Carl Frode Tiller: Innsirkling - denne "etterplaprer" lot seg ikke begeistre

«Og viss ein ønskjer definisjonsmakt og har lyst til å setje standarden for diskusjonen om ei ny bok, er det ein god ting å vere først. Da kan du presentere dei orda og dei perspektiva du meiner boka skal vurderast etter, du kan ramme inn debatten og bestemme ka han skal handle om. Har du først sagt at lesaren ikkje skal tenkje på ein elefant, er det ingen som tenkjer på anna enn elefant etterpå (George Lakoff  2004). Er du førstemann som kjem med sterke og klare råd for korleis ein skal vurdere ei bok, er det dine tankar og meiningar dei andre tenkjer etter. Kjem du en eller to dagar etter dei andre. blir du lett ein etterplaprar.»

Sitatet er hentet fra Kritikerboka av Atle Kristiansen. Jeg er ikke en litteraturkritiker – kun en glad amatør. «Glad» fordi jeg liker å lese bøker og med bokbloggen ønsker å formidle mine leseopplevelser. Uten å antyde at min leseopplevelse er noen fasit og komme med klare anbefalinger. Men jeg er definitivt en «etterplaprer» – jeg har i 2015 kjøpt og lest romanen Innsirkling av Carl Frode Tiller som ble utgitt i 2007. 

Jeg ble ikke begeistret for romanen som kritikerne mener jeg bør være. Det begynt bra, men da jeg var kommet til ca side 200 av romanen på 283 sider begynte jeg rett og slett å kjede meg. Faktisk er jeg veldig glad at jeg ikke kjøpte oppfølgerne Innsirkling 2 (2010) Innsirkling 3 (2014). Som jeg først hadde planer om. Alle begeistrede skriverier av kritikere og boklesere, særlig etter den siste i serien, prellet av «som vann på gåsa». Et dårlig tegn er at jeg overhodet ikke har lyst til å sitere fra romanen.

Hovedpersonen (eller er han det?) i romanen er David. Men han er kun til stede gjennom andres beskrivelser av han og hans liv. David forteller i en avisannonse at han har mistet hukommelsen og ber alle som kjenner han om å skrive til han og fortelle om han og hans liv. Tre personer skriver til David:

·         Jon- venn som var Davids hemmelige kjærest

·         Presten Arvid – Davids stefar

·         Silje – venn og en tidligere kjærest med David

Det er Davids barndom og ungdomstid de skildrer i brevene, men slik de ser den.  Derfor blir dette skildret ulikt. I tillegg er hovedfokuset på dem selv. Vi får også vite hvordan de lever livene sine i dag. Alle tre er i en krise: Jon har forlatt bandet han spiller i, er i konflikt med familien og tidligere samboer. Arvid er dødssyk på grunn av kreft. Silje har problemer i ekteskapet.

Det var historien til Silje som ble for mye «bla, bla...». Den startet på side 177 og jeg ble så lei av både skildringen i brevene og nåtid. Særlig ordvekslingen med ektefelle. Konsentrasjonen min forsvant.

Jeg ser at boken til Tiller er unik i form og godt skrevet. Men det psykologiske spillet som beskrives i boken fenger meg ikke slik det har fenget kritikerne. Det er som spalten som er i Aftenpostens A-magasin der samlivsekspert og psykolog Frode Thuen svarer på ulike temaer knyttet til relasjoner og det å leve sammen: Jeg leste spalten til å begynne med, men etterhvert ble det også «bla, bla.» Jeg får lyst til å skrike: ta deg sammen – gjør noe med det istedenfor den evige sutringen! Du kan ikke forandre andre mennesker, kun hvordan du forholder deg til dem! Men du får ikke både i pose og sekk! Valget er ditt!

Jeg skal aldri si aldri. Men slik jeg tenker pr. nå har jeg ingen planer om å kjøpe og lese nr 2 og nr 3.