«Møt
Magnhild. Fordi du fortjener det. En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen
om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen.
I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelduft. Magnhild. En chick lit-roman for deg som hater chick lit.»
I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelduft. Magnhild. En chick lit-roman for deg som hater chick lit.»
Vel,
om jeg fortjente å lese romanen skal jeg ikke ha sagt. Men jeg synes det var en
festlig bok og godt skrevet. Muligens fordi jeg ikke har
særlig sans for kjærlighetsromaner. Jeg hater ikke chick- lit, men jeg leser
det bare ikke. Fordi det er så mange andre bøker å lese. Jo, jeg har lest bøker
i kategorien. F eks den første med Bridget Jones som jeg leste før den ble filmatisert
og likte veldig godt. Men jeg kommer ikke til å lese nr 2 og 3 av redsel at de
kommer til å ødelegge inntrykket jeg sitter igjen med etter den første boka. Filmene
har jeg sett flere ganger. Jeg fant mer humor i Bridget Jones enn jeg gjorde i Magnhild.
Boken
om Magnhild gir ikke grunnlag for noen dypgående analyse. Ikke er jeg rett
person til det heller. Men det er en del jeg undrer meg over ved denne
Magnhild. I
dette intervjuet med NRK sier forfatterne at de ved denne boka tar et
oppgjør med A-4 livet:
«Den
30 år gamle kvinnelige hovedpersonen i forfatternes debutroman er i opposisjon
til folk som mener de vet best hvordan folk bør leve. Både familie og venner
rundt henne venter nå på at hun skal gifte seg og få barn – leve A4-livet.
Venninnene hennes er opptatt av ting som ikke interesserer Magnhild.»
At folk skal ha deg inn i A-4 boksen starter omtrent fra en blir født. Lista er lang; her kan det skrives mange bøker om tema. Og det blir bare verre og verre. I voksenlivet som eksempel; det er
like ille om ikke verre når du f. eks har fått deg en samboer og ikke ønsker deg
barn. Hva med ungkarer som runder 30; presset mange opplever er regelrett
mobbing.
Men, jeg vet ikke helt om det hadde vært så interessant å leve det livet Magnhild lever. Ikke er jeg så sikker på hva hun vil heller. Hun minner meg om sinna-Ove. Bare det at han hadde grunner til å være sinna. Det såkalte "presset" er vel ikke akkurat så mye å sutre over. Hun har jo stor grad av frihet til å gjøre akkurat som hun vil.
Men, jeg vet ikke helt om det hadde vært så interessant å leve det livet Magnhild lever. Ikke er jeg så sikker på hva hun vil heller. Hun minner meg om sinna-Ove. Bare det at han hadde grunner til å være sinna. Det såkalte "presset" er vel ikke akkurat så mye å sutre over. Hun har jo stor grad av frihet til å gjøre akkurat som hun vil.
En ting jeg undrer meg over er vennene hennes.
Hvorfor har hun ingen mannlige venner. Det er bare venninner der de
fleste har konvertert fra kjønnsobjekt i Oslos uteverden til verpesyke høner. Tenker
at Magnhild var den typen som hadde kompiser ikke bare p-venner... (P-ordet må
man tåle å lese om skal man lese denne!)
Tror jeg stopper der. Slutten
tilsier at her kommer en oppfølger. Men jeg kan ikke si at jeg håper at den
kommer. Jeg har dårlig erfaring med oppfølgere, enten det gjelder bøker eller
TV-serier. Dessuten; tenk Magnhild som 40 år med i samme tempo hva angår alkohol og røyk; det kan ikke være et like lekkert syn som hun beskrives her i denne boken...