Verden av i går (Die Welt von Gestern) av Stefan Sweig - en av de beste bøkene jeg har lest

Fra bokomslaget:

«Verden av i går er en klassiker i verdenslitteraturen. Denne selvbiografien utkom etter Stefan Zweigs død i 1942 og ble betraktet som høydepunktet i hans livsverk.
   Det er ikke sin egen skjebne Zweig er opptatt av. Men som østerriker oppvokst i Wien, som jøde, forfatter, humanist og pasifist, kom han til å finne sin plass i Europa der de politiske jordskjelvene var voldsomst. Han oppfattet det som en plikt å vitne om sitt spennende, dramatiske og overraskende liv - og dermed gi bildet av en omskiftelig epoke videre til verden av i morgen.
   "Verden av i går" er historien om vår tids åndelige og politiske krise, sett gjennom en kunstners øyne. Samtidig er det historien om en dikters kamp og vekst.»

Jeg har lest de siste sidene av Verden i går skrevet av Stefan Sweig i helga. Men jeg er på ingen måte ferdig med boken. Helt alvorlig tenker jeg på å begynne på den om igjen, prompte, men i enda saktere tempo enn den uken jeg har brukt til å lese boken. Verden av i går er en av de beste bøkene jeg har lest. 

Boken ble utgitt i 1944, på norsk for første gang i 1948, og utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt av De norske bokklubbene i 2014. Den er på 453 sider inkl. etterord av Gabi Gleichmann, og oversetterne er Inger og Anders Hagerup. Det siste er jeg, som er så stor fan av Inger Hagerups diktning, ekstra opprømt over! Oversetterne må ha gjort en god jobb! 

Det er flere andre bøker jeg har lest som jeg tenkte på da jeg leste Verden av i går, og som jeg selv mener har gitt et godt grunnlag for min leseopplevelse. Bøkene jeg tenker på og som jeg har skrevet blogginnlegg om er:

·         En fortelling om kjærlighet og mørke (A tale of Love and Darkness) av Amos Oz

·         Israelerne - kampen for å høre til av Hanne Eggen Røislien

·         Hitler - min nabo (Hitler mon Voisin) av Edgar Feuchtwagner

·         Kjempenes fall (Fall of Giants) av Ken Follett - en underholdende roman

I tillegg kommer biografiene jeg har lest om Churchill – flere innlegg her på bloggen kategorisert under Winston Churchill.  

Verden av i går har gitt en følelse av å være en slags døråpner – kanskje på samme måte som Richard Herrmann har vært for meg hva angår min interesse for engelsk historie. Jeg får lyst til å lese flere bøker skrevet av Stefan Sweig, og mer om temaene og personene han skriver om. Jeg har aldri tenkt tanken om å besøke Østerrike, men det gjør jeg nå. Den største kvaliteten jeg synes at boken har, er at den er særdeles godt skrevet, komprimert og tankevekkende. Men ikke minst er det et budskap i boken som vi i verden av idag bør ta inn over oss.

Jeg har tidligere kun lest en bok av forfatteren, det er: De utålmodige av hjertet (Ungeduld des Herzens) av Stefan Zweig som jeg leste i juni 2013. Det som er gledelig, er at innlegget har hatt flere «besøk» enn bøker jeg har skrevet om og som jeg kaller «pallebøker».

Flere har gitt boken Verden av i år positiv omtale : Link til innlegg i aviser: Aftenposten, Adressa og Aftenbladet. Link til et innlegg på bloggen til politikeren Torbjørn Isaksen og Rose-Maries litteratur og filmblogg

Først litt om forfatteren slik han er beskrevet på bokomslaget:

«Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse. Hans verker er oversatt til mange språk. Zweig begynte som lyriker, men inspirert av Freuds psykologi gikk han over til å skrive mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser. Han kjempet ivrig for freden og frihetens sak, men i 1942 tok han sitt eget liv i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang.»

Mer om forfatteren og bøkene han har skrevet finner du på Wikipedia.

Det faktum at Stefan Sweig  tok sitt eget liv like etter at han hadde skrevet Verden av i går, virker kanskje dystert for en som tenker å lese den. Selv om boken har et alvor i seg, synes ikke jeg den var dyster. Jeg gråt en eneste gang, og det var egentlig av glede da han i kapitlet «Ut i verden på nytt» skriver om da han i 1922 (eller 1921?) endelig tør å bevege seg utenfor Østerrike etter 1. verdenskrig. Ville han bli avvist, sette gamle venner av «fienden» i forlegenhet fordi han som østerriker var «arvefienden». Da han endelig våget å reise ble han møtt med åpne armer. Det er overveldende å lese hans beskrivelse over hvor lettet og glad han ble, særlig tatt i betraktning hans beskrivelse av hvordan land og mennesker, herunder de fleste kunstnere, forholdt seg til hverandre under krigen:

«Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

   Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel så mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan, og allerede den første dagen var jeg vitne til en scene som jeg først forstod senere dens vidtrekkende konsekvens. «

Boken er kategorisert som en selvbiografi. I boken tar Stefan Sweig  oss med på en tidsreise han foretok fra han vokste opp til han er i landflyktighet i England da 2. verdenskrig bryter ut. Han skriver om ulike temaer knyttet til denne tidsreisen. 

Forfatterens liv er ikke beskrevet i detalj. Han hever seg over seg selv og eget liv.Stefan Sweig gir seg selv på den måten en form for birolle. Han skriver mer om menneskene han møter, og det er mange interessante små portretter i boken. Sigmund Freud, Rainer Marie Rilke, Roiman Rolland og Maxim Gorkij for å nevne noen. Han tar oss med til byer i Europa og utenfor Europa og det er veldig interessant å lese om hans reiser. Ikke minst hans første reise til Russland etter 1. verdenskrig. 

Han beskriver elendigheten han opplever under 1. verdenskrig og i etterkrigstiden, ikke minst pga inflasjonen og mangel på livsnødvendige varer, og den underlige rusen mange etterhvert kom i. Men gjennom denne tidsreisen, hans tanker, refleksjoner og analyser får man et godt innblikk i mennesket Stefan Sweig, og hans intellektuelle kapasitet. Det at han klarer å skrive det slik at jeg, som ikke er en intellektuell, blir grepet av det hans skriver om, viser etter min mening hvor god forfatter han var.  Han var på ingen måte noe verdensfjernt åndsmenneske. Det han skriver om viser hvilken observasjonsevne han hadde. Han likte ikke å være i sentrum. Og selv om han var glad for å ha lesere, likte han ikke all viraken rundt seg som person. Det er ingen ulikheter med det han beskriver og det mange forfattere av idag opplever som et problem.

Inntrykket han gir om sin oppvekst, barndom og ungdom, viser et lykkelig menneske som gis stor frihet til å utvikle seg slik han selv ønsker. Hvilken fantastisk by Wien var og hvor sorgløse de var. Hans foreldre var rike jøder, de var ikke en del av de 170 000 bostedsløse fattiglemmene som bodde i Wien og som jeg Geert Mak forteller om i sin TV serie jf innlegget jeg har skrevet her på bloggen. Blant fattiglemmene var det mange jøder. Men også den som drev Stefan Sweig inn i døden: Adolf Hitler. 

På samme måte som Churchill (f 1874) forteller om i sin selvbiografi, og selv om Stefan var en mønsterelev sammenlignet med Churchill, får vi vite om en skole som var verdensfjern:

 «ensformig pugg, ikke for livets, men for puggets egen skyld. Og det eneste virkelige lykkelige øyeblikk skolen gav meg, var den dag da porten lukket seg bak meg for bestandig.»

Churchill har ingen refleksjoner om hva som var årsaken til dette. Men en kan bare ane hvorfor – det var gammelmannsveldet som Churchill også møter under sin yrkesutøvelse. Og som også var en av årsakene til 1. verdenskrig. Den stormannsgale tyske keiseren og hans gamle politiske og militære rådgivere. En krig som la grobunn for 2. verdenskrig.

Stefan Sweig reflekterer over skolesystemet.  Her er litt av det han skriver om dette tema:

«Denne misnøyen med skolen var ikke bare min personlige innstilling. Jeg kan ikke huske en eneste av mine kamerater som ikke med uvilje hadde lagt merke til at våre beste interesser og intensjoner ble hemmet, forflatet og undertrykt i denne tredemøllen. Men først lenge etter ble jeg klar over at denne kalde og sjelløse metoden i vår oppdragelse ikke skyldtes noen forsømmelse fra statsinstitusjonens side; den hadde sin bestemte hensikt, som riktignok var godt kamuflert. Verden omkring eller over oss med sin ustanselige fetisjdyrkelse av sikkerheten, satte ikke pris på ungdommen. Eller rettere sagt: den hadde en uovervinnelig mistro til den. I forfengelig stolthet over sine systematiske «fremskritt» og sine ordnede forhold proklamerte det borgerlige samfunn måtehold og ro i alle livsformer som menneskenes største dyd; det gjaldt for enhver pris ikke å skynde seg med å slippe oss til. Østerrike var en gammel stat med en gammel keiser og gamle ministre, en stat uten ambisjoner, som bare håpet å kunne hevde plass i det europeiske rom ved å unngå alle radikale forandringer. Unge mennesker vil instinktmessig alltid hurtige og radikale forandringer; de var derfor et farlig element, som en lengst mulig måtte holde utenfor og nede. Det var altså ingen grunn til å gjøre skoleårene behagelige for oss; bare ved å vente tålmodig gjorde vi oss fortjent til å nå lenger. Resultatet var en forskyvning, som gjorde at en kom til å vurdere hvert enkelt alderstrinn ganske annerledes enn i dag. En atten-årig gymnasiast ble behandlet som et barn, ble straffet når han ble grepet med en sigarett, måtte pent rekke hånden i været når han måtte forlate sin pult på naturens vegne. Men også en mann på tredve år ble regnet for umoden, og selv en førti-åring ble ikke holdt for kvalifisert til en ansvarsfull stilling. Da Gustav Mahler, åtteogtredve år gammel, ved et besynderlig unntagelsestilfelle ble ansatt som sjef for Hoffoperaen, gikk det en overrasket og forferdet mumling over hele Wien, fordi et sa «ungt menneske» hadde fått ledelsen over byens første kunstinstitutt (man glemte helt at Mozart var ferdig med sitt livsverk da han var seksogtredve år, Schubert da han var enogtredve). Den oppfatning at unge mennesker «ikke riktig var å stole på», gikk igjen i alle samfunnslag...»

Gabi Gleicman skriver i etterordet at kvinner er fraværende for Stefan Sweig hva angår «de store åndene». Men hun nevner ingen konkrete åndsmennesker han burde tatt med. Litt underlig synes jeg da denne kritikken blir. Dessuten; kan det tenkes at han ikke kjente mange kvinnelige «åndsmennesker». Og hvor mange fantes det før 1. verdenskrig. Uansett og uten at jeg vet om Berta von Suttner kommer under kategorien åndsmennesker i denne sammenheng: her er fra hans møte med Berta von Suttner like før 1. verdenskrig bryter ut, og der han beskriver den likegyldigheten som hersker blant de intellektuelle over hva som er i ferd med å skje:

«Det var første gang jeg følte det som jeg hadde kniven på strupen. Neste dag traff jeg tilfeldigvis Berta von Suttner, var tids herlige og edle Kassandra. Hun hørte til det høyeste aristokrati, og alt i 1866, mens hun ennå var ganske ung, hadde hun sett krigens redsler i nærheten av familiens slott i Bøhmen. Som en ny Florence Nightingale satte hun seg fra da av en eneste oppgave i livet: hun ville hindre at det ble krig igjen. Hun skrev en roman, «Ned med våpnene», som ble en verdenssuksess, og hun organiserte talløse pasifistiske møter. Hennes livs store triumf var da hun fikk Alfred Nobel, oppfinneren av dynamitten, til å stifte nobelprisen for fred og internasjonal forståelse som sonoffer for de ulykker han hadde brakt over verden med dynamitten sin. Hun kom meget opphisset bort til meg. «Folk skjønner ingenting av det som skjer,» skrek hun høyt midt på gata, hun som ellers snakket så lavt og elskverdig behersket. «Krigen stod for døren, og også denne gangen holdt de det hemmelig for oss. Hvorfor gjør ikke dere unge mennesker noe? Det er først og fremst dere det gjelder! Overlat ikke alltid alt sammen til oss par gamle damer som ingen hører på.» Jeg fortalte henne at jeg reiste til Paris; kanskje lot det seg gjøre å få i stand en felles aksjon. «Hvorfor bare kanskje?» spurte hun inntrengende. «Det står verre til nå enn noen gang for, maskinene er alt igang». Jeg, som selv var urolig, hadde mitt svare strev med å berolige henne. «

Det er så mye fra boken jeg har lyst til å vise til. Det jeg har trukket frem er kun en liten brøkdel av innholdet. Hvilken type leser han selv var og hvordan han jobbet som forfatter tror jeg kanskje jeg skal lage et eget innlegg på. Hva han tenkte om sin berømmelse. Boken er fullstappet av ulike tema. Derfor er denne boken ikke en elendighetsbeskrivelse. Jeg kommer helt sikkert til å endre på dette innlegget etter at jeg har fått lest boken en gang til.

Men det er ikke til å komme fra at det som skjedde etter at nazistene kom til makten, at Stefan Sweigs forfatterskap ble forbudt, at han så seg nødt til å reise fra Østerrike, hvordan jødene ble behandlet, hvordan han opplevde det å være i England i landflyktighet, er sterkt å lese om. De jødiske flyktningene som kommer etter ham.  Hans analyse av jødenes situasjon. Han avslutter boken med at han bor i Bath, en by jeg har besøkt og som jeg synes er fantastisk vakker. Det er her han får vite at 2. verdenskrig er et faktum. Her er litt av avslutningen:

«Det var en underlig morgen. Stum gikk en tilbake fra radioen etter at den hadde slengt et budskap ut i rommet, som skulle gi gjenlyd i århundrer, et budskap som skulle bringe total forandring i vår verden og i hvert enkeltes liv. Et budskap som betydde døden for tusener av dem som tause hadde hørt på det, og sorg og ulykke, fortvilelse og farer for oss alle, og som først etter mange år kanskje ville føre til noe positivt. Det var krig igjen, en krig som ville bli frykteligere og ha større rekkevidde enn noen krig på jorden tidligere hadde hatt. Igjen var en tid slutt, igjen begynte en ny tid. Det var plutselig blitt dødsstille i rommet, vi stod tause og unngikk og se på hverandre. Utenfor kvitret fuglene, mens de lot seg bære av den milde vinden i lettsindig elskovslek, og trærne vugget i gyllen lysglans, som om bladene ømt ville berøre hverandre som lepper. Den eldgamle moder natur var igjen uvidende om sine skapningers bekymringer.

Jeg gikk til værelset mitt og ordnet sakene mine i en liten koffert...»

Bildene er private bilder fra den første reisen min til Bath...for en kontrast denne vakre byen må ha vært til hvordan han opplevde egen og Europas situasjon