Samar Yazbek: Inn i tomheten - dagbok fra Syria (Bawwabat ard al-adam)

På bokomslaget står det om forfatteren til boken som på norsk har fått tittelen Inn i tomheten – Dagbok fra Syria:

«Samar Yazbek er en av Syrias best kjente og høyst respekterte uavhengige stemmer. Hun er alawitt (samme minoritet som president Assad), og har markert seg som en uredd aktør fra det syriske opprøret brøt ut i 2011. Yazbek har vunnet en rekke internasjonale priser for sitt humanitære og litterære arbeid. Hun har skrevet journalistikk, skjønnlitteratur, film- og TV-manus og poesi. På norsk kom romanen En duft av kanel i 2013.»

Her er link til omtalen av forfatterens roman som jeg leste i november 2013:

En duft av kanel (Cinnamon) av Samar Yazbek

Her i DN skriver Bjørn Gabrielsen om boken:

«Den amerikanske forfatteren Lorrie Moore skrev en gang om strandferier, om feriegjester i solen som leser bøker om folkemord «for å innføre alvor i en ferie som manglet det». Akkurat slik er motivasjonen for å lese om forferdelige ting mens man selv har det bekvemt. Og det er liten tvil om at Samar Yazbeks «Inn i tomheten – dagbok fra Syria» ligger under juletreet til mange samfunnsinteresserte nordmenn, en påminner til både giver og mottager om at livet er mer enn korsang på radio, furunålsduft og akevitt.

Og han avslutter artikkelen med:

«Hva man lærer om Syria av å lese «Inn i tomheten», er ikke så godt å si. Man blir i hvert fall mindre skråsikker på enkle løsninger. Men mest lærer man seg om mennesker.»

Boken jeg har lest lå ikke under juletreet – det er et lesereksemplar jeg spurte om å få fra norske forlaget Cappelen Damm etter å ha lest Bjørn Gabrielsens omtale. Forlaget omtaler den her.

Jeg begynte på den før jul, men så stoppet det seg opp sånn ca midt i. Det ble for brutalt å lese samtidig med de debattene mv som florerte om flyktninger fra Syria. Særlig i det modus jeg kom inn i da jula startet. 

Å lese boken er som å komme fra en tilstand der en har «sett» krigen fra et fugleperspektiv til å lande midt i helvete som denne krigen er. Når det ble for mye for meg å lese om, hvordan er det da for sivilbefolkningen. De som ikke har muligheter til å flykte. Jeg begynte på den om igjen i januar, og denne gangen hadde jeg Google Maps oppe imens jeg leste slik at jeg kunne se hvor forfatteren beveget seg under de tre reisene hun var i Syria og det hun opplevde ble nedtegnet i dagboken. 

For meg er boken nedtegnelser fra en slagmark som er så fjernt fra det livet vi lever i Norge som det kan få bli. Når jeg hører om bombing i Syria etter at jeg begynte å lese boken tenker jeg: hva er igjen å bombe? Hvorfor lese dystopier når man kan lese en slik bok.

Formålet med den første reisen i august 2012, der Samar Yazbek ble smuglet inn over grensen fra Tyrkia under et piggtrådgjerde, var ikke for å skrive bok, men for å sette i gang med prosjekter for kvinner og barn i de frigjorte områdene nord i Syria.

«Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette før jeg reiste tilbake igjen for annen gang. Jeg hadde forlatt Syria i juli 2011, og da jeg nå kom tilbake i august 2012, var det for å sette i gang små prosjekter for kvinner og opprette en organisasjon i Nord-Syria som kunne skape nye muligheter for kvinner til å klare seg selv, og legge til rette for undervisning av barna. Jeg prøvde å komme på ideer jeg kunne sette ut i livet som kunne hjelpe til med å opprette sivile, demokratiske organisasjoner i områdene utenfor Assads kontroll. Jeg tenkte ikke på å skrive disse dagbøkene, jeg forberedte meg på å begynne på en ny roman. Ting forandret seg, jeg lot romanen ligge. En liten hendelse fikk meg til å endre kurs. Den gjorde at jeg begynte å tenke på å skrive ned det jeg hadde opplevd.»

Hendelsen skriver hun om i forordet slik:

«I en veisperring kontrollert av opprørsgruppen al-Farouq får hun høre at opprørssoldatene ønsker en sekulær stat, men samtidig snakker en av dem nedsettende om alle alawittene blant offiserene i hæren. Han får hvisket en beskjed i øret, kaster fra seg våpenet, og bryter sammen foran Yazbek som et barn som er tatt i å gjøre noe galt. Han ber om hennes tilgivelse og bedyrer at han ikke hater noen.

Hendelsen gjør stort inntrykk på Yazbek. Hun forteller at hun ser den sønderknuste opprørssoldaten for sitt indre blikk når hun lukker øynene. En ung gutt som ber om tilgivelse fra henne for forbrytelser han ikke er ansvarlig for. Tilgivelse for at han forbannet personer som tilfeldigvis tilhører samme minoritet som Yazbek. Personer som selv aldri har bedt Yazbek om tilgivelse på tross av at de har forfulgt henne, arrestert henne, mishandlet henne og satt henne på en liste over alawitter som bør likvideres. Personer som har bidratt til at hun må leve i eksil, og snike seg tilbake inn i sitt eget hjemland ved hjelp av menneskesmuglere.

Yazbek har vært i opposisjon til regimet i Damaskus og president Bashar al-Assad siden de første demonstrasjonene i byen Deraa...»

Samar Yazbek blir transportert videre med bil og sitter i baksetet sammen med to opprørssoldater og skal bo hjemme hos den ene, Muhammad som er i 20 årene og skal bli en trofast venn som hjalp henne med arbeidet hun var komme for å utføre.

Forfatteren beskriver mennesker hun møter, som har gått fra en normal tilværelse som Muhammad som studerte økonomi før han ble opprører, til de som ligger lemlestet på sykehus. Om spøkelsesbyene der alt er ødelagt. Snikskyttere og bomberegnet fra Assads hær. Selv midt på dagen bombes det. Som torturerer, lemlester og dreper opprørere og deres familie. Det samme med de som deserterer fra Assads hær. Voldtar. Ødelegger avlinger. Flyktninger i eget land. Barn som lever i dette krigshelvete. Det finnes ingen grense for brutaliteten. IS som beskrives som kriminelle utlendinger.

Neste gang Samar Yazbek reiser inn i Syria, februar 2013, er fremmedkrigerne økt i antall – hun ser det på flyplassen i Antakya. Hun reiser også denne gangen gjennom den tyrkiske byen Reyhanh som ligger på grensen mot Syria. En by som kveles av flyktninger og der en av de verste og største flyktningeleirene ligger.

«I Reyhanh la jeg merke til at mange av butikkene var kalt opp etter syriske byer og landsbyer, med skilt på arabisk side om side med de tyrkiske butikkene. Det er som om et jordstykke fra Syria er rykket opp og plantet her, som en kjøttbit glefset løs fra kroppen og slengt hit, for så å forsvinne ned i den slimete kloakken under byen.

En gutt som ikke kunne være mer enn ti år gammel dukket opp til høyre for bilen. Han strakk ut en liten hånd med ting han ville selge. Barna løp om kapp for å få vist frem varene sine. Skolegang, et trygt hjem og en sorgløs barndom er tapt for alltid. De heldigste er her sammen med familiene sine, men de fleste er foreldreløse. Fra en butikkinnehaver fikk jeg høre at mange av dem hadde flyktet over grensen alene, og nå levde de på gata.»

To av fremmedkrigerne fra hun så på flyplassen, de kommer Saudi Arabia og Jemen, og en av var fransk tunisiske røtter, med blir smuglet inn i Tyrkia sammen med henne.

Når de kommer til Binnish er byen helt tom, og Nusra-fronten har tatt over byen, og blandet seg inn i folks liv. Bl a er det forbudt å gå med bukser, og dette gjelder også for menn. Nå er det afgansk stil som gjelder, og de fikk med seg mange i byen med på dette.  

Deler av familien hun bodde hos i Saraqib er reist til Tyrkia, det er ikke trygt for dem i byen lenge. Huset oppleves tomt uten lille Ala som hun fikk så god kontakt med på den forrige reisen. Nusra-fronten har tatt kontroll over domstolen, noe som innebærer strengere straffer. Det er store ødeleggelser, prisene er gått opp og folk er slitne. Allikevel er folk gjestfrie. Dagliglivet går sin skjeve gang. Noen har ikke annet sted å bo enn i grotter. De er skitne, traumatiserte og avmagret. Det er også konflikter mellom de ulike opprørsgruppene som har ulike langsiktige mål. Det er ikke alle som ønsker at Syria skal bli en sekulær stat.

Når hun reiser til Syria for tredje gang, juli 2013 er det skjedd store forandringer. På flyplassen i Antakya møter hun en strøm av flyktninger gjennom ankomsthallen og stort sett fra middelklassen, de fattige blir igjen i flyktningeleirene. Også fremmedkrigerne har økt i antall:

«Til høyre for meg i avgangshallen satt en jordansk fremmedkriger. Han var kraftig, og så ikke opp fra mobilen i det hele tatt. Skjegget var tynt, bare noen få  lange tuster som så ut som ormer. Jeg satt og studerte ansiktet hans da det plutselig kom en gjeng og satte seg ved siden av ham. Det var fire bevæpnede menn, svartsmuskete med runde, mørke øyne. Den ene satt ved siden av meg på flyet, og da fant jeg ut at han var fra Jemen. Alle fire hadde på seg militærjakker, og lot ikke til å merke hvor forbauset noen av de andre reisende ble da de fikk se dem. De stirret på dem der de gikk rundt med store sekker på ryggen. Dette var første gang jeg la merke til at fremmedkrigerne nå hadde begynt å se ut som Shabiha-militsen. De hadde samme ansiktstrekk og kroppsfasong. Store muskler og vidåpne øyne med blanke blikk som skuer utover, men ikke ser noen ting. Det var akkurat dette jeg hadde sett hos Shabiha-soldatene i begynnelsen av revolusjonen. De sugde alt liv ut av omgivelsene bare ved å være så fullstendig åndsfraværende. Og nå møttes de altså, disse to slukene, tyranniet under Assad - en despotisk avgrunn av hat - og det suicidale juvet av religiøs tro som bare finner livet verdt å leve i møtet med døden. Den første tomheten er opphavet til den andre.»

Heldigvis skjedde noe gledelig:

«Med ett skjedde det noe som fikk meg til å glemme tungsinnet som kom over meg da jeg så hvor mange fremmedkrigere det var på flyplassen i Antakya. Maysara, Ala og Riham dukket plutselig opp ved gaten. Vi hadde opplevd så mye sammen. Det var kanskje ikke akkurat for eventyr å regne, men det virket som noe som foregikk inne i en krystallkule. Da jeg forlot landet reiste jeg fra dem også, men nå når jeg kom tilbake igjen, var de her. Jentene hadde vokst på det året som var gatt. Ala overøste meg med kjælenavn, og nektet å hoppe ned fra fanget mitt. Så begynte hun å fortelle om da hun flyktet sammen med faren sin, opprørssoldaten, om hvordan de krysset maisåkre og endte opp i Reyhanli. Det hadde vært tidlig om morgenen, og en av de andre flyktningene bar lillebroren mens de gikk gjennom den gjørmete åkeren. Jentene var magre, og moren sa nesten ingenting. Jeg kunne knapt høre stemmen hennes, hun var skral, stille og forsagt. Sorgen lå tung i øynene på henne nå som hun hadde måttet forlate huset hjemme i Saraqib.»

Det blir igjen en dramatisk tur inn i Syria. Forfatteren beskriver all elendighet krigen har skapt. Vansirede mennesker og krøplinger. Forholdene i flyktningeleirene langs grensen. Barnebrudene.

«Teltene skjermer mot sola, og er spent opp mot oliventrær så det skal bli mest mulig skygge. De er rene inni, og noen av flyktningene har sådd små hager utenfor. Vi gikk rundt i leiren. Det var en dyster fattigdom. Beinrangel og tøyfiller. Det var mange barn som lekte barføtt under den stekende sola. Alle kvinnene gikk med hijab, og noen med burka. Jeg snakket så vidt med en av dem, men så kom mannen hennes som ikke ville ha noe av det. Jeg rakk å spørre om det stemmer at små jenter blir giftet bort til eldre menn. Hun kunne bekrefte at det skjer hele tiden. Fra noen aktivister hadde jeg fått navnet på en jente som var blitt giftet bort, men så skilt etter bare en måned. Deretter var hun blitt giftet bort igjen, denne gangen til en mann fra Jordan som var 40 år eldre enn henne. Det varte i tre måneder. Jeg ba om å få snakke med henne, og var ganske pågående, men mannen hennes viftet meg vekk fra teltet deres.»

Hun kjenner raseriet flomme når de møter IS i veisperringene. Som gjør at hun som kvinne må fremstå underdanig. Ikke-eksisterende. Dette er hennes land, hvorfor kommer utlendinger og tar seg til rette på denne måten! Samfunnet er på nytt i forandring, og hun får beskjed om at siden det nå er flere leiesoldater enn opprørere er det fare for at hun kan bli bortført. Assads bomber regner ned fra himmelen som aldri før. Tønnebomber som er vannkanner, søppelbøtter eller oljefat fylt med dynamitt eller andre eksplosiver sammen med stumper av armeringsjern. Som er ment å ramme og rammer sivile. Det er de fattige det går mest utover. Opprørerne har ikke våpen som kan matche Assad & co. Hun møter døden og maktesløsheten. Mennesker som IS har halshugd og likene er kastet i veigrøftene. Når hun besøker enkene som er med i hjelpeprosjektene hun har satt i gang, kan en av dem fortelle at barna hennes ikke gikk på skolen lenger:

«Det var kommet en saudisk jihadist for å pugge Koranen med dem, og det forstod hun ikke vitsen med.

Jeg satte meg ned og snakket med alle sammen etter tur. Jeg forsto snart at det langt på vei var Ahrar al-Sham og deres hjelpearbeid som holdt liv i disse familiene. De betalte ut penger til de etterlatte, og drev sitt eget sykehus og et bakeri. Ahrar al-Sham opererte altså med en egen parallell økonomi. De hadde rekruttert folk fra byen til å drive dette hjelpearbeidet. Nå hørte vi rykter om at de hadde beordret kvinner til å gå med burka, og at de jobbet for å opprette et kalifat. De ville hente inn lærde og bruke dem som rådgivere og ministre som en del av arbeidet med å forme en ny islamsk nasjon. Kvinnene var enige om at de ikke kunne ha overlevd uten denne hjelpen, og dermed gikk de med på alt de fikk beskjed om for å ikke risikere å gå glipp av nye utbetalinger. En av dem var gift med en opprørssoldat som slåss for Ahrar al-Sham, og han tjente 200 dollar i måneden. De sikret seg lojalitet ved å passe på at folk var avhengige av disse pengene. I Raqqa hadde de til og med overtatt en bank, og da de forlot byen, fikk IS videreføre det arbeidet. Ahrar al-Sham sto veldig sterkt omkring Idlib. De hadde trengt inn i den sosiale strukturen. Sharia-rådet ble den dømmende kraft overalt hvor islamistenes faner vant frem.

Jeg spurte hvordan det fungerte i moskeen. De sa det hadde kommet en mann fra Jordan sammen med Abu Qudamah fra Nusra-fronten for å holde prekener. IS og Nusra-fronten kontrollerte området langs grensen den gangen. Senere fikk de kontroll også over Saraqib. De angrep Ahrar al-Sham og Den frie syriske hær, og det endte med at de andre trakk seg ut av byen og lot Ahrar al-Sham styre.»

Til slutt må de som ennå bor igjen i Saraqib flykte fra byen pga bombingen. De gamle må bli med, noen protesterer og blir sinte. De vil ikke ende som flyktninger, men dø med verdigheten i behold. Det er for farlig for forfatteren å oppholde seg i byen og resten av oppholdet er hun ved pressesenteret i byen Kafr Nabl. Hun blir vitne til at IS bortfører en utenlandsk journalist, besøker fronten, intervjuer ledere for islamistgrupper osv osv.

Samar Yazbek reiste ut av Syria i august 2013. Første utkastet til boken ble hun ferdig med høst 2014. Historiene hun forteller om mennesker hun er sammen med og det de opplever og har opplevd; det er umulig å tro at ting kan bli verre enn det hun beskriver. Mennesker som lever så tett opp til døden som er mulig å leve. Både enkene og barna opplever press fra islamistene, som vil gifte seg med enkene, og vil at barnas utdanning ene og alene skal være studie av Koranen. Befolkningen opplever at verdenssamfunnet har sviktet dem.

Jeg har fått en bedre oversikt over det som skjer i Syria, hvordan den har utviklet seg. Men å få den fulle oversikt vil jeg vel neppe få selv om jeg følger med i media. En av tingene som kompliserer er at shiamuslimske Iran er på Assads side. Gruppene som anser dette som en krig mellom religioner, herunder mellom shia og sunni, har økt i antall. Grupper som drømmer om en islamsk stat etter at Assad er styrtet som skal styres etter Koranen av et shura-råd. Samtidig lever håpet hos de som startet opprører med fredelige demonstrasjoner og ønsker at Syria skal være en sekulær stat. Som fortsatt har dette som mål. 

Men hvordan skal en kunne gjenreise et land som er bombet tilbake til steinalderen, med så mange konflikter;  det er ikke enkelt å tenke seg er mulig på kort sikt.  I dag leste jeg at sunnimuslimske Saudi-Arabia, ønsker å gå inn i konflikten for å bekjempe IS. En forsker sier at det er en farlig cocktail med russiske, iranske og saudiarabiske styrker på bakken. I tillegg kommer konflikten mellom Russland og Tyrkia som har motsatte interesser i Syria, Russland vil beholde Assad og Tyrkia vil ha han fjernet. 

Link til et intervju med Samar Yazek i Vårt Land der hun bl a forteller at originaltittelen kan direkte oversettes til «Portalen til et tilintetgjort land»

«Det ble min oppgave å bli deres hukommelse, sier Samar Yazbek som har skrevet bok om de som aldri rakk å flykte.»