Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 2(3):1896-1899

Link til del 1: 

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 1(3):1874-1896

Churchill er ikke så nøye med datoer i biografien. Men jeg oppfatter det slik at det var i 1896 han kom til India. Da var han 22 år. Han skriver at møte med ankomsten til Bombay havn med et troppetransportskip var som å komme til en annen planet. Uheldigvis skadet han skulderen da han skulle i land, en skade som fulgte han hele livet.

«Satte en pris på å bli oppvartet og befridd for huslige bekymringer, var India for tredve år siden ideelt. Alt en hadde å gjøre, var å gi alle uniformene og klærne til oppasseren, hestene til rideknekten og pengene til hovmesteren. Siden behøvde en ikke å bekymre seg for noe.»

Det var kanskje ikke merkelig at det kun var overklassen som ble utdannet til offiserer. Da han gikk på Sandhurst var det også privatøkonomi inne i bildet pga de store utgiftene som påløp til å holde hester. Men også under tjenestegjøringen i India var det slik – det han fikk utbetalt som løytnant var ikke tilstrekkelig til å dekke utgiftene som påløp:

«Ved et kavaleri-regiment på den tiden var det allikevel best å supplere dronning-keiserinnens generøse lønninger med et bidrag hjemmefra som var tre-fire ganger så stort. I alt fikk vi for tjenesten fjorten shilling om dagen og dessuten tre pund i måneden for å holde to hester for. Dette var £500 om året, utbetalt kvartalsvis, var det eneste jeg hadde å leve av. At annet måtte jeg låne til ågerrenter av bare altfor imøtekommende innfødte bankierer...»

Regimentet han var en del av oppholdt seg i Bangalore. Selv om det var en del tjenestegjøring, var livets alvor for dem polo og det de samlet seg om utenfor tjenesten. Men nå kom lysten til å lære opp for Churchill – han oppdaget at han manglet rent elementær innsikt på de fleste av tenkningens områder. Moren sendte han bøker og han leste i timevis hver dag. Om etikk, filosofi, historie, nasjonaløkonomi mv. 

Under den varme årstiden i 1897 benyttet han muligheten til tre-måneders permisjon til England. Her fikk Churchill nyheten om at patanenes opprør langs den indiske grensen. Han reiste tilbake til India, søkte og fikk permisjon fra eget regiment for å delta som krigskorrespondent for Pioneer. Moren ordnet det slik at brevene hans kunne trykkes i Daily Telegraph. Han reise sammen med tre brigader under kommando av Sir Bindon Blood. Blodig ble det. Årsakene til opprøret var at de innfødt var rasende over troppene som holdt til øverst i Malakand-passet. Troppene opprettholdt veiforbindelsen fra Swat-dalen og gjennom mange andre daler som ble ansett å ha stor militær betydning. Her er noe han skriver om Mamund-dalen:

"Å delta i et grensefelttog i India er en oplevelse. Hverken landskapet eller folket fins det sidestykke til noensteds. Dalsidene reiser sig steilt fem-seks tusen fot i været. Militær-kolonnene kryper frem gjennem en labyrint av kjempekorridorer med strie breelver under en messinggul himmel. I de ville, praktfulle traktene bor en rase med egenskaper som stemmer med omgivelsene. Når undtas innøstningstiden, da selvopholdelsesdriften påbyr en midlertidig våbenhvile, er patan-stammene alltid optatt med privat eller offentlig krig. Hver mann er kriger, politiker og teolog. Hvert større hus er en veritabel middelaldersk festning, riktignok laget av soltørket leire, men med tinder og takker, hjørnetarn, vindebroer og alt som hører til. Hver landsby har et forsvar. Hver familie en vendetta; hver stamme en feide. Alle stammer og stammeforbund har sitt å gjøre op med hverandre. Ingenting blir noensinne glemt, og få er de gjeldspostene som ikke blir betalt. For å muliggjøre samfundsliv er en overenskomst angående innhøstningstiden vedtatt, og dessuten en omhyggelig utarbeidet æreskodeks, som følges trofast. Når en kjente den, og til punkt og prikke rettet sig efter den, kunde en gå uten våben fra den ene enden av grenseområdet til den andre. Men selv en liten formell feil kunde bli skjebnesvanger.»

Det er spennende og interessant å lese hans beskrivelse av reisen der han også måtte delta i kampene fordi de ble angrepet av opprørske stammer på vei til grenseområdet. Opprøret i grenseområdene økte og Churchill ønsket å være militært tilknyttet brigadene som skulle slå ned opprøret. Men han måtte tilbake til alminnelig tjenestegjøring i Bangalore. Churchill var svært skuffet over ikke å få delta. 

Brevene han skrev og ble publisert anonymt ble godt mottatt. Det samme ble boken han utga med handling fra grensefelttoget: The Malakand Field Force. I løpet av noen måneder hadde han tjent to års løytnantsgasjer, og bestemte seg for at når krigene var over og de hadde vunnet polo-pokalen, skulle han gjøre seg helt uavhengig fra all disiplin og autoritet. Ekstra stas var et brev fra prinsen av Wales som han har sitert i boken, der prinsen roser boken som «alle» leser med stor interesse.

Men da krigen i India var slutt, gikk ryktene om et nytt felttog i Sudan. Der ønsket Churchill å delta som offiser, men møtte stor motstand. Mange mente at det ikke passet seg å være med på felttog og samtidig skrive om det han opplevde. Han skriver at leserne ville blitt forbauset over alle grovhetene som ble fremsatt når han ble kritisert. For meg med mine 2014-øyne er det ikke underlig at kritikk ble fremsatt over at han fikk lov til å være med på et slikt felttog i en annen rolle selv om han fikk permisjon fra sin stilling. Men jeg forstår samtidig behovet for å utnytte alle muligheter som fantes for å slippe det ensformige livet i Bangalore, der det største målet var å vinne en poloturnering. Jeg tenker at det også at en del av kritikken hadde sitt grunnlag i misunnelse. Ikke minst pga at han var så ung som han var.

Etter mange forsøk og bruk av ulike kanaler/bekjentskaper, ble Churchill beordret til tjeneste slik at han fikk være med på Omdurman – felttoget. Men i beordringen stod det at det britiske arméfond ikke hadde noe erstatningsansvar om han skulle bli drept eller såret, og at reisen til hovedkvarteret i Kairo var på egen bekostning. To kapitler er satt av til å fortelle om denne reisen inkl nærkamper han hadde med fienden som endte med at dervisj-riket ble knust av britiske og egyptiske styrker.

Om foreldrenes økonomi skriver Churchill at selv om de alltid hadde kunne delta i London-sosieteten, hadde foreldrene aldri vært rike, hadde aldri kunnet spare og at hadde gjeld og forpliktelser. Da faren dør sitter moren kun tilbake med det som ble sikret henne ved ekteskapskontrakten. Selv om det er tilstrekkelig for henne å leve et komfortabelt og sorgløst liv, ønsket ikke Churchill å ligge henne til byrde på noe vis. Han innså at å fortsette som militær kun ville medføre økonomiske problemer. Derfor bestemte han seg for å avslutte karrieren. Han vurderer også å studere på Oxford fordi han nå innser at han ofte kommer til kort i diskusjoner med venner som har studert ved Oxford og Cambridge. Men han innser at inntakskravene som innebar at han måtte avlegge prøve i latin og gresk vil bli en stor utfordring. Han skrinlegger derfor planene.

Churchill vurderer også før avreisen til India en karriere i politikken. Men oppdager at også her kreves det god økonomi. Det var en forventning om at kandidatene bidro økonomisk til valgkretsen. Bidraget økte jo bedre og sikrere en valgkrets var. Et sete i parlamentet var ikke gratis. Churchill kunne ikke betale mer enn for personlige utgifter. Churchill reiste så tilbake til India og avsluttet sin tjeneste der. Ikke så lite stolt forteller han om at han bidro til at kavaleri-regimentet vant poloturneringen, Arméturneringen av 1899. Dette til tross for problemene han hadde med skulderen.

Med stor entusiasme skriver han om gleden ved å skrive bøker. Boken The River War som bl a omhandler hans opplevelser i Sudan. Han skriver om innsamling av materiale til boken og hvordan han mener en bok skal bygges opp og må henge sammen; setningene, avsnittene, kapitler, osv. Men også kvalitetssikring. Her oppsummerer han:

«Det var morsomt å skrive en bok. En levde med i den. Det var selskap i den. Den bygde op omkring en usynlig krystallsfære av interesser og tanker. På sett og vis følte en sig som en gullfisk i en skål; men i dette tilfelle laget gullfisken skålen sin selv. Å skrive en bok er ikke forskjellig fra det å bygge et hus eller planlegge et slag eller male et billede. Teknikken er forskjellig, og materialet; men prinsippet er det samme. Grunnmuren må legges, stoffes samles, premissene må bære vekten av slutningene. Siden kan ornamenter og utsmykning komme til.«

På turen fra India til England stopper han 14 dager i Kairo for å samle materiale til boken. En av dem han fikk til å lese manus til boken, var den britiske konsulen lord Cromer. Han fikk manus tilbake med overstrykninger, skriblinger på kryss og tvers, og kommentarene var kritiske, strenge og til tider bitende. Det minte Churchill om behandlingen av de latinske stilene hans på Harrow. Men dette var til god hjelp for boken og de møttes flere ganger under oppholdet. Han beskriver lord Cromer i positive ordelag, ikke minst hans sinnslikevekt og avslutter sin beskrivelse slik:

«Britiske og egyptiske regjeringer hadde kommet og gått; han hadde sett Sudan tapt og gjenerobret. Han hadde hatt et fast og sikkert grep både på pengesekken og politikken i Egypt. Uten ytre glans personifiserte han uanstrengt og selvfølgelig den absolutte makten. Jeg følte det som en ære at han viste meg respekt og aktelse. Vi ser ikke hans like nutildags, skjønt vi trenger dem hårdt.»

Dette var del 2 – utdrag fra side 88 - 182

Link til del 3:

Winston Churchills selvbiografi: Mine unge år (My Early Life) - del 3(3):1899-1902