«En hvit kanin trekkes opp av en tom flosshatt. Fordi det er en svært
stor kanin, tar dette trikset mange milliarder år. Ytterst ute på de tynne
hårene blir alle menneskebarna født. Slik er de i stand til å undre seg over
den umulige tryllekunsten. Men etterhvert som de blir eldre, kryper de stadig
dypere ned i pelsen på kaninen. Og der blir de. Nå har de det så behagelig at
de aldri våger krype opp på de tynne hårene i pelsen igjen. Bare filosofene
legger ut på den farefulle ferden til språkets og tilværelsens yttergrense. Noen
av dem detter av lasset, men noen klamrer seg fast til hårene i kaninpelsen og
roper ned til alle menneskene som sitter dypt nede i de myke kaninstoffet og
mesker seg med god mat og drikke.
- Mine damer og herrer, sier de. - Vi svever i det tomme rom!
Men ingen av menneskene nede i pelsen bryr seg om det filosofen
roper.
-
Æsj for
noen bråkmakere, sier de.
Så fortsetter
de praten sammen som før: Kan du sende meg smøret? Hvor høyt står bankaksjene i
dag? Hvor mye er det for tomatene? Har du hørt at Lady Di skal ha barn igjen?»
Sofies verden – roman om
filosofiens historie skrevet av Jostein Gaarder ble utgitt i 1991. Utgaven jeg
har lest ble utgitt i 1994, og den har stått i bokhylla ulest like lenge – dvs i
20 år. Men nå er den lest. Innimellom andre
bøker. Årsaken til at jeg leste den nå er at jeg har boken Vestens store
tenkere som jeg har lagt inn i leseplanen og da tenkte jeg at Sofies verden kunne være en form for
oppvarming...den tanken var fornuftig er min konklusjon.
Boken
skrevet av Jostein Gaarder er beskrevet som en suksess. Jeg vet ikke om det er
salgstallene en har lagt til grunn for suksessen. Uansett; det er mange norske lesere som
forteller at de begynte på den, men aldri leste den ferdig. Jeg mener bestemt å
huske at det var en massiv markedsføring da den ble utgitt og det kan forklare
salgstallene. Hvor mange som har lest den ferdig skulle vært interessant å
vite. Ikke minst hvor mange unge lesere den har hatt.
For
romanen er i rettet mot ungdom pga rammen rundt det som er essensen i romanen: filosofiens
historie. Rammen er Sofie Amundsen som snart er 15 år og får underlige brev adressert
til seg i postkassa og i det først brevet ligger det en seddel med spørsmålet:
Hvem
er du?
«Da hun stod ute på
singelgangen med det mystiske brevet i den ene hånden, fikk hun med ett en
underlig fornemmelse. Det kjentes omtrent som hun var en dokke som ved et
trylleslag var blitt aldeles levende.»
Mer underlig skal det bli. For brevene fortsetter å komme, og det neste med spørsmålet:
Hvor
kommer verden fra?
Enda
mer underlig er det når hun får et postkort til Hilde Møller Knag med seg som
c/o med norske frimerker stemplet «FN-Bataljonen.
«Kjære Hilde. Jeg
gratulerer deg hjertelig med 15 års dagen. Som du skjønner, vil jeg gi deg en
gave som du kan vokse på. Tilgi at jeg sender kortet til Sofie. Det var lettest
slik. Kjærlig hilsen pappa.»
Men
så begynner det virkelig å skje ting – for i postkassa ligger det en konvolutt
med maskinskrevne ark der den første forsendelsen har overskriften:
Hva
er filosofi?
Sofies verden er et filosofikurs for
lesere i alle aldre. Det starter med mytene, deretter naturfilosofene,
filosofer som Sokrates, Platon og helt frem til vår tid.
Jeg
skal ikke røpe mer om hva som skjer med Sofie – det synes jeg altfor mange har
gjort i diverse innlegg om boken som er lagt ut på Internett. Hvorfor må man røpe hele handlingen lurer jeg på...
Jeg
ble ikke drevet frem av historien om Sofie, men av filosofiens historie. Jeg
trodde jeg ikke hadde lest noen bøker om filosofi tidligere, men det har jeg. I
bokhylla har jeg en bok skrevet av Henrik Syse: Veien til et godt liv – filosofiske tanker om hverdagslivets etikk.
Husker jeg detaljene i den? Nei, det skal jeg ærlig talt innrømme at jeg ikke
gjør. Sofies verden har inspirert meg til å lese boken til Syse om igjen.
Jeg
kommer heller ikke til å huske detaljene fra det jeg leste i Sofies verden. Den
ga meg et overblikk over filosofiens historie. En del av det jeg leste
synes jeg var tungt stoff. Særlig det som er skrevet om de gamle filosofene. Og
særlig de filosofene som blandet religion inn i sine filosofiske tanker. Når
boken kom til Decartes og fremover ble det mer og mer interessant. Wow-følelsen
jeg fikk innimellom er verdt timene jeg har brukt på den – det er faktisk en
del timer. Bakerst i boken er et register og boken kan fint brukes som et oppslagsverk.
Mandag
morgen før jeg gikk på jobben leste jeg kapitlet om Darwin – om livet som
oppstod i det opprinnelige «havet» eller «ursuppen» som det også kalles for. Tenk;
sa jeg til Happy som er en hyppig gjest på fanget når jeg sitter og leser – vi stammer
fra den samme ursuppa – hun virket veldig fornøyd med den info’n.
Happy spionerer på oss - hva skjer i hodet på en hund - hvordan er Happy's verden - det lurer jeg ofte på - privat foto:
