«En av europeisk litteraturs store,
og stille, stilister, Judith Hermann, har nå endelig gjort sin romandebut!
Berlin-fødte Hermann har bygget seg et solid navn hos norske lesere gjennom
sine tre novellesamlinger, den siste, Alice, mottok fantastiske anmeldelser
fra et samlet norsk anmelderkorps og var blant de nominerte bøkene på short
list for Indiependent forreign fiction price.
Nå har Hermann skrevet en vakker og
skremmende roman om kjærlighetens krav og livets sårbarhet. En varsom
skrekkhistorie fra forstadsidyllen. Her møter vi Stella og Jason, de er gift,
de har en datter, Ava, de bor i et hus i utkanten av byen. Et fint, enkelt
hus, en liten hage, en stille liv i hverdagen, vanligvis uten Jason, som jobber
mye. Men en dag står en mann utenfor døren, en fremmed, en Stella aldri
har sett før. Han sier han bare ønsker en liten prat med henne, mer sier
han ikke. Stella avviser ham. Den fremmede går, men kommer tilbake dagen
etter, også neste dag kommer han, bestemt på ikke å la henne være i
fred. Dette er begynnelsen på et mareritt som sakte men sikkert
eskalerer. I et stilsikkert, klart og kompromissløst språk og med nærmest
irriterende vakre bilder forteller Judith Hermann om det mysteriet som er
kjærligheten, fram til sammenbruddet av det man trodde var et trygt liv.»
Romanen er
den første boken jeg har lest av forfatteren. Utgitt i 2014 og på norsk i 2015.
174 sider. Har lånt boken av biblioteket.
Jeg kan
istemme at hun er en stille stilist. Det er noe veldig rent over denne romanen.
Vakkert er det også. Men skremmende: kun litt i begynnelsen. Jeg vil vel heller
si at det var en sjelden ro over romanen. Særlig tatt i betraktning av historiens
grunntema. Måten Stella håndterer denne stalkeren på, er beundringsverdig på en
måte. På en annen måte litt ansvarsløst med tanke på ansvaret for datteren og
at Jason er mye ute og reiser. Men det er personligheten hennes som stemmer
overens med hvordan hun møter pasientene hun er hjemmesykepleier for. Varsom
skrekkhistorie passet fint for denne romanen synes jeg.
Jeg
forventet meg ingen skrekkhistorie. Den er ikke kategorisert som en spenningsromanen.Men ble ikke så grepet av historien som jeg
hadde forventet. Mulig det kommer at jeg
har lest romanen i rykk og napp. Denne uken har hodet mitt vært fullt av andre
tanker. Kanskje jeg burde lest den om igjen. Det er heller ikke lenge siden jeg
leste en skrekkhistorie av Mo Hayder. Da ble jeg skikkelig skremt! Uansett, jeg
skal helt klart lese novellesamlingen Alice.
Men nå er det andre bøker som ligger klar til lesing – seks stk. som jeg gleder
meg til:
Et sitat
fra romanen – Stella liker også å lese bøker:
«Panoramavinduet hører til stuen. I
stuen står det en lav stol ved vinduet, der Stella sitter og leser om kvelden og
ikke bryr seg om at hun etter mørkets frembrudd sitter som på en scene i denne
stolen. Hun leser det hun kommer over, hun leser alt, hun kommer over en bok,
hun åpner den og dykker ned i den, det er også noe grusomt ved dette. Jason
sier iblant, du kom til å dø hvis man tok bøkene fra deg. Kom du til å dø?
Stella svarer ikke på dette. Midt på dagen, mellom alt som skal ordnes, fås unna,
legges bak seg, tar hun en bok og leser en side, to sider, det er nesten som å
puste, hun ville knapt nok være i stand til å si hva hun nettopp har lest, det
er også noe annet det dreier seg om. Om motstand. Eller om å ta til motmæle. Kanskje
dreier det seg om å forsvinne. Det kan hende.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar