Begynnelser av Carl Frode Tiller

«Etterpå reiste eg meg. Eg stod heilt stille og berre såg ned på steinen. Eg prøvde å forestille meg korleis Solveig Paulsen hadde sett ut, korleis ho hadde vore kledd, og kva ho hadde drive med, men eg greidde ikkje sjå for meg nokon ting, iallfall ikkje noko klart, det var berre flimmer. Eg bøygde meg ned og plukka vekk litt kvist og lauv frå grava. Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv.»

Romanen Begynnelser skrevet av Carl Frode Tiller, utgitt i 2017, starter med slutten. Hovedpersonen Terje ligger på sykehuset etter et selvmordsforsøk. Moren og søsteren Anita er på rommet, krangler om kutting av stilkene på en blomsterbukett. Etterpå er det røyking som er konflikten. De forsones etter kranglingen. Moren sier hun er redd, og Anita sier at det er hun også. Terje ser dem, men det vet de ikke. De venter på at Marit og Turid skal komme.  

I kapittel for kapittel tar Terje oss med bakover i livet sitt. Vi får vite hvordan han forsøker å ta sitt liv, at han han har flyttet inn hos moren som har sluttet å drikke. At moren har et forhold til en gift mann. Terje kjekler med moren og med søsteren. Han har vært gift med Turid og har en datter Marit. Han er en byråkrat som kjemper for natur og miljø. Men hva har skjedd som har gjort han til denne, for meg ihvertfall, bitre, kranglevorne og spydige fyren. Er han slik med alle som han er mot moren og Anita. Det får vi etterhvert vite selv om det er mange løse tråder når jeg er ferdig med å lese boken.

Sitatet jeg innleder innlegget mitt med er fra den tiden han fortsatt er gift med Turid. På vei hjem fra jobben kjører han innom en kirkegård. Når han kommer hjem er han så nedfor at Turid sier at han kanskje bør søke hjelp. Han svarer at det går sikkert bra, i morgen er han sikkert bra igjen.

«Eg ville gjerne tru på det eg sa, men eg visste at det ville ta dagar og kanskje veker for eg kom opp igjen, så eg greidde det ikkje. Ikkje ho heller, det visste eg, ho kjente meg altfor godt. Ho fortsette å stryke meg over håret. Eg kom til å tenke på naboparet som leigde ut leilegheita si og flytta til Tanzania i eit år. Eg såg for meg at eg og Turid gjorde noko liknande, at vi braut opp og tok ein pause frå livet vi hadde her. Eg begynte alltid å fantasere om slike ting når eg hadde det slik eg hadde det no. Når ein føler seg makteslaus, får ein behov for å ta store val, tenkte eg, ikkje nødvendigvis fordi ein ønsker dei endringane valet fører med seg, men fordi ein vil kjenne på korleis det er å bestemme over seg sjølv. Fordi ein vil kjenne seg fri.»

Etter Innsirkling-serien, tredje bok i serien ble utgitt i 2014, ble Carl Frode Tiller intervjuet av Carl Frode Tiller i bokprogrammet Brenner & bøkene; sitat fra innledningen til intervjuet:

«Det er mye desperasjon, mye vanskelig (...), men du virker ganske sindig der du sitter i stormens midte?», sier Brenner. Tiller svarer: «Ja, på utsida er jeg ganske sindig. Men ikke nødvendigvis på innsida. Og det er jo det indre, tankene til karakterene vi følger. Det er ikke så mye dramatikk på utsida. Men det foregår mye inni hodet på folk. Det sies mye mellom dem. Men det er ikke mye ytre handling. Med noen unntak.»

Det er desperasjon, mye vanskelig i livet til Terje. Det er som han tenker; han sitter fast i seg selv. Hva som er årsaken forstår jeg som leser etterhvert selv om det fortsatt er mye jeg ikke får vite. Han brenner for natur og miljø. Det er vel det som har holdt han oppe frem til det katastrofale valget om  å begå selvmord.

En god roman med en sterk historie som berører meg som leser. Med gode dialoger. Selv om dette ikke er noen gladbok, er det scener som er morsomme å lese. Akkurat som mange hendelser livet er når man får det på avstand. Boken har et nydelig bokomslag synes jeg.

Aschehoug forlag beskriver innholdet i romanen som har fått gode anmeldelser slik:

«Miljøvernaren Terje ligg på sjukehuset etter å ha tatt sitt eige liv. Vi følger han bakover i tid, først som vaksen, deretter som ungdom og til slutt som barn. Gradvis blir vi kjente med ei sår familiehistorie, Terjes glødande kjærleik til naturen og alle vala han tok eller ikkje tok. Kvifor blir eigentleg livet som det blir, og kva er samanhengen mellom enkeltmennesket og det store kretsløpet vi alle er ein del av? "Begynnelser" er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge.

"Først da sommarfuglen letta frå raudkløveren og eg prøvde å følge han med blikket mens han flaksa med rykkvise sikksakkbevegelsar innover i skogen, merka eg at auga mine var fylte opp av tårer. Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden."

Carl Frode Tiller: Innsirkling - denne "etterplaprer" lot seg ikke begeistre

«Og viss ein ønskjer definisjonsmakt og har lyst til å setje standarden for diskusjonen om ei ny bok, er det ein god ting å vere først. Da kan du presentere dei orda og dei perspektiva du meiner boka skal vurderast etter, du kan ramme inn debatten og bestemme ka han skal handle om. Har du først sagt at lesaren ikkje skal tenkje på ein elefant, er det ingen som tenkjer på anna enn elefant etterpå (George Lakoff  2004). Er du førstemann som kjem med sterke og klare råd for korleis ein skal vurdere ei bok, er det dine tankar og meiningar dei andre tenkjer etter. Kjem du en eller to dagar etter dei andre. blir du lett ein etterplaprar.»

Sitatet er hentet fra Kritikerboka av Atle Kristiansen. Jeg er ikke en litteraturkritiker – kun en glad amatør. «Glad» fordi jeg liker å lese bøker og med bokbloggen ønsker å formidle mine leseopplevelser. Uten å antyde at min leseopplevelse er noen fasit og komme med klare anbefalinger. Men jeg er definitivt en «etterplaprer» – jeg har i 2015 kjøpt og lest romanen Innsirkling av Carl Frode Tiller som ble utgitt i 2007. 

Jeg ble ikke begeistret for romanen som kritikerne mener jeg bør være. Det begynt bra, men da jeg var kommet til ca side 200 av romanen på 283 sider begynte jeg rett og slett å kjede meg. Faktisk er jeg veldig glad at jeg ikke kjøpte oppfølgerne Innsirkling 2 (2010) Innsirkling 3 (2014). Som jeg først hadde planer om. Alle begeistrede skriverier av kritikere og boklesere, særlig etter den siste i serien, prellet av «som vann på gåsa». Et dårlig tegn er at jeg overhodet ikke har lyst til å sitere fra romanen.

Hovedpersonen (eller er han det?) i romanen er David. Men han er kun til stede gjennom andres beskrivelser av han og hans liv. David forteller i en avisannonse at han har mistet hukommelsen og ber alle som kjenner han om å skrive til han og fortelle om han og hans liv. Tre personer skriver til David:

·         Jon- venn som var Davids hemmelige kjærest

·         Presten Arvid – Davids stefar

·         Silje – venn og en tidligere kjærest med David

Det er Davids barndom og ungdomstid de skildrer i brevene, men slik de ser den.  Derfor blir dette skildret ulikt. I tillegg er hovedfokuset på dem selv. Vi får også vite hvordan de lever livene sine i dag. Alle tre er i en krise: Jon har forlatt bandet han spiller i, er i konflikt med familien og tidligere samboer. Arvid er dødssyk på grunn av kreft. Silje har problemer i ekteskapet.

Det var historien til Silje som ble for mye «bla, bla...». Den startet på side 177 og jeg ble så lei av både skildringen i brevene og nåtid. Særlig ordvekslingen med ektefelle. Konsentrasjonen min forsvant.

Jeg ser at boken til Tiller er unik i form og godt skrevet. Men det psykologiske spillet som beskrives i boken fenger meg ikke slik det har fenget kritikerne. Det er som spalten som er i Aftenpostens A-magasin der samlivsekspert og psykolog Frode Thuen svarer på ulike temaer knyttet til relasjoner og det å leve sammen: Jeg leste spalten til å begynne med, men etterhvert ble det også «bla, bla.» Jeg får lyst til å skrike: ta deg sammen – gjør noe med det istedenfor den evige sutringen! Du kan ikke forandre andre mennesker, kun hvordan du forholder deg til dem! Men du får ikke både i pose og sekk! Valget er ditt!

Jeg skal aldri si aldri. Men slik jeg tenker pr. nå har jeg ingen planer om å kjøpe og lese nr 2 og nr 3.