livet hennes? I behandlingsrommet begynner Hilde Wangel å fortelle: om barndommen i en liten bygd langt nord i Norge; om morens død og farens sorg og skyldfølelse; om stemoren Elidas mørke sider og lengsel mot havet; og om den tilreisende byggmesteren som hun beundret, som nærmet seg henne og som hun, ti år senere, oppsøkte for å gjøre krav på det hun var blitt lovet.


Tilværelsen på kontinentet blir etter hvert uutholdelig, og Hilde Wangel reiser hjem til søsteren Bolette og hennes familie i Oslo. Hilde unnslipper imidlertid ikke skyggene fra tiden i Berlin. Hun gjenopptar kontakten med den tidligere forloveden Jørgen Friel – forsker i mineralogi og nyslått medlem i Nasjonal Samling. Og idet en ny verdenskrig bryter ut, har Hilde Wangel tatt fatale valg.»

16. feb. 2020

P2 lytternes romanpris 2020 (romaner utgitt i 2019) gikk til Vi er fem av Matias Faldbakken



I går  ble vinneren av P2 lytternes romanpris 2020 kåret, dvs romaner utgitt i 2019. Vinneren ble Vi er fem av Matias Faldbakken. Du kan høre alle diskusjonene her på NRK Radio.

I kveld kl 20.40 her på NRK 2 (TV) vil det bli vinnerintervju og prisutdeling.

Som jeg skrev i innlegget: P2 lytternes romanpris 2020 – de seks nominerte, hadde jeg på det tidspunktet ikke lest noen av de nominerte som var:


Forfatter
Boktittel


Maja Lunde
Przewalskis hest


Matias Faldbakken
Vi er fem
Finale
Vinner
Merethe Lindstrøm
Fuglenes anatomi


Jacobsen/Pitz
Mannen som elsket Sibir


Jens M Johansson
Lavterskeltilbud
Finale

Jon Fosse
Det andre namnet
Finale


Jeg har fortsatt ikke lest noen av romanene. Etter å ha hørt diskusjonene til juryen, skal jeg helt klart lese vinnerromanen til Faldbakken. I tillegg skal jeg lese romanen til Merethe Lindstrøm Fuglenes anatomi og Lavterskeltilbud av Jens M Johansson. Boka til Fosse som de fleste i juryen snakket positivt om, er jeg veldig i tvil om jeg skal lese. Jeg må bla i den først. Boken er på over fem hundre sider, og det er mulig jeg forsøker å lese den dersom dette ikke er tettpakkete sider. 

14. feb. 2020

Fyrvokterens datter på Kjeungskjær - bøker og filmer der det å bo på et fyr er tema




«Elida hører til havfolket. De der ute ved det åpne havet er liksom et folk for seg selv. Det er nesten som om de lever havets eget liv. Det er bølgegang, ebbe og flo også. Både i deres tanker og fornemmelser. Og så lar de seg aldri omplante.»

Sitatet over er fra forestillingen Fruen fra havet, som jeg har sett her på NRK for å lese/se meg opp på Henrik Ibsen før jeg starter å lese romanen til Klas Östergren Hilde Wangel. Elida i stykket til Ibsen, er datter til en fyrvokter og har vokst opp ute i havgapet. 

Selv om jeg ikke har oppvokst på et fyr, har jeg vokst opp i havgapet med Nordpolen som neste stopp. Derfor synes jeg det er interessant med bøker og filmer som handler om mennesker som på en eller annen måte er knyttet til havet.





«Med ett dukker noe rett opp av havet: Et rødt, åttekantet tårn med lykt på toppen. Det er ikke bare vår amerikanske venninne fra Chicago som roper «amazing!».

Ei lita kai og et lite naust klynger seg inntil tårnet. På høyttaleren forteller guiden Egbert at vi passerer det berømte «Kjeungskjær fyr», som på folkemunne også kalles «Den røde seiler». Etter hvert som vi nærmer oss det utrolige tårnet, ser vi at synet er sant: Det kommer opp av havet som et lite kobberslott i tre etasjer med lykt på toppen, lue av glass. Jeg tenker på «Ringelihorn», et eventyr av vesterålsdikteren Regine Normann. Der forekommer det et slikt fortrollet slott i havet: Vakkert og skremmende ensomt, med en ubefridd prinsesse inni.
Ida assosierer heller til Tove Janssons fortellerunivers mens hun drar frem skisseblokken:
«Kanskje det er der mummitrollene bor?»

Sitatet og tegningen er fra boken jeg skrev om i innlegget: 




Da jeg leste om fyret Kjeungskjær første gang, var også min tanke at det var dette fyrtårnet Tove Jansson må ha hentet inspirasjon fra. Jeg har latt meg fascinere av Tove Janssons forfatterskap og skrevet mange blogginnlegg om bøkene til Tove Jansson. Men når jeg nå går gjennom bøkene hun skrev, finner jeg ingenting som tilsier at fyret har vært en inspirasjonskilde basert på originaltegningene i bøkene. Det nærmeste må være det åttekantede badehuset som er i noen av bøkene, som dette i boken: Trollvinter (Moominland Midwinter) av Tove Jansson I boken jeg omtaler i innlegget: Biografi: Tove Jansson - Arbeide og elske (Work and Life) av Tuula Karjalainen - en av de beste biografiene jeg har lest.  er det et bilde av en skisse til omslagsbilde til boken Sent i november av det samme badehuset:




Uansett om Tove Jansson kan ha vært inspirert av fyret Kjeungskjær, finske fyr eller badehus, så er historien om Kjeungskjær i boken Norske fyr en reise langs kysten av Ole Olderkjær (1999)

Fyret Kjeungskjær ble opprettet i 1880 og automatisert og avfolket i 1987. I boken til Olderkjær skriver han om et av barna som bodde på fyret som ikke hadde uteareal. Valborg kom til fyret sammen med sine søsken da hun var ett år og bodde på fyret til hun ble 15 år:

«Mange har vanskar med å tru meg når eg fortel at eg er oppvaksen på eit undervasskjer. Det var jo det Kjerungskjær eigentlig var. Kor underleg det heile var, gjekk opp for meg først etter at eg flytta derifrå.»

Det er en fascinerende historie om oppholdet på fyret. Det er ikke rart at det skrives bøker med det som tema. En av de skumleste bøkene jeg har lest er romanen som jeg skrev om i innlegget:



Filmen The Lighthouse er en film jeg håper å få se selv om jeg ikke er spesielt glad i skrekkfilmer. Det blir helt sikkert en mer skremmende filmopplevelse enn denne filmen som jeg skrev om i innlegget:


12. feb. 2020

Terapeuten av Helene Flood – romanen kan være fin påskeuhygge for de som ikke allerede har lest den



«Det er så langt jeg har kommet da jeg ser mot knaggen på veggen der dokumentholderen til Sigurd pleier å henge. Han bruker den til å frakte tegninger til og fra jobb, den er et grått rør i hardplast med en sort bærestropp festet i hver ende, og henger alltid på den samme kroken hvis han har den hjemme. Jeg rynker pannen mens jeg betrakter den tomme kroken. Skulle han ikke kjøre direkte til Thomas og plukke opp gutta? Sa han ikke eksplisitt det? Og hang ikke dokumentholderen på veggen i går kveld?

Jeg har alltid syntes det er uvanlig vanskelig å trekke på skuldrene av inkonsistenser. Jeg ser folk gjøre det, og jeg misunner dem: Skulle ikke innom jobben, nå ja, kanskje jeg misforstod. Skulle dra rett til Thomas, sa han, vel, kanskje jeg hørte feil, kanskje han bare skulle gjøre noe raskt på jobb først. Kanskje han hadde lagt igjen dokumentholderen på jobben, og når jeg husker at den hang her i går, tenker jeg egentlig på i forgårs. Det må være mye lettere slik. De som husker dårligere, virker mye mindre mistenksomme på verden, mindre kranglete. For å ta det nåværende eksempel: Jeg husker, uten skygge av tvil, at vi snakket om det i går, da jeg reiste meg fra sofaen i vår provisoriske sofakrok og gikk bort til denne kjøkkenkroken for å temme ut den siste teskvetten, slenge den brukte teposen i søppelkassen og sette koppen inn i maskinen, husker at jeg snudde meg kanskje en meter fra kjøkkenøya der jeg sitter nå, og sa til Sigurd, så, når drar dere i morgen? Og jeg husker Sigurd så klart som om jeg så et bilde av ham, av den typen med fabelaktig oppløsning, milliarder av megapiksler, så hver urenhet i huden er tegnet i detalj, husker den slitte genseren og de hullete buksene han ofte har på seg om kvelden, at han strøk en hånd gjennom de bustete krøllene, så på meg med smale, trette øyne, som om jeg vekket ham, og sa:

- Øh. Jeg drar tidlig. Prøver å være hos Thomas halv syv.
Og jeg sa:
- Halv syv?
Og han sa:
- Ja. Så kommer vi opp på morgenen, og får hele dagen i bakken.
Så glemte han seg kanskje, og tok med dokumentholderen.
Så skulle han kanskje jobbe litt fra hytta. Så ombestemte han seg og dro innom jobben likevel.»

Sitatet over er fra romanen Terapeuten av Helene Flood. Det er det første signalet hovedpersonen Sara får på at ting kanskje ikke er som de skal være rundt gutteturen ektefellen er dratt på i helga. Jeg som vet at romanen kategoriseres som en psykologisk thriller, kjenner pulsen stige og uhyggen komme krypene når jeg leser dette. Underveis kan jeg kjenne hjertet i halsen flere ganger. Omslaget er creepy synes jeg: 




Jeg har stått lenge i kø for å få lånt romanen av biblioteket. Det var det verdt. Terapeuten ble utgitt i 2019, er nå solgt til 28 land, og 6. februar skrev VG at det kan bli film av boken:


For de som ennå ikke har leste den og liker å lese spenningsbøker i påsken, kan romanen til Helene Flood være midt i blinken. Jeg skal ikke avsløre mer av handlingen enn det forlaget gjør når de beskriver romanen slik:

«Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor over garasjen i den store, arvede villaen hun er i gang med å pusse opp sammen med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd.

Men det går trått med både jobb og oppussing, og en dag legger Sigurd igjen en underlig beskjed på svareren til Sara for så å bli borte. Det gamle, halvferdige huset føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går i hop. Boken er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.»

8. feb. 2020

Nora av Merete Pryds Helle – en roman fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem



Student Helmer kommer oftere og oftere til Lysgården,og faren til Nora er glad for a ha en ung mann i huset, nå som skjebnen har vært så hard mot ham. Det blir fort sånn at Nora kjører med StorePetter til Molde og henter Torvald Helmer ved båten, og på veien tilbake hopper de to av og går en tur rundt Skarvatnet og forteller hverandre hva som har skjedd siden sist, for de drar hjem. Det er Nora som har mest å fortelle, om Gerd som har sett et tre flytte seg litt høyere opp på fjellet, så det fikk bedre utsikt, om at Nora hørte hønsene flakse opp og løp ut med lykten og jagde bort reven; når hun forteller, snur Helmer ansiktet mot henne og ser på henne med det vidunderlig milde blikket sitt og ler høyt midt i den stille luften ved vannet. Nora forteller at hun har begynt å lese noen vanskelige franske dikt, Les Fleurs du mal, heter de, men de høres ikke ut som noe han har lyst til å høre opplest, sier Helmer, han foretrekker mer oppløftende litteratur. Han forteller om studentlivet, om vertinnen som snorker så det lyder som en melankolsk hest, men at det betyr at han er våken store deler av natten og kan studere flittig. Han forteller om hvordan han går rundt i gatene og samtaler med de andre unge mennene, fordi de ikke har råd til å ga inn noe sted, og hvordan de en dag hadde sett en hel rottefamilie løpe inn i bakeriet. Uansett hva han forteller, lyder det vidunderlig, og Nora må hele tiden se på ham; hvis hun vender blikket bort, kjennes det nesten pinefullt; selv om vannet er der foran henne, og fjellene og fuglene i luften over dem, må hun skynde seg å se på ham igjen.

Det er som om de går i ring, tenker Nora,rundt og rundt, som om de går i ring rundt hverandres kropper, som om årstidenes lys smelter sammen i øynene deres, men aldri om, tenker Nora, aldri om faren hennes kommer til å la henne gifte seg med en så fattig mann.»

Sitatet over er fra romanen Nora av den danske forfatteren Merete Pryds Helle og som er fritt etter Henrik Ibsens Et dukkehjem. Romanen Nora er en del av Ibsen Nor, som i tillegg er Vigdis Hjorth med romanen Henrik Falk og Klas Östergren med romanen Hilde Wangel. Alle tre romaner ble utgitt i 2019. Etter å ha lest Nora, gleder jeg meg til å lese romanene Henrik Falk og Hilde Wangel. Alle tre bøkene har jeg lånt av biblioteket



Fra bokomslaget:

«Nora vokser opp på staselige Lysgården utenfor Molde sammen med faren og husets tjenestefolk. Moren er død i barsel, og mens faren fører samtaler om viktige samfunnsanliggender bak en stengt kontordør, spinner Nora og venninnene egne drømmer og forestillinger: om livet som skal komme, om barna de skal føde, om mennene de skal elske. Og en dag flytter en ung student inn på Lysgården. Han heter Torvald Helmer og er alt Nora har ventet på.»

I Henrik Ibsens Et dukkehjem følger vi Nora Helmers vei til innsikt gjennom tre akter. I Merete Pryds Helles Nora følger vi Nora Helmer gjennom et liv.


Har sett på Et dukkehjem for er par år siden. Etter å ha lest Merete Pryds Helles roman ble det en helt annen og mye bedre opplevelse å se forestillingen. Tommel opp for denne romanen!

7. feb. 2020

Dikt: Du må forsøke – fra diktsamlingen Brønnen utenfor Nachors stad (1966) av Hans Børli



Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.
Vil du
løfte ditt eget liv
opp i en høgere sfære,
da må du samtidig løfte
alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,
men du må forsøke, du må
tro det umulige mulig.

Jeg så en gang ei krikk-and
som hamret vingene tilblods
mot isen i elvoset,
– føttene var frosset fast.

Slik
som denne vesle villanda
må du forsøke.

Å løfte heile jorda
med dine korte vinger.

 Hans Børli

2. feb. 2020

Full spredning av Nina Lykke – en roman som treffer tidsånden



Nina Lykkes kritikerroste roman Full spredning utgitt i 2019 har ikke fått drahjelp av bokomslaget. Ufattelig kjedelig.

Utroskaphistorien i romanen kunne lett blitt en traurig affære. Men ikke når en slik historie skrives av Nina Lykke, og at vi i tillegg får servert møtene Elin har med pasientene med Tore, plastskjelettet, som kommentator.

Humoren i romanen traff meg. Som det gjorde med de andre romanene jeg har lest skrevet av Nina Lykke: Oppløsningstendenser (2013) og Nei og atter Nei (2016). Samtidig er det et alvor i den, et alvor som er tidsaktuelt. Det stilles store krav til hva helsevesenet skal kunne gjøres for oss. Forventninger som er skapt av politikere som lover å opprettholde velferdsstaten på et høyt nivå for å sanke stemmer. I tillegg har vi en situasjon der vi mangler fastleger.

All god kritikk mv er vel fortjent er min oppsummering etter å ha lest romanen Full spredning av Nina Lykke. 

Omtale på bokomslaget:

«Elin har flyttet inn på legekontoret sitt, hvor pasientene kommer strømmende dagen lang med alle sine skavanker og lidelser. I to tiår har Elin vært fastlege. Minst like lenge har hun vært gift med Aksel. Men før Aksel fantes Bjørn, som plutselig dukket opp på Facebook, og som har snudd opp ned på alt. Elin vet at noe må løsne, men foreløpig sitter hun fast på kontoret, i en slags katatonisk tilstand. I kroken står plastskjelettet Tore og ler av henne. Og hjemme i rekkehuset sitter Aksel og raser – med mindre han har lagt seg til med den fraskilte nabovenninnen Gro.»

1. feb. 2020

Hedda Gabler som ballett – en magisk opplevelse




I desember fikk studenten og jeg med oss den siste balletten av Nøtteknekkeren på Den norske opera & Ballett. Billetten kjøpte vi allerede i mai. Det var så vellykket at vi bestemte å gå på teater eller ballett når hun kom hjem fra Ungarn før neste semester begynner nå i februar. 

Planen var at jeg skulle få billetter til The Sound of Music som fortsatt går på Folketeatret. Men det hadde jeg glemt, og det var umulig å oppdrive billetter til forestillingen de dagene hun er hjemme. Heldigvis. For vi fikk billetter til balletten Hedda Gabler. 

Ikke er jeg bevandret i ballett. Henrik Ibsen har jeg heller ikke noe sterkt forhold til. Moderne ballett.  Jeg var litt skeptisk selv om jeg leste dette om forestillingen her:

«Hedda Gabler kommer hjem fra Bolsjoj-suksess

I høst danset Nasjonalballetten Hedda Gabler i verdens mest berømte balletthus, Bolsjojteatret. Nå får hjemmepublikummet sjansen til å oppleve Marit Moum Aunes kritikerroste ballett, med musikk av Nils Petter Molvær.»


Før balletten deltok vi på en introduksjon i Operaen.  Forventningen steg under denne halvtimen.


Med Grete Sofie Borud Nybakken i hovedrollen og de andre danserne, og musikken til Nils Petter Molvær, som også var på scenen innimellom, ble dette en magisk opplevelse. Vi satt på sete 5 i Orkesteret. Ikke at det betydde noe for opplevelsen, men det å ha regissør Marit Moum Aune rett bak seg under en slik forestilling ble liksom prikken over den berømte i’en. Jeg er så glad for at vi valgte balletten Hedda Gabler.  

Dersom du lurer på hvem danseren Grete Sofie Borud Nybakken, så ble hun presentert her i Lindmo.

All skepsis til moderne ballett er feid til side ved Hedda Gabler. En ballett som ga oss anledning til å dikte med selv. Akkurat som goder bøker gir leseren anledning til.