En smakebit på søndag: Mysteriet mamma av Trude Lorentzen

Søndagsspalten som arrangeres av Mari som eier bloggen Flukten fra virkeligheten  er også et bidrag til kulturutveksling mellom Norge og Sverige i og med at også svenske bloggere deltar. Denne uken har jeg hatt mange «klikk» på blogginnlegget: Dina brev lägger jag under madrassen - den uredigerte brevvekslingen mellom Sara Schwardt och Astrid Lindgren

Det var en bok jeg kjøpte og leste etter tips i søndagspalten til Mari gitt av Ingerun som er eier av bloggen Boktjuven. Jeg håpet at det var fordi den nå er oversatt til norsk slik at flere norske lesere har "oppdaget" den spesielle historien. Det kan jeg ikke se den er. Men det går veldig bra å lese den på svensk!

Denne søndagen kommer min smakebit fra en norsk dokumentar utgitt i 2013.  Som også er en bok som en blir varm i hjertet av å lese til tross for at den har sitt grunnlag i en trist hendelse. Forrige søndag var jeg ferdig å lese boken og skrev om min leseopplevelse i innlegget: Mysteriet mamma av Trude Lorentzen.  

Boken er solgt til Sverige:

«Trude Lorentzens Brageprisnominerte dokumentarbok Mysteriet mamma er nå solgt til det svenske forlaget Ordfront. Redaktør Lina Lejdebro uttaler om Mysteriet mamma: «Jeg er virkelig dypt rørt av boken – for en fantastisk historie! Jeg tror aldri jeg har lest en så fin skildring av psykisk sykdom, eller, for den del, av morskap». «

Det er gått 20 år siden moren Mia tok sitt eget liv da Trude Lorentzen, som nå selv er mamma, bestemmer seg for å finne ut av «mysteriet» med sin mamma. Trude var femten år da det skjedde. I et intervju i A-magasinet i 2013 sa Trude Lorentzen at boken ‘Meg eier ingen’ skrevet av Åsa Linderborg fikk henne til å våge å gå opp på loftet til faren for å åpne gamle pappesker. Til å skrive boken.

Her er en smakebit:

«Om ettermiddagen når hun var ferdig i fylkeskommunen, ropte lekekameratene mine i sandkassa: «Trude du er henta».

Jeg synes det er så fint når barnehagebarn sier det til hverandre på denne måten. Verbet de bruker, ‘å være henta’. Da er det bare å slippe bøtter og spader og løpe hvinende mot porten i skitne gummibukser og kaste seg i to åpne armer. Å være henta er å være elsket. Det er tryggheten som kaller deg inn, som beskytter deg fra verdens urett, lettelsen over å høre til noen. Fortsatt kjenner jeg igjen den stolte følelsen som vokste i meg når mamma var observert på fortauet utenfor og de andre barna ropte ut, som en fanfare, at hun var på vei. Jeg lurer på om mamma også ble varm inne i seg av ordene de brukte.»