Jeg skriver for å bli et menneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold – samtaler om litteratur og essays Skomsvold har skrevet

 

«Når jeg begynner å skrive en ny bok er alle i skriverommet mitt — fortiden, vennene mine, fiendene, leserne, og mest av alt mine egne ideer; de er alle der. Men etter hvert som jeg fortsetter å skrive, forlater de rommet, én etter én, og jeg blir etterlatt fullstendig alene. Til slutt, hvis jeg er heldig, forlater til og med jeg rommet:

Jeg forlater rommet og faller, for det å skrive er å falle. Jeg kan ikke skrive større enn den jeg til enhver tid er, og hver bok utvider meg som menneske. Jeg forstår mer om meg selv, om andre mennesker, om verden; det er som om jeg kan romme mer ettersom jeg forstår mer. På den måten vokser og forandrer jeg meg i skriveprosessen, og boka jeg skriver, er et skritt mot noe jeg ikke vet om hvem jeg er, hvem jeg kan bli. Jeg sitter helt alene, avsondret fra omverdenen, og blir et annet menneske.

Det går to år, eller ti, og når boka så er ferdig, må den tynne huden som skrivinga krever, gjøres litt tykkere, for nå kommer alle som forlot skriverommet mitt tilbake igjen, det vil si, inn i kjelleren på Litteraturhuset, for eksempel, hvis jeg er så heldig å bli invitert til å snakke om boka mi der. Fortiden min, vennene mine, kritikerne, leserne, én etter én kommer de inn i skriverommet, og jeg må også være til stede, så jeg kan fortelle om hva som egentlig skjedde.»

 Under Coronapandemien oppdaget jeg Litteraturhuset i Oslo sine podkaster.  Samtaler som var gode å høre på for en pause fra det jeg bekymret meg for, særlig i begynnelsen av pandemien. Jeg har fortsatt med å høre på podcastene som anbefales. 

Boken jeg har kjøpt og lest Jeg skriver for å bli et menneske inneholder scenesamtaler om litteratur som Kjersti Annesdatter Skomsvold har hatt med andre forfattere på Litteraturhuset i årene 2015 – 2024. Innimellom hver samtale er det personlige essays Skomsvold har skrevet om skriving og lesing, om hvordan livet og litteraturen henger sammen og om hva som utgjør et skriveliv. Forfatterne hun har samtaler med er Edvard St. Aubyn, Josefine Klougart. Ture Erik Lund, Naja Marie Aidt, Dag Solstad, Han Kang, Jenny Erpenbeck, Rachel Cusk, Sara Stridsberg og Elisabeth Strout. Med unntak av Ture Erik Lund var alle forfattere jeg kjente til før jeg leste boken. Men det er bare fire av forfatterne jeg hadde lest bøker av.

Essayene som er mellom hver samtale, likte jeg veldig godt. De kan gjenleses uten noen grunn. Sitatet over er fra det første essayet som er før samtalen med Edvard St. Aubyn.

Samtalene, her var min leseopplevelse litt ymse. Noen deler av samtalene hang jeg med på. Men det var deler av samtalene som var uinteressante for meg som ikke er forfatter.  En av årsakene er nok at jeg ikke har lest bøkene de samtaler om. Unntaket er samtalen med Elisabeth Strout. Jeg har lest nesten alle hennes bøker. Derfor tror jeg at jeg likte denne samtalen så godt. Her en smakebit fra samtalen:

«KAS: I Olive Kitteridge har du en dedikasjon til moren din. Det står: «Til min mor, som kan gjøre livet magisk og er den beste historiefortelleren jeg vet om.» Hva slags historier fortalte moren din deg, og hvordan har hennes fortellinger påvirket skrivinga di?

Es: Hun var full av historier om såkalt vanlige mennesker, og det har jeg sagt en million ganger: Jeg synes ikke noen er vanlige. Jeg synes vi alle er ekstraordinære. Men hun snakket kanskje om noen hun hadde kjent for mange år siden, kanskje noen som hadde bodd på samme sted som henne. Og det var ikke før jeg ble eldre og virkelig begynte å se på teknikken i måten hun fortalte på, at jeg skjønte at hun var så god til dette fordi hun kunne gå i den retningen, og så svinge rundt og komme rett tilbake, og jeg skjønte at hun visste hva hun gjorde. Hun gjorde ting veldig, veldig interessante.»

 Jeg tenker at intervjuene også kan gjenleses. Men ikke før jeg har lest boken som er med i samtalen. Det har jeg planer om. F eks har jeg etter å ha lest intervjuet med Edvard St. Aubyn kjøpt Patrick Melroses- serien i en pocket-utgave. Boken består av romanene Glem det, Ikke bra, Litt håp, Morsmelk og Til slutt. Utgaven som jeg har kjøpt jeg på Finn er på vei til meg i posten og er på over 900 sider. Jeg krysser fingrene for at det ikke liten skrift i boken. Etter å ha lest bøkene de samtaler om tenker jeg at jeg henger bedre med på samtalen.

 

I dag jeg I morgen du av Kjersti Annersdatter Skomsvold – når livet går i vranglås - bokomtale

 

 «Jeg later som jeg ikke tenker på mamma, men jeg tenker på henne ofte. Særlig nå som jeg snart skal spise kveldsmat hos henne. Sekundviserne stopper og vurderer meg, forstår at jeg haler ut tiden, før den beveger seg videre, snart må jeg begynne å gå hjemover igjen. Mamma og jeg har spist kveldsmat sammen hver fredag siden jeg flyttet til etasjen under henne, det er en evighet siden, jeg tror det er hun som har bestemt at det skal være sånn. Jeg har ikke hatt mot til å si at jeg vil helst slippe, og hver fredagskveld kjenner jeg meg som den brune delen av eplet, most etter fallet i gulvet.»

Slik innledes romanen I dag jeg I morgen du av Kjersti Annesdatter Skomsvold. Jeg har dessverre ikke lest bøker av forfatteren siden jeg leste debutromanen jeg skrev om i innlegget:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

 I innlegget siterer jeg fra et intervju med forfatteren der hun blant annet sier dette:

«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.

- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.

- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «

Er det noe Peter, som er hovedperson i I dag er jeg I morgen du, ikke er, så er det å være partyløve. Å lese innledningen får meg til å tenke at her har vi en skikkelig tøffelhelt. Men allerede på neste side får jeg får vi vite noe som gjør en mildere stemt – Peter er ute og går:

«Jeg skulle hatt et kart stikkende opp fra baklomma, så folk ikke trodde jeg drev omkring på måfå. Stort sett går jeg den samme kveldsturen, fra den gule bygården min og over brybrua, hvor jeg tusler rundt i området ved skogkirkegården-«

Etter hvert får leseren et innblikk i en klaustrofobisk tilværelse som helt klart har sin årsak i forholdet til moren:

«Mens jeg står sånn opp og ned, prøver jeg å telle antall ganger mamma har ødelagt liver mitt.

Da jeg var to år gikk pappa inn i det store soverommet og han ble der til han døde, da var jeg sju. Før dette var han i stua sammen med oss, det har i hvertfall mamma alltid sagt. Jeg husker en lukt som ikke kan være mammas lukt, stikkende skjegg mot kinnet mitt. Men så er jeg redd for at minnene egentlig tilhører mamma, at det er hun som har fortalt om pappa og sånn plantet disse minnene i meg.»

 Det er ikke mye som skjer i livet til Petter:

«Selv sitter jeg hjemme ved kjøkkenbordet og arbeider. Det er blitt min måte å leve på, hver morgen åpner jeg øynene, går inn på kjøkkenet, hvor jeg gjør om ord fra et språk til et annet. Sånn holder jeg på til utmattelsen har slukt meg, jeg må legge hodet mot bordplaten. Jeg har forsøkt å arbeide ute blant folk, i et klasserom på videregående skole, men det gikk. Det vil komme en dag da jeg ikke en gang har krefter til å slukke tørsten.»

Vil det være status quo i livet hans fremover, vil det bli verre eller bedre? Det siste er det jeg håper på. Vil han klare å fri seg fra den makten moren har over han:

«Lydene hennes forstyrrer meg, sukkingen, smattingen, alt hindrer meg i å høre hva jeg selv tenker, jeg føler meg beleiret!

Men jeg er i stand til å gjøre et eksperiment. Jeg forstår ikke om det er mamma eller meg det er noe galt med, så jeg forestiller meg at jeg forsvinner for godt, og da føler jeg meg tung til sinns. Så forestiller jeg meg at mamma blir borte, og det hjelper, jeg opplever at min egen tilstand blir normal da.

Jeg må komme meg ut herfra, slurper i meg resten av suppa fra tallerkenen.

Idet jeg reiser meg, gjør jeg en bevegelse som om jeg rister meg løs fra mamma, selv om hun sitter på den andre siden av bordet. Hun ser litt forvirret ut, og jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare meg. Jeg er ikke i stand til å komme med noe klokt å si før etter at jeg har gått og det hele er for sent.»

Akkurat som debutromanen er humor til stede i alvoret slik at jeg må humre innimellom over den tankeverden han lever i. Mer skal jeg ikke røpe om fra romanen om et liv som er gått i vranglås.

Forlagets omtale av romanen på 144 sider utgitt i 2020: 

En smakebit på søndag: fra boken Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Min smakebit kommer under temaet: hva skal hunden hete? 

Mine hunder på bildet over hadde levd en del av livet sitt hos andre da de kom til meg og fikk beholde navnene tidligere eiere hadde gitt dem. Rufus; jeg har lurt på om de hentet navnet fra Vilhelm II av England; sønnen til Vilhelm Erobreren. Han fikk tilnavnet Rufus; «et tilnavn han kan ha fått for sitt utseende eller sitt blodige regime». Min Rufus er ikke rød, men hvit. Det flyter aldri blod rundt han, men han går ikke av veien for en slåsskamp med fremmede hunder.  Den minste hunden min er Happy, og det navnet passer veldig bra til henne. Kanskje det er slik at hunder lever opp til navnet de får...

Så til smakebiten som er hentet fra boken jeg skrev om i innlegget:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Bildet over er hentet fra Nationaltheatret.no – fra dramatiseringen av boken. Her sitter Mathea (Anne Marit Jacobsen) og tenker tilbake på hunden hun og Epsilon hadde, en dalmatiner. Fra boken:

«Vi diskuterte lenge om han skulle hete Black eller White. ‘Men hvorfor ikke noe mindre rasistisk’, foreslo jeg, vi er da oppvakte mennesker. La oss kalle han King etter Martin Luther King, la oss statuere et eksempel.’ Så vi kalte han King, og det gikk fint helt til den den første negeren kom flyttende til Haugerud. I stedet for å snuse han i skrittet slik han gjorde med alle andre, ble King rabiat og bjeffet og kastet seg mot den stakkars mannen. Vi trodde først dette var et engangstilfelle, men det samme skjedde gang på gang. Hunden vår var av den fordomsfulle sorten, og selv om vi var glade i han syntes vi ikke vi kunne oppkalle han etter Martin Luther King, så vi kalte han opp etter onkelen til Epsilon i stedet. Han fikk navnet Stein, og det var skjebnens ironi når man tenker etter hvordan han døde.»

Vil du lese smakebiter fra andre bøker denne søndagen, klikker du på bildet nedenfor:

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg stadfester det som er blitt min veiviser når jeg velger ut bøker: et lite sideantall er mer interessant enn mursteiner.

Det er skrevet mye fint om den kritikerroste debutromanen til forfatteren på 124 sider, utgitt i 2009 og som jeg endelig har kjøpt og lest. Jeg sier amen - forfatteren fortjener all ros som skrevet og sagt. En bok der jeg har beveget meg fra å være veldig alvorlig til å gapskratte. Det er neppe siste gang jeg leser den. 

Nå er det blitt teater av boken og du kan lese dette blogginnlegget på bokmerke.org skrevet av en som har vært og sett det:

Verdens beste Mathea

Se også denne videoen om teaterstykket mv.

Boken handler om den gamle og ensomme Mathea Martinsen som er redd for å leve og er redd for å dø før noen legger merke til at hun finnes.:

«Nå som jeg ligger her i senga er jeg det motsatte av utålmodig, og jeg skulle ønske jeg kunne spart den lille rest jeg har igjen av livet inntil jeg vet hva jeg skal gjøre med det. Men det går ikke, da må jeg legge meg i fryseren, og vi har bare en sånn liten fryser over kjøleskapet...Leve. Gripe dagen. Jeg står foran senga på soverommet, jeg vet ikke hvordan man griper dagen. Til slutt bestemmer jeg meg for å begynne med dødsannonsene......Det er mulig at mine nærmeste naboer, June og moren hans, vet at jeg er til. Men de kommer ikke til å savne meg. De er de eneste i blokka utenom Epsilon og meg selv som har bodd her siden den ble bygget, jeg husker June godt fra da han var liten. Moren kunne ikke si r, og antakelig var det faren som fant på navnet...."

»

Lørdag 27. april 2013 ble Kjersti Annesdatter Skomsvold intervjuet av Aftenposten. Hun sier bl a dette:

«Det er så mye i dag som bare er på overflaten. Alle skal være glade og ha fine og lykkelige liv. Det er jo helt absurd. For meg ser ikke verden slik ut.

- Hun tenker: Egentlig er det er det rart at alle går rundt og ikke ønsker seg motgang. Det er jo da man lærer noe. Man trenger noen smeller for å oppleve hvor fantastisk livet kan være. Alt skal ikke gå knirkefritt, det skal være vanskelig. Som forfatter vil jeg gjerne være modig og gå inn i det vanskelige. For det er synd på mennesket som Strindberg skrev.

- Skomsvold blir stille noen sekunder, før hun fortsetter: Jeg kommer nok aldri til å skrive en roman om en sprudlende, overfladisk partyløve. Så ombestemmer hun seg. – Eller, det må jo være det tristeste av alt. Kanskje det er nettopp det jeg skal. «