Biografi: Thor - Thor Hushovd i samarbeid med Jostein Ravnåsen

Februar er første runde i biografisirkelen her på bloggen Moshonista, og kategorien er Sport. Følg med på bloggen til Moshonista (Ingalill) og på Bokblogger.no  hvilke bøker andre bloggere har valgt.

Valget mitt ble til slutt biografien Thor, Thor Hushovd i samarbeid med Jostein Ravnåsen. 

Det er en selvbiografi som tar for seg livet til Thor Hushovd frem til han ga seg som toppidrettsutøver i 2014. I denne artikkelen i Aftenposten, som er fra bloggen til Jostein Ravnåsen, fetteren til Hushovd, skriver han hvordan det var å lansere boken. At det journalistene var spesielt interessert i var det Lance Armstrong innrømmet overfor Hushovd da han besøkte Armstrong i LA. Dagbladet var i kjent stil mest interessert i håret til Hushovd; Thor Hushovd brukte 140 000 kroner på to hårtransplantasjoner.

Så ærlig skal jeg være at biografien og skriveriene om den har gått meg «hus forbi». Hårmanken til Hushovd, hans privatliv forøvrig, og Lance Armstrong interesserer meg lite. Det som jeg synes var mest interessant å lese om, var hvordan det er å være proffsyklist. Det er ingen «dans på roser» skal jeg legge til grunn det jeg har lest, men råtøft. Både fysisk og psykisk.

Boken innledes med, og siste kapittel omhandler, slutten på karrieren. Motgangen startet i 2012, og de siste årene gikk det opp og ned på grunn av sykdom. Hushovd mener selv det må ha vært kyssesyke som var årsaken, og som legene har påvist at han har utviklet antistoffer mot, uten å kunne påvise tidspunktet han fikk viruset. Det var ikke noe enkelt valg å gi seg som proffsyklist.

«Jeg har syklet aktivt i 27 år av mitt liv, og hele livet mitt blir snudd opp med nå som jeg legger opp. Jeg må endre livsstilen min totalt, for jeg vet at jeg har levd et spesielt liv. Formen vil bli dårlig og kroppen vil forfalle, medieinteressen vil forsvinne og jeg vil miste kicket det er å konkurrere. Jeg vet at jeg kommer til å savne den gode følelsen det er å stå på seierspallen. Følelsen av å ha lykkes, prestert godt og oppnådd noe stort, kanskje større enn jeg trodde var mulig. Jeg er forberedt på at det kan bli vanskelig.»

Boken er oppdelt i 20 kapitler, og kapittel 1 omhandler VM-gullet han oppnådde i 2010 som han beskriver som det største øyeblikket som syklist. I dette kapitlet og flere andre kapitler skriver han om hvor viktig treneren Atle Kvålsvoll har vært for hans karriere. Med unntak av kona Susanne, er det ingen som kjenner han bedre enn Atle Kvålsvoll som han kan snakke med om alt.

Alt startet i Grimstad:

«Jeg har hatt en fantastisk god oppvekst. Den har nesten vært for god for å være sann. Susanne har sagt til meg noen ganger at jeg har hatt det for perfekt. Ikke en eneste bekymring. Hun mener jeg som voksen ikke klarer å kjenne på hva bekymringer er, fordi oppveksten min har vært så trygg og god. Det går faktisk an at noen barn vokser opp på en slik måte. Jeg er et bevis på det. Jeg og søsknene mine, Ronny og Hege.»

Da Thor var syv og broren Ronny var ti begynte de å sykle. Etterhvert begynte også søsteren Hege å sykle. De ble en skikkelig sykkelfamilie. Da Thor var ti år og kunne begynne å konkurrere, fikk han en brukt racersykkel. Hushovd drev på med flere typer idrett. Han vant sitt første sykkelløp da han var ti år. Etterhvert ble friidrett, fotball og ski valgt bort til fordel for sykkel:

«Innerst inne visste jeg vel allerede da at jeg var en individualist.»

Det var nære på at han ga seg som syklist. I 1997 gikk han på Norges Toppidrettsgymnas i Bærum og var møkk lei alt som hadde med sykling og toppidrett å gjøre. Det var nyheten om at Kurt Atle Arvesen hadde vunnet U-23 VM i Spania som trigget han til å fortsette. Som tyveåring vant Thor Hushovd U-23 VM i Nederland. I 2000 skrev han under kontrakt som gjorde han til Crédit Agricole-rytter, og livet som proffsyklist startet.

Det er hans liv som proffsyklist som er bokens hovedtema. Oppturer og nedturer. Tour de France - de ulike etappene. Den vanvittige farten de har i nedoverbakker var hårreisende å lese om. Også andre løp er omtalt, bl a klassikeren Paris–Roubaix som Hushovd hadde som mål å vinne, men aldri vant. Bytte av klubber. Forholdet til andre proffsyklister og ledere. I begynnelsen av karrieren var hans argeste konkurrenter Robbie Mc Ewan og Tom Boonen. Han nevner flere enn disse to, men senere skulle det komme en som ble en skikkelig rival:

«Så kom Mark Cavendish i 2007. Alle skjønte at her kom det en ny superspurter, en lynrask og spesifikk sprinter. Jeg husker det var litt irriterende at en fersking kom og vant så lett, både en og to og tre etapper på rad. Han klarte noe jeg ikke klarte. Det skjedde aldri at jeg vant mange etapper på rad. Jeg måtte velge ut mine etapper og kunne vinne dem hvis alt klaffet og jeg hadde dagen.

Cavendish plukka seirer hele tiden, og det så så lett ut når han vant. Han hadde også et veldig sterkt lag rundt seg. HTC-toget preget ofte spurtene og klarte veldig ofte å plassere Mark i gunstige posisjoner på oppløpet. Så kom han som ei kule de siste meterne.

I 2009 gikk jeg og Mark Cavendish fra å være arge konkurrenter til å bli bitre fiender. Det ble rett og slett vondt blod mellom oss fordi vi hadde flere fighter der jeg mener han var direkte ufin, skapte farlige situasjoner og oppførte seg som en dårlig sportsmann. Gjennom hele Tour de France i 2009 kjempet vi en innbitt kamp om den grønne spurttrøya. Vi kjempet med nebb og klør om hvert eneste poeng. Det var en intens duell i tre uker. Det toppet seg under den 14. etappen...»

Doping – der han bl a skriver dette:

«Jeg er forundret over naiviteten vi nordmenn har til doping. Jeg er naiv selv også, det ser jeg.  Jeg ønsker jo å tro det beste om folk, og spesielt norske idrettsutøvere, men likevel har jeg mange ganger undret meg over hvor blåøyde vi er. Norske idrettsledere kan ikke gå rundt å tro at ingen nordmenn doper seg og samtidig være mistenksomme mot alle andre. Idrettsledere i Norge burde være mer skeptiske, lete mer etter signaler som tyder på doping i sitt eget miljø. I Norge har vi en guffen dobbeltmoral. Hva gjør vi når en norsk utøver tester positivt og blir tatt? Når en norsk utøver har unormale blodverdier? Jo, vi snur på flekken når det gjelder våre egne. Vi nekter å innse at det finnes norske utøvere som doper seg. I stedet forsvarer vi dem som tester positivt og leter etter alle mulige forklaringer på hvorfor testen slo ut som den gjorde.»

Om vektjaget:

«For meg, som er en ganske stor mann, ble det en evig kamp mot vekta. Jeg turte ikke å spise det jeg ville og hadde behov for. Jeg følte meg rett og slett overvåket. Jeg følte at de fulgte med på hver bit jeg tok, og jeg kunne gå sulten fra fellesmiddager. Fettprosenten ble stadig målt. Fokuset ble enda større på meg som var så stor. Når jeg er tynn, er jeg faktisk blant dem med lavest fettprosent på laget. Men likevel er jeg stor i forhold til de fleste andre syklister.

Det er et vanvittig vektjag i sykkelsporten. Er det noen som synes det er mye mas om vekt hjemme i Norge og i Olympia- toppen, med skihoppere og langrennsløpere, må jeg si at det er ingen ting i forhold til hva som er tilfellet i internasjonal sykkelsport.

Der er det et vekthysteri uten like. Det er helt vilt. Vi er på grensen til å være syke, alle mann.

Vektfokuset var den desidert største forskjellen fra å være syklist på et norsk lag til å bli proff i utlandet.»

Det jeg har nevnt er noen smakebiter. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å lese biografien om Thor Hushovd. Den er både underholdende og interessant. Å se på sykkelløp etter å ha lest boken kommer helt sikkert til å være noe helt annet enn før jeg leste den. Det virker for meg som en ærlig beretning der Hushovd ikke har tilslørt hva hans meninger er om de tema han skriver om. Det eneste som jeg savnet i boken var tydelige tidsangivelser enkelte steder for sammenhengens skyld. Boken er på 512 sider inkl. bilder, og bilder er det mange av. Jeg har lånt eksemplarer jeg har lest av biblioteket.

I april er tema i Biografisirkelen Rock (som i rocka poplegender og poppa rockere). Da er det bare å begynne å lete etter biografier jeg tror vil fenge.