Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson - den beste leseopplevelsen hittil i år

 

«Det fineste i dag: Jeg er tidligst oppe og setter meg ved det lille kjøkkenbordet for å drikke kaffe og lese. Sju andre sover. Så kommer lille Arthur ut. Han henter en kjøkkenstol, stiller seg på den og tar eska med frokostblanding ned fra toppen av skapet, setter stolen tilbake på plass, henter melk i kjøleskapet og setter seg ved bordet overfor meg. Det er svalt, stille, når han forteller meg noe er han så rolig, i en tilstand av helt rein og doggfrisk forventning. Vi er sammen og hver for oss på samme tid. Han i sine tanker, jeg i mine. Begge om det som snart skal skje. Jeg skal inn og jobbe, Arthur venter på at Jesper skal stå opp så de kan være sammen og spille. Han gleder seg, han ser ut i lufta og smiler uten synlig grunn.»

 

Jeg har gledet meg til å lese boken Mitt Abruzzo, med tilleggstittelen Journal 29.1. – 18.7.2021 skrevet av Per Petterson. Den skuffet ikke. Det er en sånn bok som jeg, etter å ha lest siste side, tenker at jeg må starte å lese den om igjen med det samme. Sitatet over er fra slutten av boken, da han sammen med familien er på sommerstedet de har i Danmark, lille Arthur er et barnebarn.

 Min leseopplevelse kan beskrives slik som sitatet hentet fra anmeldelsen til CATHRINE KRØGER, DAGBLADET:

 

"Pettersons desperate dagbok er skrevet med en så intens og nærmest manisk tilstedeværelse at jeg blir helt slått ut. Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren … Ved siden av det ganske fantastiske forfatter(selv)portrettet, er dette en litterær journal … Han gjenforteller handling, episoder, forfatterskjebner og forfattersamtaler med en slentrende original selvfølgelighet og de mest forbløffende bilder … Det er sjelden å lese noe som oppleves så lite pinlig privat, og samtidig så skåret til beinet, rent, vitalt, desperat, tørrvittig"

 

 

 

Noen smakebiter fra første dag, 29. januar 2021:

 

«Jeg er sekstiåtte år nå og har vært det siden juli i fjor, den 18. Det er koronapandemi på andre året med alt hva det innebærer. Jeg sitter ved vinduet, det er femten grader minus, det er januar. Det er ikke lyst ennå, men det er heller ikke mørkt, det var fullmåne i natt. Fra vinduet ser jeg ned mot skogkanten langs enga ikke langt fra grusveien og lindetrærne. På bergknatten like ved skal vi bygge et hus, et ikke veldig stort hus, og skal flytte ned dit fra dette huset som snart har vært hjemmet mitt i tjueåtte år, det er smått utrulig, men det er ikke meg imot. Jeg er ferdig her. Jeg har vært veldig glad i dette huset, i dette småbruket. Jeg er det jo ennå. I all denne tida jeg har bodd her, har jeg utført arbeid, har jeg gjort ting jeg ikke kunne ha forestilt meg at jeg noen gang skulle gjøre, håndfaste ting, strabasiøse ting, noen ganger ville ting, hårreisende ting, men først og fremst har det gitt meg gleden ved fysisk arbeid, en nærhet til helt grunnleggende fenomener, til dyr både tamme og ville, gjort meg uredd i situasjoner der jeg før hadde løpt for livet. Og det har gitt meg uttelling som forfatter, en nesten utømmelig kilde har det vært, ingenting bortkasta på meg, er det jeg forteller meg sjøl når det egentlig er litt for mye, men vi har bestemt oss. Nok er nok. Vi venter bare på klarsignal fra kommunen. Så setter vi i gang. Det gjør meg hverken letta eller forventningsfull, bare tom egentlig. Men det bør skje så fort som mulig, ellers slipper jeg taket. Inni meg har jeg allerede flytta. Om ikke til noe, så fra noe, og da er det nesten pinefullt å skulle vente, kanskje ett og et halvt år til. I så fall er jeg like lenge uten hjem. Jeg er hjemløs, jeg er det allerede, og det preger meg. Det er ingen steder å gjøre av seg. Jeg vil fader ikke fylle sytti år i dette huset. Det går bare ikke.

30. januar skriver Per Petterson om romanen som han skriver på, Nattsvømmerne. Den 29. januar skriver han om skrivesperren:

 

«Jeg er ferdig med skrivinga også. Med skjønnlitteratur. Det føles i hvert fall sånn. Når jeg kommer langs stien ned gjennom den japanske skogen hit til skriverhytta tidlig om morgenen og setter meg foran skjermen, da skjer det ingenting. Det er ikke skrivesperre, ikke som jeg hadde da jeg prøvde å gjøre ferdig Menn i min situasjon. Det var jo et helvete, jeg var i ørska, jeg fortalte det til alle, hør på meg, se på meg, enten de ville eller ikke, jeg har det vondt, sa jeg, livet mitt brenner ned, sa jeg og var på gråten. Det er sant. Jeg kunne ikke la være. To år ble borte på den måten, jeg husker ingenting av dem, hva jeg gjorde. (Andre husker det, heldigvis.) Og når jeg først skreiv, skreiv jeg veldig sakte. Og da gikk det seks år. Petterson tar seg god tid med bøkene sine, men så blir de da også bra, sa Leif Ekle på P2. Takk, Leif. Men jeg tok meg ikke god tid. Jeg mista minst to år av livet mitt. Nå er det ingen blodtåke, ingen distraherende adrenalinpumpe som dunker rett inne bak trommehinna, om dagen, om natta, særlig, men heller en slags trøtthet, oppgitthet. Jeg har gitt ut ti bøker på litt over tredve år. Det er mye mindre enn hva de fleste forfattere jeg kjenner har gitt ut. Tenk på Dag Solstad. Tove Nilsen (som er like gammel som meg), Rune Christiansen, å ja. Tenk på Saabye Christensen! Til og med Kjell Askildsen, den seigeste av norske forfattere, har gitt ut flere. Jeg spurte han en gang, det er mange år siden nå, jeg sa, Kjell, skriver du? Han tenkte seg om ei stund. Til slutt sa han, jeg tror det. For han var det ei veldig tynn hinne mellom det å skrive og det ikke å skrive. Sånn er det ikke for meg. Når jeg ikke skriver, da skriver jeg ikke i det hele tatt. Det er ikke til å ta feil av.»

Jeg har lest alle bøkene Per Petterson har utgitt, og håper på at det kommer en roman til. Samtidig er jeg glad for de bøkene han har skrevet – bøker som har gitt meg gode leseopplevelser:

 

«Men jeg kan ikke klage. Det ville vært dumt. Jeg har fått til det jeg drømte om som ungdom. Jeg har skrevet bøker og fått dem utgitt, og de har til tider gitt meg voldsom glede, ja, et rush over å få det til. At mye har skjedd utover det, priser og oversettelser til alle mulige språk, over femti i tallet, har gjort meg til en relativt kjent forfatter, men det har aldri vært noe mål. Virkelig ikke. But I never struggled for that, sa den unge Dylan nesten oppbrakt på en pressekonferanse i San Francisco da han ble spurt om den allerede store berømmelsen og hans posisjon som talsmann for en ny generasjon. En tittel han for alt i verden ikke ville ha. I never struggled for that! Uten sammenlikning for øvrig. Det bare slo meg da jeg så den pressekonferansen om igjen på YouTube, at han sa det så tydelig, innstendig, og ikke ble hørt. De ville ikke høre. Jeg kommer fortsatt til å kalle det som skjedde meg i 2003, 2007, 2008 osv. «a freak accident» når noen spør, fordi det er min oppfatning. Med det samme forfatterskapet, gitt så vidt andre omstendigheter, en liten forskyvning i tid, kanskje, kunne det likså godt ikke ha skjedd. Og et forfatterskap «skjer» jo ikke. Uansett er alt som har med det å gjøre, på hell nå. Jeg ser ingen fortsettelse langs den linja. Faktisk ser jeg ingen fortsettelse i det hele tatt. Det har vært litt vanskelig. Det begynte lenge før koronaen. Egentlig fra jeg var fjorten år og videre i lang, lang tid. Da opp ble til langt ned hver gang adrenalinet rant ut.» 

Om journalen han skriver:

«Så nå skriver jeg dette. Ingenting annet. Jeg har aldri skrevet noen journal før, bortsett fra ei dagbok jeg prøvde å føre da jeg var atten. Av nød. Da også. Det var ei svart notatbok med mjuk perm jeg forestilte meg var maken til den Hemingway brukte i Paris på tjuetallet, da han satt på kafeene og skreiv. Jeg hadde lest A Moveable Feast. Det var en atmosfære i den boka som var helt ny for meg, som et rom du kunne gå inn i, være i, og ikke ville ut av.

 

Jeg var det en før kalte et nervøst barn, jeg var en nervøs voksen, jeg er en nervøs eldre mann. Ta det med ro, sier mange, tenk på hva du har fått til, du kan ta det med ro nå, tenk på hva du har fått til, om og om igjen, du kan slappe av, sier de. Men jeg kan ikke slappe av, jeg kan ikke ta det med ro. Og den eneste roen jeg kanskje kunne ha oppnådd, ville blitt uproduktiv på en feil måte. Mer som apati.»

 Forlaget omtaler boken Mitt Abruzzo slik:

 

“Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.»