«Da jeg ble født, ble
jeg det synlige hjørnet av et sammenbrettet kart. På kartet var det mer enn én
vei. Mer enn et bestemmelsessted. Kartet som er selvet som folder seg ut fører ikke
akkurat noe steds hen. Pilen som sier DU ER HER er din første koordinat. Det er
mye du ikke kan endre når du er barn. Men du kan pakke til reisen...»
Et
sitat fra denne boken som jeg ble gjort oppmerksom på ved en anmeldelse av Anne Merethe K. Prinos i
Aftenposten 16. mars 2014. Jeg er
enig med anmelderen at den er «Et modig, ja til livet, litteraturen og til
kjærligheten.» Men også dette:
«Og denne helt spesielle utgivelsen levner ingen tvil om hvorfor bøker aldri må ses på som luksus for eliten (bibliotek – Norge burde bruke den for alt det den er verdt), og hvorfor litteraturen bokstavelig talt kan bety forskjellen på liv og død.»
«Alle
lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin
egen måte.»er åpningslinjene i Anna Karenina av Leo Tolstoj.
Det
blir feil av meg å påstå at min barndom var ulykkelig. Men mitt forhold til min mor var ulykkelig så lenge hun levde. Eller ulykkelig, det høres patetisk ut. Vi hadde ingen god kjemi og kom derfor dårlig overens. Kanskje dere er for like, sa en venninne av meg engang. Mulig det er forklaringen. Uansett: det har preget meg og preger meg fortsatt på
godt og vondt. Men det opptar heldigvis ikke så stor plass i livet mitt nå som det gjorde tidligere.
Derfor
er det noen av Jeanette Wiltersons betraktninger i den selvbiografiske romanen Hvorfor
være lykkelig når du kan være normal, utgitt i 2011 og på norsk i 2014, jeg
kan nikke gjenkjennende til. Her
er link til hvordan Forlaget Oktober presenterer romanen som jeg har lånt
av biblioteket.
Barndommen
til forfatteren var ekstremt ulykkelig. Pga av adoptivmoren.
Jeanette
ble født i Manchester i 1959. I 1960 ble hun adoptert av det barnløse ekteparet Winterson som bodde i byen Accrington. Hvorfor adoptivmoren ikke fikk, eller ikke
kunne få barn, kjenner forfatteren ikke til, men:
«Hun hatet å være en
ubetydelighet, og som alle barn, adopterte eller ei, har jeg måttet leve ut noe
av hennes ulevde liv. Vi gjør dette for våre foreldre – vi har egentlig ikke
noe valg.»
Hun
vokste opp i en arbeiderklassefamilie der morens religiøsitet ble en galskap.
Det var Jesus og pinsemenigheten Elim som styrte deres liv. Og morens drøm for
Jeanette var at hun skulle bli misjonær.
«Hver dag ba fru
Winterson: Herre, la meg død. Det var tungt for meg og faren min.»
Forfatterens
tanker om adopsjon er mange:
«Spedbarnet skytes ut i
en ukjent verden som bare lar seg fatte gjennom en eller annen form for
fortelling – slik lever vi alle, naturligvis, det er vårt livs fortelling, men
adopsjon kaster en inn i fortellingen etter at den har begynt. Det er som å
lese en bok der de første sidene mangler. Det er som å ankomme etter at teppet
er gått opp. Følelsen av at noe mangler forlater en aldri – det er ikke mulig,
og heller ikke ønskelig, fordi det er noe som mangler.»
Trassen,
raseriet og fortvilelsen som Jeanette opparbeidet seg pga det grusomme regimet
hadde sine følger:
«Det meste av livet har
jeg slåss på bare nevene. Den som vinner er den som slår hardest. Jeg ble slått
som barn, og jeg lærte meg tidlig ikke å gråte. Når jeg ble låst ute om natta,
satt jeg på trammen til melkemannen kom, drakk opp begge flaskene, lot
tomflaskene stå for å gjøre mor rasende og gikk på skolen.»
For
Jeanette ble bøker fristedet, ikke minst biblioteket. Interessen for litteratur var medvirkende til
at hun fikk plass på Oxford. Men hos familien Winterson var romaner forbudt. Det var Djevelsens verk skrevet av sexgale bohemer som brøt alle regler og ikke gikk på arbeid. Boklageret med romaner Jeanette hadde skjult under madrassen fant monstermoren
og brente opp ute på gårdsplassen:
«Om morgenen lå det
spredte tekstbiter over hele bakgården og i smuget bak huset. Svidde
bokpuslespill. Jeg tok vare på noen av bitene.
Det er antakelig derfor
jeg skriver som jeg gjør- samler sammen bitene, usikker på den sammenhengende
fortellingen. Hva er det Eliot sier? ‘Med disse stumper har jeg støttet opp
ruinene’...Jeg så utover, og det så ikke ut som et speilbilde eller en verden.
Det var stedet jeg var, ikke stedet der jeg ville være. Bøkene var borte, men
de var ting; det de inneholdt lot seg ikke ødelegge så lett. Det de inneholdt
var allerede inni meg, og sammen skulle vi greie å komme oss vekk.
Og da jeg stod over den
ulmende haugen av papir og skrift, ennå var den varm den kalde morgenen etterpå
skjønte jeg at det var noe annet.
Faen heller; tenkte jeg;
jeg kan skrive dem selv.»
Sex
var noe som ikke fantes i morens liv og skulle heller ikke finnes i andre liv.
Så da Jeanette ble forelsket i en jente forlot hun som sekstenåring huset hun
hadde vært så ulykkelig i. Morens avskjedsreplikk er blitt bokens
tittel: Hvorfor være lykkelig når du kan
være normal...
Dette
er ingen rettlinjet fortelling som forfatteren selv er inne på. Til tider noe fragmentert. En bok som også handler om forfatterens leting etter sin biologiske mor. Det som er bra, det
meste i den, er veldig bra og tankevekkende lesning. Det er så mye av det hun
skriver som er verdt å sitere. Om en barndom som har gitt store skader, men mest av alt styrke. Et løvetannbarn.
Jeanette
Winterson er
født i 1959 i Lancashire, England. Hun var adoptivbarn i et strengt
frireligiøst hjem, og denne oppveksten gjorde hun bruk av i
debutromanen Ikke bare appelsiner [orig.
1985], som ble en internasjonal bestselger og ble tildelt Whitbread-prisen
for beste skjønnlitterære debut. I 1990 ble boka dramatisert som tv-serie.
Den vant flere store priser, deriblant The British Academy of Film
and Television Arts [BAFTA] for beste drama og Prix Italia.
Jeanette
Winterson har skrevet ti romaner, flere av dem prisbelønt. Hun har også
skrevet noveller, essay, barnebøker, og arbeidet med teater, tv og
radio. Hvorfor være lykkelig når
du kan være normal? utkom i England i 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar