I dette
Bokprogrammet på NRK snakker Roy Jacobsen om romanen De usynlige som
ble utgitt i 2013. Et program jeg vil anbefale dersom du ennå ikke har lest
romanen og tenker på å lese den.
Romanen på 236 sider har jeg lånt av en kollega. Tidligere
bøker jeg har lest som er skrevet av Roy Jacobsen er romanene Seierherrene og Vidunderbarn. Begge står bokhylla.
Programlederen til NRK sier at romanen De
usynlige handler om det værbitte livet til fiskerbonden – kystsamfunnet som
velstandssamfunnet aldri nådde. Det jeg har lest om norsk historie fra den
perioden romanen beskriver, 1913 og ca 15 år frem tid, var denne tida vel så
tøff for fattige mennesker som f eks bodde i bysamfunn. Kanskje tøffere fordi de ikke hadde mulighet
for å få et utkomme av naturen på samme måte som folket på Barrøy hadde. En øy som geografisk
er plassert på Helgelandskysten. Forfatteren sier at tittelen De usynlige kommer
av at disse menneskene som levde her har på en eller annen måte er forsvunnet
fra hukommelsen til det offisielle Norge. Det har han nok rett i.
Romanen starter med at presten kommer til Barrøy og
blir overrasket og overveldet over øya:
«De går videre oppover og snakker om dåp og fisk, og dun, og
presten er opprømt over Barrøy, som sett hjemmefra ligner en svart stein på
horisonten, men som viser seg å være den grønneste hage, må han i Guds navn
medgi, som mange av øyene her ute antakelig...»
Den som skal døpes er Ingrid på tre år som er
hovedpersonen i romanen. De som bor på Barrøy er Ingrids foreldre Hans og
Maria, Hans sin søster Barbro og faren deres Martin. De er fiskerbønder og får
sitt utkomme av havet og husdyrene:
«Alt av verdi på en øy kommer utenfra, bortsett fra jorda, men det
er ikke på grunn av den de er her, det er øyboeren pinlig klar over. «
De sanker dun fra ærfugl og drivved. Hans reiser på
Lofotfiske hvert år. De er fattige, men det er ingen dyster fattigdom. Det er
deres verden og den ser de verdier i. De lever av og med naturen. Det er en
stillferdig roman. Den spenningen som utløses på grunn av daglige hendelser
blir løst uten at store drama utspiller seg.
Da jeg leste De usynlige kom tankene til et den
prisbelønte filmen « Sigfred og Ragnar og dei sju strauman». Her er link til trailer fra
filmen. I 2012 ble det sendt et Ut i
naturen- program på NRK der filmfotografen reiser tilbake der filmen ble
innspilt. I dette programmet vises deler av filmen Sigfred og Ragnar. Nå er
dette Hamarøy, ikke Helgeland. Men jeg kan anbefale programmet: Ut i naturen; Drømmen om
det uendelige- tilbake til Husøyvær. Så vakre naturbilder. Det er rørende å
se på Sigfreds omsorg for ærfuglen (ea) og trist å se at fuglene nå er borte. De forsvant med Sigfred. Legg
merke til lydene av fuglene – lyder som jeg tenkte på når jeg leste De
usynlige.
Husøya er som et Costa del Sol når midnattsolen står til høyre for Hamarøyskaftet rundt midsommer og herlig blir det når man har sjøen stille og blank som et speil å se dette skuet i. Selv om der ikke lengre er så mange som er fastboende, så er det like fullt mange som tilbringer en god del tid i sine sommerhus. Noen kommer så tidlig som i midten av mai, og deretter går det slag i slag ut over våren og sommeren og ut på høsten et stykke. Det er ikke rart at filmen om Ragnar og Sigfred fikk tittelen "- Drømmen om det uendelige".. Copyrightene til Helge Haukeland og måten han fikk laget den på er bare helt unik. Husøya har et eldorado for fiskemuligheter i området, og mang en fiskesluk har gått tapt i sjøen i straumene rundt hovedøya forsøket på å få storkveita som ligger i hele området rundt hele dette øyværet. Man mister nesten pusten når man er ute en sen natt i midnattsol og blankstille hav for å skaffe maten til vinteren. På Sjøvoll har man muligheter for å høre om man får fryst ned fangsten, det er ingen umulighet om der er folk da... Det som er så synd er jo at hus trenger en hjelpende hånd, men snekekrbestanden har visst nok tungt for å finne plass i en båt for et stykke arbeid, stort eller lite.. Mulighetene er mange, bare man finner frem til øya...
SvarSlett