Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander – en ny god roman av Hiromi Kawakami

 

I dette innlegget på bloggen i 2015:

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation

 

skriver jeg:

 

«Jeg ønsker meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...»

 

Filmen Lost translation har jeg sett om flere ganger etter dette. Merkelig vær i Tokyo har jeg ikke lest om igjen. Jeg fant romanen Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander tilfeldig på biblioteket. Romanen ble utgitt i 2005 og på norsk i 2019. Ut ifra tilstanden til eksemplaret jeg har lest er det neppe mange som har lånt boken. 

 

Under lesingen ble jeg igjen ble jeg satt inn i en egen stemning ved å lese om hverdagslivet til Hitomi, herr Nakano, Takeo og Masayo når de møtes i bruktforretningen i Tokyo. Samtalene dem imellom er herlig lesning.  Hitomi er fortellerstemmen og romanen starter slik:

 

«Herr Nakano begynte nesten alle setninger med: «Men asså». Øyeblikket tidligere hadde han for eksempel overrasket meg med følgende utsagn:

«Men asså, kan du ikke sende soyasausen?»

Vi var tre som var ute for å spise en tidlig lunsj. Herr Nakano bestilte stekt svinekjøtt i ingefær- og soyasausmarinade, Takeo bestilte fisk kokt i kraft og soyasaus, og jeg bestilte ris med curry. Både svinekjøttet og fisken kom med det samme. Herr Nakano og Takeo nappet til seg hvert sitt par spisepinner fra boksen på bordet, knekte dem fra hverandre og hogg innpå. Takeo mumlet riktignok et knapt hørbart «bare begynner, jeg», men herr Nakano kastet seg over maten uten et ord.»

 

Selv om det ikke er ofte at de er ute og spiser lunsj sammen, er det ofte beskrivelse av hva som spises. 

 

«Takeo og jeg jobbet i herr Nakanos butikk. Han hadde drevet brukthandel i en studentbydel ute på vestkanten av Tokyo i 25 år. Før det hadde han visstnok hatt jobb hos en middels stor matvareprodusent, men rakk knapt å begynne i stillingen før han gikk lei hele kontortilværelsen og sa opp. Alle drømte jo om å bryte ut av rotteracet på den tiden, men jeg slutta jo før jeg engang hadde begynt, så jeg følte meg ikke akkurat stolt den gangen, fortalte herr Nakano slepende i en ledig stund på jobben en gang.

«Det du må skjønne, er at vi ikke driver med antikviteter her. Vi driver med avlagte gjenstander,» hadde han sagt under jobbintervjuet.»

 

Mer om butikken:

 

«Butikken hans, som altså slett ikke drev med antikviteter, men avlagte gjenstander, var nær bokstavelig talt begravd i sistnevnte. Fra sammenleggbare stuebord og slitte bordvifter til klimaanlegg og dekketøy — hele gulvet var fylt opp fra vegg til vegg med alle mulige slags husholdningsartikler fra 50-tallet og framover. Hver formiddag åpnet herr Nakano rullegitteret foran inngangen og gikk fram og tilbake med en røyk i munnviken mens han satte fram «lokkevarene» — stilige keramikkskåler, retrolamper, to brevpresser i imitert onyks formet som en skilpadde og en kanin, og noen gamle skrivemaskiner — som han stilte kunstferdig opp på trebenken utenfor. Om han sølte tobbakksaske på skilpadda, tørket han det skjødesløst bort med fliken av det svarte forkleet han alltid gikk i.»

 

Om ettermiddagen etter lunsj er Nakano og Takeo ofte ute på henting, og som oftest er det restene etter et dødsbo som de henter til butikken.

 

«Takeo begynte en liten stund før meg, som henteassistent. På mindre oppdrag ble han ofte sendt på egen hånd.

«Men hvor mye skal jeg tilby, lissom?» spurte han engstelig første gang herr Nakano sendte ham ut på henting alene.

«Men asså, bare bestem en pris. Du veit jo omtrent hvor jeg legger lista.»

På det tidspunktet hadde Takeo vært ansatt i tre måneder og følte overhodet ikke at han hadde noen oversikt, i hvert fall ikke over hvor «lista» burde ligge. Men selv om herr Nakanos utsagn slo ham som i overkant skjødesløst, gikk butikken godt, så Takeo måtte bare anta at denne skjødesløsheten ikke styrte alt herr Nakano gjorde. Han la i vei, relativt skjelven i beina da han dro, men sitt vanlige jeg igjen da han kom tilbake.

«Var jo lett som en plett, da,» sa han eplekjekt og fortalte at han gitt 3500 yen for hele lasset. Herr Nakano nikket først mildt anerkjennende, men da han fikk se hva lasten inneholdt, gjorde han store øyne.

«3500 for alt dette, Takeo? Noen ganger lønner det seg å ikke vite hva man driver med!» sa han og lo.

Bare en av krukkene på lasset ble solgt for 300 000 yen, fortalte Takeo meg.»

Masayo er Nakanos søster:

«Frøken Masayo var midt i femtiårene og singel. Nakanoene hadde fra gammelt av vært en velstående familie som eide flere gårder i denne bydelen, og selv om lykken hadde snudd nokså drastisk i forrige generasjon, genererte eiendommene fortsatt inntekter nok til å brødfø frøken Masayo. «Hun er en kunstnersjel, skjønner du,» pleide herr Nakano spøkefullt å si, uten at han av den grunn mislikte sin kunstnerbesjelede søster. Nå skulle frøken Masayo åpne en ny utstilling i et lite galleri i annen etasje over kafé Pozy ved stasjonen. Temaet denne gangen var «Dukker som uttrykksform».

 Jeg får vite akkurat nok om de fire hovedpersonene til at jeg får klare bilder av hendelsene som jeg får ta del i og personlighetene deres.  Å lese Herr Nakanos forretning for avlagte gjenstander ble en god av leseopplevelse. 

 

Forlagets omtale

 

«Bruktforretningen minner om alle andre bruktforretninger i de smale forstadsgatene i Tokyo: Alle tingene i hyllene har en historie, men ingen kjenner historien lenger. Det er på samme måte med menneskene som kommer hit. Fortelleren Hitomi for eksempel, som hadde kommet til forretningen på jakt etter en jobb som ga henne akkurat nok inntekt til å overleve uten å måtte jobbe for mye. Herr Nakano selv, brukthandleren med alle ekskonene og sin gudegitte evne til å prute. Nakanos gåtefulle søster, kunstneren Masayo. Eller Takeo – den mutte og megetsigende hjelpemannen som Hitomi syns det er stadig vanskeligere ikke å tenke på.

 

I herr Nakanos forretning føres gjenstander, mennesker og hendelser sammen på overraskende måter – som gir oss et nytt blikk på verden, kjærligheten og livet. Eller som herr Nakano selv pleier å si det, når han skal forklare hemmeligheten bak en god bruktforretning: «Folk kjøper ting fordi de er ubrukelige.»

 

Merkelig vær i Tokyo (Strange Weather in Tokyo) av Hiromi Kawakami- romanen kan fint sammenlignes med filmen Lost In Translation

Forlaget Press, som har gitt ut romanen Merkelig vær i Tokyo på norsk i 2015, skriver dette om forfatteren:

«Hiromi Kawakami er en av japans mest populære forfattere. Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk»

Det var en anmeldelse i DN her som gjorde til at jeg bestemte meg for å lese romanen Merkelig vær i Tokyo. Anmelderen sammenligner den med filmen som jeg skrev et innlegg om i juni 2014: Film: Lost In Translation (2003) .

Jeg forstår sammenligningen med filmen. Som jeg skriver i innlegget om filmen som jeg har sett mange ganger, det er roen og det lavmælte jeg liker. Inkl den lavmælte humoren. Jeg kommer i en helt egen stemning når jeg ser filmen. Det samme finnes også i romanen til Hiromi Kawakami. En 196 siders etterlengtet pustepause. Takk til Forlaget Press for eksemplaret jeg har lest.

Merkelig vær i Tokyo har fått gode anmeldelser som det siteres fra hos forlaget her, og der romanens innhold presenteres slik:

«I Merkelig vær i Tokyo møter vi 38 år gamle Tsukiko. En kveld støter hun tilfeldigvis på sin gamle lærer, som hun kaller Sensei, på bar. Han er tretti år eldre, pensjonert og lever alene. Et særegent fellesskap oppstår mellom de to: De møtes for å spise, for å drikke (framfor alt for å drikke) og for å fordrive tiden sammen, uten for mange ord. Gjennom vakre og eiendommelige glimt fra deres liv sammen utvikler Merkelig vær i Tokyo seg til å bli en unik, stillfaren og rørende kjærlighetsroman.»

Fra deres første møte i baren til Satoru:

«Vi delte fem karafler sake den kvelden. Regningen tok Sensei. Neste gang vi havnet sammen i kneipa, betalte jeg. Tredje gang ba vi om hver var regning og betalte hver for oss. Og slik har vi gjort det siden. At vi fortsatte å holde kontakten, er nok mye fordi vi har noe av det samme lynnet. Vi deler ikke bare kulinariske preferanser, men også tilbøyeligheten til å holde en viss avstand til mennesker omkring oss. Og selv om det er mer enn tretti år mellom oss, har jeg et langt nærere forhold til ham enn til venner på min egen alder.»

Det kulinariske de deler er mye sjømat som skivet og saltet hvalsvor, eddiksmarinert tang og wasabimarinerte blekksprutstrimler..., og Tofu er noe som går igjen - varm og kald.

Som det er mellom virkelige venner, er det også rom for å bli skikkelig sure på hverandre. Tsukiko hater baseball-laget Tokyo Giants. I baren står radioen på med en kamp mellom Tokyo Giants og Hanshin Tigers. De andre i baren følger med på kampen og er Giants-tilhengere, også Sensei.  Han er fra seg av glede når Giants vinner:

«La oss heller snakke om noe annet, sa jeg og satte blikket i ham.

Men Sensei fortsatte bare å le. Det var noe selsomt ved latteren. Noe som minnet om glimtet i øynene til en guttunge som klemmer ihjel maur for moro skyld.

«Nei, la oss for all del ikke det.»

Jeg trodde ikke mine egne ører. Her hadde jeg fortalt Sensei hvor sterkt jeg hatet Giants, og nå satt han og godtet seg. For det var det han gjorde, han godtet seg.

«Giants er et jævla møkkalag,» sa jeg og tømte saken som Sensei hadde skjenket til meg, ut over et av de tomme fatene.

«'Et jævla møkkalag,' sier du? Slik snakker vel ikke en kvinne i gifteferdig alder,» svarte Sensei med uforstyrrelig ro. Han satte seg enda rakere enn han pleide og drakk resten av saken sin.

«Jeg er ikke ' i gifteferdig alder'.»

«Å, ha meg unnskyldt.»

En illevarslende følelse senket seg over oss. Sensei hadde fordelen. Giants hadde tross alt vunnet. V i ble sittende tause lenge, skjenket i hver for oss, drakk hver for oss. Vi bestilte ingenting å spise, vi bare drakk, beger etter beger med sake. Til slutt var både Sensei og jeg grundig fulle. Vi gjorde opp regningen, forlot kneipa og gikk hver til vårt, uten å si et ord. Siden har vi ikke snakket sammen.»

Men det tar ikke lang tid før de er på talefot igjen. De sitter ikke bare å drikker i baren. Her er de på sopptur med innehaveren av baren og en slektning. Tsuruko sitter i skogen og tenker imens de andre leter etter sopp:  

«Så underlig å være omgitt av mange levende skapninger. I byen trodde jeg alltid det bare var meg, eventuelt bare meg og Sensei. I byen levde bare store skapninger. Trodde jeg. Om jeg var mer oppmerksom, ville jeg sikkert oppdage

jeg også der var omgitt av liv. Det var ikke bare oss, Sensei og jeg. Ikke engang i kneipa, selv om jeg aldri la merke til andre enn Sensei der.  Satoru var jo der. Stamkunder jeg etter hvert kjente igjen også. Jeg hadde bare aldri tenkt på dem som levende mennesker. Ikke tenkt på at de, som meg, hadde sitt

liv som de fylte, hver på sitt vis.»

Jeg ønsker meg flere bøker som Merkelig vær i Tokyo. Og flere filmer som Lost In Translation. Heldigvis har jeg nå både boken og filmen og de kan fint repeteres...

Privat foto

Blir litt rart å avslutte romanen, men heldigvis er det flere bøker å glede seg til...

Jeg har hatt så mange fine timer sammen med Søstrene Makioka at det skal bli rart å forlate dem. Heldigvis har jeg 250 av 700 sider igjen.

Og når jeg er ferdig med romanen, har jeg mange godbiter av noen bøker foran meg. Håper ihvertfall at det er slik etter det jeg har lest om dem. Rekkefølgen jeg leser bøkene er jeg usikker på. Men alle tre ligger klar til lesing.

Merkelig vær i Tokyo har jeg lest så mye fint om.

Mesteren er om den amerikanske forfatteren Henry James. 

Hjertet i Paris stod og lyste mot meg hos biblioteket.

Og når jeg er ferdig med bøkene står kanskje våren for døren...litt tidlig med blåveis er det vel. 

Privat foto