Florian Illies: 1913 (Der Sommer des Jahrhunders)

1913 av Florian Illies, utgitt i 2012 og på norsk i 2013 omtales slik av det norske forlaget Cappelen Damm:

«1913 var året da alt syntes mulig, det var århundrets sommer. Proust er på sporet av den tapte tid, Rilke skåler med Freud, Kafka forelsker seg, Louis Armstrong lærer seg å spille trompet, en ung syerske ved navn Coco Chanel åpner sin første butikk, og i München selger maleren Adolf Hitler sine bybilder.»

Men verden var på randen av krig, og for kunstnerne var uskylden allerede tapt.» 

Helt ukjent bok for meg før jeg fikk den i gave. Forfatteren går gjennom året 1913 måned for måned og skriver om ulike hendelser dette året. Før hver måned oppsummerer han - for januar slik:

«Hitler og Stalin møtes på spasertur i slottsparken

Schönbrunn, Thomas Mann blir nesten halt ut av skapet,

Franz Kafka holder på å bli gal av kjærlighet. En katt

sniker seg opp i Sigmund Freuds sofa. Det er fryktelig

kaldt, snøen knirker under skoene. Else Lasker-Schuler

er lutfattig og forelsket i Gottfried Benn, hun får et

hestepostkort av Franz Marc og kaller Gabriele Münter

for et null. Ernst Ludwig Kirchner tegner kokottene

på Potsdamer Platz. Verdens første loop flys med et

kampfly. Men ingenting hjelper: Oswald Spengler

jobber alt med boken Der Untergang des Abendlandes.»

Det er ulik lengde på det han skriver om hver enkelt hendelse mv. F eks om Kafka:

«Nå nettopp lød midnattssalutten. Skrik i gaten og på broen. Klokkeslag og kiming.» Fra Praha rapporterer: dr. Franz Kafka, funksjonær i Arbeidernes ulykkesforsikring for kongeriket Böhmen. Hans publikum befinner seg langt borte, i Berlin, i en leilighet i Immanuelkirchstrasse 29. Det består av bare en person, men hun betyr alt for ham: Felice Bauer, tjuefem år gammel, litt blond, litt knoklete, litt hengslete, stenograf i firmaet Carl Lindström AG. De var så vidt blitt kjent i august året for; det regnet i strie strømmer, hun ble våt på bena, han fikk snart kalde føtter. Siden har de skrevet til hverandre om natten når familiene sover, høyt tempererte, fortryllende, underlige, foruroligende brev. Og gjerne ett om ettermiddagen også. En gang Felice ikke lot høre fra seg på noen dager, begynte han fortvilt å skrive på «Forvandlingen» etter å ha våknet av en urolig drøm. Han hadde fortalt henne om novellen, den var blitt ferdig like for jul (nå lå den i skrivepulten hans og ble varmet av de to fotografiene av Felice som hun selv hadde sendt ham). Men det var først med dette nyttårsbrevet hun forsto hvor lett hennes elskede Franz selv kunne forvandle seg til et uhyggelig mysterium. Helt ut av det blå spør han om hun ville gitt ham et hardt rapp med paraplyen hvis han bare var blitt liggende i sengen dersom de hadde avtalt å møtes i Frankfurt am Main for å gå på teater etter en utstilling. Slik spør Kafka innledningsvis med en trippel kondisjonalis. Det kan virke harmløst, han hyller deres gjensidige kjærlighet, han drømmer om at Felices og hans egen hånd er uløselig knyttet sammen, men så fortsetter han: «Det kan jo tenkes at et par engang har blitt ført til skafottet bundet sammen på dette viset». For en bedårende tanke å dele med sin utkårede i et brev. De har ikke engang kysset, men mannen fantaserer alt om å gå til skafottet med henne. Kafka selv virker et lite øyeblikk forskrekket over det som kom er ut av ham: «Men hva er det jeg tenker på?» skriver han. Forklaringen er enkel: «Det er 13-tallet i det nye året som gjør det.» Slik begynner 1913 i verdenslitteraturen: med en voldsfantasi.»

Jeg har lest og skrevet om en biografi om Kafka, derfor er hans forelskelse kjent for meg. Men alltid fint å få hans liv beskrevet av ulike forfattere. 

Om tyveriet av Mona Lisa:

«En savnetmelding. Den savnede er: Leonardos Mona Lisa. Hun var blitt stjålet fra Louvre i 1911, og man står fortsatt uten hete spor. Politiet i Paris avhører Pablo Picasso, men han har alibi og får lov til å dra hjem. Sørgende franskmenn legger ned blomster foran den tomme veggen.»

Utdrag av det han skriver om der Stalin ankommer Wien;

«En av de første dagene i januar, vi vet ikke akkurat hvilken, ankommer en noe uflidd trettifire år gammel russer Wiens Nordbahnhof med toget fra Krakow. Det snør kraftig. Han halter. Han har ennå ikke vasket håret dette året, den bustete barten, som brer seg ut under nesen hans lik et frodig buskas, greier ikke å skjule kopparrene i ansiktet. Han går med sko av det slaget russiske bønder bruker og bærer på en tung koffert. Straks toget er fremme, går han på trikken til Hietzing...»

Noe av det første  Florian Illies skriver om Thomas Mann:

«Thomas Mann gjør sin entré. Tidlig om morgenen 3. januar går han på toget i München. Han leser noen brev og aviser, ser ut på de snødekte åsene i Thüringer Wald. Men det er så altfor varmt i kupeen, og han dupper av stadighet mens han bekymret tenker på sin Katia, som har reist på nok en kur i fjellet. Da han besøkte henne i Davos sommeren i Davos, fikk han plutselig, mens han satt på legens venterom, ideen til en storslått fortelling. Men nå virker sanatoriumsfortellingen meningsløs, for verdensfjern. Vel, vel. Om et par uker skulle i hvert fall hans nye bok Døden i Venedig komme ut...»

Florian Illies skriver om kunstnere, forfattere, kjente personer, hendelser, bøker, mv, - noen kjente for meg, men mange ukjente. Fra Kafka som var engstelig å nærme seg kvinner til de som hadde elskere og elskerinner i fleng. Fra interessant for meg å lese om, til noe som er helt uinteressant. En bok man med fordel kan lese flere ganger. Tar man seg tid til å søker opp ukjente kunstnere på Internett, vil utbyttet bli større. 247 sider er boken på. Absolutt en leseverdig bok som utvider "horisonten". 

En av kunstnerne han omtaler er Franz Marc – her er hans  Tårnet av blå hester som er omtalt flere ganger - en maler som var ukjent for meg før jeg leste boken: