26. mai 2022

Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger av Einar Duenger Bøhn – en interessant bok

 


Det har blitt en del bøker jeg har kjøpt og lest etter å ha hørt på NRK radioprogrammet Verdibørsen. Einar Duenger Bøhn er professor i filosofi ved Universitet i Agder og forfatter, og jeg har hørt på flere episoder der han har deltatt. Einar Duenger Bøhn er også vert for podcasten Einar Duenger Bøhns filosofipod.

Det var i episoden Vil teknologien ta over for menneske at jeg hørte om boken som Einar Duenger Bøhn har skrevet: Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger. I den interessante samtalen i Verdibørsen deltar også Lena Lindgren som har skrevet boken jeg skrev om i innlegget: Ekko - ett essay om algoritmer og begjær - av Lena Lindgren - interessant og til dels skremmende lesning

Jeg er over gjennomsnittet interessert i temaet informasjonsteknologisk utvikling.  Jeg er verken teknologioptimist eller teknologipessimist. Men jeg er skeptisk til de som slenger rundt seg påstander om at teknologien kan erstatte mennesker. Derfor er jeg spesielt interessert i det som sies og skrives om kunstig intelligens, og har nå kjøpt og lest boken Teknologiens filosofi Metafysiske problemstillinger.

 I denne boken jeg leste og skrev om i 2020: Hallo, verden (Hello world) av Hannah Fry, en bok om hvordan det er å være menneske i en verden styrt av datamaskiner skriver hun om kunstig intelligens (KI):

«For noen er ideen om at en algoritme skal arbeide uten eksplisitte instrukser, å be om trøbbel. Hvordan kan vi kontrollere noe vi ikke forstår? Hva om evnene til sansende, superintelligente maskiner overgår evnene til dem som skapte dem? Hvordan skal vi sikre oss mot at en KI vi ikke forstår og ikke kan kontrollere, ikke skal motarbeide oss?

 

Dette er interessante hypotetiske spørsmål, og det kryr av bøker om den overhengende faren for en Kl-apokalypse. Jeg beklager hvis du hadde håp om det, men denne boken er ikke en av dem. KI har gjort mange fremskritt i rykk og napp den siste tiden, men den er fremdeles bare «intelligent» i ordets snevreste forstand. Det er antagelig nyttigere å tenke på det vi har vært igjennom som en revolusjon innen datastatistikk enn en revolusjon innen intelligens. Jeg vet at det får det til å virke mye mindre sexy (hvis du ikke er veldig tent på statistikk), men det er en langt mer presis beskrivelse av dagens situasjon.

 

Inntil videre er bekymringer for ond KI omtrent som bekymringer for overbefolkning av Mars.»

Som Einar Duenger Bøhn skriver i innledningen til sin bok; han er filosof og boken er først og fremst en filosofibok skrevet for alle som måtte være interessert. 

Bokens struktur - fra innledningen:

«Boken er strukturert slik at den begynner med mer nære problemstillinger for så gradvis å bevege seg mot fjernere problemstillinger, slik at vi sakte, men sikkert hever blikket mer og mer. Jeg begynner nærmere bestemt i kapittel 1 med å stille spørsmålet hva teknologi egentlig er. Jeg trekker også opp noen skiller mellom forskjellige typer teknologi. Deretter, i kapittel 2, stiller jeg spørsmålet om hva informasjon egentlig er, og om virkeligheten egentlig bare er informasjon. I kapittel 3 stiller jeg spørsmålet om hva kunstig intelligens er, og skiller det fra spørsmålene om kunstig moral og kunstig bevissthet. Gjengangeren i denne boken er at kunstig bevissthet ser ut til å være den store snublesteinen for hva nyere teknologi kan erstatte. I kapittel 4 stiller jeg spørsmålet om det er mulig å skape kunstige personer. Dette hviler igjen på muligheten for kunstig bevissthet. Kapittel 5 handler om hvorvidt det er mulig å skape kunstig liv, mens kapittel 6 stiller spørsmålet om hvor langt den teknologiske utvikling kan og bør gå. Kan og bør vi for eksempel etterstrebe teknologi som erstatter oss mennesker helt? Er vi mennesker for fremtidens kunstige herskere det tidligere naturlige menneskearter er for oss mennesker i dag — et tilbakelagt stadium på livets vei?»

Selv om innholdet er godt strukturert og er interessant lesning, utfordret den meg som ikke er spesielt interessert i filosofi innimellom. Men det er ikke sjelden at jeg f.eks. leser dokumenter på jobben flere ganger. Så hvorfor skal det ikke være slik med bøker. Teknologiens filosofi metafysiske problemstillinger er absolutt en bok som jeg bør lese mer enn en gang.

 Hva metafysikk er, skriver Bøhn her på Store norske leksikon:

 

«Metafysikk er det filosofiske studiet av det som ligger til grunn for virkeligheten, eller det tilgrunnliggende for virkeligheten. Metafysikken antar ikke på forhånd at det tilgrunnliggende for virkeligheten er noe man kan observere; det er i seg selv et dypt metafysisk spørsmål. Metafysikk er slik først og fremst en filosofisk disiplin, fremfor en naturvitenskapelig disiplin.»

 Om bakgrunnen for at Bøhn har skrevet boken – fra innledningen:

«Den teknologiske utviklingen går fortere og fortere. Hvor går egentlig grensen for hva teknologi og dagens teknologiske utvikling kan erstatte? Hvor langt kan og bør vi dra denne utviklingen? Det er det denne boken handler om. Jeg er opptatt av dette for bedre å forstå hva vi mennesker er og bør være, samt hvilken situasjon vi befinner oss i og bør se for oss fremover.»



 Forlagets omtale av Teknologiens filosofi metafysiske problemstillinger

 

«Vi lever i en informasjonsteknologisk utvikling verden aldri har sett maken til. Det gjør det viktigere enn noen gang å stille de grunnleggende filosofiske spørsmålene bak denne utviklingen. 

 

Hva er egentlig teknologi, informasjon og kunstig intelligens? Er det mulig å skape kunstig bevissthet og kunstige personer? Vil teknologien ta helt over for oss mennesker? Er vi mennesker bare et skritt på veien til en ny og forbedret teknologisk art?

 

Teknologiens filosofi stiller, klargjør og filosoferer over disse og liknende spørsmål omkring teknologiens væren, vesen og fremtid.»


15. mai 2022

Dagene er gjennomsiktige av Mirjam Kristensen – når det verst tenkelige skjer

 




«En dag dør broren min. Det er en ulykke. Han faller ned i den gamle brønnen og det er ingen som ser det. Det er ingen som hører det. Det er ingen som ser at den lille kroppen hans forsvinner i det svarte hullet. Det er ingen av oss som ser det, verken mamma, pappa eller jeg for vi er ikke der. Det er bare bestemor og bestefar som er der. Og de er ikke der de heller. De sitter på hytteverandaen og kan ikke se brønnen fra der de sitter. De ser ikke at broren min har gått bort til den gamle brønnen med morkent lokk. De tror han kan passe seg selv en stund, at han kan leke litt alene mens de døser på verandaen. Men han kan ikke passe seg selv, han er så liten. Hører dere det, bestemor og bestefar? Han er for liten til å passe seg selv! Men de hører det ikke. De er litt tunghørte begge to, de kan ikke noe for det.»

 

I debutromanen til Mirjam Kristensen Dagene er gjennomsiktige som ble utgitt i 2000 og som hun fikk Tarjei Vesaas debutantpris for, er fortellerstemmen Sofie. Tragedien skjer sommeren før hun skal begynne i 2. klasse på barneskolen. Gjennom Sofie får vi vite hvordan det at lillebroren dør rammer familien, som er foreldre, besteforeldre, tante og onkel. Slik Sofie opplever det som skjer. Allerede i starten av boken får vi et innblikk i at broren lillebroren ikke utvikler seg slik han skal etter alderen. Bestemor som faller helt sammen. At dette også kan ha sin årsak i et annet dødsfall som det ikke snakkes mye om. Bestemors yngste datter som ble funnet død i hagen for mange år tilbake.

På tross av den triste historien likte jeg boken. En usentimentalt fortalt historie om når det verst tenkelige skjer. 


  Forlagets omtale av romanen Dagene er gjennomsiktige:

 

«Sofie, mamma og pappa er på vei opp til hytta der besteforeldrene og lillebroren Jonas venter på dem. Det er en helt vanlig, løfterik sommerferiedag. Men det som skjer denne dagen skal siden danne skillet mellom et før og etter for familien. Romanen forteller historien om en familie som plutselig rammes av en ulykke. Sofie forteller om den uvirkelige dagen da Jonas druknet og tiden etterpå. Sjokket, sorgen og det grenseløse savnet påvirker alle gjenlevende på forskjellig måte. Dette er forfatterens første bok.»

 

 



14. mai 2022

Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang av Tore Skeie – en interessant bok

 


«Den som leter etter et fast mønster, en langsiktig plan og et overordnet mål i den norske regjeringens politikk på 1280-tallet, må derfor regne med å gå en frustrerende oppgave i møte. Mang en historiker som har forsøkt, har klødd seg i hodet, og forklaringene er mange og sprikende. Noen har sett baronene i kongsrådet, enkedronning Ingeborg — og ikke minst Alv — som en korrupt, kriminell bande, som utnyttet sine posisjoner i statsapparatet for å berike seg selv. Andre har sett dem som forsvarere av nasjonens uforanderlige og objektive interesser, som var truet av utenlandske aggressorer.

 

Begge perspektiver er begrensede. Motiver, mål og strategier endret seg fortløpende. Hendelsene hadde en tendens til å ta retninger som ingen hadde planlagt eller forutsett, slik at politiske valg for ettertiden virker plan- og målløse. For ikke å snakke om at handlinger og strategier kunne ende opp med å gi stikk motsatt resultat av det som var hensikten. Som for eksempel Alvs krig. Den inngikk i en strategi som hadde som mål å avslutte konflikten ved å få tyskerne til å gi opp. Resultatet ble at krigen bare vokste, og fallhøyden ble større for alle som deltok.

 

Og da det danske kongeriket ble blandet inn i krigen, viklet enda flere nye tråder seg inn i hverandre. Utviklingen tok en retning selv de mest erfarne politiske strategene i det norske kongsrådet troligville hatt problemer med å forklare, dersom de var blitt spurt. «

 Da jeg leste avsnittene over i boken til Tore Skeie, Alv Erlingsson Fortellingen om en adelsmanns undergang, tenkte jeg på Putins krig som nå foregår i Ukraina. Hvordan denne krigen vil bli skrevet om i fremtiden, det skulle vært interessant å lese. En ting er sikkert. De såkalte samtidsekspertene har bommet grovt i sine spådommer om hva Putin ville komme til å gjøre mv.

 Det at jeg valgte å lese boken om Alv Erlingsson og hans samtid som ble utgitt i 2009 nå, er fordi jeg så dette Bokprogrammet fra 2011 Historiske romaner:

 

«Må historiske romaner være historisk korrekte? Jean M. Auel står bak megasuksessen Hulebjørnens klan, hvor hun gir et nyansert bilde av steinalderen basert på funn av knokler, pilspisser og hulemalerier. Bokprogrammets Siss Vik møter henne i London ved verdenslanseringen av siste bind i serien. Du møter også Jan Ove Ekeberg og Tore Skeie, som har gitt levende skildringer av norsk middelalder i bokform. Hvordan kan en forfatter puste liv, kjøtt, blod og følelser inn i en historisk periode vi vet svært lite om?»

 Jeg har tidligere leste denne boken i 2019 : Hvitekrist, Om Olav Haraldsson og hans tid – av Tore Skeie, en svært god bok om sagatidens mennesker

 I Bokprogrammet forteller Tore Skeie blant annet at Alv Erlingsson levde i en tid som er spesiell kildemessig. Det var en periode som ikke er dekket av sagaer, men en eksplosjon i andre typer kilder og spesielt brev. Men til tross for dette fant han ikke mye informasjon om Alv i disse kildene. Derfor er boken mer et portrett av tida han levde i med hans livshistorie som en rød tråd. For Tore Skeie er det like fasinerende det vi ikke vet om Alv. Det som er interessant med middelalderhistorien, er at det finnes bare fragmenter av en tapt virkelighet. Ved å sette puslespillbitene sammen aner man vagt et bilde, som gir han et sug, en drivkraft, til å holde på med dette. Det er jeg veldig glad for, boken Tore Skeie har skrevet likte jeg veldig godt. Det er mye av det han skriver om som jeg ikke har lest om tidligere.

 Forlagets omtale:

 

«Sommeren 1290: En norsk adelsmann henrettes offentlig i en liten havneby på kysten av Skåne. Alv Erlingsson hadde vært Norges mektigste mann - overhode i det rike adelshuset Tornberg og kongens viktigste rådgiver. På høyden av sin makt dikterte han det norske kongerikets politikk i det nordiske maktspillet. Men et sted på veien trådte han feil, og nå er alt tapt. Når Alv møter undergangen på steile og hjul, er det ikke som kongens fremste mann, men som fredløs sjørøver. Alvs dramatiske livshistorie er rammefortellingen i Tore Skeies enestående portrett av Norge i høymiddelalderen.»

 


5. mai 2022

En ettermiddag om høsten av Mirjam Kristensen – en historie det var lett å leve seg inn i

 


Jeg valgte å lese Mirjam Kristensen roman En ettermiddag om høsten, som ble utgitt i 2006, etter å ha sett den omtalt i dette bokprogrammet fra 2011: «Hvorfor leser vi om det som vi frykter mest?»:

 

«John Irving sier at den største drivkraften i hans forfatterskap er frykten for at noe forferdelig skal skje med barna hans. Denne frykten skriver han ut i romanene, også i den siste, Siste natt i Twisted River. Den norske forfatteren Mirjam Kristensens bok, En ettermiddag om høsten, handler om frykten for å miste den du har kjær, brått og uforståelig. Bokprogrammet ser også på to aktuelle barnebøker som handler om det vi er redd for. For barn, som voksne, vil gjerne lese om det de synes er skummelt.»

Det er faktisk mange mennesker som forsvinner uten at det er spor etter at personen har vært utsatt for noe kriminelt. Det er ikke lenge siden jeg så en slik sak ble omtalt på TV programmet Åsted Norge. Jeg blir veldig urolig av å se og lese om slike saker.

 

Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan det er å være på ferie i en storby og så forsvinner den en er sammen med. Uten forvarsel. Timene går og vedkommende dukker ikke opp. Fortvilelsen. Tankene. Kan ikke huske å ha lest en roman med handling som ligner. En bok som det var vanskelig å legge fra seg. Bildet over er maleriet han som forsvinner så på før han forsvant, The Penitent Magdalen av Georges de La Tour. (Bokomslaget nedenfor er utrolig kjedelig sammenlignet med handlingen!)

 

Så godt likte jeg romanen En ettermiddag om høsten, at jeg skal lese Mirjam Kristensens debutroman Dagene er gjennomsiktige som også er nevnt i TV-programmet.

 





Forlagets omtale av romanen:


Det unge ekteparet Rakel og Hans Olav er på ferie i New York. De besøker Metropolitan Museum of Art, der Hans Olav blir stående lenge og se på et bilde av den franske hoffmaleren Georges de La Tour, mens Rakel går på do. Når hun kommer tilbake, er Hans Olav borte. Museumsvakten sier at hun så ham forlate rommet med en annen kvinne.

 

I tiden som følger reiser Rakel på kryss og tvers av storbyen i et forsøk på å danne seg et bilde av hva som kan ha hendt. Har det skjedd noe forferdelig med Hans Olav, eller har han forsvunnet av egen vilje? Hvordan kan et menneske bare bli borte? Rakel treffer blant annet det velstående paret Hanna og Harold Stern, som sier at det er lett å bli forført av en by som New York, og den underlige antikvaren William Hermann, som har funnet Hans Olavs lommebok og mener at han har et fotografiapparat som kan ta bilde av de døde.

 

"En ettermiddag om høsten" undersøker blant annet det grunnleggende spørsmålet: Hvor godt kan man kjenne et annet menneske? I en klar og rytmisk prosa skriver Mirjam Kristensen fram romanen om Rakel som må orientere seg på nytt i tilværelsen.


2. mai 2022

Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson - den beste leseopplevelsen hittil i år

 



«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»

 

Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.

 Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:

 

"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"

 

 

 


Noen smakebiter fra første dag, 29. januar 2021:

 

«Jeg er sekstiåtte år nå og har vært det siden juli i fjor, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er femten grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i tjueåtte år, det er smått utrulig, men det er ikke meg imot. Jeg er ferdig her. Jeg har vært veldig glad i dette huset, i dette småbruket. Jeg er det jo ennå. I all denne tida jeg har bodd her, har jeg utført arbeid, har jeg gjort ting jeg ikke kunne ha forestilt meg at jeg noen gang skulle gjøre, håndfaste ting, strabasiøse ting, noen ganger ville ting, hårreisende ting, men først og fremst har det gitt meg gleden ved fysisk arbeid, en nærhet til helt grunnleggende fenomener, til dyr både tamme og ville, gjort meg uredd i situasjoner der jeg før hadde løpt for livet. Og det har gitt meg uttelling som forfatter, en nesten utømmelig kilde har det vært, ingenting bortkasta på meg, er det jeg forteller meg sjøl når det egentlig er litt for mye, men vi har bestemt oss. Nok er nok. Vi venter bare på klarsignal fra kommunen. Så setter vi i gang. Det gjør meg hverken letta eller forventningsfull, bare tom egentlig. Men det bør skje så fort som mulig, ellers slipper jeg taket. Inni meg har jeg allerede flytta. Om ikke til noe, så fra noe, og da er det nesten pinefullt å skulle vente, kanskje ett og et halvt år til. I så fall er jeg like lenge uten hjem. Jeg er hjemløs, jeg er det allerede, og det preger meg. Det er ingen steder å gjøre av seg. Jeg vil fader ikke fylle sytti år i dette huset. Det går bare ikke.

30. januar skriver Per Petterson om romanen som han skriver på, Nattsvømmerne. Den 29. januar skriver han om skrivesperren:

 

«Jeg er ferdig med skrivinga også. Med skjønnlitteratur. Det føles i hvert fall sånn. Når jeg kommer langs stien ned gjennom den japanske skogen hit til skriverhytta tidlig om morgenen og setter meg foran skjermen, da skjer det ingenting. Det er ikke skrivesperre, ikke som jeg hadde da jeg prøvde å gjøre ferdig Menn i min situasjon. Det var jo et helvete, jeg var i ørska, jeg fortalte det til alle, hør på meg, se på meg, enten de ville eller ikke, jeg har det vondt, sa jeg, livet mitt brenner ned, sa jeg og var på gråten. Det er sant. Jeg kunne ikke la være. To år ble borte på den måten, jeg husker ingenting av dem, hva jeg gjorde. (Andre husker det, heldigvis.) Og når jeg først skreiv, skreiv jeg veldig sakte. Og da gikk det seks år. Petterson tar seg god tid med bøkene sine, men så blir de da også bra, sa Leif Ekle på P2. Takk, Leif. Men jeg tok meg ikke god tid. Jeg mista minst to år av livet mitt. Nå er det ingen blodtåke, ingen distraherende adrenalinpumpe som dunker rett inne bak trommehinna, om dagen, om natta, særlig, men heller en slags trøtthet, oppgitthet. Jeg har gitt ut ti bøker på litt over tredve år. Det er mye mindre enn hva de fleste forfattere jeg kjenner har gitt ut. Tenk på Dag Solstad. Tove Nilsen (som er like gammel som meg), Rune Christiansen, å ja. Tenk på Saabye Christensen! Til og med Kjell Askildsen, den seigeste av norske forfattere, har gitt ut flere. Jeg spurte han en gang, det er mange år siden nå, jeg sa, Kjell, skriver du? Han tenkte seg om ei stund. Til slutt sa han, jeg tror det. For han var det ei veldig tynn hinne mellom det å skrive og det ikke å skrive. Sånn er det ikke for meg. Når jeg ikke skriver, da skriver jeg ikke i det hele tatt. Det er ikke til å ta feil av.»

Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har utgitt, og håper på at det kommer en roman til. Samtidig er jeg glad for de bøkene han har skrevet – bøker som har gitt meg gode leseopplevelser:

 

«Men jeg kan ikke klage. Det ville vært dumt. Jeg har fått til det jeg drømte om som ungdom. Jeg har skrevet bøker og fått dem utgitt, og de har til tider gitt meg voldsom glede, ja, et rush over å få det til. At mye har skjedd utover det, priser og oversettelser til alle mulige språk, over femti i tallet, har gjort meg til en relativt kjent forfatter, men det har aldri vært noe mål. Virkelig ikke. But I never struggled for that, sa den unge Dylan nesten oppbrakt på en pressekonferanse i San Francisco da han ble spurt om den allerede store berømmelsen og hans posisjon som talsmann for en ny generasjon. En tittel han for alt i verden ikke ville ha. I never struggled for that! Uten sammenlikning for øvrig. Det bare slo meg da jeg så den pressekonferansen om igjen på YouTube, at han sa det så tydelig, innstendig, og ikke ble hørt. De ville ikke høre. Jeg kommer fortsatt til å kalle det som skjedde meg i 2003, 2007, 2008 osv. «a freak accident» når noen spør, fordi det er min oppfatning. Med det samme forfatterskapet, gitt så vidt andre omstendigheter, en liten forskyvning i tid, kanskje, kunne det likså godt ikke ha skjedd. Og et forfatterskap «skjer» jo ikke. Uansett er alt som har med det å gjøre, på hell nå. Jeg ser ingen fortsettelse langs den linja. Faktisk ser jeg ingen fortsettelse i det hele tatt. Det har vært litt vanskelig. Det begynte lenge før koronaen. Egentlig fra jeg var fjorten år og videre i lang, lang tid. Da opp ble til langt ned hver gang adrenalinet rant ut.» 

Om journalen han skriver:


«Så nå skriver jeg dette. Ingenting annet. Jeg har aldri skrevet noen journal før, bortsett fra ei dagbok jeg prøvde å føre da jeg var atten. Av nød. Da også. Det var ei svart notatbok med mjuk perm jeg forestilte meg var maken til den Hemingway brukte i Paris på tjuetallet, da han satt på kafeene og skreiv. Jeg hadde lest A Moveable Feast. Det var en atmosfære i den boka som var helt ny for meg, som et rom du kunne gå inn i, være i, og ikke ville ut av.

 

Jeg var det en før kalte et nervøst barn, jeg var en nervøs voksen, jeg er en nervøs eldre mann. Ta det med ro, sier mange, tenk på hva du har fått til, du kan ta det med ro nå, tenk på hva du har fått til, om og om igjen, du kan slappe av, sier de. Men jeg kan ikke slappe av, jeg kan ikke ta det med ro. Og den eneste roen jeg kanskje kunne ha oppnådd, ville blitt uproduktiv på en feil måte. Mer som apati.»

 Forlaget omtaler boken Mitt Abruzzo slik:

 

“Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.»