Marit Eikemo: Alt inkludert

Det skjer at jeg både kjøper, selger og gir bort ting gjennom Finn.no. En spesiell erfaring jeg hadde og kom til å tenke på da jeg leste romanen Alt inkludert av Marit Eikemo, var da jeg byttet sofa i stua for en tid tilbake.

Jeg satte inn annonse om at jeg ga bort to stk. sofaer. En dame tok kontakt. Hun fortalte meg at hun var nyskilt. Hun hadde brukket benet. Venninnen som skulle komme og se på sofaene kunne ikke komme. Jeg insisterte på at hun burde se dem før hun sendte et transportfirma til å hente dem. Men da sa hun at hun hadde dårlig råd og hadde ikke råd til å være kresen. Jeg fikk følelsen av at noe av det hun fortalte meg i beste fall var halvsannheter fordi hun håpet at jeg skulle kjøre møblene til henne. Men der går grensen for meg – etter en uke uten at møblene var hentet sa jeg stopp. De som fikk tilbudet var svært fornøyd. 

Hovedpersonen Agnes i romanen Alt inkludert lyver. Etterhvert serverer hun ikke bare en, men flere løgner. Men hun er ikke den eneste som lyver.

Agnes kommer flyttende til en by sammen med datteren Maja som er seks år. Her møter Agnes husverten som hun skal leie leilighet av:

«- Det var noko eg skulle ha sagt.

Men han kom ikkje på det, og eg kunne heller ikkje

hjelpe han med det. Vi stod der og såg i kvar vår retning.

- Når kjem flyttelasset ditt? sa han.

- Eg har ikkje noko flyttelass. Eg har berre dette, sa eg

og peikte mot dei to koffertane.

- Berre det?

Han såg granskande på meg.

- Det er veldig uvanleg at folk ikkje har noko, sa han.

- Dei fleste har nokre møblar med affeksjonsverdi, om

ikkje anna, som dei gjerne vil ha med seg.

- Eg har ikkje noko slikt, sa eg.

- Da har vi eit problem, sa han.

Maja drog meg i armen og spurde om vi ikkje kunne

gå inn snart, ho ville sjå rommet sitt. For første gong

skulle ho få sitt eige rom. Det hadde ho gledd seg til.

- Er du sikker på at eg og du har same problem?

Kanskje nokon klarer seg med mindre enn andre? sa eg

til husverten.

- Om du så hadde vore amish, så er det grenser for

kor lite du kan klare deg med. Leilegheita er tom, sa han.

Dette hadde eg ikkje tolmod til. Eg var varm og

trøytt etter den lange reisa. Eg ville berre inn, sette frå

meg koffertane, ta av meg på beina og sette meg ned i

eit av møblane som naturleg følger ordlyden «delvis

møblert».

- Da må du nesten møblere med noko, sa eg.

Han såg vantru på meg og gjentok: - Da må eg nesten

møblere ... ? Leilegheita er umøblert. Det er vel

ikkje opp til meg å finne ut av korleis du ordnar deg

med møblar.

- Delvis møblert, korrigerte eg. - Den skulle vere

delvis møblert, ifølge annonsen.

- Kva seier du? Nei, da trur eg du har misforstått.

Han såg seg rådvilt rundt og mumla noko, mest til

seg sjølv, verka det som:

- Kan eg ha rykt inn feil annonse?

-Kva?

Han forklarte meg at det kanskje kunne ha skjedd ein

feil. I den gamle annonsen stod det at leilegheita var delvis

møblert, men det var for dei førre leigetakarane,

austeuropeiske bandittar, stakk av med alt inventaret.

Maja gjorde store auge og spurde om det hadde budd

bandittar her, men eg berre hysja på henne, eg ville

høyre om han snart kom opp med ei løysing til oss.»

Etter at Agnes har hvisket til utleier at de ikke kan dra tilbake dit de kom fra, er forslaget hans at hun kan få tilbakebetalt depositumet der og da, og slippe å betale leie for de tre første månedene. De har mye fint på Ikea og Finn.no sier han. Så drar han etter egen fortelling til Mexico der han skal drive forretninger.

«På vegen ut snudde han og kom tilbake. Det var ein

ting til.

- Eg ville ikkje sagt til folk i gata at du kom hit utan

møblar. Ikkje at leilegheita var robba, heller, for den

saks skuld, folk begynner berre å snakke. Kanskje dei

trur du kjem hit som ledd i eit program for vitnevern.

Eller at du har valdsalarm, eller noko.

- Det er vel ikkje mi skuld at leilegheita er tom, sa

eg irritert.

- Nei, men folk vil likevel tenke sitt. Du veit, plutseleg

har det flytta inn ei dame og ei lita jente i nabolaget

med ingenting anna enn to koffertar. Det er jo litt ...

spesielt?

- Folk spør vel ikkje om slikt, sa eg.

Han såg på meg.

- Spør om kva?

- Om eg har valdsalarm?

- Har du det, da?

-Nei!»

I første etasje bor en jusstudent og en litauer. I andre bor medisinstudenter i et kollektiv og på kvisten bor en eldre dame som er forfatter. Etterhvert skal Agnes blir kjent med de andre i huset.

Den første natten sover Agnes og Maja med klærne over og under seg. Så starter søket etter møbler på Finn.no. Rune har en sovesofa fra Ikea som han gir bort. Agnes tar med seg Maja på bussen, og planen er å frakte sofaen tilbake med maxitaxi. Men familiefaren og politimannen Rune foreslår å kjøre dem med sofaen i SUV-en. Etterhvert kommer han også med et sofabord, og han dukker til stadighet opp i leiligheten i uniform.

Romanen omhandler rundt et halvår i livet til Agnes og Maja. Vi får ikke vite noe om livet deres før de flytter inn i kjellerleiligheten. Ingen andre får heller vite noe. Verken de andre leieboerne i hybelhuset, de Agnes møter gjennom Finn.no eller naboene i husene rundt. Når Agnes får spørsmålet om hvorfor de ikke har møbler, serverer hun løgnen at de venter på flyttelasset. Etterhvert økes løgnen med at hun er blitt svindlet av flyttebyrået. Hun får noe kjøkkenutstyr av naboen Frøydis.

Frøydis er den geskjeftige naboen som er ekspert på å bygge nettverk og engasjerer seg i naboområdet. Hun har en datter som skal begynne på skolen sammen med Maja. Maja, som når hun ikke har barn å leke med, spiller Nintendo. Som til stadighet har vondt i magen. Også moren er hensatt til dataspill. Andre leker har Maja ikke. Agnes får etterhvert kjøpt klær til Maja på Finn.no. Avstanden Agnes har til samfunnet blir hun gjort oppmerksom på etterhvert som Maja får venner i nabolaget og på skolen. Ser forskjellen mellom den tilværelsen hun og moren lever under og hvordan andre barn har det.

Jeg likte romanen svært godt. Vanskelig å legge fra seg. En roman jeg kommer til å ha i tankene lenge. Det store spørsmålet er hva som skjer fremover med Agnes og Maja. Det er i utgangspunktet historien om en tragisk tilværelse vi blir fortalt, særlig for Maja. Fattig-Norge i økonomisk målestokk. Agnes er en person jeg til tider kunne bli oppgitt over. Passiviteten. At det er greit delvis å leve på andres almisser. Ikke opp mot hva det påfører Agnes, men Maja. Hvorfor tar hun ikke Maja med til legen når Maja har så ofte vondt i magen. Samtidig virker det om Agnes har ressurser som ligger der, og spørsmålet er hvorfor og hvordan hun er havnet der hun er nå. Er det frivillig eller har det skjedd noe. Uten å vite noe om det er det vanskelig å felle noen «dom» over Agnes.

Men flere av de som bor rundt Agnes er ulykkelige på sin måte. Hvorfor drikker f.eks Frøydis seg sanseløs når hun har anledning til det. Hun som er en aktiv hjemmeværende mor med tre barn. Har en ektemann som tjener nok penger at de har god økonomi. Har et stort nettverk. Lever et liv som er helt motsatt av hvordan Agnes lever sitt. Hva med bloggeren som har sagt opp jobben for å blogge om livet sitt. Og hva er det som gjør at Rune viser slik interesse for Agnes. Mange morsomme scener der noen var tragikomiske.

Romanen er på 320 sider, utgitt i 2015 og jeg lånte den av biblioteket.