Eivør: Remember me...

“Skriv med penn og blekk , det går aldri vekk “ har jeg skrevet foran i minneboka der min bestevenn har skrevet minnet over til meg. 

Noen år eldre enn meg var hun. Hvor hun er nå; det vet jeg ikke. Ikke er det så viktig heller – minnene er der - om en fin tid. En venn som betydde mye for meg dengang. 

Artisten Eivør fra Færøyene (hun som spilte samme med bandet Vamp en periode) har akkurat lagt ut en video der hun synger låten «Remember me»:

Please remember me

Don’t forget my name

Leave a candle burning
Carrie all my flame
Will you sing my songs
When my voice no longer speaks...

Oversetterne - litteraturens leiesoldater

Privat foto

Det er først etter at jeg de siste årene har fått flere dokumenter på engelsk å forholde meg til på jobben, jeg har begynt å tenke hvordan det må være å oversette en bok fra et annet språk til norsk.

På jobben må jeg må forholde meg til dokumentene ved at jeg må forstå hva de beskriver, vurdere om hvilke deler som har relevans og gjengi deler av det de beskriver på norsk. Det er vanskelig nok for meg som kun har «skole-engelsk» som kompetanse. Men jeg slipper f.eks å beskrive stemninger som er så viktig i en skjønnlitterær bok.

Derfor var det med interesse jeg leste og klippet ut en artikkel i DN 15.november med overskriften «De oversette». Nå ser jeg at den også er lagt ut på nettsiden til DN her og den starter slik:

«For mager lønn og liten anerkjennelse skal en oversetter formulere setninger de fleste norske forfattere bare kan drømme om. Vi tok en prat med litteraturens leiesoldater.»

Jeg har noen ganger tenkt på om en bok kan være dårlig oversatt når den får gode kritikker i hjemlandets aviser, men tilsvarende ikke gjelder for den norske utgaven. Jeg har lest at oversetterne er dårlig betalt; og dette fremkommer bl a i artikkelen:

«I praksis må en oversetter av skjønnlitterære klassikere nærmest kunne gestalte et geni, uten utsikter til noe særlig hverken av heder eller rikdom.

– Vilkårene har vært elendige i alle år. Man har tjent under halvparten av det man burde. Det har tatt seg opp litt, men lenge var det skammelig lavt. Det var en tradisjon for det, sier Per Qvale, som blant annet har oversatt nobelprisvinneren Thomas Mann.

Årets nobelpris i litteratur ble den femte i katalogen til Mona Lange, som oversatte Patrick Modiano allerede på syttitallet. Oppmerksomheten begrenser seg gjerne til journalister som lurer på et navn.

– En ting som er litt komisk, er at anmeldere kan si noe om språket i boken, men glemmer at den er ­oversatt. Det kan forsåvidt være et kompliment til oversetteren, men ting oversetter ikke seg selv, sier Lange.

Selv har hun lagt oversetteriet på hyllen.

– Det ble for slitsomt, var ikke bryet verdt, og jeg kunne ikke leve av det jeg tjente, sier hun.»

Det er synd at det er slik. Jeg liker å lese oversatte bøker. Men vi som kjøper bøker vil betale så lite som mulig – konkurransen er medvirkende til at forlag må kutte kostnader. Samtidig fremkommer det i artikkelen at kvaliteten på norske oversettere er høy:

«Preben Jordal har nettopp fullført en oversettelse av «Den bleke kongen», den store romanen David Foster Wallace etterlot seg da han døde. Han er også kritiker, påtroppende redaktør i Vinduet og mener nivået på norske oversettelser er høyt.

– Det er nesten aldri oversetterens feil dersom en bok oppfattes som mindre god, sier han.

– Ikke alle forfattere kan skrive.»

Men hvordan er det med bøker oversett fra norsk til andre språk?

Per Petterson er en norsk forfatter som selger bøker i utlandet. I boken jeg har vist til i x-antall vedlegg, Om å skrive av Hans Olav Brenner, er oversettelse et av temaene der han intervjuer Per Petterson:

«Du har hatt stor innflytelse over oversettelsene av bøkene dine til andre

språk? Er det sjeldent blant forfattere, tror du?

Ja, det trur jeg. Det er jo ikke alltid de gidder å bry seg heller, de

bare  håper det beste.

Det begynte med at jeg fikk se oversettelsen av Til Sibir, og

tenkte faen, her må jeg gjøre noe. Etterpå skjønte jeg at jeg kunne

gått enda lengre, og at redaktøren syntes det var helt greit. Da vi

senere kom til I kjølvannet og Hestene ble jeg grovt utnytta av forlaget.

vil jeg si. For de visste at det ikke var bra nok, og at jeg kom

til å gå i gang med å rette på det, skrive det om. Jeg jobba med

Hestene i hvert fall i et halvt år og ble skikkelig deprimert. Gikk på

jobb hver morra og var helt knust, for det var så jævlig hard jobbing.

Men jeg bare måtte. Problemet, eller ulykka, var da at jeg ikke

greide å skrive noe i den nye boka jeg holdt på med da.

Da tar med deg den samme språklige kompromissløsheten inn i det

engelske?

Å ja. i Noen ganger er jeg enda hardere, fordi jeg ser de nye mulighetene.

Engelsken åpner jo for en del ting. Jeg husker hva redaktøren

sa til meg da vi holdt på med Hestene: «Well Per, now is the time to

make it better if you want to.»

Noen ganger kommer jeg virkelig i motsetning til oversetteren.

Redaktøren kan si: «Nei Per, det er ikke det det står på norsk.» Da

sier jeg: «Det er likegyldig for meg hva som står på norsk, jeg vil ha

det sånn på engelsk». Og hvis redaktørene oppfatter poenget, så er

de stort sett enige med meg.»

Per Petterson er uten tvil en av mine favorittforfattere, og denne boken er en av de beste. Jeg har leste den to ganger på norsk – tenk om jeg hadde hatt mot til å lese den på engelsk: 

Selvhjelpsbøker - flaut.../James Morrison: Person I Should Have Been

Det er januar og tiden for forsetter, for mange er det å slanke seg. Bli en bedre utgave av seg selv.

Det tenker jeg på hele året, ikke bare når det er nyttår. Jeg har tenkt på slanking nesten hele livet. Jeg har ikke bare tenkt, jeg har slanket meg mange ganger. Gått opp igjen og slanket meg igjen... Jeg har slanket meg når jeg har vært slank fra før og jeg har slanket meg når det har vært behov for det. 

Men ikke bare har jeg gjennomgått slankekurer i egen regi og i regi av Grethe Rhode. Jeg har kjøpt bøker – selvhjelpbøker. Da jeg leste selvhjelpboken  til Agnes Ravatn tenkte jeg at jeg må samle dem sammen.

Det har jeg gjort. Passer fint fordi jeg må rydde i bokhyllene. Jeg skal sette dem et sted jeg slipper å se dem og gremmes over hvor tåpelig jeg har vært...

Jeg var redd for at det var flere. Jeg synes det er flaut å se så mye bortkastede penger ligge der. Ja vel da, noen tips har jeg da fått ved å lese i dem. Men jeg har ikke lest alle heller. Her er et bilde av dem:

Deborah Hutton – Vogue – livstil, sunnhet og skjønnhet – er nok den første jeg kjøpte. Og når jeg tenker etter er dette den boken som har gitt meg noen tips, Faktisk har dette vært en oppslagsbok. Se det – her var den første innrømmelsen at det ikke bare er fjas jeg har kjøpt.

Yoga for nybegynnere – den er totalt bortkastet. Kan ikke fatte og forstå at jeg kjøpte den. Det hadde vært bedre med å ta yogatimer på Spenst.

Trening for deg – kvinne – Ok da – en del tips er der, men da sverger jeg heller til medlemsskapet mitt på Spenst

Sunn & frisk – en flis av en bok jeg har kjøpt på et boksalg – kan ikke huske at den har hatt noen verdi

Hvor mye er for mye – enda en liten flis av en bok – jo den har jeg lest – handler bl a om vårt overforbruk av sukker

Franske kvinner blir ikke fete – herre min hatt så flaut at jeg har kjøpt den – leste til jeg kom over en magisk purresuppe man skulle innta en helg for en kick start på en fransk livsstil

Endelig slank – har med lavkarbo å gjøre – denne har jeg vel lest, men det ble med det...

Optimistboken – hva skulle jeg med den – alle bøkene jeg har kjøpt om å endre livstil viser vel at jeg er en optimist fra før av...

Jeg kan gjøre deg slank – det er Paul Mc Kenna som sier det – vel, vel..

Slank for livet – det er vel det som alle ønsker, men få av oss jojo-slankere som klarer – bedre med noen timer hos en psykolog eller hypnose

Alt om fettforbrenning – her er mye fakta – men er det noe jeg kan så er det alt om kosthold. Det er ikke mat som er problemet, men snacks...tillegget til vanlig mat. 

James Morrison - Person I Should Have Been:

Solsnu (December solstice) 2014

I natt snudde sola. Men ifølge det Knut Jørgen Røed Ødegaard sier til Dagbladet må vi ennå vente noen dager før morgenene blir lysere. Det får så være – for meg er solsnu den beste dagen i hele året. 

I dag var det perlemorskyer på ettermiddagen. Dessverre var jeg ikke hjemme og kunne ta bilder. Men jeg hadde en som tok noen bilder som jeg har fått lov til å bruke.

Finn Skårderud planlegger å skrive en oppfølger til Uro - han er også en reolreiser

Når PC'n går tregt kan det hjelpe å defragmentere harddisken. Defragmentering er reorganisering av data på harddisken, slik at den blir raskere. En oppnår ledig plass, fordi data organiseres på en optimal måte og "hullene" blir ryddet bort.

Ofte kjenner jeg det slik at jeg blir overstimulert av inntrykk fra ulike kanter. Jeg kjenner behov for å sette på pauseknappen – og defragmentere. Et eksempel er hva jeg som bokleser/bokblogger skal beskjeftige meg med er noe jeg har tenkt en del på i det siste. Skal jeg kaste meg på bølgen av nye bøker som markedet flommer over av. Det er lett å la seg rive med, og det gøy å lese det alle andre leser for tiden. Men det kan også skape stress med den konsekvens at noe som skal gi meg energi tapper meg for energi. Eller skal jeg fortsette slik jeg har gjort. Lese i mitt eget tempo, bl a bøker som har stått lenge i bokhylla.

I Aftenposten i går var det et intervju med psykiater og professor Finn Skårderud. Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser. Han som har skrevet boken Uro – en reise i det moderne selvet (1998). Jeg kjøpte boken det året den kom ut, men har kun lest litt i den. Som mange andre bøker jeg kjøpte i den perioden og noen står ennå ulest i bokhylla. Men nå ble jeg inspirert til å lese boken hans. Ikke minst fordi den uroen eller rastløsheten han skriver om, er noe jeg føler på mer nå enn jeg gjorde da jeg kjøpte den.

Ifølge artikkelen er det solgt nærmere 100 000 eksemplarer av boken og han planlegger en oppfølger som har fått arbeidstittelen Mer uro:

«Det er seksten år siden jeg utga den forrige. Intensiteten i uroen rundt oss er utvilsomt skrudd opp noen hakk i mellomtiden, særlig med sosiale medier, mener han.»

Han sier bl a at mye av dagens spiseproblematikk dreier seg om overtrening og overfokus på sunn mat, at mange av de som i denne gruppen forstår ikke at det er gått for langt og at de burde ha hjelp i det de tror kun er et voldsomt sunt prosjekt:

«- Er du bekymret?

- På dårlige dager er jeg nok pessimist og bekymret for hva vi sender videre til

neste generasjon, ja. Det lyder sikkert gammelmannsaktig, men jeg føler jeg

har et visst empirisk belegg for å si det. Han stryker seg over buksebenet med

repeterende bevegelser.

- Hva tenker du på?

- Hele summen av overopptatthet rundt mat, kropp og trening. Alle matspaltene,

kokebøkene, diskusjonene rundt dietter og rutete mager. Hva med å lese historiebøker i stedet? Eller bare å sette seg pa en stubbe i skogen med bikkja og tenke?

   Et oppgitt smil.

    -I mitt fagfelt er forebygging et fint ord, noe man gjerne trekker frem i festtaler. Men det er kanskje like lett som vanskelig; til syvende og sist handler forebygging om å lage trygge unger. Det er ikke enkelt å si hvordan vi gjør det. Men kanskje vi skulle være mindre bekymret for cellulitter, eller begrense fokus på om vi klarer merket til Birken. «

Nå har jeg såvidt startet på boken han utga i 1998. Det er ikke alltid det er like enkelt for meg å følge han. Men etter å ha lest 42 sider er hodet mitt fullt av tanker. Noe av det han skriver er gjenkjennbart. Tenker at det kan bli mange blogginnlegg knyttet til det jeg leser...

Om litteraturens roller skriver han noe som mange som leser bøker, reolreisere, kjenner igjen:

«I denne boken finnes en tredje form for reiser. Det er reisene inn i litteraturen. Når jeg ikke reiser, som selvfølgelig er det meste av tiden, er jeg en entusiastisk reolreisende. Det er et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise. Forholdet til litteratur er en god oppdragelse som reisende- og omvendt. Når man leser, søker man seg mot noe fremmed, og det man kan finne er det fremmede i seg selv. Når jeg som fagperson velger å anvende de skjønnlitterære forfatterne for å tydeliggjøre mitt fag, er det selvfølgelig fordi de har beskrevet det hele så meget bedre. Få skammer seg som Kafka...»

Det moderne mennesket: «Å være et moderne menneske er å bli overstimulert av informasjon og relasjon. I denne tilstanden er det en risiko for å miste relasjonen til seg selv.

En grunnleggende motsetning for oss er behovet for frihet og behovet for tilknytning. Å leve i spenningsfelter er bokstavelig talt spennende. Men det er også risikofylt. For en psykiater – som meg – kommer den moderne kultur ikke minst til uttrykk gjennom de mange møtene med sårbarheten.

Å bevege seg blant motsetninger skaper ambivalenser og uro.»

Han skriver at uroen rundt oss kan bli til personlige erfaringer av ekspandert bevissthet med spenning og pasjoner i kapitlet Det psykologiske mennesket: «Vi logger oss på verdens mange stemmer og hører nye rytmer og lyder som kan være stimulerende. Vi er ikke lenger lukket inne....

Eller til indre støy: «Uroen omkring oss kan bli til raske forandringer som blir til indre støy. Ytre fragmentering blir til indre fragmentering og en helvetesmaskin av tanker og følelser som arbeider febrilt tjuefire timer i døgnet. Jeg kjenner kløe så vel i sjelen som i skjelettet. Vi er grenseløse og lider av det.

Det urolige kan bare erfares som noe godt over tid om de blir organisert av et sammenhengende selv. Nettopp i en omskiftelig kultur settes det store krav til den indre psykologien, til evnene til å erfare helhet og sammenheng. I det ustabile stilles det store krav til minstemål av stabil identitet. Moderne vestlig kultur er psykologisering av hverdagslivet. Når de ytre, store fortellingene om helhet og sammenheng ryker, blir det en personlig oppgave å bevare en psykologisk helhet.

Om foreldres rolle: «En utfordring i vår sivilisasjon er opplevelsen av tilstrekkelig helhet og sammenheng. Hvordan kan indre helhet og sammenheng formidles? For barna er det først og fremst foreldrene som er giverne av selvet. Giverne av sammenhengende selv bør selv ha et sammenhengende selv. Om de ikke har det, og mest slikker sine egne sår? Vi kan romantisere flertydigheter og muligheter. Vi kan romantisere mulighetsmennesket med et multippelt selv. Vi kan la oss facinere av romanskikkelser som er kreative kameloner, identitetsakrobater og mange personer på en gang. Men vi reelt eksisterende mennesker er langt på vei inn i psykopatologien om fragmentene ikke er organisert.

Dette er litt problematisk. Er de urolige voksnes manglende evne til å formidle sammenheng til sine barn den verdslige psykologiske versjonen av arvesynden?

Dette er interessant: « Svært mye av den psykopatologi jeg møter kan betraktes som retretter. Man trekker seg tilbake, skjermer seg, lukker seg til, forminsker seg, hardner seg, beruser seg eller søker glemselen. Symptomene er i seg selv avgrensende – i forhold til de andre, til morgendagen, til kravene og forventningene. I møtet med en anorektiske som blir mindre og mindre, tenker jeg at hun eller han strever etter å finne det minimale selvet som er lite og oversiktlig nok til å ha kontroll over. Det er eksistensiell slanking. Stilt overfor det åpne, kan symptomer være en regresjon i det nødvendiges tjeneste – og i beste fall i det godes tjeneste.»

Tur til Paris juli 2014 - uten wow-faktor

Nå er det gått over en måned siden vi kom hjem fra Paris-turen, og jeg kan se den litt på avstand. Men fortsatt tenker jeg at reisen ikke hadde noen wow-faktor i seg. Det skal ikke bli noe sutre-innlegg, for så ille var det ikke. Pussig er det, men jeg kan si at punktum ble satt ved at jeg ramlet ned nedtrekks-trappa da jeg skulle sette koffertene opp på loftet etter turen; et trinn i trappa løsnet da jeg var på vei ned. Gul og blå var fargen på deler av kroppen min de etterfølgende ukene...

Skulle jeg sette fingeren på hva som ikke funket med turen, så er det ikke til å komme fra at USA-turene vi hadde i 2012 og 2013 var fantastiske sammelignet med turen til Paris. Selv om man forsøker ikke å måle reiser opp mot hverandre, så gjør man det. 

En annen ting var været – kaldt og regn. Været kan man ikke gjøre så mye med. Men tidspunktet  man reiser på kan man gjøre noe med. For vi reiste i juli og det som kanskje ødela mest var all kø-ståing og horder av kaklende asiater. De reiser i store flokker og er gale etter å shoppe og ta bilder av seg selv. Særlig kineserne er gale etter luksus. Men det er slik at når datteren min går på videregående, så må man reise på tider da mange andre reiser.

Jeg skal ikke skrive så mye fra turen. Ikke tok jeg så mange bilder heller. Litt tekst imellom bildene. Trykk på bildene så blir de større.

Vi landet på Orly-flyplassen og den var en positiv overraskelse. Lite folk og oversiktlig. Hotellet vi bodde på var Hotel Ibis Montmartre. Helt greit hotell som ligger mellom  Moulin Rouge og Montmartre-kirkegården. Og utsikten fra rommet var til kirkegården. Ingen spøkelser banket på vinduet selv om vi bodde i 1. etg. Men vi oppholdt oss ikke så mye på rommet at det gjorde noe.

Vi hadde kjøpt en utfluktpakke siden det var første gang vi var i Paris, og jeg ikke er noen kløpper i å finne frem. Det startet med en rundtur i byen til de mest berømte stedene i byen, her er noen bybilder.

Vi stoppet bl a ved parken Jardin du Luxembourg. Det er en nydelig park, men været var ikke det aller beste.

En liten stopp ved Eiffeltårnet ble det – det fikk vi se mange ganger i løpet av turen. 

Bl a den siste dagen var vi oppe i tårnet, men da tok jeg ikke bilder. Det jeg kommer til å huske best at opp og nedtur tok minst 3 timer pga kø, kø, kø... En kveld var vi også å så at tårnet «glitre» - tenningen av lys i tårnet.

Vi var også en båttur på Seinen. Vi satte oss oppe, men regnet tvang oss innendørs. Kaklende koreanere er det jeg kommer til å huske mest fra den turen – datteren min mente at vi nok var med på de fleste selfies de tok med mobilen...

En tur opp til Sacré Coeur – som ikke ligger så langt fra Montmartre her er noen bilder fra gåturen opp

Vi fikk dessverre ikke tatt bildet inne i kirken, den var utrolig vakker. Men også her overfylt av turister. En streng mann kysjet oss gjennom kirken. Her er noen utenfra – også denne kvelden trakk skyene over.

En tur til Monets hage i Giverny ble det. Her er noen bilder fra deler av hagen

Og her er noen fra en annen del – inne i huset fikk vi ikke lov til å ta bilder-kø, kø, kø...

Etterpå var det tid til en tur i området  utenfor hagen - bl a fant vi gravstedet til maleren. Det var veldig idyllisk i området. Faktisk det beste med hele turen.

Versailles besøkte vi en dag. Gosj som det regnet. Selv om vi kom dit tidlig var det kø, kø, kø. Til tross for paraply og regnjakker – våte som katter var vi da vi kom inn. Og der var det kø, kø, kø. Jeg synes at det vi så med unntak av maleriene blir så overdådig at det blir grise-harry. Når jeg tenker på den shopping-gale dama som bodde der, og de som ikke var å privilegerte, men måtte bidra til luksuslivet  – vel jeg kan ikke si at jeg blir så imponert....Å ta bilder innen var håpløst - overalt var det folk som stod i veien og ute regnet det...

Kommer jeg til å reise tilbake til Paris? Det er mulig, men da blir det på en annen årstid og mer forberedt. Byen har mye å by på. Men turistflommen ødela for inntrykket. Dessuten var den dagen vi hadde tid til shopping, 14 juli, nasjonaldagen og da var de fleste butikker stengt. Det hadde vi ikke tenkt på da vi bestilte turen som var på 6 dager inkl reise. 

Om Petunia - og litt annet sommerstoff

Dersom jeg skulle brukt like lang tid på andre bøker som jeg har brukt på Kjempenes fall av Ken Follett, da hadde jeg ikke hatt mange bøker å skrive om. Begynte på den torsdag 10. juli og frem til nå er jeg kommet til side 511. Det er enda langt igjen til siste side i boken på 921 sider. Det er en god bok, bevares. Men jeg fikk ikke lest så mye i den på turen til Paris som jeg hadde trodd. Dessuten er det lite hendig å drasse rundt på mursteinen. Men den har stått så lenge i bokhylla at nå måtte jeg sette i gang å lese den.

Med unntak av fridagene jeg brukte på turen til Paris, har jeg ennå ikke begynt på ferien. Enda har jeg en uke til å jobbe. Lillebjørn Nilsen synger i Bysommer:

Kan du noen steder bedre ha det
enn i Oslo nå på sommer'n når de stressa folka
alle er forsvunnet til Mallorca,
eller sitter i en ferjekø ved Lavik?

Jeg bruker å ta ferie nå de stressa folka har reist tilbake til Oslo... for det er ikke bare til «Lavik» de reiser. På feriestedet jeg bor er det ikke tomt for folk og biler om sommeren...

Den tørre og kalde våren 2013 tok det meste av planter, inkl.roser, og min hageglede for resten av året. Denne våren og sommeren skulle jeg ta et skikkelig tak i hagen. Men så har det blitt utsatt pga tørken som er denne sommeren. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har brukt masse penger på planter. Da hadde jeg antakeligvis brukt mesteparten av fritida på vanning. Og hatt enda mindre tid til å lese. Forhåpentligvis er det litt planter igjen på hagesentrene når jeg tar ferie slik at jeg kan fylle på med noe.

Men jeg plantet i krukkene i mai. Selv om jeg bruker litt tid på å knipe av visne blomster på Petunia, er det de jeg har mest av. Ikke fordi jeg fikk en overdose av TV-serien Livet med Larkins der en av døtrene het Petunia, men fordi de er enkle å få til i krukker. Det dukker stadig opp nye fargevarianter. De er begynt å bli litt skrantne nå - jeg har ikke vært noe flink med gjødsling. Det er jeg generelt dårlig på. Jeg får skjerpe meg fremover.

Noen bilder jeg tok i går. Innledningsvis av linselusa Happy som klarte å snike seg med. I går var hun streng – bjeffet på alt og alle. Hun er redd for gresshopper og nå spiller de som gale. For meg er gresshoppesang sommerlyd – i motsetning til trafikkstøyen som er her i juli. Mulig at det er øresus for Happy – hun gruer seg kanskje til at de hopper opp i nesen på henne når hun snuser i gresset...

Oslo Lufthavn (Gardermoen) - ikke bare en flyplass...

Gardermoen er en travel flyplass i disse ferietider. Men det få av de reisende tenker på, og det mange ikke vet, er at et helt samfunn ble utradert da flyplassen ble bygget.

Jeg tenker på det fordi jeg engang bodde i et av de 322 husene som ble revet. 142 hus ble solgt eller flyttet. Nesten 1 000 mennesker måtte flytte. Over på kartet er huset, den gamle porten til Gardermoen Flystasjon og veien markert. Trykk på bildet og det forstørres. 

Her er et gammelt bilde av et av nabohusene - det eneste jeg fant: 

Vi eide en leilighet i en av de mange firemanns-boligene som var i området. Etter at dette bildet ble tatt, 1983 eller 1984, ble boligene pusset opp, det ble satt inn nye vinduer og ny stor veranda. Skikkelig fint ble det.

Jeg bodde der litt under tre år, og solgte i 1986. Flyplassvedtaket kom ikke før i 1992 og påvirket ikke prisen negativt da vi solgte. Man så store muligheter og derav prisstigningen. Det var stor rift etter leilighetene. Vi fikk en eventyrlig gevinst, fortjenesten var mye over 100 %, og et stort innskudd i en enebolig.

Men selv om jeg ikke bodde der så lenge, er det minner knyttet til området.  Det var der jeg bodde da jeg fikk førerkort – husker veldig godt første gangen jeg kjørte bil til jobben i Oslo. Dagen etter at jeg fikk førerkortet. En iskald dag i januar på glatte veier. Jeg var ikke høy i hatten for å si det mildt. E 6 var nedslitt, og da jeg kom til Kløfta lå det en bil utenfor veien - på taket. Det var på Gardermoen jeg bodde da jeg første gang reiste til «syden». Samme dag som Olof Palme ble drept. Slik kan jeg fortsette. 

Da kan en bare tenke hvordan det var for de som hadde levd hele livet sitt i området og måtte flytte fordi boligen de bodde i skulle rives. En kan ikke komme tilbake og se hvor en bodde før. Området ligger under asfaltdekket på veien til Gardermoen...

Her er annonsen da vi solgte leiligheten. Dengang var det ikke glitrende boligannonser med masse skryt – det var enkle greier. Men samma det – pengene rant inn og ingenting gikk til grådige eiendomsmeglere. 

"De glemte bøkers kirkegård" - Carlos Ruiz Zafón

Sitat fra Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón;- som jeg leser i for tiden – om  «De glemte bøkers kirkegård»:

«Hver bok, hvert bind du ser, har en sjel. Sjelen er den som skrev den, og sjelen til dem som leste den og levde og drømte med den. Hver gang en bok skifter eier, hver gang noen lar blikket gli over sidene, vokser dens ånd og styrkes... Her står de bøkene som ingen lenger husker, de bøkene som har gått seg vill i tiden, og lever for alltid, i påvente av at de en dag skal komme en ny leser, en ny ånd, i hende... Jeg kunne ikke la være å tenke at når jeg ved en ren tilfeldighet hadde oppdaget et helt univers i en eneste ukjent bok blant de utallige i denne nekropolen, måtte mange titusener andre ligge der uutforsket, glemt for alltid, jeg følte meg omgitt av millioner av forlatte sider, av herreløse universer og sjeler, som gikk til bunns i et hav av mørke mens den verdenen som pulserte utenfor disse murene, mistet hukommelsen mer og mer for hver dag uten å merke dette selv, og følte seg klokere jo mere den glemte.»

Himmel og hav så godt skrevet!, og som det passer i det moduset jeg er i innimellom – når jeg finner gamle bøker – det er som å ha shoppet på «De  glemte bøkers kirkegård». 

Jeg har selvsagt nyere uleste bøker i bokhylla. F eks Et helt halvt år av Jojo Moyes og de tre første krimbøkene om Avdeling Q av Jussi Adler Olsen. 

Vindens Skygge er ingen gammel bok, den ble utgitt i 2001. Men når jeg finner bøker som jeg har skrevet om i innlegget:

En smakebit på søndag: Mine unge år (My early Life) av Winston Churchill

kan en slik etterlengtet bok gjerne ligge en tid og så går jeg rundt og gleder meg til jeg skal lese den. 

Selvsagt er det ikke alle gamle bøker som er verdt å lese. Jeg har blitt skuffet også av gamle bøker. Noen er temmelig utdaterte selv om de ble hyllet den gang de ble utgitt. 

Men jeg lar meg i større grad inspirere til å lese gamle snakkiser enn nyere bøker full av blurber på bokomslaget.  Veldig ofte er dette bøker som blir døgnfluer; de er populære en kort periode og deretter glemt. Hvor mange år vil denne serien leve Tirdagsdamene (Die Dienstagsfrauen) av Monika Peetz   Full av blurber - skulle tro at Odd Børretzens forhatte måker hadde tatt en sving over den før den gikk i trykken.  Mens denne derimot har levd i 200 år ! og fortsatt leses romanen og filmatiseres: Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

Jeg har funnet flere gamle bøker på Finn.no. Mange gode gamle bøker trykkes ikke i nye opplag fordi forlagene heller satser på døgnfluer. Franz Kafka’s Prosessen ble utgitt første gang i 1925. Jeg vet at den kan bli en utfordring jf det jeg leser om den på Bokelskere.no: «jeg både elsker og hater den» er det en leser som skriver. Siden jeg er liker å lese biografier, skal lese Prosessen og har lest:

Brevet til faren (Brief an den Vater) - en bok som inneholder et brev Franz Kafka skrev til sin tyranniske far, men aldri ble sendt

ble jeg veldig glad over å finne biografien om Kafka skrevet av Ernst Pawel; utgitt i 1984 - eksemplaret jeg har kjøpt og mottatt er på norsk og fra 2. opplag 1991. Den fikk mange godord da den ble utgitt - dette falt jeg for:

«Som en levende aktualisering av Franz Kafka er Ernst Pawels biografi nærmest en ønskebok. På et visst stadium av berømmelse finnes det en åpenbar risiko for at en dikter blir et begrep i massemedia som nesten alle vet alt om uten å vite noen ting. «

28. april - en rapport fra Edith Holden, an Edwardian Lady, og meg - med en dæsj av William Shakespeare

I dag klippet jeg kaprifolen på leveggene. Pga trusselen om at ellers ville planten bli massakrert med hekksaksa – som de ble våren 2013. 

Imens jeg står der og vingler på gardintrappa på baksiden og strekker meg utover bedet, og aner fare for at jeg skal stupe ned i busker og kratt, tenkte jeg på Edith Holden (1871-1920) som laget en naturdagbok fra året 1906 som jeg skrev om i innlegget:

En smakebit fra den norske utgaven av Edith Holdens: The Country Diary of an Edwardian Lady

Stakkars Edith, hun ble bare 49 år – hun lente seg utover Themsen etter en kastanjeblomst og druknet. Tenk for en skjebne! Jeg håper at Themsen var renere enn da William Shakespeare levde. I boken til Jon Ewo som jeg leser nå, står det følgende fra året 1613:

«Et gufs fra Themsen får ham til å dekke nesa med skjorteermet. I varmen stinker det halvråtne vannet mer enn vanlig. Selv William, som har bodd i London i årevis, puster bare gjennom munnen når han går hjem over London Bridge.»

Det som er det utrolige sammentreffet, er at innlegget nevnt ovenfor skrev jeg 28. april 2013! Jeg ble litt overrasket da jeg så det.

Vel, tilbake til boka til Edith Holden. I april har hun bl a sitert følgende fra To herrer fra Verona av William Shakespeare:

Å, denne vårens elskov likner

i omskiftelighet en aprildags  glans!

Først kler den seg i skjønnhet som en sol,

men brått er allting gjemt av skyers dans.

Hva slags vær var det 28. april 1906 der Edith Holden oppholdt seg. Jo, hagl og sluddbyger rapporterer hun. Og både 29. og 30. april var det kaldt.

Tilbake til min kaprifol. Selv om det iflg YR skal bli litt lavere temperaturer fremover, får vi neppe hagl og sluddbyger, Uansett vil jeg sikkert oppleve kaprifolen blomstre som den gjorde sommeren 2012 på bildene nedenfor. Og tiltrekke seg humler, bier og veps som det dessverre er blitt færre av. Til ergrelse for han som hadde skumle planer med hekksaksa...han liker ikke å ha summende insekter rundt seg når han inntar frokosten sin om sommeren...

Nordkapp er ikke Europas ende, det er dets begynnelse (Karel Čapek) / Ved Nordkapp (Peder Balke)

Mandag 24. mars 2014 leste jeg i Aftenposten: «210 år etter at Peder Balke ble født, skal arbeidene hans vises i National Gallery i London." 

I artikkelen står det at det ikke er ofte en norsk kunstner slipper til med egen utstilling ved National Gallery, og at forrige gang det skjedde «var vel Munch for en drøy generasjon siden.» Peder Balke (1804-1887) var den første som malte fra Nord-Norge:

«Han var viktig for oppdagelsen av det nordnorske landskapet i kunsten, og skildret denne i sin egen eksperimentelle teknikk.»

Jeg kan ikke skryte på meg å være bevandret i malerkunstens verden. Men jeg har lest denne boken Hurtigruta - en litterær reise; av Øystein Rottem

som jeg har tilknyttet så mange innlegg her på bloggen at jeg har mistet oversikten.  

Boken er bl a illustrert med flere bilder av Peder Balke og det var derfor jeg ble oppmerksom på artikkelen i Aftenposten. Bl a maleriet Fra Nordkapp (1840). En i «reisefølget» er Karel Čapek ( 1890 – 1938) som ofte er sitert, her er et utdrag fra hans ironiske beretning om sitt møte med Nordkapp:

«Jasså, Nordkapp. Man kunne si at Europa sluttet litt brått, som hugget av; og litt trist. Sannelig, det er som et sort boksnitt. Hvis man nærmer seg Europa fra nord, kunne man kanskje si: Herregud, hva er dette for en trist og stor øy? – Ja, det er et rart land, et bekymringens land, det kalles Europa; her kunne det være et paradis på jorden, men hvem vet, på et eller annet vis ville det ikke gå; derfor står denne advarende, sorte bergtavlen her...Europa har bestandig vært litt omhyggelige med sin verdighet; så forespeiler det i det minste en flottere ende enn det virkelig har. Nei, da, det er ikke Europas ende, det er dets begynnelse. Europas ende er der nede blant folk hvor de har det aller mest travelt. «

Kilde: www.kunsthalle.at

Sommeren på Mirabell-øya /Erik Satie/Tomas Espedal

I desember 2013 publisere NRK at et av programmene som muligens skal gjøres tilgjengelige på NRK.no, er Sommeren på Mirabell-øya.  En tegneserie for barn som er sendt flere ganger på Barne TV.  

Jeg husker den først og fremst pga handlingen. Men Anne Marie Ottersen som fortalte og tegningene til Vivian Zahl Olsen satte ekstra fart på fantasien. Det som var prikken over i-en var bakgrunnsmusikken: Erik Saties Gymnopédier. Hver gang jeg hører musikken ser jeg for meg tegningene og hører stemmen til Anne Marie Ottersen. Jeg håper den gjøres tilgjengelig på NRK.no. Det hadde vært et fint gjensyn. Her er et bilde av Bjørn Rønningens bok som serien har sitt grunnlag i og som jeg fant på bokelskere.no:

Tomas Espedal skriver i boken 'Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv ' av Tomas Espedal:

 «En morgen tok jeg forstadstoget ut til Arcueil-Cachan, der hadde Erik Satie hatt hjemmet sitt i et lite rom i rue Cauchy, nummer 22. Hver dag gikk Satie fra denne adressen og inn til stamkaféen sin i Paris, en gåtur på mer enn tolv kilometer, bare avbrutt av komponistens mange stopp på drikkestedene langs ruten, han var full når han endelig kom frem til stedet han skulle sitte og drikke. Noen kvelder gikk han også hele veien tilbake, tom for penger, full av ideer; det fortelles at han gjorde regelmessige stopp under lyktene for å skrive ned notene han hørte i en notatbok. Roger Shattuck utvikler, i en samtale med John Cage, teorien om at kilden til Saties sans for musikalske rytmer, muligheten for variasjoner innen repetisjon, effekten av kjedsomhet i organismen, kan skyldes hans endeløse gåing frem og tilbake i samme landskapet dag etter dag. «

I går hørte jeg på Jazztimen på NRK P2 at Kåre Conradi fortalte om sitt forhold til bl a Pat Metheny & Lyle May’s September Fifteenth. Det forstår jeg godt – den er utrolig fin. Kåre Conradi sier at denne hører han bare på ved spesielle anledninger og det knytter seg derfor mange gode minner til den. De klare bildene han får når han hører den viser hvordan musikk kan trekke oss tilbake til den vi er.

Det er det samme jeg opplever når jeg hører Erik Saties Gymnopedie nr. 1. Den setter meg i samme gode stemning som da jeg så Sommeren på Mirabell-øya. Etter at jeg leste det Tomas Espedal skriver om komponisten er jeg redd for at jeg også vil tenke på hvordan komponisten vandret rundt i Paris i fylla med sin notatblokk. Det er hardt å være kunstner...

Her er en video der musikken er tillagt: