31. mars 2014

Magnhild – En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning av Inger Johanne Sætherbakk og Guri Idsø Viken



«Møt Magnhild. Fordi du fortjener det. En gang i livet vil du lese den perfekte kjærlighetsromanen om et magisk møte mellom to mennesker. Dette er ikke den romanen.

I denne boka møter du Magnhild. Med et glass bourbon i handa, en statlig mellomlederjobb på CV-en og en barista under skjørtet klarer hun seg godt alene. Hun har jo også kollegene med sitrusallergi, ei høykulturell venninne i Morgenbladet og en litt for forelska partysvenske. Bli med inn i en verden der menn er objekter, kultureliten blir kastrert og hverdagslykka er kjemisk fri for lavendelduft. Magnhild. En chick lit-roman for deg som hater chick lit.»

Vel, om jeg fortjente å lese romanen skal jeg ikke ha sagt. Men jeg synes det var en festlig bok og godt skrevet. Muligens fordi jeg ikke har særlig sans for kjærlighetsromaner. Jeg hater ikke  chick- lit, men jeg leser det bare ikke. Fordi det er så mange andre bøker å lese. Jo, jeg har lest bøker i kategorien. F eks den første med Bridget Jones som jeg leste før den ble filmatisert og likte veldig godt. Men jeg kommer ikke til å lese nr 2 og 3 av redsel at de kommer til å ødelegge inntrykket jeg sitter igjen med etter den første boka. Filmene har jeg sett flere ganger. Jeg fant mer humor i Bridget Jones enn jeg gjorde i Magnhild. 

Boken om Magnhild gir ikke grunnlag for noen dypgående analyse. Ikke er jeg rett person til det heller. Men det er en del jeg undrer meg over ved denne Magnhild. I dette intervjuet med NRK sier forfatterne at de ved denne boka tar et oppgjør med A-4 livet:  

«Den 30 år gamle kvinnelige hovedpersonen i forfatternes debutroman er i opposisjon til folk som mener de vet best hvordan folk bør leve. Både familie og venner rundt henne venter nå på at hun skal gifte seg og få barn – leve A4-livet. Venninnene hennes er opptatt av ting som ikke interesserer Magnhild.»

At folk skal ha deg inn i A-4 boksen starter omtrent fra en blir født. Lista er lang; her kan det skrives mange bøker om tema. Og det blir bare verre og verre. I voksenlivet som eksempel; det er like ille om ikke verre når du f. eks har fått deg en samboer og ikke ønsker deg barn. Hva med ungkarer som runder 30; presset mange opplever er regelrett mobbing.  

Men, jeg vet ikke helt om det hadde vært så interessant å leve det livet Magnhild lever. Ikke er jeg så sikker på hva hun vil heller. Hun minner meg om sinna-Ove. Bare det at han hadde grunner til å være sinna. Det såkalte "presset" er vel ikke akkurat så mye å sutre over. Hun har jo stor grad av frihet til å gjøre akkurat som hun vil. 

En ting jeg undrer meg over er vennene hennes. Hvorfor har hun ingen mannlige venner. Det er bare venninner der de fleste har konvertert fra kjønnsobjekt i Oslos uteverden til verpesyke høner. Tenker at Magnhild var den typen som hadde kompiser ikke bare p-venner... (P-ordet må man tåle å lese om skal man lese denne!)

Tror jeg stopper der. Slutten tilsier at her kommer en oppfølger. Men jeg kan ikke si at jeg håper at den kommer. Jeg har dårlig erfaring med oppfølgere, enten det gjelder bøker eller TV-serier. Dessuten; tenk Magnhild som 40 år med i samme tempo hva angår alkohol og røyk; det kan ikke være et like lekkert syn som hun beskrives her i denne boken...

30. mars 2014

Nordkapp er ikke Europas ende, det er dets begynnelse (Karel Čapek) / Ved Nordkapp (Peder Balke)

Mandag 24. mars 2014 leste jeg i Aftenposten: «210 år etter at Peder Balke ble født, skal arbeidene hans vises i National Gallery i London." 

I artikkelen står det at det ikke er ofte en norsk kunstner slipper til med egen utstilling ved National Gallery, og at forrige gang det skjedde «var vel Munch for en drøy generasjon siden.» Peder Balke (1804-1887) var den første som malte fra Nord-Norge:

«Han var viktig for oppdagelsen av det nordnorske landskapet i kunsten, og skildret denne i sin egen eksperimentelle teknikk.»

Jeg kan ikke skryte på meg å være bevandret i malerkunstens verden. Men jeg har lest denne boken Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem
som jeg har tilknyttet så mange innlegg her på bloggen at jeg har mistet oversikten.  

Boken er bl a illustrert med flere bilder av Peder Balke og det var derfor jeg ble oppmerksom på artikkelen i Aftenposten. Bl a maleriet Fra Nordkapp (1840). En i «reisefølget» er Karel Čapek ( 1890 – 1938) som ofte er sitert, her er et utdrag fra hans ironiske beretning om sitt møte med Nordkapp:

«Jasså, Nordkapp. Man kunne si at Europa sluttet litt brått, som hugget av; og litt trist. Sannelig, det er som et sort boksnitt. Hvis man nærmer seg Europa fra nord, kunne man kanskje si: Herregud, hva er dette for en trist og stor øy? – Ja, det er et rart land, et bekymringens land, det kalles Europa; her kunne det være et paradis på jorden, men hvem vet, på et eller annet vis ville det ikke gå; derfor står denne advarende, sorte bergtavlen her...Europa har bestandig vært litt omhyggelige med sin verdighet; så forespeiler det i det minste en flottere ende enn det virkelig har. Nei, da, det er ikke Europas ende, det er dets begynnelse. Europas ende er der nede blant folk hvor de har det aller mest travelt. «




29. mars 2014

Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? (Why Be Happy When You Could Be Normal?) - av Jeanette Winterson

«Da jeg ble født, ble jeg det synlige hjørnet av et sammenbrettet kart. På kartet var det mer enn én vei. Mer enn et bestemmelsessted. Kartet som er selvet som folder seg ut fører ikke akkurat noe steds hen. Pilen som sier DU ER HER er din første koordinat. Det er mye du ikke kan endre når du er barn. Men du kan pakke til reisen...»

Et sitat fra denne boken som jeg ble gjort oppmerksom på ved en anmeldelse av Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten 16. mars 2014.  Jeg er enig med anmelderen at den er «Et modig, ja til livet, litteraturen og til kjærligheten.» Men også dette:

«Og denne helt spesielle utgivelsen levner ingen tvil om hvorfor bøker aldri må ses på som luksus for eliten (bibliotek – Norge burde bruke den for alt det den er verdt), og hvorfor litteraturen bokstavelig talt kan bety forskjellen på liv og død.» 


«Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.»er åpningslinjene i Anna Karenina av Leo Tolstoj.  

Det blir feil av meg å påstå at min barndom var ulykkelig. Men mitt forhold til min mor var ulykkelig så lenge hun levde. Eller ulykkelig, det høres patetisk ut. Vi hadde ingen god kjemi og kom derfor dårlig overens. Kanskje dere er for like, sa en venninne av meg engang. Mulig det er forklaringen. Uansett: det har preget meg og preger meg fortsatt på godt og vondt. Men det opptar heldigvis ikke så stor plass i livet mitt nå som det gjorde tidligere.

Derfor er det noen av Jeanette Wiltersons betraktninger i den selvbiografiske romanen Hvorfor være lykkelig når du kan være normal, utgitt i 2011 og på norsk i 2014, jeg kan nikke gjenkjennende til. Her er link til hvordan Forlaget Oktober presenterer romanen som jeg har lånt av biblioteket.

Barndommen til forfatteren var ekstremt ulykkelig. Pga av adoptivmoren. 

Jeanette ble født i Manchester i 1959. I 1960 ble hun adoptert av det barnløse ekteparet Winterson som bodde i byen Accrington.  Hvorfor adoptivmoren ikke fikk, eller ikke kunne få barn, kjenner forfatteren ikke til, men:

«Hun hatet å være en ubetydelighet, og som alle barn, adopterte eller ei, har jeg måttet leve ut noe av hennes ulevde liv. Vi gjør dette for våre foreldre – vi har egentlig ikke noe valg.»

Hun vokste opp i en arbeiderklassefamilie der morens religiøsitet ble en galskap. Det var Jesus og pinsemenigheten Elim som styrte deres liv. Og morens drøm for Jeanette var at hun skulle bli misjonær.

«Hver dag ba fru Winterson: Herre, la meg død. Det var tungt for meg og faren min.»

Forfatterens tanker om adopsjon er mange:

«Spedbarnet skytes ut i en ukjent verden som bare lar seg fatte gjennom en eller annen form for fortelling – slik lever vi alle, naturligvis, det er vårt livs fortelling, men adopsjon kaster en inn i fortellingen etter at den har begynt. Det er som å lese en bok der de første sidene mangler. Det er som å ankomme etter at teppet er gått opp. Følelsen av at noe mangler forlater en aldri – det er ikke mulig, og heller ikke ønskelig, fordi det er noe som mangler.»

Trassen, raseriet og fortvilelsen som Jeanette opparbeidet seg pga det grusomme regimet hadde sine følger:

«Det meste av livet har jeg slåss på bare nevene. Den som vinner er den som slår hardest. Jeg ble slått som barn, og jeg lærte meg tidlig ikke å gråte. Når jeg ble låst ute om natta, satt jeg på trammen til melkemannen kom, drakk opp begge flaskene, lot tomflaskene stå for å gjøre mor rasende og gikk på skolen.»

For Jeanette ble bøker fristedet, ikke minst biblioteket. Interessen for litteratur var medvirkende til at hun fikk plass på Oxford. Men hos familien Winterson var romaner forbudt. Det var Djevelsens verk skrevet av sexgale bohemer som brøt alle regler og ikke gikk på arbeid. Boklageret med romaner Jeanette hadde skjult under madrassen fant monstermoren og brente opp ute på gårdsplassen:

«Om morgenen lå det spredte tekstbiter over hele bakgården og i smuget bak huset. Svidde bokpuslespill. Jeg tok vare på noen av bitene.
  Det er antakelig derfor jeg skriver som jeg gjør- samler sammen bitene, usikker på den sammenhengende fortellingen. Hva er det Eliot sier? ‘Med disse stumper har jeg støttet opp ruinene’...Jeg så utover, og det så ikke ut som et speilbilde eller en verden. Det var stedet jeg var, ikke stedet der jeg ville være. Bøkene var borte, men de var ting; det de inneholdt lot seg ikke ødelegge så lett. Det de inneholdt var allerede inni meg, og sammen skulle vi greie å komme oss vekk.
   Og da jeg stod over den ulmende haugen av papir og skrift, ennå var den varm den kalde morgenen etterpå skjønte jeg at det var noe annet.
   Faen heller; tenkte jeg; jeg kan skrive dem selv.»

Sex var noe som ikke fantes i morens liv og skulle heller ikke finnes i andre liv. Så da Jeanette ble forelsket i en jente forlot hun som sekstenåring huset hun hadde vært så ulykkelig i. Morens avskjedsreplikk er blitt bokens tittel: Hvorfor være lykkelig når du kan være normal...

Dette er ingen rettlinjet fortelling som forfatteren selv er inne på. Til tider noe fragmentert. En bok som også handler om forfatterens leting etter sin biologiske mor. Det som er bra, det meste i den, er veldig bra og tankevekkende lesning. Det er så mye av det hun skriver som er verdt å sitere. Om en barndom som har gitt store skader, men mest av alt styrke. Et løvetannbarn.


Jeanette Winterson er født i 1959 i Lancashire, England. Hun var adoptivbarn i et strengt frireligiøst hjem, og denne oppveksten gjorde hun bruk av i debutromanen Ikke bare appelsiner [orig. 1985], som ble en internasjonal bestselger og ble tildelt Whitbread-prisen for beste skjønnlitterære debut. I 1990 ble boka dramatisert som tv-serie. Den vant flere store priser, deriblant The British Academy of Film and Television Arts [BAFTA] for beste drama og Prix Italia.

Jeanette Winterson har skrevet ti romaner, flere av dem prisbelønt. Hun har også skrevet noveller, essay, barnebøker, og arbeidet med teater, tv og radio. Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? utkom i England i 2011.


26. mars 2014

Hjemgjeld av Ronny Trælvik - beklager, men denne boken synes jeg er nær grensen kriminelt dårlig



“William Blix har forlatt Nord-Norge og en fortid som nyhetsjournalist. Nå lever han et anonymt liv i hovedstaden med en jobb han ikke trodde eksisterte. Han bærer på et savn etter sin forlovede som forsvant på mystisk vis. Men da fortiden innhenter ham i form av en desperat handling midt i Oslos gater, tvinges han til å returnere. I nord venter flere dramatiske hendelser, og en uløst mordgåte – like nervepirrende som den føles umulig å oppklare.”

Nord norsk krim, lite forlag, og en anmeldelse på Folkebladet.no som gir denne terningkast 5 gjorde at jeg takket ja til å få den tilsendt. En hyggelig bokpakke med påskeegg med smågodt i, mango-te og tesil som jeg manglet gjorde meg ikke mindre entusiastisk.

Så begynte innleggene om hva andre bloggere mente om den å komme på Bokblogger.no. Det var flere enn meg som hadde fått godispakke og bok. Hmmm, hadde jeg sagt ja til "katta i sekken"... Innholdet i påskeegget var oppspist...

Vel, jeg satte i gang med friskt mot på søndag. Men jeg ble sørgelig skuffet. Det som kommer nå er ikke god reklame for denne boken. Ikke en gang patriotismen for Nord Norge gir den et plusspoeng. Noe av det kan nok henges opp på knaggen at jeg leser lite krim. Men for meg er denne boken temmelig nær kriminelt dårlig. Dette er forfatterens ellevte bok og den første som er plassert i sjangeren krim. Han gir ut bøkene på eget forlag, Bok i Nord.  

Søndag ble det til mandag. På mandag kveld hadde jeg kommet til ca side 100 og jeg så ikke frem til fortsettelsen. Men har man sagt A så får man si B; og i tillegg spist innholdet i påskeegget...

Tirsdag morgen var jeg i et elendig humør. Herrefred, en dag til i dette elendet. Fresia tørket av kjøkkenbenken så kniver og ostehøvler føk rundt i rommet. "Skal du begå selvmord» skrek jeg opphisset til lille rosin-kose der hun stod og håpet på en smakebit av gulosten og ble truffet av en kniv – «hva om det hadde vært brødkniven som ramla på deg...» 

Tiggeguri - Happy som kunne blitt et offer for min vrede 



Det ble ikke bedre av at Sønnen av Nesbø skrek til meg fra vinduet til Norli på vei til jobben. Hvor mye reklame skal krim-kongen ha... Nå er det nesten ikke det sted jeg har sett reklame for boka. Ikke engang trappegang opp i 6. etasje fikk ut frustrasjonen. Hvorfor får jeg ikke opp døra – ikke rart når jeg brukte bankkortet. 

Fresias plan for ettermiddagen var: jeg skriver et fresende innlegg om det overmettede markedet for krimbøker...som frister alle slags amatører til å gi ut bøker. 

Vel; på ettermiddagen satte jeg i gang igjen. Da jeg kom til ca side 180 kjente jeg hysteriet tok meg – det ga seg utslag i at boken kom i et komisk skjær. Og hva skjer i slike situasjoner; jo da kommer melodien til serien Soap frem og jeg kjenner meg som Burt Campbell:



Nå gir jeg meg – dette er såpe-krim; jeg skriver et innlegg om at jeg har kastet inn håndkleet. Nei, svarte f..., nå skal du lese den ferdig og så får dette bli en lærepenge neste gang du føler deg smigret over å forespørsler fra forlag, var den strenge beskjeden jeg ga til meg selv. 

Onsdag ettermiddag og den er lest ferdig. 350 sider. Herregud så glad jeg er for at jeg ikke gjemte den til påsken som først tenkt! 

Hva er det med boken som gjør at jeg synes den er dårlig. Språket - den får ikke plusspoeng på dette området heller. Men det gidder jeg ikke gi eksempler på. Det er ubetydelig sammenlignet med handlingen. For det som er mye verre for meg er det såkalte plottet.  Det er helt elendig etter min smak. Har forfatteren overhodet hatt en plan eller har veien blitt til imens han skrev. Akkurat som jeg gjorde da jeg skrev stil på barneskolen. Nå finnes det ingen fasit hva angår bøker. Men det er som om anmelderen og jeg ikke har lest samme bok. Hvordan er de bøkene han gir terningkast 3 tro når denne får 5. Er det drømmen om en lokal Nesbø som helt har tatt overhånd...

William Blix er hovedpersonen. Boken starter med at han ser en person i Oslo Sentrum som han kjenner igjen; halvbroren Ove Jensen som avfyrer et pistolskudd mot en bygning. Ove Jensen vet ikke at William er hans halvbror. William får Ove som er i tåka inn i bilen og kjører han hjem til seg. Ove mumler at søsteren Cecilie, halvsøsteren til William, er død; drept. Ove havner på sykehus og William snoker i leiligheten hans og finner et dokument på Mac’n til Ove at offisielt er politiets konklusjon at dødsfallet er et selvmord etter at hun drepte forretningsmannen Hakimurrah Bahra på Kråkeslottet som ligger på Senja, nærmere bestemt Bøvær.  

William bestemmer seg til å reise nordover til Kråkeslottet som er et overnattingsted/hotell; et ombygd fiskebruk. Men først reiser han ut til arbeidsgiveren sin, Iris, en rik kvinne som han også har et seksuelt forhold til. Jobben til William er å være hundelufter for Iris to hunder. Men også andres hunder. Før han reiser fra henne sier han til henne at når han kommer tilbake skal han fortelle henne hvilken metode hun brukte til å ta livet av mannen sin...

Maria, eier av et lite forlag reiser også til Bøvær for å få fred og ro til å lese manus til en bok skrevet av Iris...

Sønnen til Bahra er også på vei til Bøvær i en seilbåt sammen med tante Nasim, søsteren til moren. Han er tantens sexslave. Med seg i båten har de med seg en annen slave, den russiske Kyla.

Jeg kunne nevnt flere aktører som direkte og indirekte er med i handlingen. Med de merkeligste og amatørmessige linker mellom dem. Jeg klarte ikke å komme under "huden" på noen av dem. Men jeg setter stopp. Jeg har brukt alt for mange timer på den allerede. Uansett; alle har ulike motiv for å reise til Bøvær.  Det er der det meste av dramaet, som for meg blir en såpe, utspiller seg.

Hadde dette vært en skolestil hadde dette vært morsomt å lese. Men det er det ikke. Tanken på om boken er ment som en parodi på krimsjangeren har slått meg. Tuller forfatteren med oss? Har han som meg sett seg lei på markedet av krimbøker som eser ut? Jeg er dessverre redd for at boken er alvorlig ment.  

Jeg vokste opp på en øy der det er mye hare. Den har ingen naturlige fiender. Annet enn jegere. Og harepest. Er det det som vil skje med markedet av krimbøker; det kollapser pga overpopulasjon. Viser denne boken at krimsjangeren nærmer seg en grense når man kan mene at slike bøker er verdt å gi ut. Og anmeldere gir slike bøker terningkast 5. Men det dummeste er at jeg var så lettlurt... 

23. mars 2014

En mann ved navn Ove (En man som heter Ove) av Fredrik Bacman - en oppfølger blir like vanskelig som "å hoppe etter Wirkola"

«Folk sa alltid at Ove og kona hans var som natt og dag. Ove skjønte selvsagt at de mente det var han som var natten. Det gjorde ham ikke noe. Det moret imidlertid alltid kona hans når de sa det, fordi det ga henne anledning til fnisende å påpeke at den eneste grunnen til at de trodde Ove var natten, var at han var for gjerrig til å tenne sola.

Han skjønte aldri hva som fikk henne til å velge ham. Hun likte bare abstrakte ting som musikk, bøker og merkelige ord. Over er en mann fylt av det konkrete. Han likte skrutrekkere og oljefilter. Han gikk gjennom livet med hendene dypt nede i bukselommene. Hun danset.
-Det kreves bare en solstråle for å drive skyggene på flukt, sa hun en gang da han spurte hvorfor hun absolutt måtte være så fordømt munter hele tiden.»

Nå er hun som var Oves solstråle i livet, kona Sonja, død. I tillegg har Ove blitt overflødig på jobben. Den forb... data’n har overtatt. 

Sinna-mannen Ove er 59 år. Det er ikke mye han har å finne på annet enn å irritere seg over andre. Både krek på to og fire bein. Selvstendig næringsdrivende og annet rask. Joggende jålebukker med tredagerskjegg. Som kjører Audi! Med mehe til kjærester. Som vakler rundt som en full panda på høye hæler. Med en hund som minner han om en beksømstøvel og som pisser på hellene hans... 

Hver morgen har han en inspeksjonsrunde i borettslaget. Der han sjekker at alle forbud og påbud overholdes. For Ove er prinsippfast. Han har ingen forståelse for at ikke andre er det. Kvinnfolk forstår seg ikke på prinsipper. Det er opplest og vedtatt. 

Når vi etterhvert blir bedre kjent med Ove forstår vi at her er en som har hatt mye uflaks i livet. Like uheldig som «Den uheldige mannen» i visa til Torbjørn Egner. Men på et tidspunkt i livet bestemmer Ove seg for at nok er nok:

«For det kommer et punkt i enhver manns liv da han bestemmer seg for hva slags mann han vil være: en som lar andre mennesker tråkke på seg, eller ikke. Og kjenner du ikke historien bak, så kjenner du ikke mannen.»

Ove hater bl a menn i hvite skjorter – maktmenneskene. Han skal aldri mer la seg lure av noen. Derfor er det tryggest å tenke det verste om alle.

Nå er Ove lei livet. Han savner kona. Er deprimert. Det eneste han ønsker er å dø. Selvmord er planlagt ned til minste detalj. Men det vil seg annerledes. 

For en dag treffer han på de nye naboene. Eller; de treffer på hans blomsterbed og postkassa med tilhengeren da de bryter et av forbudene om å kjøre bil inne på området. 

Naboene er kolossen Patrick og den særdeles gravide kona hans, iranske Parvanah. Og de to barna deres, treåringen og syvåringen. Parvanah lar seg ikke avfeie av den bryske Ove. Hun ser Ove bak den bryske væremåten og blir den lynavlederen og veiviseren som Sonja var. Krever ting av han som for henne er naturlig. Men som for Ove til tider oppleves påtrengende. Bl a krever hun at skal ta inne den eierløse katten de finner halvdød i en snøfonn. Men hun tar også med seg andre mennesker inn i livet til Ove. Hun ser på Ove med glimt i øyet. Men også med bekymring. Treåringen synes Over er så mooorsom; onkel Ove som hun etterhvert kaller han. Som sier at Ove snakker stygt når han banner. Sjuåringen himler med øynene over Ove, ser på han som en gæren gammel gubbe.

Det er scener i denne boka som jeg lo meg fillete av. En av disse er «sykehusscenen» som ender med at Ove slår ned sykehusets klovn. Mesterlig!

Samtidig er dette en bok med et alvor i bunnen. Gode karakterer som ikke overspiller sine roller. Dialoger som skaper stemning. Jeg tenker at gjenkjennelse er noe av årsaken til at vi er så mange som har falt for denne boken. Antar det er flere enn meg som foretar litt selvransakelse under lesingen. Med det er det ikke sagt at det er alt det er så lett å gjøre noe med... 4 x det i setningen- hva hadde Ove tenkt om det. Jæ... mehe kanskje...og årsaksforklart det med at det ikke er annet å forvente av en som kjører Golf. Uansett; tenker jeg innfører et uttrykk: å ta en Ove. 


321 sider og utgaven jeg har lest har jeg kjøpt. Bokomslaget er fullt av godord fra anmeldere. Ord som: sjarmbombe, tankevekkende, underholdende, strålende, perfekt, humoristisk, varm, menneskelig, rørende... Det er bare å si seg enig i alt det fine som er skrevet om den. Det skal noe til for forfatteren å overgå denne. Blir som «å hoppe etter Wirkola». En anmelder savner flere terninger å trille. Vel; hva ville Ove ha tenkt og sagt om det: Din jæ... idiot - sånn går det når du gir høye terningkast til alt mulig annet rask du leser!

En smakebit på søndag: Mysteriet mamma av Trude Lorentzen


Søndagsspalten som arrangeres av Mari som eier bloggen Flukten fra virkeligheten  er også et bidrag til kulturutveksling mellom Norge og Sverige i og med at også svenske bloggere deltar. Denne uken har jeg hatt mange «klikk» på blogginnlegget: Dina brev lägger jag under madrassen - den uredigerte brevvekslingen mellom Sara Schwardt och Astrid Lindgren

Det var en bok jeg kjøpte og leste etter tips i søndagspalten til Mari gitt av Ingerun som er eier av bloggen Boktjuven. Jeg håpet at det var fordi den nå er oversatt til norsk slik at flere norske lesere har "oppdaget" den spesielle historien. Det kan jeg ikke se den er. Men det går veldig bra å lese den på svensk!

Denne søndagen kommer min smakebit fra en norsk dokumentar utgitt i 2013.  Som også er en bok som en blir varm i hjertet av å lese til tross for at den har sitt grunnlag i en trist hendelse. Forrige søndag var jeg ferdig å lese boken og skrev om min leseopplevelse i innlegget: Mysteriet mamma av Trude Lorentzen.  




«Trude Lorentzens Brageprisnominerte dokumentarbok Mysteriet mamma er nå solgt til det svenske forlaget Ordfront. Redaktør Lina Lejdebro uttaler om Mysteriet mamma: «Jeg er virkelig dypt rørt av boken – for en fantastisk historie! Jeg tror aldri jeg har lest en så fin skildring av psykisk sykdom, eller, for den del, av morskap». «

Det er gått 20 år siden moren Mia tok sitt eget liv da Trude Lorentzen, som nå selv er mamma, bestemmer seg for å finne ut av «mysteriet» med sin mamma. Trude var femten år da det skjedde. I et intervju i A-magasinet i 2013 sa Trude Lorentzen at boken ‘Meg eier ingen’ skrevet av Åsa Linderborg fikk henne til å våge å gå opp på loftet til faren for å åpne gamle pappesker. Til å skrive boken.

Her er en smakebit:

«Om ettermiddagen når hun var ferdig i fylkeskommunen, ropte lekekameratene mine i sandkassa: «Trude du er henta».


Jeg synes det er så fint når barnehagebarn sier det til hverandre på denne måten. Verbet de bruker, ‘å være henta’. Da er det bare å slippe bøtter og spader og løpe hvinende mot porten i skitne gummibukser og kaste seg i to åpne armer. Å være henta er å være elsket. Det er tryggheten som kaller deg inn, som beskytter deg fra verdens urett, lettelsen over å høre til noen. Fortsatt kjenner jeg igjen den stolte følelsen som vokste i meg når mamma var observert på fortauet utenfor og de andre barna ropte ut, som en fanfare, at hun var på vei. Jeg lurer på om mamma også ble varm inne i seg av ordene de brukte.»

22. mars 2014

Vår i Bakkebygrenda av Astrid Lindgren med tegninger av Ilon Wikland


Det er vår. Ihvertfall her jeg bor. Nå er det bare sola som mangler. Men den skal komme i neste uke jf YR.

I boken til Astrid Lindgren er det vår i Bakkebygrenda. En koselig barnebok.  Ser at den nå er til salgs gjennom Bokklubben for 79,-. Som jeg kjøpte og leste til datteren min da hun var liten. En bok som bringer frem minner.

For i boken blir vi kjent med det morløse lammet Pontus - kopplam som mange kaller slike lam. 



«En morgen ble en merkedag. Jeg fikk et lam av far, så jeg kunne ha det som mitt eget. For det lammet hadde ikke noen mor. Jeg skulle være mor for det i stedet.»

Flaskelam kalte vi slike lam da jeg vokste opp i Finnmark. Som enten var morløs eller moren ikke ville vite av, og som måtte fores med flaske.

En sommer hadde vi to flaskelam. Knoll og Tott kalte vi dem. Fordi de var tvillinger ble de ikke så tamme som flaskelam som er alene. De hadde selskap i hverandre.

Samme sommer fikk vi en sommergjest. Flaskelammet Dilten. Som bodde hos oss i mange uker imens eierne var på ferie. Jeg fikk ansvar for Dilten. Det ble hunden jeg aldri fikk og som jeg alltid savnet. Den gang var vi unger ute på farten hele dagen. Dilten «diltet» etter oss overalt.

Gode minner. Men også litt triste minner. For en sommer tar slutt, og da måtte Dilten flytte hjem. Dilten ville ikke flytte hjem. Jeg ville ikke levere han tilbake. Tårene rant som elver – jeg husker dagen som det var i går...


Her er et bilde fra en lykkelig sommerdag sammen med Dilten. 


19. mars 2014

Spillet om Gaza av Åshild Eidem

Fra forordet:
«Dette er en bok om kontrastene og drivkreftene i Gaza. Det spesielle her er at motsetninger er presset sammen på et svært lite område: Liberale feminister bor side om side med al-Qaida- supportere, mangemillionærer side om side med folk som knapt har råd til mat. Med 4500 mennesker per kvadratkilometer er Gaza et av verdens tettest befolkede områder.»

At det er så mange liberale feminister som bor i Gaza er jeg svært i tvil om etter å ha lest boken. Jeg håper jeg tar feil.  

Nå forventer jeg ikke at faktabøker skal være «peke-bøker». Men noen bilder hadde gitt denne boka litt mer liv. Med det samme jeg er på klage-stadiet, så savnet jeg forfatterens stemme. Ja, jeg vet at hun valgte dette bort jf forordet:

«Som reporter påvirker man situasjonene man befinner seg i, og stiller spørsmål som legger føringer for hva kildene snakker om. Jeg har likevel valgt å utelate meg selv fra teksten, først og fremst fordi kildenes historier er mer interessante enn min. I stedet håper jeg det fremgår at alle scenene som skildres, og alt kildene forteller, er observert og fortalt av forfatteren.»

Boken lignet en filmreportasje der en kun hører stemmen til kildene. Ikke hva de ble spurt om og en ser ikke hvordan reporteren reagerer på det som blir sagt eller det som skjer i situasjonene som kamera beskriver. Det blir for mye upersonlig rapportering etter min smak. Særlig når det er i en bok på over 250 sider. 

Åshild Eidem (f.1983) er journalist med Midtøsten som spesialfelt. Spillet om Gaza er hennes først bok. Jeg lånte boken utgitt i 2013 av biblioteket.

Dersom noen tenker å lese denne boken med det håp at boken beskriver en gryende positiv endring i Gaza, tenker jeg at leseren blir skuffet. For meg bekrefter den bare det tragiske i situasjonen. Men den er absolutt leseverdig for den som vil vite litt om Gaza fra innsiden. 

«Og der, presset sammen mellom ørken, bølger og militærsoner, på et område som er 45 kilometer på langs og mellom seks og 12 kilometer på tvers, bor 1,64 millioner mennesker...verdens syvende raskest voksende befolkning. Over halvparten er under 18 år.»

Etter den første intifadaen i 1987 fikk den islamittiske militære bevegelsen Hamas et sterkere grep og dette har medført en større kjønnssegregering og at kvinners viktigste oppgave er å være fødemaskiner:

«De tok til orde for å gifte bort jenter i 13-års alderen med to begrunnelser: For å beskytte dem og for å produsere nye generasjoner krigere.»

Det fire hovedkarakterer i boken:
· 
·         * Kvinnen Umm Nidal – en av Hamas’ mest berømte kvinner- «martyrenes mor»

·          * Den ugifte unge kvinnen Ebaa Reseq – feminist og politisk aktivist i den     kontroversielle 15. mars-bevegelsen

·         * Abu Abdalla som har tjent seg rik på å grave smuglertuneller mellom Gaza og Egypt – et tidligere medlem i den militante islamistgruppen Islamsk Jihad

·         * Abu Hamid, som har en høy posisjon i Qassam-brigadene - en spesialenhet under Hamas - for han handler Palastina-kampen særlig om religion

Gaza er for meg som en kjele med smult som er like under kokepunktet. Der de fleste synes å være uforsonlige palestinere med Hamas i spissen. På motsatt side Israel med sin uforsonlige holdning. Angrep og motangrep. 

Jeg vet ikke hvor mange det er som er som Ebaa som tør å utfordre den konservative befolkningen i Gaza. Det eneste lyspunktet jeg fant. Hun mener at utdannelse er viktig. Som mener at forholdet mellom palestinere og israelere ikke er svart-hvitt. Jeg er redd det er få som tør å være som henne slik situasjonen er for kvinnene på Gaza. De giftes bort svært unge og da er det slutt med utdannelse. 60 % av kvinnene i Gaza by ble utsatt for vold fra sine ektemenn i 2011. Ekteskap i Gaza reguleres av sharia. Skiller hun seg fra mannen har hun få rettigheter. Barna indoktrineres fra de er små til å hate Israel. Kvinner og barns levevilkår er ikke lystig lesning.

Jeg tenker at jeg avslutter dette innlegget med hvordan Ebaa opplever å leve i Gaza (Shalit er den kidnappede israelske soldaten som ble frigitt i 2011):


«Ebaa mente at det ikke var stor forskjell på å være i Gaza og et israelsk fengsel.: Jeg ville velge et israelsk fengsel fremfor dette livet. Seriøst. På grunn av Shalit har vi fem år hatt krig, luftangrep, blokade, tuneller, forbud mot at produkter får komme gjennom og forbud mot at vi får komme ut. Hun sa at Gaza riktignok var et større fengsel enn de israelske: Det er et fengsel med himmel.»

Dikt: Nord av Rolf Jacobsen


Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammevirvel, sommernattens mirakel

Gå mot vinden, klyv berg.
Se mot nord.
Oftere
Det er langt dette landet.
Det meste er nord


Bildene legger jeg til med tillatelse fra fotografen Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.  


17. mars 2014

Mysteriet mamma av Trude Lorentzen


«Det er noe med fargene i det bildet, det oransje søttitallstapetet, de matchende vinrøde blusene våre. Vi omfavner hverandre, armen min rundt nakken hennes. Øynene hennes, gjennom brilleglassene. Uten frykt, bare frydefulle. Og smilet. Det er ikke til fotografen, selv om hun ser rett inn i kameraet. Nei, det lattermilde smilet er til meg, den eneste ungen hennes, et enebarn som forguder alenemoren sin, som presser leppene mot kinnet hennes, med lukkede øyne, mens jeg sannsynligvis lager en høy koselyd.
Mmmamma’n min.      
Det bildet er oss, alt vi hadde sammen, fanget i én eksponering. Det virker umulig å forestille seg at disse to menneskene ikke skulle være lykkelige for alltid."

Trude og mamma Mia fikk ikke være lykkelig for alltid. På Eidsvoll der de bodde eller andre steder. Søndag 6. mai 1990 valgte Mia som da var 46 år å ta sitt eget liv. Trude var 15 år. Mia hadde da vært psykisk syk i 472 dager og på det tidspunkt overflyttet fra lukket avdeling på psykiatrisk akuttavdeling på Ahus i Lørenskog til åpen avdeling. Hun hadde forsikret legene om at hun ikke hadde suicidale planer «selv om det fortsatt var håpløst å leve». Hun fant utgangen til sykehusets tak og etter å ha hoppet ut tok det litt over to sekunder til hun traff bakken og døde:

«Pappa flyttet fra oss da jeg var tre år gammel. Jeg savnet ikke å leve med en større familie enn henne. Fram til jeg var fjorten år fylte mamma livet mitt med risengrynsgrøt, Inger Hagerup-dikt og latter. Hun utstyrte meg med hjerte og vilje, en tro på at jeg var bra. Jeg kunne klare nesten hva som helst. Det var mamma som ga meg tæl. «

Det er gått 20 år siden moren avsluttet livet sitt til Trude bestemmer seg for å finne ut av «mysteriet mamma». I et intervju i A-magasinet i 2013 sa Trude Lorentzen at boken ‘Meg eier ingen’ skrevet av Åsa Linderborg fikk henne til å våge å gå opp på loftet til faren for å åpne gamle pappesker. Til å skrive boken om moren. Boken til Linderborg leste jeg for flere år tilbake. Nå har jeg lest bøken til Lorentzen. Begge har vært viktige for meg å lese. 

«Før de 472 dagene gikk mamma rundt i 45 år og var frisk. Jeg vil lete etter dette mennesket, danne meg et bilde av hvem hun var, også lenge før jeg ble født.»

Det er denne letingen vi som lesere får være med på ved å lese denne boken. En viktig bok av mange årsaker. Ærlig. Skrevet med varme og klokskap. Om Mias liv før Trude ble født og tiden frem til moren ble syk. Tiden etterpå. Her er ingen bitterhet å spore, ingen selvmedlidenhet, men et savn etter å få vite hva som kunne ha utløst denne krisen som startet da moren hadde glemt at et piano på den videregående skolen hun jobbet som instruktør ved, måtte stemmes. Var det ustemte pianoet «lille tuen som veltet vognlasset» var min tanke da jeg leste om det.

Det er mange andre tanker som dukket opp hos meg imens jeg leste boken og flere vil nok dukke opp. Jeg leste den ferdig i går kveld. Boken som er på 272 sider lånte jeg av biblioteket.

En tanke var at 6. mai 1990 bodde jeg på Eidsvoll Verk. Fem år før jeg flyttet til Østfold. Hvor var jeg denne vakre vårdagen Trude og faren fikk telefonen fra Ahus. Jeg kjenner igjen stedene hun forteller om. Brua som Mia gikk ut for å hoppe fra, men ikke klarte det, kjørte jeg over daglig frem til en ny bru ble laget. Veien til Hønefoss har jeg kjørt mange ganger. Kjente steder som nevnes i boka gjorde at jeg fikk veldig klare bilder da jeg leste den.

Nå er verden gått fremover. Men jeg synes det går litt sakte hva angår holdningen til psykisk sykdom. Mange opplever skam ved psykisk sykdom og selvmord. Trude skjulte at moren var syk. Hun bodde mye hos faren i den tiden, men var innom huset der hun og moren bodde hver dag for at ingen skulle få mistanke om morens sykdom. Hvorfor flyttet ikke faren inn i huset, var min tanke. Tok initiativet til at venner og folk rundt fikk vite om morens sykdom. Er det fortsatt slik at barn av psykisk syke mennesker ikke tør fortelle om dette. Dette må være en byrde voksne må ta fra dem.

En annen tanke var det at moren uttrykte at hun ville ha et enklere liv. Dette sa hun til venninnen sin like før hun begikk selvmord: « Alt jeg vil Merete, er å ha et lite overkommelig liv.» Det jeg tenker er om moren kan ha følt at alle forventet at hun skulle komme tilbake til den hun var, men at hun kjente at det ville hun ikke greie. Eller ønsket. Har hun følt at ansvaret ble for tungt. Var det noen som sa til henne at hun fikk ta den tida hun trengte – at det ikke var noen som krevde mer enn hun kunne klare. At nå kunne den sterke Mia for en gangs skyld overlate alt ansvar til andre. 

Noe jeg ikke var klar over eller ikke registrerte ble sagt sommeren 2013, var at Golden Gate-brua i San Fransisco er det stedet i verden flest mennesker har tatt livet sitt. Som det står i boka; 75 meter ned i den kalde, strie tillehavsstrømmen. Av de få som har overlevd hoppet:

«Det flere av dem sier at de tenkte da beslutningen om å dø var fattet, mens de befant seg i lufta er: Jeg vil leve.»


Tror jeg hadde tenkt andre tanker da jeg tok disse bildene av Golden Gate sommeren 2013 hadde jeg vært klar over den tragiske statistikken. 



16. mars 2014

En smakebit på søndag: Unnskyldningen av Hanne-Vibeke Holst

Søndag og tid for En smakebit på søndag som arrangeres av Mari som er eier av bloggen Flukten fra virkeligheten.

Min smakebit kommer fra romanen Unnskyldningen skrevet av Hanne-Vibeke Holst som er «en fortelling i tre akter om lidenskap, løgn, sannhet og soning»


«Sånne morgener elsket han. Nye og ubrukte som den rene skjorten som alltid hang parat til ham. Men denne tirsdagsmorgenen var ikke sånn, for slike morgener var forbi, det innså han i samme sekund som Gerda rev han ut av søvnen ved å ruske hardt i ham.»

Romanen Unnskyldningen blir mitt første møte med bøker skrevet av den populære danske forfatteren Hanne-Vibeke Holst. Har du lest bøker av henne?

Jeg ble inspirert til å kjøpe Unnskyldningen da jeg så dette Bokprogrammet på NRK . Her forteller hun om romanen hun har skrevet om sin far Knud Holst, Knud den store,  som var en av Danmarks største diktere på 1960-tallet. Veldig interessant program synes jeg: "Nå er hun i mål med boken om faren, og føler det som å ha besteget Kilimanjaro. Hva skal hun finne på nå?"


I denne anmeldelsen i Berlingske tidende står det bl a om boken Knud, den store at: «Hanne-Vibeke Holst har skrevet en stor, gribende roman om sin far. Hun har aldrig været bedre.» Liker jeg Unnskyldningen tenker jeg at jeg kjøper den danske utgaven av Knud, den store utgitt i 2013. 


14. mars 2014

Kom hjem (Calling Me Home) av Julie Kibler


«Det er pussig hvordan man av og til finner en venn – på de usannsynlige stedene – og kan snakke med vedkommende om hva som helst nesten med det samme. Men ikke sjelden oppdager man, etter den første entusiasmen, at man faktisk ikke har noe til felles. Når det gjelder andre, tror man at man aldri kommer til å forbli mer enn bekjente. Man er tross alt forskjellige. Men så blir man overrasket, forholdet varer lenger enn man hadde trodd, og man begynner å regne med det, og litt etter litt river det ned murene rundt en, små biter av gangen, helt til det går opp for en at en kjenner dette mennesket bedre enn nesten alle andre. Man blir virkelige gode venner.»

Jeg liker å lese gode historier som jeg opplever har et underliggende budskap og at dette kommer frem tidlig i romanen.Det var da jeg leste dette avsnittet på side 10 at den lille skepsisen jeg hadde til romanen som jeg takket ja til å få tilsendt fra forlaget Aschehoug, forsvant. 

Skepsisen fikk jeg da jeg leste et innlegg på en dansk bokblogg at vedkommende hadde hulket seg gjennom romanen pga kjærlighetshistorien mellom Isabelle og Robert. Men Kom hjem (Calling Me Home) skrevet av Julie Kibler er ikke bare en kjærlighetsroman, den inneholder mye mer. Bl a om at vennskapet mellom Isabelle og Dorrie. Derfor hadde jeg ingen grunn til å være skeptisk.

Jeg takker forlaget som sendte meg et lesereksemplar. Her kan du lese av hva Aschehoug skriver om romanen. Romanen ble utgitt i 2013 og på norsk i 2014, og er på 379 sider.


Julie Kibler bor i Arlington, Texas. Ideen til debutromanen fikk hun da faren fortalte at bestemoren forelsket seg i en ung svart mann, men de fikk ikke leve ut sin kjærlighet av sine familier. Til den amerikanske bokbloggeren Christi Craig sa hun bl a dette:

«While I was growing up, my grandmother puzzled me. She wasn’t always very “grandmotherly” and seemed unhappy a large part of the time. Long after she died, my father shared with me that she had fallen in love with a black man when she was a young woman in Northern Kentucky, and that she wasn’t allowed to be with him. It seemed to provide an explanation of sorts for why she was the way she was. The way I figure it, this young man must have been her one true love, and her life must not have turned out the way she hoped it would. I thought about this a lot and for a long time, and eventually decided to write a novel—not her story, as I don’t know the specific details, but the story of a young woman in a similar time, place, and situation. I like to think she guided me in a way, almost as if she sat at my shoulder whispering to me of how it felt to be in love with someone when that relationship was forbidden for bad reasons.»

Miss Isabelle er ikke ulykkelig. Hun er 90 år og har vært venner med frisøren Dorrie, en enslig mor i 30-årene, i ti år da hun spør Dorrie om å kjøre enn til en begravelse Cincinnati.  En hvit og en svart kvinne som trives godt i hverandres selskap. Men selv om de er venner er det lite Dorrie vet om Isabelles fortid. Men det får hun kjennskap til på bilturen.

Isabelle kan fortelle en historie som er vakker, brutal og trist. Den starter da Isabelle var nesten 17 år på slutten av 1930-tallet i en liten amerikansk by. Der svarte ikke har lov til å bo og de svarte som jobber i byen må forlate den før det blir mørkt. Om dette tema – les en smakebit jeg ga fra boken i et innlegg på søndag.

To av de svarte som oppholder seg i byen om dagen er Cora og datteren Nell. De er hushjelper hos Isabelles familie. Cora har vært en erstatning for den iskalde moren til Isabelle. Moren er opptatt av fasaden og styrer familien dit hun ønsker. Selv om Isabelle har større intellektuelle evner enn brødrene, er morens eneste tanke for Isabelle at hun skal gifte seg inn i en fin familie. Ekteskap med en svart mann er utenkelig. Men det er det for alle andre også. Videreutdannelse er utelukket. Isabelles far er lege og i løpet av de neste årene skal Isabelles tanker om faren endre seg fra en god og klok far til at hun opplever han som en løpegutt for moren.

For Isabelle forelsker seg dypt og inderlig i Coras sønn Robert. Cora og Nell blir livredde fordi de vet hva dette kan medføre. Ikke bare kan de miste jobben, men det kan bli farlig for Robert.

Det er denne historien vi får lese i romanen til Julie Kibler. Hvor brutalt det var å være svart. Om en ung jentes oppvåkning til den virkeligheten de svarte levde i. Om vennskapet mellom Isabelle og Dorrie som blir sterkere på bilturen. Det Isabelle forteller gjør at Dorrie ser sitt eget liv med nye øyne. Et strevsomt liv med to barn, der sønnen ikke alltid gjør det moren ønsker han skal gjøre. Men også forholdet til en mann hun nettopp er blitt kjent med.

Dette er en roman som gjorde inntrykk. Til siste side. Jeg gråt meg ikke gjennom den. Men jeg fikk en skikkelig «Tore på sporet» følelse på slutten. (Hulk!) Det ble ikke mindre hulk når forfatteren skriver i etterordet til leserne av roman:

«Til slutt en melding til leserne mine. Takk for at dere vil lese Kom hjem. Alle eventuelle feil når det gjelder historiske kjensgjerninger eller omgivelser er helt og holdent mine. Jeg håper dere vil ta denne romanen for det den er: en historie jeg har forestilt meg om ting som er sanne. Hvis dere bor langs den ruten som Dorrie og Miss Isabelle tar, vet dere bedre hvor langt ting er kommet, og hvor mye som fortsatt gjenstår. Det er opp til dere å være forandringen. «

Og så benytter jeg anledningen til å fremsnakke filmen jeg skrev om i innlegget og som nettopp fikk Oscar som beste film: Film: 12 Years a Slave - en film jeg kommer til å huske. Lenge!