Fuglekongen av Eva Fretheim - prisene for denne romanen er fortjent

 

«Mamma ringte meg rett før jeg skulle gå av vakt og fortalte at Love var død. Hun ropte det inn i øret mitt, uten noen innledning. Jeg gikk inn på kundetoalettet og låste døra. Stankelbeinene stanget mot det lille vinduet øverst på veggen over meg, de slepte de dinglende beina under seg, for tunge for sin egen kropp. Jeg så på dem mens mamma prata, stemmen hennes var krakilsk, nesten jublende. Hun gjentok de tre ordene flere ganger, som om hun trengte å høre dem selv. Love er død. Etter at vi hadde lagt på, sto jeg der fortsatt, ute av stand til å gjøre noe. Jeg skrudde på springen og skylte håndleddene i kaldt vann, så bøyde jeg meg fram og lot vannet renne over ansiktet, vasket vekk all sminken. Det var akkurat som om årene jagde gjennom meg, alle årene jeg har levd, som å bli sugd baklengs inn i en tunnel.»

Sitatet over er fra første side i krimromanen Fuglekongen av Eva Fretheim. For meg en svært god oppfølger til Dronningland som jeg leste for 2 uker siden.

Fuglekongen ble utgitt i 2024 og med denne romanen vant Fretheim Rivertonprisen- Den-gylne-revolver 2024 og Glassnøkkelen 2025. Her fra juryens begrunnelse for å gi Fretheim Rivertonprisen 2024:

«Fretheims andre kriminalroman er et nedtonet psykologisk drama, der tilsynelatende tilforlatelige hendelser skjer under stort trykk, der skjulte relasjoner og sammenhenger ulmer, og hemmeligheter gradvis og uunngåelig avdekkes. Gjennom korte, effektive kapitler skriver forfatteren elegant og ubesværet med nydelig avgrensing og timing.»

Det stopper aldri å overraske meg hvordan mennesker kan holde på fæle hemmeligheter, lyve, nekte og fortrenge faktum, selv når det ligger oppe i dagen. Dokumentaren Hvorfor hater alle My Martens som fortsatt er på NRK,no er et eksempel. Selv når My Martens konfronterer vedkommende som har stalket henne i mange år, med kamerateam på slep, nekter vedkommende.  Som TV seer er det patetisk og nifst å være vitne til.

For forfattere som Eva Fretheim som skriver gode og velkomponerte bøker er det bare fantasien som setter grenser for hva en krimroman kan handle om. Hun skriver så uanstrengt og troverdig at jeg lar meg rive med fra første til siste side. Tredje roman i serien med politietterforsker Vigdis Malmstrøm er Papirdukkene som jeg gleder meg til å lese.

 Forlagets omtale av Fuglekongen: 

«Da Lars Ove Jansen - på folkemunne kjent som Love - blir funnet død, priser minst en av kvinnene i den lille bygda seg lykkelig. Men etter hvert som politietterforsker Vigdis Malmstrøms team begynner å etterforske saken, går lettelsen raskt over i uro - og panikk. For hva skjedde egentlig den gangen for femten år siden, da Love ble dømt for et bankran uten sikre bevis, og den påståtte makkeren hans forsvant sporløst? 

Fuglekongen er et intenst drama om kjærlighet, sjalusi og de vanskelige familieforbindelsene - og om hvor langt vi kan være villige til å gå for å beskytte dem vi elsker.

På sitt elegante, uanstrengte vis skriver Eva Fretheim frem et gripende psykologisk drama, og beviser for alvor hvorfor hun er en forfatter norske krimlesere bør kaste seg over.»

Min bokverden av Kerstin Ekman - om noen av bøkene som har betydd mest for forfatteren

 

«I den historiske virkeligheten og knapt tjue år etter romanfortellingens begynnelse, siktet våre foretaksomme forfedre seg inn på øya Lindisfarne på Northumbrias nordvestlige kyst. For de kristne var den en hellig øy med et stort og rikt kloster. Her gikk de nå tungt bevæpnet i land og plyndret klosterbygningene for vin og alt spiselig. Kostelige gullbroderte kapper som ble båret foran alteret, sølvbegre og gullgjenstander ble slept av sted, hellige bilder likeså. Munker ble drept, og de som ikke var for hardt skadet, ble tatt som slaver. Det var en total katastrofe for den lille øya.

Jeg leste en gang at disse røverne i sin merkantile listighet tok med seg liket av sankt Cuthbert i kisten for å selge den hellige abbedens og eremittens levninger lenger nede i landet. Den kilden har jeg mistet, og kanskje var det en skrøne. Slike oppsto etter katastrofen. En del kan man nok tro på. Sankt Cuthbert ligger begravd i katedralen i Durham, mye lenger nede på den nordøstlige kysten, så liket ble i hvert fall flyttet. Av hvem, eller hva det kostet, vet vi ikke.»

Sitatene over er fra kapitlet Stormen og gnisten i boken Min bokverden av Kerstin Ekman utgitt i 2023 og på norsk i 2025. Bildene tok jeg på en tur til Lindisfarne (også kalt Holy Island) son ligger utenfor kysten av Norrthumberland (England). Et fantastisk sted og jeg var der en høstdag med nydelig vær. Anbefales. 

I 2013 leste jeg Ekmans Grand Finale i svindlerbransjen, og i 2023 Løpe Ulv og Guds barmhjertighet, første roman i trilogien Vargskinnet. Men den boken som jeg husker best er Hendelser ved vann. Den leste jeg så langt tilbake som i 1996. Boken var god, men skremmende å lese.

«Det er fint å tenke på verdenene som finnes i bokhyllene. Dem kan jeg alltid gå inn i. For bøkene har jeg den samme følelsen som jeg hadde da jeg var barn. Det er så mye tett nærvær i dem. Djevelen kommer haltende på bukkefoten sin etter Hjalmar Söderberg i Hjärtats Oro. Pierre Bezukhov virrer rundt i palasset der faren ligger for døden. Heinrich Heine står i den tyske tollen på reise fra Frankrike og tollbetjenten roter etter forbudte bøker i bagasjen hans. Men smuglergodset sitt har han i hodet, så han kan hånflire av nidkjærheten deres. Josef sitter naken og flørter med månen i Josef og hans brødre, og faren kommer vandrende med en lang stav i hånden for å ta en alvorsprat med yndlingssønnen som er på religiøse villspor. I Olle Hedbergs Dockan dansar, klockan slår venter fruen i huset på at de endelig skal ringe fra kontoret og si: Grossisten døde nettopp.»

Sitatet over er fra kapitlet Hvordan skal man lese?. I kapitlet Ta vare på det du ser skriver hun om boken Bannlyst av Selma Lagerlöf. Der gode venninner fikk forfatteren Selma Lagerlöf til å forandre historien slik at den ble noenlunde appetittlig. Ekman skriver at hjelpen hun fikk ikke var til fordel for romanen.

Ekman skriver at for henne er opprinnelsen til en historie er alltid et syn:

«Et lite blått telt med sovende mennesker på et sted der jeg aldri før hadde sett et telt. Tanken som dukker opp, er stygg: det ville vært lett å drepe menneskene der inne med en kniv rett gjennom teltduken.»

I slutten av kapitlet Ta vare på det du ser  skriver Ekman:

«Jeg kan ikke lære et annet menneske å skrive. Men én ting vet jeg: Slipp ikke noen inn i manuskriptet ditt. Der er din hemmelighet og ditt tilfluktssted. Så lenge ingen andre har rørt ved ordene, er alt mulig.

Og hvordan lærer man å skrive? Man må selvfølgelig ha et medfødt talent for å dikte opp og god språkfølelse. Men ellers er mitt råd: Les en god bok. Du har hele verdenslitteraturen til rådighet.»

Jeg er glad for at Ekman ikke slapp inn venninner eller andre inn i manuskriptet til Hendelser ved vann som står i bokhyllen min. Det er en roman som står på lista for gjenlesing. Særlig etter at jeg så filmatiseringen av boken. Det gjør også Min bokverden, og da tenker jeg på deler av boken. For jeg synes ikke alt hun skriver om var like interessant å lese om. 

I kapitlet Blir man klok av å lese? skriver Ekman om Thomas Manns bok Trolldomsfjellet. Jeg har ikke lest bøker av Thomas Mann og Trolldomsfjellet har et sideantall som advarer meg om å lese den. Ekman har lest romanen flere ganger og skriver dette om gjenlesning og å lese tykker bøker:

«Er det dumt å gi seg i kast med så tykke og gode bøker så tidlig i livet at man ikke helt kan forstå dem? Det tror jeg ikke. Man kommer jo inn i en fascinerende verden, og man kan vende tilbake til den og forståelse av mye man ikke skjønte i første omgang. Hver gjenlesning åpner nye rom i historien. Og i beste fall åpner den ukjente rom inne i en selv.»

Forlagets omtale av boken:

«Kerstin Ekman har brukt et liv på å lese, nå skriver hun om det hun har lest. I 24 kapitler speiler hun sitt eget liv gjennom lesningen av noen av de bøkene som har betydd mest for henne, fra Ibsen og Bronte til Sandel og Roth. Hun skriver om bøker som venner, bøker som gav trøst og om hvordan skriving og lesning henger uløselig sammen. Hun skriver om vår samtid, om naturtap, krig og om hvorfor et kyss på en benk i regnet i Stadtsparken i Stockholm gjorde at Kerstin Ekman aldri fikk lest Kong Ødipus.

Den perfekte gave til alle som elsker bøker, en bok du vil forsvinne inn og aldri ha lyst å komme ut av igjen. En bok som får deg til å ville lese og lese.»

 

Dronningland av Eva Fretheim - god krim - ser frem til å lese Fuglekongen

 

«Lyset falt skrått inn i møterommet, det sto et tre utenfor vinduet med blanke lysegrønne blader. Alle satt helt stille mens Naima gikk gjennom hvem den døde kvinnen i bilen var. Det var skummelt fort gjort å oppsummere et helt liv, å få alt presset inn i noen korte setninger, men uten at disse setningene røpet så mye om hvordan det egentlig var, hvordan det føltes å hete May-Britt Lange, å være 42 år, barnehageassistent, ha en 12 år gammel datter som hun ikke bodde sammen med, bo i en leilighet i underetasjen av et bolighus, ha foreldre som ikke var i live og en søster som bodde i Oslo. Å dø alene i en bil som treffer fjellveggen akkurat der en gårdsvei svinger ut på riksveien, å oppleve at alt blir klippet tvers over, slik at trådene kuttes i løse lufta, sånn.»

 Eva Fretheim bor, som meg, i Moss og jobber som journalist i Moss Avis. I 2022 debuterte hun som krimforfatter med romanen Dronningland. Romanen er den første i en serie på foreløpig fire bøker med politietterforsker Vigdis Malmstrøm i hovedrollen. Neste bok i serien, Fuglekongen, er på lista over bøker jeg skal lese når den er ledig på biblioteket. Jeg har store forventninger til neste bok etter å ha lest Dronningland.

Dronningland er en type krim jeg liker å lese. Selv om jeg har lest mye positivt om Eva Fretheims bøker hadde jeg ikke forventet at jeg, som leser lite krim, skulle like den så godt. Boken er spennende. Den har en handling som er troverdig. Både hva angår etterforskningen og hvordan de ulike aktørene i historien møter politiet. Det er god fremdrift uten å være heseblesende.

Vi kan ofte lese og høre naboer som er i vantro når brutale drap skjer på bygda. «At slike grusomme handlinger skjer her», sier de til journalistene. «Her som det er så stille og fredelig». Men drap og forsvinninger skjer også på bygda. Jeg vokste opp der en av våre nærmeste naboer forsvant sporløst og aldri er blitt funnet. Spekulasjonene var mange. Var hun drept, i så fall, hvem kunne gjort det. Hadde hun rømt. Begått selvmord. Utsatt for en ulykke, Innimellom dukket forsvinningen opp som en historie i ukeblader. Nå er de mange år siden forsvinningen. De som eventuelt kjente til hva som skjedde med henne er døde alle sammen. Men jeg antar at det er flere enn meg som fortsatt lurer på hva som skjedde.

I romanen til Eva Fretheim er de bedre utstyrt til å finne ut av hva som er årsaken til May-Britt Langes død:

«De var fire personer i rommet. Vigdis, som var etterforskningsleder i saken. Naima Saleem, krimetterforsker som var kommet hit til stasjonen som nyutdannet for åtte år siden.

Hun satt med blikket på PC-skjermen og leste opp det de visste om den døde kvinnen. William Lund, nyansatt, fra Oorårets kull på Politihøgskolen, satt med laptopen oppslått i fanget og tok notater. Da han hadde fortalt at han ikke gjorde noe særlig annet på fritida enn å spille dataspill, streifet det Vigdis at det kanskje var håp for hennes egen sønn. Lent mot veggen satt Bård Jensen, krimtekniker og gammel ringrev. Han hadde vært her på stasjonen i en årrekke, gjennom hele omleggingen av krimteknikken, fra analogt til digitalt. Vigdis' erfaring var at det skulle temmelig mye til for å sette Bård i bevegelse, men når han først kom opp i tempo, var han tilsvarende vanskelig å stoppe.

Nå så hun på kroppsspråket hans at han gjerne Ville prate. Han hadde fått May-Britt Langes Dodge Dart inn i garasjen dagen før og holdt på til seint på kveld. Men han måtte vente. Vigdis så på kollegaene:

Jeg syns vi skal angripe dette helt åpent, med utgangspunkt i tre hypoteser. Det kan ha vært en ulykke. Det kan ha vært et selvdrap. Eller, det kan ha vært påført henne. For eksempel ved at noen har presset henne av veien. Foreløpig kan vi ikke utelukke noe, og jeg foreslår at vi begynner med å lete bredt etter fakta som kan styrke, svekke eller utelukke disse hypotesene. Vær så god, Bård?

Bård slo på PC-en, som var koblet til storskjermen på veggen. Han fant fram til et foto fra ulykkesstedet, tatt fra riksveien.»

Forlagets omtale:

«En bil har kjørt inn i en fjellvegg. Bak rattet sitter en 42 år gammel kvinne. Død.

Etter hvert som nyheten om dødsfallet sprer seg i bygda, blir det klart for politietterforsker Vigdis Malmstrøm at noe ikke stemmer. Skadene på bilen burde ha vært større. Det er ingen bremsespor på veien. Og veska, den ligger i baksetet – som om det har vært en passasjer med i ulykkesbilen.

Samtidig brer uroen seg på gården til brødrene Jonny og Jarle Svartskog. Hvordan skal det gå med bilene de kjøper og selger når politiet banker på? Hvem er egentlig Unn Hansen, som holder til på gården, som driver birøkt i skogen, og som ingen vet hvor kommer fra? Og hva skjedde egentlig den sommerdagen for to år siden, da ei nitten år gammel jente forsvant sporløst fra bygda?

Mens Vigdis gjør det hun kan for å nøste opp i de stadig mer innviklede trådene, glir våren over i trykkende sommervarme. Og i skogen summer biene, på oppdrag for dronningen. Uten henne har de ingen sjanse.

Med Dronningland har Eva Fretheim skrevet en krimroman utenom det vanlige. I et elegant, fortettet språk fortelles en historie om sjalusi, hevn, begjær og løgn – og om dronningers uunngåelige skifte.»