Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre

Romanen Slik skal vi velge våre ofre er Bjørn Vatnes debutroman. Utgitt i 2015, 343 sider og utgaven jeg har lest har jeg lånt av biblioteket. Romanen er på kortlista til Bokbloggerprisen 2015. En god roman, særlig med tanke på at dette er en debutroman, er min oppsummering etter å ha leste den.

Gyldendal forlag beskriver romanens innhold slik:

«Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.

Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog. Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.»

Romanen er i jeg-form og er inndelt i tre deler hvorav den første delen også omhandler fortiden. Hvordan han og Aina ble sammen da de var studenter i Bergen. Det var Ainas idé at de skulle flytte til USA. For å tjene penger til reisen mv flytter de tilbake til hjembyen Ålesund der de bor gratis i en leilighet i huset til hennes foreldre. Foreldrene som er rike, men oppleves kalde. Som Kjetil skyver ut i kulden etter at han mistenker at de har sendt en melding til barnevernet.

Men største delen av handlingen foregår i nåtid. Kjetils tilværelse som alenefar til en fireåring og de utfordringer som følger av det. Hvordan hans etterhvert anonyme blogginnlegg opptas av andre, og hvilke følger det får.

Jeg likte romanen som omhandler flere temaer det er enkelt å bli engasjert i. Selv om jeg ikke har vært aleneforelder, er det enkelt å forstå de utfordringene hovedpersonen i romanen har. At han har et ekstra fokus på seg som alenepappa, og at avvikene opp mot det «normale» som påpekes kan være sårt å ta til seg for noe annet enn kritikk. Han rake motsetning alenemamma Margrete som ønsker kontakt med han. Hun som engasjerer seg i barnehagen og forteller om livet sitt i en trenings- og livstilsblogg. Det er også en spennende roman, en roman det er vanskelig å legge fra seg. Måten forfatteren har valgt å avslutte likte jeg også. 

I denne artikkelen i Dagsavisen «Alenepappa som ble et nettroll« er romanen omtalt, og der kan man bl a lese dette:

«Anonyme netthatere er et åpenbart uttrykk for ett eller annet i vår kultur. En slags renhetstanke vi mer eller mindre ubevisst fremmer, der alle uholdbare ytringer og livsførsler – alt som ikke passe inn i det homogene Norge – skyves litt under teppet. Bare det å kalle det «netthat» er egentlig en billig og enkel måte å stemple andres meninger på, sier Bjørn Vatne til Dagsavisen.»

Florian Illies: 1913 (Der Sommer des Jahrhunders)

1913 av Florian Illies, utgitt i 2012 og på norsk i 2013 omtales slik av det norske forlaget Cappelen Damm:

«1913 var året da alt syntes mulig, det var århundrets sommer. Proust er på sporet av den tapte tid, Rilke skåler med Freud, Kafka forelsker seg, Louis Armstrong lærer seg å spille trompet, en ung syerske ved navn Coco Chanel åpner sin første butikk, og i München selger maleren Adolf Hitler sine bybilder.»

Men verden var på randen av krig, og for kunstnerne var uskylden allerede tapt.» 

Helt ukjent bok for meg før jeg fikk den i gave. Forfatteren går gjennom året 1913 måned for måned og skriver om ulike hendelser dette året. Før hver måned oppsummerer han - for januar slik:

«Hitler og Stalin møtes på spasertur i slottsparken

Schönbrunn, Thomas Mann blir nesten halt ut av skapet,

Franz Kafka holder på å bli gal av kjærlighet. En katt

sniker seg opp i Sigmund Freuds sofa. Det er fryktelig

kaldt, snøen knirker under skoene. Else Lasker-Schuler

er lutfattig og forelsket i Gottfried Benn, hun får et

hestepostkort av Franz Marc og kaller Gabriele Münter

for et null. Ernst Ludwig Kirchner tegner kokottene

på Potsdamer Platz. Verdens første loop flys med et

kampfly. Men ingenting hjelper: Oswald Spengler

jobber alt med boken Der Untergang des Abendlandes.»

Det er ulik lengde på det han skriver om hver enkelt hendelse mv. F eks om Kafka:

«Nå nettopp lød midnattssalutten. Skrik i gaten og på broen. Klokkeslag og kiming.» Fra Praha rapporterer: dr. Franz Kafka, funksjonær i Arbeidernes ulykkesforsikring for kongeriket Böhmen. Hans publikum befinner seg langt borte, i Berlin, i en leilighet i Immanuelkirchstrasse 29. Det består av bare en person, men hun betyr alt for ham: Felice Bauer, tjuefem år gammel, litt blond, litt knoklete, litt hengslete, stenograf i firmaet Carl Lindström AG. De var så vidt blitt kjent i august året for; det regnet i strie strømmer, hun ble våt på bena, han fikk snart kalde føtter. Siden har de skrevet til hverandre om natten når familiene sover, høyt tempererte, fortryllende, underlige, foruroligende brev. Og gjerne ett om ettermiddagen også. En gang Felice ikke lot høre fra seg på noen dager, begynte han fortvilt å skrive på «Forvandlingen» etter å ha våknet av en urolig drøm. Han hadde fortalt henne om novellen, den var blitt ferdig like for jul (nå lå den i skrivepulten hans og ble varmet av de to fotografiene av Felice som hun selv hadde sendt ham). Men det var først med dette nyttårsbrevet hun forsto hvor lett hennes elskede Franz selv kunne forvandle seg til et uhyggelig mysterium. Helt ut av det blå spør han om hun ville gitt ham et hardt rapp med paraplyen hvis han bare var blitt liggende i sengen dersom de hadde avtalt å møtes i Frankfurt am Main for å gå på teater etter en utstilling. Slik spør Kafka innledningsvis med en trippel kondisjonalis. Det kan virke harmløst, han hyller deres gjensidige kjærlighet, han drømmer om at Felices og hans egen hånd er uløselig knyttet sammen, men så fortsetter han: «Det kan jo tenkes at et par engang har blitt ført til skafottet bundet sammen på dette viset». For en bedårende tanke å dele med sin utkårede i et brev. De har ikke engang kysset, men mannen fantaserer alt om å gå til skafottet med henne. Kafka selv virker et lite øyeblikk forskrekket over det som kom er ut av ham: «Men hva er det jeg tenker på?» skriver han. Forklaringen er enkel: «Det er 13-tallet i det nye året som gjør det.» Slik begynner 1913 i verdenslitteraturen: med en voldsfantasi.»

Jeg har lest og skrevet om en biografi om Kafka, derfor er hans forelskelse kjent for meg. Men alltid fint å få hans liv beskrevet av ulike forfattere. 

Om tyveriet av Mona Lisa:

«En savnetmelding. Den savnede er: Leonardos Mona Lisa. Hun var blitt stjålet fra Louvre i 1911, og man står fortsatt uten hete spor. Politiet i Paris avhører Pablo Picasso, men han har alibi og får lov til å dra hjem. Sørgende franskmenn legger ned blomster foran den tomme veggen.»

Utdrag av det han skriver om der Stalin ankommer Wien;

«En av de første dagene i januar, vi vet ikke akkurat hvilken, ankommer en noe uflidd trettifire år gammel russer Wiens Nordbahnhof med toget fra Krakow. Det snør kraftig. Han halter. Han har ennå ikke vasket håret dette året, den bustete barten, som brer seg ut under nesen hans lik et frodig buskas, greier ikke å skjule kopparrene i ansiktet. Han går med sko av det slaget russiske bønder bruker og bærer på en tung koffert. Straks toget er fremme, går han på trikken til Hietzing...»

Noe av det første  Florian Illies skriver om Thomas Mann:

«Thomas Mann gjør sin entré. Tidlig om morgenen 3. januar går han på toget i München. Han leser noen brev og aviser, ser ut på de snødekte åsene i Thüringer Wald. Men det er så altfor varmt i kupeen, og han dupper av stadighet mens han bekymret tenker på sin Katia, som har reist på nok en kur i fjellet. Da han besøkte henne i Davos sommeren i Davos, fikk han plutselig, mens han satt på legens venterom, ideen til en storslått fortelling. Men nå virker sanatoriumsfortellingen meningsløs, for verdensfjern. Vel, vel. Om et par uker skulle i hvert fall hans nye bok Døden i Venedig komme ut...»

Florian Illies skriver om kunstnere, forfattere, kjente personer, hendelser, bøker, mv, - noen kjente for meg, men mange ukjente. Fra Kafka som var engstelig å nærme seg kvinner til de som hadde elskere og elskerinner i fleng. Fra interessant for meg å lese om, til noe som er helt uinteressant. En bok man med fordel kan lese flere ganger. Tar man seg tid til å søker opp ukjente kunstnere på Internett, vil utbyttet bli større. 247 sider er boken på. Absolutt en leseverdig bok som utvider "horisonten". 

En av kunstnerne han omtaler er Franz Marc – her er hans  Tårnet av blå hester som er omtalt flere ganger - en maler som var ukjent for meg før jeg leste boken: 

Bokbloggerprisen 2015 - kortlisten - og jeg venter på sommerfuggelvær

Privat foto – jeg lengter etter sommerfuggelvær

Siste verset i Hans Børli sitt dikt Seljefløyta:

Jeg maktet vandringa gjennom vintrene
fordi jeg ville skjære
ei fløyte av selje

Kortlisten til Bokbloggerprisen 2015 ble offentliggjort i går 25. januar 2016 – mer om dette kan du lese her: Bokbloggerprisen 2015: kortlistene!- som er:

Årets roman:

– Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre (Gyldendal)
– Maja Lunde: Bienes historie (Aschehoug)
– Helga Flatland: Vingebelasting (Aschehoug)

Åpen klasse:
– Heidi Sævareid: Slipp hold (Mangshou)
– Gaute M. Sortland: Fotturar i Norge (Samlaget)
– Morten Strøksnes: Havboka (Forlaget Oktober)

Jeg har vært med og stemt, men på ingen av bøkene på kortlisten, eller på de utstemte fra langlisten som er:

– Linn Ullmann: De Urolige (Forlaget Oktober)
– Synnøve Macody Lund: Personar du kanskje kjenner (Samlaget)
– Morten Øen: Tellemarck (Forlaget Oktober)
– Eirin Gundersen: Du er menneske nå (Gyldendal)
– Agnes M. Bjorvand og Lisa Aisato: Astrid Lindgren (Cappelen Damm)
– Siri Pettersen: Evna (Gyldendal)

Av bøkene på kortlisten er det kun romanen til Maja Lunde, Bienes historie, jeg har lest, og den leste jeg ferdig på søndag. Av de utstemte har jeg ikke lest noen bøker.

Jeg leste få bøker utgitt av norske forfattere i 2015 og 2016 frem mot fristen til å stemme. Årsaken er sammensatt. Men i og med at jeg har stemt, har jeg anledning til å være med videre.

Bøkene jeg stemte på, som jeg ikke forventet skulle komme med på verken lang- eller kortlisten selv om jeg likte dem, var – link til innleggene:

Roman:

Janne S. Drangsholt: Ingrid Winters makeløse mismot

Åpen klasse:

Alf van der Hagen: meningen med livet? dialoger om tro

Privat foto

Maja Lunde: Bienes historie - fortjener all god omtale synes jeg

Det er ikke til å unngå at jeg har vært litt skeptisk til romanen Bienes historie av Maja Lunde. Bøker det skrives mye om og derav får stor oppmerksomhet og skaper store forventninger, har en tendens til å skuffe meg. Men et eller annet jeg leste om den gjorde til at jeg ønsket meg boken, som ble utgitt i 2015 på 455 sider, i julepresang. Det fikk jeg, og nå er den lest. 

Romanen skuffet ikke. Tvert om, jeg er imponert og inspirert til å lese mer om romanens grunntema.

Ikke til forkleinelse for romaner utgitt av norske forfattere, men jeg tenkte en del ganger underveis: er det mulig at en norsk forfatter har skrevet denne. Jeg synes det er noe unorsk over romanen, over temaet hun har valgt jf. at jeg synes at mange norske forfattere går i samme spor. Her har forfatteren løftet blikket og valgt et tema som angår oss alle: at biene, som er så viktig for bestøvning av planter slik at de bærer frukt, forsvinner. Noe som er et problem for kostholdet til mennesker og dyr.

Jeg har etter å ha lest boken, lest om hva som er grunnen til at Maja Lunde har valgt nettopp temaet, og funnet ut at det som satt det hele i gang var at hun så filmen: More Than Honey – her er traileren til filmen

Bildet under og beskrivelsen har jeg kopiert fra forlaget:

«Maja Lunde er forfatter og manusforfatter. Hun er utdannet medieviter med en master fra Universitet i Oslo. Hun har skrevet fire barne- og ungdomsbøker og manus til blant annet TV-serien "Barnas Supershow", dramaserien "Hjem" og humorserien "Side om Side". Alle disse har vært store publikumssuksesser. "Bienes historie" (2015) er hennes første roman.»

Jeg skal gjøre det enkelt – overlater til forlaget Aschehoug å beskrive bokens innhold:

«William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv.

"Bienes historie" skildrer menneskenes første spede forsøk på å holde bier, via dagens industrielle landbruk og til en fremtid hvor biene er døde. I bunnen ligger tre sterke historier om relasjoner mellom foreldre og barn, og om menneskenes sårbarhet.»

Alle de tre hovedpersonene provoserte meg i begynnelsen. Etterhvert ble det enklere å forstå at William, George og Tao, tenker som de tenker og handler slik de gjør i den tiden de lever i og situasjonen de er i. William, hans syn på alle døtrene han har og kona, og gir dem skylden for at han ikke får brukt sin utdannelse. Som om han ikke har vært med på å fremskaffe dem! George, hans store forventninger til sønnen og reaksjonen når sønnen signaliserer at han ser en annen livsvei enn å overta gården. Tao, at hun er så opptatt av å undervise sin lille treåring, slik at han får et annet liv enn hun har: å jobbe tolv timer om dagen med håndpolinering.

Spennet over tidsaldre viser utviklingen. Formen hun har valgt, egne kapitler for hver fortelling, liker jeg i utgangspunktet ikke. Men i denne romanen opplevde jeg at det var riktig, og gjør historiene ekstra spennende.  At hun har valgt ulikt språk alt etter hvem sin historie som fortelles for å markere ulikhetene i tidsalder og utdannelse, passet også i denne romanen.

Boken: Anne Havåg Holter-Hovind: Fuglefryd. Hvordan skape kvitrende hager og balkonger har inspirert meg til å legge ut mer variert fuglemat; nå fyker fuglene rundt husveggene som om de flyr kamikaze-angrep. Maten har bl a lokket til seg en overvintret svarttrost, og i dag var han tidlig ute: før det ble lyst, og han hadde med seg en «kamerat». Ryktene går kanskje om at menyen er utvidet! Bestilling ligger inne for flere fuglekasser. Men ekornkasse fikk jeg beskjed om ikke ville bli laget og satt opp til «reirranerne».

Etter å ha lest boken til Maja Lunde har jeg skaffet meg en oversikt over hvilke planter insekter setter pris på, særlig bier. Også funnet ut at det finnes noe en kan plassere i hagen: insektshotell. Har allerede advart om at det kan bli livlig ute i hagen til sommeren. Allerede nå er det irritasjon over klatreplantene der vi spiser som tiltrekker seg summende insekter. Så jeg får planlegge godt slik at prosjektet ikke skaper konflikter.

Her er en humle som koser seg på rododendron - privat bilde:

Vetle Lid Larssen: Hvordan elske en far - og overleve

Jeg har vinglet en del med hensyn til om jeg skulle lese Vetle Lid Larssens bok: Hvordan elske en far – og overleve. Jeg så NRK programmet der han snakket om boken i samtale med Brenner.  Jeg satte meg opp på venteliste på biblioteket. Så fjernet jeg meg fra listen, tenkte at dette er en bok med for høy kjendisfaktor. Angret, og satte meg opp på nytt. Nå er den lest, og jeg angrer ikke et sekund. Boken ble utgitt i 2015 og er på 197 sider.

Jeg ler av mye. Allikevel er det relativt få bøker, ihvertfall av norske forfattere, som får meg til å le.  Når jeg endelig finner noen, blir jeg sjarmert. Særlig slike bøker som boken til Vetle Lid Larssen som det ligger et alvor i bunn. 

Boken handler om forfatterens forhold til sin far Lars Andreas Larssen de årene de hadde sammen til faren forsvant inn i Alzheimers sykdom og til slutt døde. Vetle Lid Larsen ble født i 1960 og faren døde i 2014.  Jeg synes boken beskriver på en fin måte hvordan det er å være pårørende når foreldre rammes av Alzheimer. Jeg har lest en del bøker der det har vært tema, og jeg kjenner igjen det han beskriver fra disse bøkene. Å få denne sykdommen er en trist sorti. Men hans forhold til faren var helt ukjent for meg.

Skuespilleren Lars Andreas Larssen f. 1956 i Melbu i Vesterålen ble etterhvert en kjendis. Det jeg husker med han var at det virket som han trivdes i rampelyset. Utadvendt og full av energi. Høyrøstet. Det er også slik han beskrives av sønnen. Etter at faren fylte 50 år tok det helt av, han ble nærmest hyperaktiv slik denne perioden beskrives.  Ikke langt fra slik jeg opplevde han de gangene han var på TV, og det var ganske ofte er periode. For sønnen var ikke dette enkelt å forholde seg til.  

Men før vi kommer til denne perioden får vi vite om oppveksten sammen med faren:  

«Jeg tror aldri faren min reflekterte over hvorvidt han var en god far. Han hadde ikke lest noen bøker om emnet, ikke konsultert noen universitetsutdannede eksperter.

Far min omtalte ikke det han gjorde med meg som «farsrollen». Roller var noe man spilte på teater. Dette handlet om livet. Der fremstod man ikke, man var. Var seg selv, på godt og ondt, utøvde det farskapet som la i genene hans, i sjelen, i alt dette motsetningsfylte, forunderlige som utgjorde ham.

Derfor var han alltid sikker i det han gjorde. Han lyttet til seg selv, og aksepterte det som kom, selv om det var feil. Feilene er også en del av det å være far. Ja, det er feilene som er farskapet.

Hissigheten, utskjellingen, urettferdigheten, feilbedømmelsen, surheten — alt dette hører med.

Hvem kan greie å bli menneske i en pedagogisk korrekt oppvekst?

For å bli menneske må man være i kontakt med det feilbarlige, se det på nært hold.

Faren min var ingen voldsomt maskulin mann. Han drev ikke med sport, hadde maveproblemer, svettet meget på føttene, var oppfarende og manglet en dypere struktur for sitt liv. Han hadde lest for lite, noe han ikke unnlot å påpeke selv, hadde reist begrenset, begynte først å drikke rødvin som 52-åring, kunne være både forfengelig og overfladisk, spiste som en gris og elsket å gå rundt i en grønn militærhatt med klaffer, som fikk ham til å se ut som en jysk svinerøkter. Han var opptatt med sitt, og ble det bare mer og mer. Lyttet ikke til gode råd, foreslo ingen fritidsaktiviteter, utførte få dannelsesritualer, nei, tok meg aldri med på et eneste fordømt museum så lenge han levde.

Og allikevel var han en førsteklasses far.

Ihvertfall til det store bruddet kom.»

Det var en ting faren var opptatt i å prente inn i sønnen. En av de morsomme episodene som blir beskrevet og som viser at Lars Andreas Larsen var en handlingens mann:

«Inntil videre hadde han nok med å lære meg én ting:

Jeg var et barn, ja. Men jeg var også et individ, med rettigheter, med en verdighet som ingen skulle trakke på.

Det var viktig kunnskap å få.

Min fars rettighetstankegang gikk i mange retninger; samer, gamle, afrikanere, kvinner og barn. Afrikanerne var han opptatt av i et tiår, men glemte dem litt etterhvert. Kvinnene brukte han 30 år av sitt liv på å frigjøre. Så forførte han resten de 30 neste. Men gamle og barn elsket han alltid på samme vis. Da en slem mann som var på besøk hos en av legefruene i «Aldersboliger for pensjonerte leger», puffet meg fordi jeg stod i veien for bilen hans da han skulle parkere, tok far min straks affære. Vi fant ut hvor mannen var på besøk og ringte på.

Et blekt, stramt fjes plirte ut mot oss. Han var ikke interessert i å beklage noe som helst.

Men da kjente han ikke Lars Andreas Larssen. Med foten i døren gav far min mannen en flere minutters lang overhøvling, som startet med Jesus Krist og endte med Karl Marx. Stemmen steg i intensitet. Uttrykkene ble voldsommere. Visste mannen i døren hva et barn var?

Ja, det visste han.

Hadde han barn selv?

Det hadde han ikke.

Nettopp. Hvis ikke mannen straks bad min fars sønn om unnskyldning, skulle far min personlig ta den ufruktbare, vasne, mugne slintrepikken hans, tvinne den tre ganger rundt livet hans og teipe ham opp i taket med den.

Mannen i døråpningen stirret forbløffet på oss.

Unnskyldningen kom umiddelbart.

Ute på trappen triumferte far min: «Ser du,» sa han. «Han var et godt menneske.»»

Forfatteren beskriver foreldrene som svært forskjellige

«Min mor var konkret, uredd, bombastisk og direkte. Min far var også konkret, men unnvikende, pragmatisk og indirekte. Man kunne tro han var direkte. Men det var bare en forkledning. Min mor var nok den første som avslørte ham. Det var ikke vanskelig å forstå at de hadde falt for hverandre. Men det var ikke like lett å skjønne hvordan de holdt ut. Der min mor så verden med protestantisk tyngde, så min far en lek. Begge hadde på en måte rett. Jeg skulle med årene komme til å tenke at jeg lignet min far utvendig, men min mor innvendig. Det gav alle kommentarene jeg fikk om at jeg lignet far min, en egen dobbel bunn. Jeg var på en måte mor min, i forkledning.»

Vetle var 40 år da faren fikk diagnosen Alzheimer, det er broren som gir Vetle beskjeden.  Da hadde Vetle og faren ikke snakket sammen på to år enda de bodde 30 meter fra hverandre. Forholdet mellom dem endret seg etter at foreldrene ble skilt og Vetle flyttet sammen med faren.

Boken en subjektiv og personlig fortelling der den andre part, faren, ikke har en stemme. 

Hvordan faren ville ha beskrevet forholdet sitt til sønnen, får vi aldri vite. Det er vanskelig for å være objektiv om foreldre. Det krever at vi har distanse, og det får man ofte sent i livet.  Det er når man får egne barn man virkelig forstår hvor komplisert det er å være forelder.

Jeg avslutter med dette sitatet, jeg synes det er vakkert skrevet om faren:

Flere år før vi senket far min i jorden, dengangen jeg møtte ham igjen på Solli plass etter alle de månedene med uvennskap, kom jeg til å se på hendene hans.

Og det slo meg:

Hendene var det eneste som var forandret på ham.

Det var som om han holdt dem anderledes, inn mot kroppen.

Var det for å beskytte seg? Var det for å samle kraft?

Far min var som vidda før en storm. Det var de små tegnene som røpet hva som ville skje. Det gjaldt å følge med.

Men noen ganger sa han det rett ut til sønnene sine:

Jeg elsker dere.

Slik skal det gjøres.

Det er det enhver sønn vil høre.

Far min var som et overflødighetshorn. Hadde han hatt hundre sønner, ville han elsket alle hundre.»

August Strindberg: Det røde rommet (Röda rummet) - Bokhyllelesing 2016

Privat foto tatt idag - "bevis" for at boken har rødt omslag :)

Hedda med bokbloggen Boktanker inviterte til Bokhyllelesing 2016 i dette innlegget. Et opplegg som jeg har meldt meg på. Jeg fant ikke bøker i alle kategorier, og her i dette innlegget har Hedda skrevet om hvem som har meldt seg på og med hvilke bøker.

Første runde er ei bok med rødt omslag. Den første uleste jeg kom på i bokhylla med rødt omslag var Det røde rommet av August Strindberg. Jeg hadde glemt at jeg eide et eksemplar. Min utgave er fra 1997 og er på 284 sider inkl. etterord.

Jeg vet hvem August Strindberg var. Men kan for lite om han – det savnet jeg da jeg leste denne romanen Jeg har lest om han i biografier om Ibsen og Munch. Ibsen var han i konflikt og konkurrerte med. Munch hadde han et bedre forhold til. I biografien om Munch som jeg skrev om i innlegget:

Biografi: Edvard Munch - Nærbilde av et geni - av Rolf E. Stenersen 

står det følgende i tilknytning til bildet nedenfor:

«Strindbergs portrett er malt i nyanser av blått, som er typisk for Munchs stil på begynnelsen av 1890 tallet. Maleren var sammen med Strindberg både i Berlin og Paris i dette tiåret. Dette portrettet ble malt rett etter de to ble kjent i den tyske hovedstaden. Forholdet mellom Munch og Strindberg kunne være turbulent, men likevel mener Stenersen at dette portrettet tydelig viser at «Munch skjønte at Strindberg var en stor dikter».»

I et innslag på NRK Radio ble det snakket om Strindbeg i forbindelse med at Hålogaland Teater har satt opp Strindbergs Frøken Julie. Stykket hadde premiere 14. januar. Det ble der sagt at Strindberg er relativt lite kjent i Norge sammelignet med den posisjon han har i Sverige.

På Wikipedia er artikkelen om Strindberg innledet med:

«Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter og dramatiker, han regnes også som en av grunnleggerne av det moderne teater. I rundt 40 år var Strindberg en dominerende skikkelse i det litterære Sverige. Han var stadig omdiskutert og ofte involvert i personlige konflikter. Hans litterære produksjon inneholder et antall romaner, noveller og drama som regnes som klassikere innen svensk litteratur.»

Romanen som jeg har lest, Röda rummet, ble utgitt i 1879 og var Strindbergs gjennombrudd. Jeg fant en god oppsummering av romanen her hos Norli og den er:

«Denne utviklingsromanen tar for seg et år i den unge dikteren Arvid Falks liv. Falk beveger seg i en serie tablåer som gir leseren et historisk bilde av Sverige omkring 1870. Som tidsbilde gir romanen interiører fra hjem og kro, forlag og parlament, teater- og bohemmiljø. Romanen er en satire over det borgerlige samfunn.»

Romanen er delt opp i kapitler med overskrifter, og det første kapitlet er Stockholm i et fugleperspektiv. Det er i begynnelsen av mai på Mosebacke i Stockholm:   

«Imidlertid fortsatte kjøkkenpiken sitt arbeid med innervinduene, og i løpet av noen minutter var døren fra spisesalen til verandaen blitt åpnet, og ut i haven trådte en ung herre, enkelt, men fint kledd. Ansiktet oppviste ikke noe uvanlig, men det lå en sorg og en uro i hans øyekast, som riktignok forsvant da han, vel ute av den trange salen, ble møtt av den åpne horisonten. Han snudde seg mot vindsiden, kneppet opp jakken og tok noen dype åndedrag, som så ut til å lette hans brystkasse og sinn. Så begynte han å vandre frem og tilbake langs rekkverket som skiller haven fra skråningene ned mot sjøen.»

Det er Arvid Falk som venter på Herr Struve:

«Fra verandaen kom en liten mann med store bakkenbarter og briller mot ham, briller syntes bedre egnet til å beskytte mot blikk utenfra enn til å se ut gjennom, en infam munn, som alltid antok et vennlig, t i l og med godmodig uttrykk, en medtatt hatt, pen frakk med defekte knapper, bukser heist på halv stang, et ganglag som både antydet sikkerhet og skyhet. Av hans svevende ytre var det umulig å bestemme samfunnsklasse eller alder. Han kunne like gjerne bli tatt for å være håndverker som embedsmann, og han så ut til å være mellom 29 og 45 år. Nå syntes han imidlertid å være smigret av snart å befinne seg i selskap med den person han gikk i møte, for han hevet sin sammensunkne hatt usedvanlig høyt og iførte seg sitt aller godmodigste smil.»

Struve, som er medarbeider i den frisinnede avisen Rødkluten, titulerer Falk som sorenskriver, noe Falk ber han ikke gjøre fordi stillingen er ekstraordinær notar. Struve hadde ventet seg at møtet skulle være et lite toddylag. Men det er noe helt annet Falk vil snakke med han om – møtet gjelder Falks fremtid. Falk forteller Struve at han har forlatt sin embetsmannsgjerning og akter å bli litterat. Han gir Struve et interiør fra ett av hans embetsverk: Kollegiet for Utbetaling av Embetsmennenes Lønninger - Falk i samtale med vaktmesteren der dette kollegiet holder til:

«Etter at jeg imidlertid hadde forklart at min hensikt var å ta embedsrommene i besiktigelse, for derved å få et begrep om arbeidsfordelingen i et så betydningsfullt og omfattende embedsverk, fikk jeg den yngste av de to til å følge meg. Det var et storslagent syn som møtte meg da han slo opp døren og en suite av seksten værelser, større og mindre, lå fremfor meg. Her måtte det vel finnes arbeid, tenkte jeg, og følte at jeg hadde fatt en god ide. Lyden av seksten kakkelovner  med sprakende bjørkeved representerte et behagelig avbrudd i stedets ødslighet.

Struve, som hadde lyttet stadig mer oppmerksomt, fant nå frem en blyant mellom tøyet og foret i vesten, og skrev 16 på sin venstre mansjett.

- «Her er de ekstraordinæres rom», opplyste vaktmesteren.

- «Jaså! Er det mange ekstra her i embedsverket?» spurte jeg.

- «Åja, det er da mange nok.»

- «Hva gjør de for noe, da?»

- «De skriver jo litt, da . . . » - Og han sa samtidig så fortrolig ut at jeg syntes det var på tide å avbryte ham. Etter at vi hadde vandret gjennom kopistenes, notarenes, kansellistenes, revisorens og revisjonssekretærens, kontrollørens og kontrollørsekretærens, embedsadvokatens, bokholderens, arkivarens og bibliotekarens, kontorsjefens, kassererens, ombudsmannens, førstenotarens, protokollsekretærens, aktuarens, registratorens, ekspedisjonssekrertærens, byråsjefens og ekspedisjonssjefens rom, stanset vi omsider ved en dør, der det sto skrevet med forgylte bokstaver: President. Jeg ville åpne doren og stige inn, men ble på ærbødig vis hindret av vaktmesteren, som med dyp bekymring grep meg i armen og hvisket et «hysj»! - «Sover han?» kunne jeg, med tanke  på en gammel historie, ikke unngå å spørre. «For Guds skyld, si ingenting; her får ingen komme inn før presidenten ringer.» - «Ringer presidenten ofte da?» - «Nei, ikke har jeg hørt ham ringe på det året jeg har vært her.» - Vi syntes igjen å komme inn på det fortrolige område, så jeg avbrøt.»

NRK serien Etaten dukket opp i tankene mine når jeg leste hans beskrivelse. Tenker at Strindberg hadde hatt noe å skrive om hadde han levd i Norge i dag – f eks om byråkratiet som vokser rundt regjeringen. Både Jens og Erna har økt antallet byråkrater de omgir seg med.

Vel, Struve har etter det Falk forteller fått noe å skrive om og går hjem til sitt kvistkammer:

«Dette gjorde unge Falk, men gamle Struve som samme dag hadde trådt inn i den konservative avisen Gråfrakken, etter å ha fått avskjed fra Rødkluten, gikk hjem og skrev en korrespondentartikkel til den tvilsomme Folkets Fane, «Om kollegiet for Utbetaling av Embedsmennenes Lønninger», en artikkel på 4 spalter à 5 kroner spalten.»

Men før de går hver til sitt sier Struve til Falk:

«Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skaI få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mere brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!»

Er det noe Struve kan, så er det «å snu kappen etter vinden». Det er ikke Falks styrke eller svakhet alt etter som man ser det. Vi følger Falk, hans familie og bekjente, gamle og nye, gjennom et år. Falk har en bror, lerretshandler Carl Nicolaus Falk.  Når Falk i kapittel to kommer til broren og spør om det kan være slik at han har penger til gode etter foreldrene som de arvet, viser broren han  et dokument som viser at Falk har skrevet under på at han fått utbetalt sin arv. I tillegg skjeller broren ut Falk, sier han er uærlig og en skurk. Falk tør ikke ta til motmæle, han har en unnvikende personlighet. Brødrene er motsatser. Falk er opptatt av og setter pris på det sannferdige. Broren kan gjøre det meste for penger. Falk går videre og kommer til Lille-Jans der han treffer på kunstnere som ikke har slått gjennom, og som lever fra hånd til munn. Slik Falk kommer til å gjøre dette året der han forsøker seg som litterat. Og blir vitne til løgn og bedrag i alle lag i samfunnet, men mest i borgerskapet.

Min erfaring med gamle bøker de siste årene har gjort meg skeptisk til å lese klassikere. En del har jeg opplevd som litt utdaterte. Gammelmodige. Romanen jeg nå har lest var grei å komme gjennom. Lettlest. Greit å ha lest den i og med at den står i bokhylla. Nå har jeg lest en del historiske bøker, både faktabøker og romaner som gir et tidsbilde av den tiden Strindberg skriver om i sin samfunnskritiske roman. Tv serier og faktaprogram. Jeg er ikke alltid like sikker hvor Strindberg vil ha meg som leser. Hva som er budskapet i romanen. Hvor Falk, som etter det jeg har forstått speiler Strindberg, vil. Ting blir veldig satt på spissen. Fantes det bare skurker i borgerskapet den tiden er en tanke som slår meg. Det er en oppfatning om at Strindberg hatet kvinner. Kvinner har liten plass i romanen, enten er de horer eller rikmannsfruer som er slike som vi i dag kaller «It» og «Wannabes»  Men det skal Strindberg ha, å beskrive karakterene slik at de ble levende. Jeg synes også miljøskildringene var gode. Et tablå er; «Levende bilde, gjengivelse av malerier eller av historiske og poetiske scener ved levende figurer. Slik opplever jeg romanen, som scener på et teater.  

Mange har skrevet om denne romanen og lagt dette ut på Internett. Disse innleggene anbefaler jeg dersom en vil ha en dypere analyse av romanen. Jeg har brukt det meste av den tida jeg hadde til rådighet til å lese bøker denne uka til å lese Det røde rommet. Det er mange bøker som venter på å bli lest. Som jeg gleder meg til å lese. Jeg tenker det holder nå.

Det som kunne vært interessant, er å lese en biografi om Strindberg. Særlig fordi Arvid Falk  i artikler mv om romanen beskrives å være Strindbergs alter ego. Noen ganger har jeg opplevd at jeg har forstått forfatterens bøker bedre ved å lese biografier. Var Strindberg f. eks så rebelsk slik jeg oppfatter han etter å ha lest biografiene om Ibsen og Munch er noe av det jeg kunne tenkt meg å få svar på. Jeg har f eks lest flere biografier om Sigrid Undset, og det har vært en fordel når jeg har lest hennes romaner, noen flere ganger. 

Britt Karin Larsen: Som steinen skinner

Privat foto - snøen har lavet ned i dag

Selv om det er dramatiske hendelser som blir fortalt i bøkene om folket på Finnskogen, opplever jeg en ro og verdighet i fortellingene til Britt Karin Larsen. Fortellingene får meg til å tenke på den roen som et snøfall kan gi. Anne Grete Preus synger i Når himmelen faller ned:

Alt går litt langsommere her på jorden

når hele himmelen faller ned, når hele himmelen faller ned.

Det gikk langsommere for mennesker som levde på Finnskogen for over hundre år siden. Men det var en kamp for å overleve – det var ingen idyll for de fleste i Norge på den tiden. Skogfinnene var de fattigste av de fattige. Men Britt Karin Larsen får frem at det fantes en verdighet i fattigdommen. Selv om ingen vil tilbake til den tiden, tror jeg vi har mistet noe viktig på veien inn i det rike Norge. Blant annet det å spille på lag med naturen. Det synes jeg hun får frem på en utrolig fin måte uten at hun romantiserer tilværelsen deres.

I romanen Som Steinen skinner er det uår – det er en hard vinter og mye snø slik at hjelpesendinger ikke kommer frem. Folket må klare seg på det de har, og det er ikke mye fordi avlinger er blitt ødelagt.

Hilda jobber i Christiania og er bekymret for sønnen Lars som bor hos Lina på Mostamägg. Taneli er fortsatt i fengsel, og Lina og barna livberger seg fordi de ennå har fòr til en ku. Men i løpet av vinteren må Lina ta livet av kua. Hilda slutter i jobben og drar hjem til Finnskogen til jul, og har med den maten hun klarer å bære med seg. Det blir en strabasiøs tur.

Men de klarer seg gjennom også denne vinteren. Hilda begynner å jobbe på Lauvåsen. Hun overtar for datteren til Lina: Anneli. Anneli er blitt psykisk syk, og det går en tid før hun vil fortelle årsaken til Lina.

Dette er også det året Taneli er ferdig med å sone dommen han fikk, og kommer hjem til Mostamägg. Han har dårlig syn, og er ikke den bjørnejegeren han engang var. Men det skal vise seg at sønnen Daniel har evner som bjørnejeger.

Også i denne romanen er det store og små dramaer for folket på Mostamägg og omkringliggende torp og gårder. Ulykker der folk skader seg og dør. Utroskap. Familier som oppløses. Barnedrap. Omreisende svovelpredikanter som lurer fra godtroende mennesker det lille de har. Men også samhold, og mennesker som er villige til å bistå når mennesker er i nød. Vi møter mange fra tidligere bøker, men også nye kommer til. Vi får også vite hvordan det går med de som har reist til Amerika dit mange drømmer om å reise. Folket på Finnskogen holder fortsatt fast i overtro, hellige trær og steiner, men det er sterke krefter som ønsker at dette skal opphøre.

I denne boken dør Karin, den utro konen til Pål på gården Lauvåsen. Hun som var utro med Fele- Anders som er faren til sønnen til Marit, datteren til Pål og Karin. Marit som på trass giftet seg med den fattige Jussi. Marits barn er satt bort, og vi får vite at han ikke har det godt hos de rike menneskene Christiania. Det er kun de yngste barna til Karin og Pål, Ole og Mina, som følger moren til graven. Marit vil ikke vite av moren. Verken Marit eller Karin har bodd på Lauvåsen de siste årene. Men folket på Finnskogen sørger for at Karin får en verdig begravelse.

"Det står en hest med et slep i skogkanten og venter,

ikke for klokkene ringer kan likfølget kjøre fram mot

kirken, og ikke før klokkene ringer kan de si ting som

den døde ikke skal høre heller, for en død kan høre helt

til klokkene har ringt.

Det er Ole som holder tømmene til farens hest, faren

er hjemme og drikker, og det er de som mener at

nå vil Lauvas-Pål aldri bli edru mer. Oles søster Mina

går bak kisten, deretter følger Jussi sammen med Lina

og Taneli, Noppi-Mattis og Lykkens kilde. Ved kirken

venter herren til Granfors bruk og mumler noe om at

han kunne for så vidt stilt med en hest i følget han også,

men uansett er de mange nok menn til å bære kisten til

graven, det er bare fire som trengs.

Alt er gjort som gjøres kan, Jussi og Taneli har vært

sammen om å grave slik at Karins siste hvilested står

klart, en omgangsskolelærer ledet en høytidsstund i huset,

og de sang flyttesalmer for henne, før de tok henne

i hånden til avskjed og lokket til kisten ble festet.»

Som steinen skinner ble utgitt i 2011, er på 299 sider og jeg har lånt boken jeg har lest av biblioteket. Jeg gleder meg til å følge med videre. Den neste romanen er Før snøen kommer.

Privat foto

Kjell Aukrust: Ludvig - en engstelig sjel - som flere av oss har

Privat foto

Det er ikke enkelt å ta inn over seg alt nyhetssendingene bombarderer oss med. Kontrastene mot det fredelige samfunnet Norge er enorme. Det er enklest å ta få nyhetene ved å lese aviser. I små porsjoner. 

Men, jeg har en her i huset som er opptatt av nyhetssendinger på TV. Derfor er det ikke så enkelt alltid å skjerme seg fra journalistenes krisereportasjer om stort og smått.

Jeg funnet ut at Ludvig og jeg har noe til felles ved å lese Kjell Aukrusts «samlede verker». Som jeg har i bokhylla. I boken Ludvig er den siste historien En engstelig sjel.

Solan er også opptatt av verdensutviklingen på Dagsrevyen.

«Epleskrotter, rundspist helt inn til kjernehuset ligger fraseg-slengt på bord og krakker.

Nytter itte å konsentrere seg om tv-skjermen når'n Ludvig spiser Åkerø og Gravensten. Knasking, sukk og høyrøstet smatting er irritasjonsmomenter for en «sykmeldt» Solan Gundersen som følger verdensutviklingen på Dagsrevyen. Her kan en interessert seer få innføring i krig, tortur, flykapring, voldtekt og gode tips om narkotika, bruk av sprøyter og sniffing med lynol.

Etter Kveldsnytt kryper Solan og Ludvig til sengs, med Gundersen innerst attme framskapet. De sovner inn med jordskjelv, henrettelser og voldtekt på netthinnen.

Etter slike rystende opplevelser kan selv en garvet Solan Gundersen bråvåkne å slå vilt rundt seg på måfå, for deretter å døse innatt med refleksspark i filtladdene.

Og Ludvig som ligger utsatt til ytterst — han har uroen i seg slik at han knapt finner go'stillingen sin når han skal sovne inn for natta. Ja så redd har han vært etter disse Dagsnytt- sendingene, at han måtte ligge å trøste seg sjøl til han sovnet.»

Når Solan etter Kveldsnytt i tillegg vil fortelle spøkelseshistorier, og kler seg ut som spøkelse, kryper Ludvig under ullteppet. Og drømmer om allverdens katastrofer. Når Ludvig kommer på arbeid på Rustadsaga med angsten i kroppen, må han gå rundt og mene noe hele tiden. Er Ludvig for eller imot selvbestemt abort? Hvordan stiller Ludvig seg til militærjuntaen i Chile?

«Nei denne Dagsrevyen var noe nø-fyse greier.»

Er det noe rart at en engstelig sjel blir redd sin egen skygge. Hvorfor er ikke Dagsrevyen interessert i hyggelige nyheter av typen at linerleparet inni Egnundalen var kommet velberget ne’att i Egypten, spør Ludvig.

Det er ikke bare Ludvig og jeg som har en engstelig sjel – det har Happy også. Å møte store løse hunder er noe av det som er skummelt. 

Karl Ove Knausgård: Sjelens Amerika - tekster fra årene 1996 - 2013

Det frister ikke å sette seg ned å skrive om boken med Karl Ove Knausgårds tekster fra 1996 – 2013 etter en lang dag på jobben. Mørkt når jeg kjører på jobb og når jeg kommer hjem. Når temperaturen ute er under minus ti, og jeg endelig er kommet inn etter en tur med hunden, frister sofaen, et pledd, en bok og en liten hund på fanget. Som heller ikke er glad i kulda. Men det blir neppe enklere å skrive om boken morgen. 

Dagene oppleves så korte med mørket og kulda. Det hjelper lite at sola skinte og varmet opp kontoret midt på dagen. Vel, kaffe og After Eight, og så krysser jeg fingrene for at inspirasjonen øker i takt med skrivingen. Men noe langt innlegg legger jeg ikke opp til.

Boken fikk jeg i julepresang. Tekstene er av ulik lengde, og jeg overlater til Oktober forlag her å oppsummere innholdet:

«Hvorfor skrive, hvorfor male, hvorfor fotografere? Hvorfor lese, hvorfor se på malerier, hvorfor gå i gallerier? Kan det være for noe annet enn å søke seg inn mot de store spørsmålene? Og hva handler de om, annet enn det lille livet?

Sjelens Amerika er en samling tekster som spenner fra ensomheten i Francesca Woodmans fotografier til hva det egentlig vil si å drite, fra bildet av Jesus Kristus i en brent toast til massakren på Utøya, fra Knut Hamsuns mislykkede mesterverk Mysterier til nåden det kan være å se en død far bli begravet.

Da Karl Ove Knausgård debuterte med romanen Ute av verden i 1998, hadde han allerede publisert artikler, essays og anmeldelser. Det essayistiske har vært en drivende kraft i alt Knausgård skriver: originale tankesprang og inspirerte spekulasjoner om sammenhenger mellom det individuelle og det for alle like, vår egen tid og historisk tid, kunst og ikke-kunst, idioten og det guddommelige.»

I en anmeldelse i Dagbladet her mener Olav Løkken Reisop at tekstene er bedre en Min Kamp. Andre har også gitt tekstene gode anmeldelser.

Det var ikke alle tankesprangene hans jeg fulgte like godt. Som f. eks teksten Velkommen til verden der han skriver om Francesca Woodmans bilder. Bildene finner en på Internett. Jeg så dem ikke da jeg leste, og det er kanskje noe en bør gjøre. Men med skrivetalentet til Knausgård er det fleste tekstene verdt å få med seg.

Teksten Det monofone mennesket der Anders Behring Breivik er tema, er ikke vanskelig å følge, der han bl a skriver:

«Det mest påfallende med den ni uker lange rettssaken, hvor vi for

første gang fikk se morderen, og hvor hele hans liv og alle de miljøer

han hadde ferdes i, ble dokumentert og analysert, var hvor normalisert

både han og ugjerningen ble. Det var som om det faktum at han

var et menneske som oss, som argumenterte for sitt syn, trakk det

uforståelige inn under seg: plutselig ble mennesket Breivik målestokken,

ikke ugjerningen hans. Et av ofrene kalte Breivik «en dust»

i avisen, flere kommentatorer beskrev ham som liten, smålig, stakkarslig.

Noen var opptatt av å vise hullene i argumentasjonen hans,

noen skrev om feil han hadde begått og misforståelser han hadde

gjort, og denne ufarliggjøringen og forminskingen av gjerningsmannen

er forståelig, for et menneske er lite i seg selv, men det gjør

ikke at vi forstår noe mer av hvordan det var mulig; tvert imot, etter

rettssaken er det som om de to størrelsene, den uhørte ugjerningen,

som ikke har sin like i norsk og europeisk etterkrigshistorie, og

mannen som utførte den, er uforenlige.

Hvordan kan vi forstå det som hendte? Hva kan få en relativt sett

velfungerende mann til egenhendig, på nært hold, å slakte sekstini

mennesker, de fleste av dem ungdommer? Midt i et stabilt, rikt og

velordnet land? Hva kan få et menneske til å ta det steget? Er det i

det hele tatt mulig å forstå det?»

Jeg har ikke lest Hamsuns Mysterier, men teksten Sjelens Amerika der Knausgård skriver om romanen, inspirerer til å lese den. Her skriver han om bruk av fortellerstemme i romanen:

«Det hefter også et annet problem ved mystifikasjonenes nærvær.

De fleste av dem er gåtefulle simpelthen i kraft av fortellerens

tilbakeholdelse av fakta, for eksempel at de tre telegrammene Nagel

mottar, er sendt av Nagel selv, noe jo fortelleren vet; det eneste som

skaper mystikk rundt dem, er det faktum at leseren ikke blir gjort

oppmerksom på saksforholdet før mot slutten av romanen, men må

gjette. I en jeg-roman ville det ikke ha vært noe å si på et slikt grep,

der er fortelleren en del av handlingen, og en utelatelse av denne

typen får betydning for det dette sier om jeg-ets karakter. Men i en

tredjepersonsroman finnes det ikke noen slik betydning. Utelatte

opplysninger sier ingenting om Nagel, ingenting om det som skjer

på handlingsplanet, men er utelukkende et forhold mellom fortelleren

og leseren, og siden fortelleren faktisk vet hva som er hendt, og

all spenning er bygd opp omkring det faktum at han bare ikke sier

det, er jo grepet tomt.»

I teksten Den brune halen som starter med at han vil drite, og avslutter med at han endelig kommer hjem og får utført sitt ærend, skriver han bl a:

«Går man gjennom et norsk villaområde en vinterkveld og ser inn i de

ulike husene, er det bemerkelsesverdige at alle ligner på hverandre,

og i en viss forstand faktisk er helt like. Alle har sofaer, alle har sofabord,

alle har fjernsyn, alle har gardiner, alle har oppvaskmaskin,

kjøkkenbenk med vannkran og kum, kjøkkenbord, kjøkkenskap,

ovn og ovnsvifte og så videre og så videre. Alle ser på tv, lager mat,

sitter og spiser, vasker opp eller sitter og leser. Det private rom er

det eneste stedet hvor man kan være seg selv, uforpliktet overfor de

andres blikk, så hvordan kan det ha seg at alle har det likt og er seg

selv på samme måte der ? Svaret er enkelt, men finnes ikke i hva hver

enkelt gjør eller ikke gjør, må ikke søkes i det individuelle, for det

er ikke slik at vi oppfører oss identisk i det private rom fordi vi er

spesielt fantasiløse og konforme. Svaret ligger i vår forståelse av hva

det private er. Det private er egentlig nettopp ikke forbundet med

frihet, men med det motsatte, som er nødvendighet. Alle rommene

i det private er på en eller annen måte forbundet med nødvendig-

het. Vi må sove, det gjør vi i soverommet, vi må lage mat og spise

del gjør vi i kjøkkenet og spisestuen, vi må vaske oss, det gjør vi

på badet, og vi må drite, det gjør vi på doen. Det private hjem

er bygd opp rundt kroppens behov. Disse behovene er knytte til

tvang, ikke til frihet; vi kan ikke velge dem bort.»

Det er en del av temaene i tekstene jeg kjenner fra Min Kamp bøkene, f eks om faren. I bok nr. 6 nevnte han at han hadde vært med i et arbeid med å redigere bibelen. Det skriver han om i teksten Hjelpemann på bibelen. En tekst jeg likte veldig godt. Det samme gjelder den siste teksten Dit ut der fortellingen ikke når, om forholdet mellom redaktøren i forlaget og forfatteren.

Tekstene kan en med fordel lese om igjen. Det er mulig jeg gjør en eller annen gang. Men nå er det andre bøker som frister. I tillegg har jeg ennå ikke fått lest hans bok Om høsten, en bok jeg har lånt på biblioteket. 

Jeg har startet på Britt Karin Larsens bok nr. 3 om skogfinnene, Som steinen skinner. En helt annen type litteratur enn Knausgårds tekster, men absolutt å anbefale for de som liker gode historier.