Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke (Quiet - the power of introverts in a world that can't stop talking ) av Susan Cain

«Vi ser på oss selv som en nasjon med ekstroverte – noe som betyr at vi har tapt av syne hvem vi egentlig er. Alt etter hvilken studie man går ut fra, er mellom en tredel og halvparten av alle amerikanere introverte. Ettersom USA er blant de mest ekstroverte nasjonene, må tallet være minst like høyt i andre deler av verden. Med andre ord gjelder det en av to eller to av tre mennesker du kjenner. Hvis du ikke er introvert selv, er du sikkert sjef for, gift med eller i et forhold med en som er det. Synes du denne statistikken er overraskende, er det sannsynligvis fordi så mange later som de er ekstroverte. Skap-introverte går ubemerket rundt på lekeplasser, i skolegården og i næringslivets korridorer.»

Det skriver forfatteren i boken jeg nettopp har lest. Det var i en avisartikkel i 2013 at jeg leste om boken til Susan Cain: Quiet - the power of introverts in a world that can't stop talking (utgitt i 2013), for første gang.

Endelig og ikke en dag for tidlig var min første tanke. Da den kom ut på norsk på forlaget Pax med tittelen Stille – Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke, kjøpte jeg boken på 300 sider. 

Jeg tenker at det er flest introverte som meg som har interesse av å lese boka til Susan Cain. Men ledere, foreldre, lærere og barnehageansatte  bør lese den selv om de selv mener at de er ekstroverte. Eller andre bøker om tilsvarende tema. Det er et eget kapittel om introverte barn. Boken er grundig og derfor har jeg brukt lang tid på den. Ikke alt er like interessant. Men sånn er det med faktabøker. 

Susan Cain ( foto: Aaron Fedor): «er amerikansk jurist, forfatter og foreleser. Og hun er en introvert, men i mange år prøvde å late som om hun var det motsatte: ekstrovert og utadvendt.»

Sitat fra forlaget Pax: «Den innadvendte er kjennetegnet ved at hun foretrekker å jobbe alene fremfor i gruppe, hun lytter fremfor å snakke selv, vil heller ta et glass vin i stille omgivelser med noen få enn å gå på mottagelser og middager med mange. Den innadvendte søker ro og stillhet, og trenger mindre stimulans enn andre. Men hun er nyskapende og kreativ, og veldig ofte en god leder!»

Også introverte er forskjellige alt avhengig av hvor vi ligger på skalaen introvert-ekstrovert. Jeg kjenner mennesker som er mye mer introvert enn meg. Som har et mye større behov for å trekke seg tilbake. Ikke minst i en arbeidssituasjon. Bl a kjente jeg en igjen fra kapitlet «Når bør du late som om du er mer ekstrovert enn du egentlig er» om Professor Brian Little. Mellom foredragene han holdt måtte han ha pauser. Men det var ikke mulig – folk var etter han som klegg for å snakke med han. Han gjemte seg på herretoalettet. Men selv der fant de han – de så skoene hans inne i båsen - og begynte å snakke. Vedkommende jeg tenker på måtte ta av seg skoene for å liste seg forbi døra til en innpåsliten kollega. Jeg gleder meg til å fortelle henne at jeg leste om henne!

Susan Cain skriver bl a at:

«Introversjon – sammen med sine nære slektninger følsomhet, alvor og sjenerthet – er blitt et andreklasses personlighetstrekk, et sted mellom en skuffelse og sykdom.»

Tenk på ordene vi bruker på de som er ekstroverte: Utadvendte og sosiale - positivt ladede ord. Vi ser for oss glade, lykkelige og pene mennesker. Hva kalles vi som har behov for å trekke oss tilbake. Jo, usosiale, asosiale, inneslutta, innadvendt, einstøing og verst av alt: folkesky. I boka finnes et annet ord: antisosial. Det er nesten som å se for seg den ulykkelige Hufsa i Mummidalen...sånn ser hun ut for de som ikke husker det:

Men introverte er ikke ulykkelige. Men kan bli ulykkelige av presset som legges på at de skal endre personlighet fullstendig. 

Kapittel 10 omhandler hvordan snakker med mennesker som har den motsatte personlighetstypen. Merkelig nok, som også fremkommer i boka, liker de fleste introverte ekstroverte mennesker. Slik er det med meg også. Mine aller beste arbeidskolleger er og har vært ekstroverte. Men noen ganger kjenner jeg at jeg får en overdose...

Uansett – å være introvert er ingen sykdomstilstand. Men det er komplekst. Innledningsvis i boka:  

"All denne kompleksiteten betyr ikke at alt du leser i Stille, kommer til å stemme for deg selv om du anser deg som en fullblods introvert. For eksempel kommer vi til å bruke en del tid på å snakke om sjenerthet og sensitivitet, og det er ikke sikkert at du har noen av disse trekkene. Det er helt greit. Ta til deg det som gjelder deg, og bruk resten til å forbedre forholdet til andre.»

Mange forfattere er introverte. Susan Cain som selv er introvert, skriver om hvordan det amerikanske idealet har endret seg. Om Harvard som kalles «ekstroversjonens spirituelle hovedstad».

«Vi føler oss stadig mer presset til å være underholdende, selge oss selv og aldri gi synlig uttrykk for usikkerhet.»

Jeg har lest hvordan mange forfatteren føler presset til å selge seg selv. Og at dette går ut over kreativiteten. Boken som jeg skrev om i innlegget:

• Grand finale i svindlerbransjen (Grand final i skojarbranschen) av Kerstin Ekman

er et resultat av hvordan Kerstin Ekman opplever presset.

Jeg er ikke imot samarbeid, gruppe- og teamarbeid. Men det jeg synes er skummelt er hvordan samfunnet tar til seg nye trender. Som hvordan dette kan hemme kreativitet jf det hun skriver «Når samarbeidet kveler kreativiteten». Åpne landskap som er blitt så populært. Også fordi en får samlet flere ansatte på mindre areal.  Har vi sett alle konsekvensene av dette på lang sikt...

Det er mye av det hun skriver som er tankevekkende lesning. Mye jeg kan kjenne meg selv og andre igjen på. Jeg skulle ønske boken hadde vært skrevet for mange år siden. Da hadde jeg sluppet mange dumme tanker på hvorfor jeg har et behov for å trekke meg tilbake. Følt en sånn trass når andre legger press på en til å være en person en ikke føler for å være. Men bedre sent enn aldri. Boken er full av markeringer og jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer tilbake til det hun skriver i flere innlegg. Jeg kjenner et stort behov for å «misjonere» om temaet.

Bildet nedenfor legger jeg til med tillatelse fra fotografen Anne Olsen-Ryum. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook. Det har hun kalt Peace of Mind: