3. des. 2018

Stoisk uro og andre filosofiske smular av Agnes Ravatn



«Er det berre eg, eller er faget filosofi litt skuffande?»

Spørsmålet stiller Agnes Ravatn innledningsvis i det første kapitlet i boken Stoisk uro og andre filosofiske smular. For egen del er det å si at jeg, heldigvis, ikke har hatt det som fag i en utdanning noengang. Men jeg har kjøpt og lest bøker med tema filosofi. Noen bare begynt å lese og gitt opp. Så ja, jeg synes det er skuffende kjedelig.

Den siste boken jeg leste var Å leve med Kirkegaard av Sørine Gothfredsen. Jeg synes jeg fikk så lite ut av den at jeg ikke engang giddet å skrive et blogginnlegg. Så den står i bokhylla, og det er mulig jeg leser den om igjen for å finne ut om det den omhandler treffer bedre en annen gang. Men livet er for kort til at jeg lider meg gjennom det ved å lese bøker som kjeder meg. Det gjør ikke Agnes Ravatn som fortsetter slik i Stoisk uro og andre filosofiske smular:

«Det har alle føresetnader for å vere det mest interessante i verda, men så blir det likevel alltid akkurat litt for abstrakt, for kjedeleg, for tungt og umuleg å relatere til eige liv. Fra no av ønskjer eg å yte min vesle skjerv for å bøte på at dette fagområdet har forsømt seg så altfor lenge, ved å gjere teori om til praksis i dagleglivet mitt og med stor møde utforske denne «kjærleiken til visdom», som filosofien påstar at han både er og har.

Ein kveld for ikkje mange dagane sidan sat eg og såg ein realityserie på TV3 mens eg googla meg sjølv på laptopen eg hadde i fanget, sjekka Twitter på iPhonen og prøvde å lese ei bok. Brått blei eg kald: Ja vel. Slik har eg altså blitt, tenkte eg. Eit multimedieshow med ein papegøyes evne til konsentrasjon. Eg hadde latt meg søkke ned i ei hengemyr av dødssynder: rastløyse, apati, kikkarmentalitet, egosentrisme og idioti.

Eg som ein gong var så lovande, så nyfiken, så interessert i verda, ei interesse som verken fjernsyn eller internett kunne forpurre, eg som kunne arbeide uforstyrra i timevis, og som hadde ambisjonar av ein eller annan art.»

Agnes Ravatn humor er det som treffer meg, også i denne boken. Eller tekstene som hun skrev da hun levde et urbant liv i hovedstaden. Som hun skriver i innledningen, nå bor hun på et småbruk i bygda Valevåg på Vestlandet. De som ønsker å vite mer om hennes nye liv på landet, kan søke på NRK.no

Stoisk uro og andre filosofiske smular ble utgitt i 2018, og forlaget Samlaget beskriver boken slik:

«Er filosofi høgtsvevande og teoretisk visvas, eller kan det òg ha praktisk nytte? I denne underhaldande boka testar Agnes Ravatn ut korleis dei ulike filosofiske skulane fungerer i kvardagen, i eit halvhjarta forsøk på å bli eit betre menneske.

På vegen mot det gode livet går ho på ski med Kant, arrangerer symposium i Platons ånd og trulovar seg etter råd frå Kierkegaard. Stoisk uro og andre filosofiske smular er ei sjarmerande samling tekstar som vekker både latter og undring.»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar