Finn Skårderud planlegger å skrive en oppfølger til Uro - han er også en reolreiser

Når PC'n går tregt kan det hjelpe å defragmentere harddisken. Defragmentering er reorganisering av data på harddisken, slik at den blir raskere. En oppnår ledig plass, fordi data organiseres på en optimal måte og "hullene" blir ryddet bort.

Ofte kjenner jeg det slik at jeg blir overstimulert av inntrykk fra ulike kanter. Jeg kjenner behov for å sette på pauseknappen – og defragmentere. Et eksempel er hva jeg som bokleser/bokblogger skal beskjeftige meg med er noe jeg har tenkt en del på i det siste. Skal jeg kaste meg på bølgen av nye bøker som markedet flommer over av. Det er lett å la seg rive med, og det gøy å lese det alle andre leser for tiden. Men det kan også skape stress med den konsekvens at noe som skal gi meg energi tapper meg for energi. Eller skal jeg fortsette slik jeg har gjort. Lese i mitt eget tempo, bl a bøker som har stått lenge i bokhylla.

I Aftenposten i går var det et intervju med psykiater og professor Finn Skårderud. Norges fremste ekspert på spiseforstyrrelser. Han som har skrevet boken Uro – en reise i det moderne selvet (1998). Jeg kjøpte boken det året den kom ut, men har kun lest litt i den. Som mange andre bøker jeg kjøpte i den perioden og noen står ennå ulest i bokhylla. Men nå ble jeg inspirert til å lese boken hans. Ikke minst fordi den uroen eller rastløsheten han skriver om, er noe jeg føler på mer nå enn jeg gjorde da jeg kjøpte den.

Ifølge artikkelen er det solgt nærmere 100 000 eksemplarer av boken og han planlegger en oppfølger som har fått arbeidstittelen Mer uro:

«Det er seksten år siden jeg utga den forrige. Intensiteten i uroen rundt oss er utvilsomt skrudd opp noen hakk i mellomtiden, særlig med sosiale medier, mener han.»

Han sier bl a at mye av dagens spiseproblematikk dreier seg om overtrening og overfokus på sunn mat, at mange av de som i denne gruppen forstår ikke at det er gått for langt og at de burde ha hjelp i det de tror kun er et voldsomt sunt prosjekt:

«- Er du bekymret?

- På dårlige dager er jeg nok pessimist og bekymret for hva vi sender videre til

neste generasjon, ja. Det lyder sikkert gammelmannsaktig, men jeg føler jeg

har et visst empirisk belegg for å si det. Han stryker seg over buksebenet med

repeterende bevegelser.

- Hva tenker du på?

- Hele summen av overopptatthet rundt mat, kropp og trening. Alle matspaltene,

kokebøkene, diskusjonene rundt dietter og rutete mager. Hva med å lese historiebøker i stedet? Eller bare å sette seg pa en stubbe i skogen med bikkja og tenke?

   Et oppgitt smil.

    -I mitt fagfelt er forebygging et fint ord, noe man gjerne trekker frem i festtaler. Men det er kanskje like lett som vanskelig; til syvende og sist handler forebygging om å lage trygge unger. Det er ikke enkelt å si hvordan vi gjør det. Men kanskje vi skulle være mindre bekymret for cellulitter, eller begrense fokus på om vi klarer merket til Birken. «

Nå har jeg såvidt startet på boken han utga i 1998. Det er ikke alltid det er like enkelt for meg å følge han. Men etter å ha lest 42 sider er hodet mitt fullt av tanker. Noe av det han skriver er gjenkjennbart. Tenker at det kan bli mange blogginnlegg knyttet til det jeg leser...

Om litteraturens roller skriver han noe som mange som leser bøker, reolreisere, kjenner igjen:

«I denne boken finnes en tredje form for reiser. Det er reisene inn i litteraturen. Når jeg ikke reiser, som selvfølgelig er det meste av tiden, er jeg en entusiastisk reolreisende. Det er et åpenbart slektskap mellom å lese og å reise. Forholdet til litteratur er en god oppdragelse som reisende- og omvendt. Når man leser, søker man seg mot noe fremmed, og det man kan finne er det fremmede i seg selv. Når jeg som fagperson velger å anvende de skjønnlitterære forfatterne for å tydeliggjøre mitt fag, er det selvfølgelig fordi de har beskrevet det hele så meget bedre. Få skammer seg som Kafka...»

Det moderne mennesket: «Å være et moderne menneske er å bli overstimulert av informasjon og relasjon. I denne tilstanden er det en risiko for å miste relasjonen til seg selv.

En grunnleggende motsetning for oss er behovet for frihet og behovet for tilknytning. Å leve i spenningsfelter er bokstavelig talt spennende. Men det er også risikofylt. For en psykiater – som meg – kommer den moderne kultur ikke minst til uttrykk gjennom de mange møtene med sårbarheten.

Å bevege seg blant motsetninger skaper ambivalenser og uro.»

Han skriver at uroen rundt oss kan bli til personlige erfaringer av ekspandert bevissthet med spenning og pasjoner i kapitlet Det psykologiske mennesket: «Vi logger oss på verdens mange stemmer og hører nye rytmer og lyder som kan være stimulerende. Vi er ikke lenger lukket inne....

Eller til indre støy: «Uroen omkring oss kan bli til raske forandringer som blir til indre støy. Ytre fragmentering blir til indre fragmentering og en helvetesmaskin av tanker og følelser som arbeider febrilt tjuefire timer i døgnet. Jeg kjenner kløe så vel i sjelen som i skjelettet. Vi er grenseløse og lider av det.

Det urolige kan bare erfares som noe godt over tid om de blir organisert av et sammenhengende selv. Nettopp i en omskiftelig kultur settes det store krav til den indre psykologien, til evnene til å erfare helhet og sammenheng. I det ustabile stilles det store krav til minstemål av stabil identitet. Moderne vestlig kultur er psykologisering av hverdagslivet. Når de ytre, store fortellingene om helhet og sammenheng ryker, blir det en personlig oppgave å bevare en psykologisk helhet.

Om foreldres rolle: «En utfordring i vår sivilisasjon er opplevelsen av tilstrekkelig helhet og sammenheng. Hvordan kan indre helhet og sammenheng formidles? For barna er det først og fremst foreldrene som er giverne av selvet. Giverne av sammenhengende selv bør selv ha et sammenhengende selv. Om de ikke har det, og mest slikker sine egne sår? Vi kan romantisere flertydigheter og muligheter. Vi kan romantisere mulighetsmennesket med et multippelt selv. Vi kan la oss facinere av romanskikkelser som er kreative kameloner, identitetsakrobater og mange personer på en gang. Men vi reelt eksisterende mennesker er langt på vei inn i psykopatologien om fragmentene ikke er organisert.

Dette er litt problematisk. Er de urolige voksnes manglende evne til å formidle sammenheng til sine barn den verdslige psykologiske versjonen av arvesynden?

Dette er interessant: « Svært mye av den psykopatologi jeg møter kan betraktes som retretter. Man trekker seg tilbake, skjermer seg, lukker seg til, forminsker seg, hardner seg, beruser seg eller søker glemselen. Symptomene er i seg selv avgrensende – i forhold til de andre, til morgendagen, til kravene og forventningene. I møtet med en anorektiske som blir mindre og mindre, tenker jeg at hun eller han strever etter å finne det minimale selvet som er lite og oversiktlig nok til å ha kontroll over. Det er eksistensiell slanking. Stilt overfor det åpne, kan symptomer være en regresjon i det nødvendiges tjeneste – og i beste fall i det godes tjeneste.»