31. des. 2018

Bøker lest og skrevet om i november og desember 2018 – årstatistikk og litt om nedgangen i salgstallet for bøker i 2018




«Vi lever i nevrotiske tider. Derfor trenger vi skjønnhet og tålmodighet», skriver forfatteren.
– Vi trenger noen hvilepunkter. Det opplever jeg at mange folk gir uttrykk for når jeg er ute på bokopplesninger og signerer bøker etterpå. Da kommer jeg i kontakt med leserne, og da merker jeg akkurat dette: Folk har behov for å puste ut. Folk lengter etter et sted å falle til ro.»

«Lesehestene løper ikke lenger til bokbutikkene. Salgstallene så langt i år varsler om det svakeste bokåret siden 2005. I oktober falt salget av skjønnlitteratur med 10,4 prosent.»
En av årsakene menes å være tidskonkurransen fra sosiale medier og strømming. Det stemmer overens med det jeg har lest om i andre sammenhenger; at det ikke er uvanlig å se på serier sammenhengende. Om man blir mer nevrotisk eller faller til ro med å se på serier sammenhengende i timevis, vet bare de som gjør dette. Lars Monsen sa på TV at avslapping for han er å sitte i sofakroken å se skrekkfilmer.
Nå er ikke bøker jeg liker å lese et måleinstrument for hvilke bøker som det bør reklameres for. Men jeg mener at bokbransjen bør søke forklaringen på nedgangen også andre steder enn sosiale medier og strømming. Kanskje gis det ut for mange dårlige bøker som skrytes opp i skyene. For egen del sjekker jeg grundig opp før jeg bestemmer meg for å bruke penger på å kjøpe en bok. Er jeg usikker på en ny bok som jeg vil lese raskt, låner jeg boken på biblioteket. Det er veldig mange bøker jeg låner der jeg avbryter lesingen. Hadde jeg kjøpt disse til de priser som bokbransjen opererer med for nye bøker, da hadde jeg blitt grådig sur.
Hva med en større differensiering hva angår prisen for nye bøker. F eks er prisen 332,- for romanen til Frederik Svindland Engelsk tåke og 349,- for romanen Så mye hadde jeg av Trude Marstein hos Bokklubben der jeg kjøper bøker. Etter å ha lest begge bøkene, og ikke minst interessen for dem, er dette idiotisk selv om boken til Svindland ikke er en dårlig bok. Men det er en tynn flis på 90 sider og han er en relativ ukjent forfatter sammenlignet med Trude Marstein som har skrevet en roman på 431 sider.
Nå skal NRK ha skryt for å ha gode programmer om litteratur både på radio og TV.  Men, som jeg har tatt opp med dem, hvorfor er det så vanskelig å linke alle bokrelaterte radioprogram til kategorien Litteratur. Hvorfor dukker f eks ikke programmet NRK bok og P2 lytternes romanpris opp under denne kategorien. Helt utrolig med tanke på at vi befinner oss i 2018 og færre ser på og lytter på programmen i sanntid.
Jeg synes ikke bøkene til Vigdis Hjorth, Anne B Ragde og Unni Lindell er de beste. Men det at de stiller opp på TV og byr på seg selv er ikke bare interessant for bøkene de skriver, men for litteratur generelt. Verden er i endring og det har de forstått. Flere forfattere bør gjøre som dem.


Så til egen «produksjon»; i november og desember ble det tilsammen 12 leste bøker. Siste bok ble romanen til Brit Bildøen, Tre vegar til havet.  Den overgikk forventningene jeg hadde etter å ha lest at kritikerne var begeistret. At den ikke har fått mer oppmerksomhet tror jeg kommer av at hun skriver på nynorsk. Det er for mange som har vegring mot nynorsk. Synd. De som ikke leser bøker skrevet på nynorsk av prinsipp går glipp av mange gode leseopplevelser.
2018 oppsummeres i alle medier. Væråret, underholdningsåret, nyhetsåret sportsåret osv. For meg er stikkordet for 2018 rastløshet. Året har vært et år på skalaen fra positive hendelser til negative, og det har påvirket hvor mye jeg har fått konsentrert meg om å lese bøker. Det negative er en påminnelse om at ingenting i livet er statisk. Endringer må påregnes. For det meste har 2018 vært et positivt år. Jeg har jobbet mye. I og med at hoveddelen av det jeg jobber med er å lese og skrive, er det ikke alltid fristende å lese bøker etter jobb. Jeg har alt for mange feriedager jeg drar med meg inn 2019.  Det bør ikke være et problem. Samtidig trives jeg med å ha travelt på jobben, og synes generelt at ferie er oppskrytt. Jeg leser f eks ikke flere bøker når jeg har ferie. Tvert imot.



Uansett; tallenes tale er at fra opprettelse av bloggen i 2013 med 128 leste bøker, har det gått jevnt nedover til 67 i 2018. Samtidig er det slik at med den flommen av bøker som gis ut, er det flere bøker en må velge bort enn de en velger å lese. Det jeg savner fra da jeg begynte å blogge om bøker, er felleskapet mellom bloggerne. At det oppleves å ha blitt borte, kan jeg bare skylde på meg selv. Skulle jeg ha et forsett for 2019 på bokfronten, er det ikke å lese flere bøker, men bruke mere tid hva andre bloggere leser, delta i leseprosjekt bloggere arrangerer.  

Link til blogginnlegg om bøker lest i desember og november:

Desember






November 2018:



 

Stiklingen av Auður Ava Ólafsdóttir






26. des. 2018

Tre vegar til havet av Brit Bildøen - en av de beste norske romanene jeg har lest som er utgitt i 2018




«Det er ikkje ein menneskerett å få barn, men alle har rett til å ønskje seg det. Vi får halde dei i armane ei stund, og så vil dei bort, vrir seg laus. Dei vrir seg, vi må sleppe taket, dei forsvinn ut i mørket, inn i det mørket som er framtida. Dei tar med seg en del av oss, og blir noko heilt anna enn oss.»
Kvinnen i Brit Bildøens roman Tre vegar til havet, utgitt i 2018, ønsker seg barn, men kan ikke få egne barn. Jeg synes det er en utrolig god roman, en av de beste norske romanene jeg har lest utgitt i 2018. Jeg har hørt forfatteren fortelle om romanen på radio. At handlingen er delvis selvopplevd, den delen som handler om å få avslag på å adoptere. Resten er fiksjon. En bok med elementer av en god spenningsroman.
Vi møter kvinnen i nåtid der hun jobber med å registrere og ringmerke trekkfugler på en fuglestasjon. I tillegg oversetter hun bøker. En bekjent kommer med en bunke brev som hun har skrevet til han – dette fortelles i jeg-form:

«Breva knitrar. Det er det dei gjer. Bunken med brev som ligg på kommoden lagar ei knitrande spenning i huset. Olov sa ingenting da han kom med dei, berre rekte meg dei og trampa inn utan å høyre om det passa. Gode Olov. Han stikk av og til innom, sjølv om han veit at eg ikkje likar å ha besøk. Han må også vite at eg ikkje har lyst til å lese brev som eg skreiv til han for fleire år sidan. Eg har vore fullstendig klar på det. Eg vil ikkje tenke på det som har vore. Likevel ligg denne bunken med brev her. Kvite, rektangulære konvoluttar. Olov har knytt eit grønt silkeband rundt. Sløyfa er flatklemd, som om breva har lege i press. Det betyr kanskje at han ikkje har lese dei på ny for han kom med dei. Det er eg glad for.
Kva kan eg ha skrive til han på den tida? Veker og månader som er som eit svart hol i minnet. Ei tid da eg var ei anna, ei slettare utgave av meg sjølv.»
Kvinnen har brutt med sitt tidligere liv i Oslo. Når hun forteller om livskrisen hun var i, brukes «ho» og «kvinna»:

«Korleis begynne? Korleis skildre det som skjedde denne dagen? Skildre det utan å bli melodramatisk. Skildre det utan at det blir for privat. Kanskje begynne heilt nøkternt med kva dato det var? At det var ein vårdag? Dostojevskij opnar Forbrytelse og straff slik, heilt nøytralt og udramatisk: «Det var i begynnelsen av juli og ualminnelig varmt i været.» Ei setning som varslar alt og ingenting.
Verandadora stod oppe, og naboguten som leika i hagen, ville få høyre gråten hennar når ho opna brevet og las det. Ansiktet hans der han stod, liksom fastfrosen på plenen i nabohagen, ville bli det ho hugsa best fra denne dagen. Ho kunne ikkje seie noko til han, berre lukke døra stilt, håpe at han ikkje hadde blitt for redd. For skrika hennar hadde vore slik dei blir skildra i bøker. Dyriske. Ville. Håse brøl.»

Brevet som kommer er dramatisk, det er et avslag på at ektefellene får adoptere:

«Ho las konklusjonen først og prøvde å gå tilbake for å lese heile vurderinga. Det var noko med alder, noko om å få redusert overskot med aukande alder. Men dei var jo godkjende. Den same etaten hadde vurdert dei og funne dei verdige, no trong dei berre ei forlenging av godkjenninga. I fire år hadde dei stått i kø for adopsjon av eit barn fra Kina. Fire lange år med venting, håp og meir venting. Myndigheitene kunne da ikkje ta tilbake godkjenninga, no når det berre var månader igjen for det blei deira tur til å reise og hente barnet sitt!»

Kampen mot byråkratiet for å få omgjort vedtaket starter. Men det psykiske stresset medfører at kvinnen starter sin egen hevnaksjon – kvinna forfølger saksbehandler eller Staten som han blir kalt:

«Det var ikkje eg. Det var ikkje eg som gjekk nedover gata på den måten. Den kåpekledde kvinna gjekk og sparka i lauvet og prata halvhøgt, med sint stemme. Etter henne spratt og dansa ein trillekoffert. Vitt og vissent lauv fekk hjula på den vesle kofferten til å låse seg innimellom, men det såg ikkje ut til å affisere kvinna. Ho gjekk på, i same tempo. Svært få snudde seg etter henne. Ingen visste kva som var i kofferten. Ingen ante at det i trillekofferten lag ein død katt. Det var morgon, ein morgon i oktober, det var overskya. Ei tidleg frostnatt hadde fått trea til å sleppe nesten alle blada på ein gong.

Ho hadde søkt, og funne han. Det var mannen hennar som først begynte i søke etter han på nettet. Seg imellom kalla dei han berre for Staten. Det likna på Satan. Utruleg nok hadde Staten ein profil på Facebook. Han hadde ikkje lagt ut mykje om seg sjølv der, men nok til at dei etter nokre søk fann fram til kona hans. Ho hadde same etternamn som han, og framsidebildet var av ei verandakasse med raude begoniaer. Eit uklart profilbilde viste ei kvinne med glatt, mørkt hår som snudde seg halvveges vekk. Han var altså gift. Dei hadde altså veranda. Og dei hadde katt, stor og rufsete og med mordarisk blikk. Dei hadde ledd litt av den katten. Men så hadde det dukka opp bilde av ein unge, ei lita lyshåra jente med bursdagskrone og bursdagssmil og sjokolade smurt ut over kinna, og da logga dei av. Så snakka dei ikkje meir om det.»

Romanen er på 155 sider. Jeg liker romaner med et kort sideantall. Denne kunne med fordel vært lenger fordi jeg synes den hadde så mange fine elementer i seg. Anmelderne er også begeistret. 


«Ei kvinne har vore gjennom ein lang adopsjonsprosess. I postkassa ligg eit brev som skal endre livet hennar.

Ei kvinne går gjennom gatene med ein trillekoffert. Ho skal ta hemn. Ho skal slå tilbake mot Staten. I kofferten ligg ein død katt.

Ei kvinne går lange turar langs havet med hunden sin. Når ho ikkje jobbar med å ringmerke fuglar, held ho seg mest for seg sjølv.

Dei tre historiene flettar seg saman til ei sterk forteljing om raseri, galskap og flukt frå fortida. I Tre vegar til havet»skildrar Brit Bildøen avmakt i møte med byråkratiet og kva desperasjon kan gjere med eit menneske. 
Samstundes teiknar ho eit urovekkjande bilde av ei tid der fugleartar forsvinn i rasande fart, og der menneske kjenner seg åleine blant sine eigne.»

14. des. 2018

Jenta som ville redde bøkene av Klaus Hagerup og Lisa Aisato



I går var det en artikkel i Aftenposten med overskriften Live uten Facebook. Utgangspunktet for artikkelen er Live på 26 år som slettet sin Facebook-kontor for 3 år siden og aldri har sett seg tilbake. En av fire grunner til å reflektere litt ekstra rundt egen bruk av sosiale medier, er at det kan være en sammenheng mellom sosiale medier og selvfølelse:  

«Professor ved Psykologisk Institutt ved UiO, Tilmann von Soest, forteller at sosiale medier kan ha en innvirkning på hvordan vi har det.

– Undersøkelser viser at det er en viss sammenheng mellom høy bruk av sosiale medier og lav selvfølelse og økte psykiske vansker, sier han.
Soest understreker at dette er et nytt forskningsfelt, og man fortsatt vet lite om hvorfor det finnes en slik sammenheng.

Han skiller imidlertid mellom aktiv bruk der man kommuniserer direkte med andre via sosiale medier, og passiv bruk, som først og fremst består av å se på hva andre legger ut og deler. Han tror det siste er sterkest forbundet med dårlig selvfølelse.»

Jeg skal verken påstå den ene eller andre om tema, men tenker at det er verdt for foreldre å tenke på. Det som ikke er skadelig for barn, er å lese bøker. Å lese bøker danner grunnlaget for så mye senere i livet. Jeg tenker at å lese bøker kan hjelpe barn å sortere bort overfladiskheten som de etterhvert vil møte i sosiale medier. Det er til og med gratis å lese bøker dersom man benytter seg av biblioteket. Det finnes også mye pent brukte barnebøker å få kjøpt på Finn.

Derfor liker jeg så godt boken til Klaus Hagerup og Lisa Aisato: Jenta som ville redde bøkene. Gjenkjennelig for hvilken betydning biblioteket og den koselige bibliotekaren jeg møtte som barn har hatt for min glede over å lese bøker.


«Anna er snart ti år gammel og veldig glad i å lese. Så glad i å lese at en av hennes aller beste venner er bibliotekar Monsen. Og det selv om Monsen er over 40 år! En dag forteller Monsen Anna hva som skjer med de bøkene som ingen låner på biblioteket. De forsvinner. De ødelegges. Og hva skjer med de som bor inni bøkene da? Forsvinner de også? I så fall er det nesten ikke til å holde ut, tenker Anna. Hun må redde bøkene! Men hvordan?

En sjarmerende, poetisk og magisk fortelling om kjærligheten til alle som bor i bøkene, sjeldent vakkert illustrert av Lisa Aisatos magiske strek.»

Et utdrag fra boken:

«Anna gledet seg ikke til å bli voksen.
Hun gruet seg til å bli gammel.
Aller mest gruet hun seg til bursdagen sin.
Det var ikke lenge til.
Da ble hun ti år.
Det var forferdelig å tenke på.
Det eneste som trøstet henne, var bøkene hun leste.
For Anna var bøkene like sanne som livet.
Hvis noen døde i en bok, kunne hun begynne på begynnelsen.
Da ble de døde levende igjen.
Like levende som hun selv.

Anna elsket bøker.
Hun leste hele dagen.
Hun leste om morgenen før hun sto opp.
Hun leste om kvelden før hun skulle legge seg.
Hun leste om kvelden etter at hun hadde lagt seg.
Når mammaen eller pappaen hennes kom inn, lot hun som hun sov.
Men hun sov ikke.
Hun leste under dyna.
Hun fikk hundrevis av nye venner i bøkene.
Og noen uvenner.
Men sånn er jo livet.»


Her er en video om boken


11. des. 2018

En begivenhets uke i Glenn Johansens liv av Mari Kjos Hellum




Mari Kjos Hellum er høyskolelektor ved Høgskolen i Østfold, og ble i en kåring i Morgenbladet i september 2016 kåret til en av ti fantastiske formidlere. Les mer om kåringen her. To ganger har jeg hørt henne snakke om debutromanen En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv utgitt i 2018 på radio. Første gang i nitimen 9. juni og sist i Åpen bok 2. desember.

Mari Kjos Hellum sier at hun kom på å skrive historien om Glenn Johansen fordi hun selv blir trøstet av å se mørkt på det når livet går henne imot. For livet er hardt. Mange har blitt hjulpet av mindfulness, men for henne hjelper svart humor. Hun anser romanen hun har skrevet som midt på treet; en folkelig og vanlig roman som mange har lest. Litt skuffet over seg selv, som med sin utdannelse og alle bøkene hun selv har lest burde klart å skrive en bedre roman, sier hun. Intervjueren er overrasket over uttalelsene til forfatteren og at hun er så ærlig. Jeg synes det er fint å høre hvor lite selvhøytidelig Mari Kjos Hellum er. Jeg synes romanens tema har en verdi. Nettopp fordi det i dagens samfunn er fokus på fasadebygging, karrièreklatring, verdsetting av ekstroverte mennesker og jakten på lykke, er historien om Glenn Johansen befriende lesning. Jeg tenker at godt nok bør være et mål for mye her i livet.


«En liten komedie om selvmord

En søndag kveld i april forsøker Glenn Johansen å henge seg selv i et rør i garasjen. Han har etter nøye overveielser kommet frem til at livet ikke lenger er verdt å leve. Men dessverre for Glenn knekker røret, og han ender opp på det harde betonggulvet ved siden av sin slitne Toyota Avensis. Hva nå?

Glenn jobber som mellomleder i en mellomstor industribedrift, hvor han ser den ene kollegaen etter den andre stige forbi ham i gradene. Han er nylig separert fra Anita, som har funnet seg en ny mann. De har ingen barn. Med unntak av hans interesse for bøker om Den andre verdenskrig, er det få gleder i livet hans. Likevel er noe forandret.

For hvordan ser tilværelsen ut for en mann som allerede har forsøkt siste utvei? Med hvilket blikk betrakter han sine medmennesker? Finnes det igjen noen illusjoner om kjærlighet og lykke? Eller er lykken nettopp denne: å få sine illusjoner revet vekk?

En begivenhetsrik uke i Glenn Johansens liv er en morsom, skarp og filosofisk roman om det største og tåpeligste av alt: meningen med livet.»


9. des. 2018

Nøkkerosene av Anne Helene Guddal





«Hva skal jeg med minner, tenker jeg en natt jeg ikke får sove. Det er altfor mange av dem; noen har levd så sterkt i meg over så mange år at de nærmest har brent ut. Slike minner er som gjenferd; de kan ikke lenger bekrefte at jeg eksisterer. Den som skal dø, burde sørge for å bli kvitt gjenværende minner og anstrenge seg for ikke å samle på flere. Jeg setter meg opp i senga og kaster av meg dyna, men ombestemmer meg og legger meg igjen. Jeg folder hendene, men tør ikke be om noe, vender ansiktet inn mot veggen og fester blikket på et kvisthull. Jeg kaller det jomfru Maria og begynner å le.»

Hvorfor skal jeg bruke dagevis på å lese bøker med mange sider og sitte igjen med null og niks når jeg kan lese en liten roman som Nøkkerosene av Anne Helene Guddal. Romanen er utgitt i 2018. Selv om ikke alt jeg leste traff meg like mye, var det så mye bra å lese i den. Tekstene kan leses uavhengig av hverandre. Høytlesing og deling av det jeg tenkte på imens jeg leste. 

Det er flere som er blitt truffet av det hun skriver om. I Aftenposten 7.12.18, i artikkelen Dette er årets beste bøker 2018 Liker du å gi bort bøker til jul? Her er det våre bokanmeldere mener er årets beste bøker. omtales romanen slik:

«Denne romanen gir oss en påminnelse om hvorfor vi leser bøker. I alle fall hadde romanens 92 sider, på tross av sitt gjennomgående mørke, en besinnende virkning på vår anmelder. Den består av løse korttekster og små essays – om stortingsvalg, Scarlett O'Hara, italienske sitroner og Pompeii – skrevet rundt et sykehusopphold og en hjemflytting til foreldre.

Boken drives først og fremst videre av den distinkte jeg-fortelleren, som alene gjør den til en av de beste norske romanene vår anmelder har lest på en stund.»

Jeg er enig med omtalen med unntak av at jeg ikke fant et gjennomgående mørke i den. Ja, det er et alvor i den fordi fortelleren har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og er flyttet hjem til moren der hun bor i en kjellerleilighet. Hun betrakter omgivelsene fra sitt ståsted der hun forsøker å komme tilbake til en mer normal tilværelse med å lage mat, måke snø og jobbe på et sykehjem. Tenker tilbake på hendelser i livet og dagsaktuelle hendelser i landet og verden.

«På sykehjemmet er det en kvinne som sover med en tøykatt i armene hver natt. Om morgenen når vi skal stelle henne, er det vanskelig å få henne til å slippe taket i den; som et barn klynger hun seg til kosedyret sitt. I små glimt kan jeg nesten se for meg moren min på denne måten, samtidig som det er utenkelig at hun en gang ikke vil kunne klare seg selv lenger; gå på do, holde seg rein, spise selv; ikke snakke forståelig, ikke gi adekvate svar på enkle spørsmål, ikke huske hvem vi er. Dø på et sykehjem, som ingenting. Samme dag vil noen som meg vaske rommet og gjøre det klart til en ny beboer, noens mor eller far, noens ektefelle. Det er så enkelt at det nesten ikke er til å tro.»


«Nøkkerosene er en roman som i dagboksform beskriver hverdagslige hendelser og observasjoner. Etter et sykehusopphold flytter jeg-personen hjem til sin mor. Romanen handler om skamfølelsen knyttet til det å være avhengig av hjelp fra sine nærmeste i voksen alder, men også kjærligheten. Underveis stiller jeg-personen seg eksistensielle spørsmål, blant annet om nye omgivelser vil gjøre det lettere å tenke på nye måter, og om det er mulig å bli et bedre menneske for seg selv og dem man er glad i.

Nøkkerosene er en ærlig og vakker roman om oppbrudd, frykt for forandringer og problemer med å omstille seg, men også erkjennelsen av at endring er nødvendig.»

8. des. 2018

P2 - lytternes romanpris 2018 – de seks nominerte er:



Jeg har tidligere skrevet om P2 lytternes romanpris i innlegget:


Nå er det bestemt hvilke romaner som nominert. Her skriver NRK: Dette er de seks nominerte til P2-lytternes romanpris og det er:

«Rød mann/Sort mann» av Kim Leine
«Så mye hadde jeg» av Trude Marstein
«Menn i min situasjon» av Per Petterson
«Kvit bok mørk vinter» av Eirik Ingebrigtsen
«Kinderwhore» av Maria Kjos Fonn
«Det er lenge til skumring» av Tharaniga Rajah

Det kom ikke som en overraskelse at boken til Trude Martstein ble nominert. Den har jeg lest og skrevet om i innlegget: Så mye hadde jeg av Trude Marstein

Rød/mann sort mann av Kim Leine avventer til jeg har hørt hva panelet mener om den. Romanen er på 600 sider, og det er mange sider for denne leser, og da må jeg overbevises om at det er riktig for meg å bruke lesetid på den.
Per Pettersons roman Menn i min situasjon skal jeg lese. Jeg har lest alle Per Pettersons bøker og han er en av mine favorittforfattere,
Romanen til Eirik Ingebrigtsen, Kvit bok mørk vinter, den har jeg klar til lesing.

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn skal jeg lese. Jeg har tidligere lest og skrevet om hennes debutbok i innlegget: Noveller: Dette har jeg aldri fortalt til noen - debutboken til Maria Kjos Fonn - traff meg med stor kraft.
Avventer til å ha hørt juryens diskusjon for om jeg skal lese romanen til Tharaniga Rajah Det er lenge til skumring.

Med grunnlag i programmene om prisen for romaner utgitt i 2017, antar jeg at vi må vente til januar 2019 før det første programmet om prisen arkiveres her på P2 lytternes romanpris. Jeg gleder meg til å lytte på juryens diskusjoner.

7. des. 2018

Rase av Monica Isakstuen



«Hvor hadde vi det fra, at vi hadde superkrefter, at vi kunne tåle hva som helst. Hvor kommer motet fra, til å styrte fram, og følge hver eneste impuls. Hva fikk oss til å tro at vi er uovervinnelige, at det bare er å lesse på med arbeid, eiendom, gjeld, barn, forpliktelser. Hvem sa at kjærligheten utholder alt?

En som ikke hadde barn selv.»

Jeg ser at den forrige romanen jeg leste skrevet av Monica Isakstuen skrev jeg om 26. november 2016:


Jeg ble overrasket over at det er to år siden jeg leste romanen, trodde det var mye kortere tid. Romanen Vær snill mot dyrene som ble utgitt i 2016, fikk Monica Isakstuen Brageprisen for, og den handler om en familie i oppløsning. 

Romanen Rase som er utgitt i 2018, handler hun om en mors raseri, et tabubelagt tema:

«Hvorfor tar jeg så hardt. Hvorfor blir jeg så sint. Hvorfor skjer det ene og så det andre og så det tredje og siden det umulige. Jeg vil være mild, trygg, rolig. Mate, trøste, bære, stryke, kose, vaske, klemme, gre, legge, lukke. Hvor kommer stemmen min fra og bevegelsene, trekke, slepe, hale, dra, dytte, dunke, løfte, kaste, knuse, true, rope, brøle – ikke tenke, holde fast, overvinne motstanden – gjøre – ikke tenke. Hvilket latent reaksjonsmønster finnes i kroppen min? Hvem programmerte meg, og hvordan sniker jeg meg forbi?

Jeg er så redd for hendene mine.»

Romanen er, eller ligger nær, en punktroman i form; sitatet innledningsvis er over to sider. Det samme er sitatet over. I romanen møter vi en familie på fem: en mor og en datter fra et tidligere forhold, en far og et tvillingpar; to gutter. I samtid og med tilbakeblikk blir vi presentert for denne kvinnens raseri og konsekvensene dette har for barna. En far som bagatelliserer hennes raseri:

«Nå må du slutte med den evige svartmalingen din, sier du. Barn er ikke porselensfigurer, de tåler å se at livet ikke bare er fryd og gammen. Man kan da vel ikke gå rundt og spille harmonisk og lykkelig hele tiden for å skåne dem for negative følelser, hvordan skal de da lære seg å handtere sine egne emosjonelle svingninger når den tid kommer? Nei, det er ingen forbrytelse å felle en tåre iblant eller bli litt frustrert.

Litt frustrert. Ser du ikke at de skvetter til når jeg kommer inn i rommet? Skjønner du ikke at snart vil de spede kroppene deres sette raseriutbruddene i system: Det og det og det var kanskje ikke et uhell eller en engangsforeteelse likevel, den som venter får se, alt kan skje igjen, trekk til deg fingrene, ligg stille, lukk øynene, gjør ikke din mor fortred.»

Hva er årsaken til at de som observerer og burde forstå at det går i feil retning - velger å se en annen vei – ikke forstår det gjør dem medskyldig.

Boken er til tider tøff å lese – samtidig er det viktig at slike bøker skrives. Til slutt en episode som viser at fortelleren har stor grunn til å bekymre seg over sitt raseri mot barna:

«Men en eller annen onsdag morgen står jeg der med en unge på armen og en som trekker meg i jakkekanten og en som nekter å ta på seg vintersko, hun vil ha sandaler, så gå ut da, sier jeg, gå ut i hagen og kjenn hvor kaldt det er og hvor glatt, men hun står bare der på gulvet og stirrer på meg, trassig. Nei. Det er ikke kaldt. Da snur jeg meg og setter den andre ned på gulvet ved siden av den tredje, da får jeg heller konsentrere meg om dere da, sier jeg. Nå må vi få på dere dressene, kan vi klare det, tror dere? Nei. De vil ikke de heller. Kjære dere, sier jeg. Kan dere være så snill å hjelpe til litt? De rister på hodet. Nei vel, sier jeg og slenger dressene og halsene og luene mot dem, de små kroppene blir nesten borte under ull og bevernylon, da får dere klare dere selv, dette gidder jeg ikke! Mamma! roper hun bak ryggen min, du får ikke slå! Og da. Er det nok. Jeg kaster meg rundt mot henne, hva er det du sier, hveser jeg. Her står jeg og prøver å få tre unger ut av huset om morgenen og ingen vil hjelpe til, ikke en gang du som er størst, og så begynner du å snakke om å slå? Hva er galt med deg, egentlig? De fikk vondt, sier hun og peker mot de to haugene bak meg. Vondt!? Av sine egne myke dresser?! Og så er jeg plutselig borte ved henne og tar tak i overarmene hennes og holder henne fast, nå er jeg så MØKK LEI, sier jeg, av at du sier mot meg hele tiden og nekter å hjelpe til, kan du ikke heller prøve å oppføre deg som et normalt barn? KAN DU DET?! Nei, sier hun, og da rister jeg henne, nå holder det, sier jeg, NÅ. HOLDER. DET. Og endelig er hun stille, endelig er alle stille.»

«I sin nye roman Rase utforsker Monica Isakstuen et ukontrollert sinne, et sinne som bobler opp i hovedpersonen i omgang med hennes nærmeste, mot barn og mann, mot de hun elsker høyest. Er det denne personen hun vil være, og hvor kommer dette raseriet fra?
Rase er roman som på mange måter følger i fotsporene til Isakstuens forrige, men i denne romanen er det et nytt liv som formes, med nye forhold, nye barn og nytt hus, og det er her det virkelig raser: Hvordan å leve med, og oppdra småbarn, den invasjonen av livet og oppgivelsen av selvet det medfører, frustrasjonen og den noen ganger totale hverdagshåpløsheten, og jeg-personens måter å forholde seg til og reflektere omkring dette på, er sentrale tema i romanen.»