Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre

Romanen Slik skal vi velge våre ofre er Bjørn Vatnes debutroman. Utgitt i 2015, 343 sider og utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015. En god roman, særlig med tanke på at dette er en debutroman, er min oppsummering etter å ha leste den.

Gyldendal forlag beskriver romanens innhold slik:

«Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.

Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.»

Romanen er i jeg-form og er inndelt i tre deler hvorav den første delen også omhandler fortiden. Hvordan han og Aina ble sammen da de var studenter i Bergen. Det var Ainas idé at de skulle flytte til USA. For å tjene penger til reisen mv flytter de tilbake til hjembyen Ålesund der de bor gratis i en leilighet i huset til hennes foreldre. Foreldrene som er rike, men oppleves kalde. Som Kjetil skyver ut i kulden etter at han mistenker at de har sendt en melding til barnevernet.

Men største delen av handlingen foregår i nåtid. Kjetils tilværelse som alenefar til en fireåring og de utfordringer som følger av det. Hvordan hans etterhvert anonyme blogginnlegg opptas av andre, og hvilke følger det får.

Jeg likte romanen som omhandler flere temaer det er enkelt å bli engasjert i. Selv om jeg ikke har vært aleneforelder, er det enkelt å forstå de utfordringene hovedpersonen i romanen har. At han har et ekstra fokus på seg som alenepappa, og at avvikene opp mot det «normale» som påpekes kan være sårt å ta til seg for noe annet enn kritikk. Han rake motsetning alenemamma Margrete som ønsker kontakt med han. Hun som engasjerer seg i barnehagen og forteller om livet sitt i en trenings- og livstilsblogg. Det er også en spennende roman, en roman det er vanskelig å legge fra seg. Måten forfatteren har valgt å avslutte likte jeg også. 

I denne artikkelen i Dagsavisen «Alenepappa som ble et nettroll« er romanen omtalt, og der kan man bl a lese dette:

«Anonyme netthatere er et åpenbart uttrykk for ett eller annet i vår kultur. En slags renhetstanke vi mer eller mindre ubevisst fremmer, der alle uholdbare ytringer og livsførsler – alt som ikke passe inn i det homogene Norge – skyves litt under teppet. Bare det å kalle det «netthat» er egentlig en billig og enkel måte å stemple andres meninger på, sier Bjørn Vatne til Dagsavisen.»