Team Tuva - enda en god roman skrevet av Marit Eikemo

 

Marit Eikemo skriver gode samtidsromaner. Jeg har lest to av romanene tidligere. Nå har jeg lest Team Tuva som ble utgitt i 2021.

 Det er ikke alltid jeg synes hovedpersonen i romanene til Marit Eikemo har sympatiske trekk. Men det betyr bare at jeg lar meg engasjere. Når det gjelder hovedperson i Team Tuva er det vel mer å si at Tuva er forbindelsen mellom mange mennesker. Hvem er Tuva? Jeg tenker at hun er som de fleste av oss, et menneske med flere sider. Eller sammensatt som man liker å si. Hun viser sine ulike sider avhengig av de menneskene hun møter. Hun overrasker meg stadig. Team Tuva viser at forfatteren har god evne til å observere mennesker rundt seg.

 Det første kapitlet Johannes fikk meg til å tenke på hva Vigdis Hjorth sa i et intervju i 2020:  

 

Enighetspresset i en familie kan være ganske sterkt, og hvis det er én som har en avvikende fortelling fra den offisielle familiehistorien, så hefter det et ubehag ved det.

 Vigdis Hjorth mener hun fint kunne ha skrevet den nye romanen Er mor død uten selv å ha et problematisk forhold til sin egen mor og familie.

 Når Tuva og broren Terje møter presten Johannes til samtale i barndomshjemmet før moren skal begraves, er de er uenige om hvordan presten skal fremstille moren i begravelsen. Terje vil ha henne fremstilt som et godt menneske. Det vil ikke Tuva og viser til at moren ikke var god mot faren. Da nærmest spytter Terje ut ordet far. Det er ikke lett å bli enig om noe positivt om moren. De er uenige om det meste. Når det kommer til musikken vil Terje at Jan Teigens Adjieu skal synges. Da roper Tuva ut: «Nei nå må du faen gi deg!» Hun vil at folketonen Eg er framand skal fremføres:

 

«Mens Terje les teksten, har Tuva reist seg frå stolen og stilt seg ved vindauget. Terje ser opp frå mobilen til Johannes, og med eit nakent blikk stirer han ut i rommet.

Er det ikkje litt . . . ekstremt, seier han.

Det er ikkje noko meir ekstremt enn Jahn Teigen, seier Tuva.

Men mor elska Jahn Teigen, ho elska ikkje Gud! No offence, presten, seier Terje, men det var ikkje sånn at ho «lengta til Guds stad», som det står i denne teksten.

Johannes held hendene avvæpnande framføre seg, for å seie alt i orden, eg blir ikkje fornærma.

Det er ein sterk tekst, medgir han.

«Jordi eig ei den ro eg søkjer», seier Tuva: Det finst vel knapt ei strofe som seier meir om vår familie. Det har ikkje vore ein roleg augneblink for nokon av oss.

Kva seier du? Terje ser sjokkert på henne.

Det var ingen som ville ha kvarandre i denne familien! Mor ville ha far, men far ville ikkje ha mor. Du ville ha mor, men mor var berre sint på far. Eg ville til far, men far ville heller døy. Og mens eg prøvde å riste liv i far så lenge han levde, og du prøvde å dempe raseriet til mor, har eg og du skrive kvar vår historie om denne familien. Vi har ikkje lenger den same barndommen, vi har ikkje den same mora eller den same faren, og no forstår vi ikkje kvarandre lenger. Det er ein lengsel i denne songen som iallfall eg finn trøyst i, seier Tuva og gjentar «eg lengtar til Guds stad, der slutter sorgi, der turkast tåra, der ingen meir vert lagt død på båra».

 Terje drar fra huset og Tuva foreslår å kjøre presten hjem. Når broren er dratt viser hun en annen side. Tuva gir Figgjo-serviset som Terje vil kaste til presten:

           «Nei, men det kan eg ikkje, seier han forfjamsa. Eg er presten, eg kan ikkje ta imot gåver frå       pårørande.

For noko tull! Du høyrde sjølv kva Terje sa, han kjem til å kaste alt.

Men du må jo ha det sjølv!

Eg har eit heilt likt heime, eg kjøpte det for mange år sidan. Det er eit av dei fine minna eg har av mamma, når eg og ho sat på kjøkkenet og åt frukost eller kvelds frå dette serviset.

Hugsar du kva de snakka om?

Vi snakka nesten alltid om Disney-filmar. Det var den store lidenskapen hennar. Å?

Ja, ho kunne gått opp i kvitt eller dobbelt i Disney.

Johannes må le, folk sluttar aldri å overraske. Tuva sluttar seg til latteren hans, og han kjenner korleis floken frå tidlegare løyser seg opp.

Kva var favorittfilmen hennar?

Utan tvil Lady og landstrykaren, seier Tuva og tørkar nokre lattertårer.

Men du vil ikkje ha det autentiske serviset sjølv, det som du og mor di faktisk åt og drakk av?

Nei, det betyr ingenting, seier Tuva.

På ein augneblink har ho funne ein pose og pakka alt saman ned, rutinert og effektivt.

Åtte koppar, åtte tefat og åtte frukosttallerkar og åtte eggeglas. Figgjo-design av ypparste merke: Daisy. Ver så god! seier ho og rekker posen fram mot han på strake armer. «

Forlagets omtale:

«Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, litt større sjølvtillit, ein kraftig irritasjon, ein trong til å pakke saman for dagen og dra heim til kona - eller avgjerda om å satse på draumen sin, ein gong for alle.

 

Vi møter Tuva gjennom dei profesjonelle i livet hennar: fastlegen, tannlegen, presten, advokaten, snikkaren, trenaren, bankrådgivaren og psykologen. Tuva vil berre bli tatt vare på, men ho er ikkje så lett å forstå seg på: Korleis har ho det eigentleg med seg sjølv, og kva skjer når ho forsvinn gjennom kontordøra, ut i samfunnet igjen?

 

«Team Tuva» er ein roman om korleis vi påverkar kvarandre i stort og smått. Med denne boka viser Marit Eikemo verdien av fellesskap og kva enkeltmenneske kan bety for kvarandre.»

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo – skulle likt å se handlingen i romanen i et teaterstykke

Det var etter å ha lest anmeldelsen av romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering av Marit Eikemo her i dette innlegget i Aftenposten i april, at jeg bestemte meg til å lese den. Anmeldelsen har overskriften «Hverken satire eller alvor fungerer spesielt godt i Marit Eikemos nye roman», og anmelder er således ikke positiv som anmelderne som Samlaget siterer fra under omtale av boken. Det trigget meg til å lese romanen; jeg synes en bok er mer spennende å lese dersom anmelderne ikke er samstemte i sin kritikk. Romanen er utgitt i 2018 og er på 221 sider.

Jeg reserverte romanen som den første da den kom inn til biblioteket. Tidligere har jeg lest og skrevet om en annen roman forfatteren har utgitt i dette innlegget: Marit Eikemo: Alt inkludert. Den likte jeg godt.

Jeg ble kjempebegeistret for Gratis og uforpliktende verdivurdering helt til jeg kom sånn ca halvveis. Da kjente jeg at begeistringen dalte litt. I og med at jeg hadde glemt innholdet i anmeldelsen i Aftenposten, søkte jeg den opp igjen for å se om jeg kunne kjenne meg igjen. Men det hadde motsatt effekt: det snudde for meg – jeg befant meg som publikum på et teater. Jøss, tenkte jeg, dette kan bli et teaterstykke. Det var nok på grunn av det anmelder skriver, bl a dette, at jeg kom på den tanken:

«Adressen Lerkeveien gir i seg selv assosiasjoner til Ibsen og Et dukkehjem (Nora blir jo av ektemannen Torvald kalt en lerkefugl.) Disse assosiasjonene sørger forfatteren for å gi ytterligere næring i en passasje litt senere, der Hanne på sengekanten lyver overfor mannen Andreas om hva det er hun leser på laptopen sin: Mens hun egentlig sjekker interiørblogger og Ikea-kjøkken, sier hun til Andreas at hun leser en artikkel om sannhet og løgn hos Ibsen.»

Etter det ble leseopplevelsen enda bedre enn første del av boken. Slutten er forrykende – jeg ble kjempeoverrasket. Det som skjer der så jeg ikke komme.

Romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering handler om jakten på drømmehuset, eneboligen i Lerkevegen 41 som annonseres som «Praktfull familiebustad med utsikt og hage»:

«Ho løftar blikket; - Andreas:

Ho roper igjen, men får ikkje svar. Ho høyrer at dusjen renn, og Andreas si svake nynning frå badet, og ho flyttar blikket ned på skjermen igjen. Bilda av Lerkevegen 41 får henne til å gløyme kor skuffa ho blei då dei tapte førre bodrunde. Etter at dei først hadde oppdaga denne gata, hadde dei venta på at det skulle komme eit hus til sals her. Dei trudde først dei hadde oppdaga ei skjult perle. Det var ein av desse kveldane om hausten då sola stod så lagt på himmelen. Dei kom køyrande forbi fotballbanen, da dei fekk auge på blindvegen til høgre, den hadde dei ikkje lagt merke til for! Skulle dei ta og sjå? Tause køyrde dei inn på vegen, som om dei hadde følgt eit magisk teikn. Her var låge, diskre hus på kvar si side i le for hovudvegen og med utsikt mot byen. Fine, velpleidde hagar i front, samtidig som husa vende inn mot kvarandre. Dette er ei open gate, tenkte Hanne, her er det god kontakt mellom folk. Ho snudde seg mot Andreas og såg på han med oppspilte auge:

Her vil eg bu!»

Med tilbakeblikk på livet til Hanne og Andreas, følger vi dem frem til budrunden starter. Etterhvert som vi gis innblikk i livet deres før annonsen dukker opp forstår jeg at det ligger noe mer bak drømmen: for Hanne er det drømmen om en ny tilværelse. Et nytt liv. Alt skal bli bedre om de får kjøpt huset.  

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen enn forlaget gjør i sin omtale. Under lesingen forandrer jeg synet på Hanne. Flere ganger. Fra antipati til sympati tilbake til antipati. Romanen har helt klart noen svake sider som anmelder jeg viser til skriver om. Konklusjonen med grunnlag i min leseopplevelse er uansett at romanen er knakende god fordi jeg lar meg engasjere noe veldig. Å så se romanen Gratis og uforpliktende verdivurdering i et teaterstykke hadde vært gøy.

Samlaget presenterer romanen slik:

«Hanne er lei av å sjå dei vellykka vennene frå studietida bu i villa med hage, mens ho sjølv går på veggane i den same gamle leilegheita, med mann og to små barn. Men no har draumehuset dukka opp. Vi følgjer Hanne og Andreas dei siste dagane før bodrunden. Mens dei går gjennom prospektet, rom for rom, blir også deira eige samliv kartlagt, og fleire spørsmål melder seg:
Kven er det som eigentleg har dratt lasset alle desse åra? Er lengten etter draumehuset like mykje eit forsøk på å få forholdet og livet til å henge saman? Og kva konsekvensar får fortidas små og store svik for den viktige avgjerda som ligg framfor dei?»

Marit Eikemo: Alt inkludert

Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på sofaene kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd. 

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.

Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje

hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.

- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.

- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg

og peikte mot dei to koffertane.

- Berre det?

Han såg granskande på meg.

- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.

- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om

ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.

- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.

- Da har vi eit problem, sa han.

Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne

gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong

skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.

- Er du sikker på at eg og du har same problem?

Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg

til husverten.

- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for

kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.

Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og

trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå

meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i

eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis

møblert».

- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.

Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten

møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel

ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg

med møblar.

- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere

delvis møblert, ifølge annonsen.

- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.

Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til

seg sjølv, verka det som:

- Kan eg ha rykt inn feil annonse?

-Kva?

Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein

feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis

møblert, men det var for dei førre leigetakarane,

austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.

Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd

bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville

høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein

ting til.

- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan

møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den

saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei

trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.

Eller at du har valdsalarm, eller noko.

- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa

eg irritert.

- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg

har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget

med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...

spesielt?

- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.

Han såg på meg.

- Spør om kva?

- Om eg har valdsalarm?

- Har du det, da?

-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.

Romanen er på 320 sider, utgitt i 2015 og jeg lånte den av biblioteket.