«Det er natt, jeg ligger og venter på at sola skal treffe min del av kloden»

Setningen over fant jeg i romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen. Setningen kan konkret knyttes til den mørke årstiden vi er på vei inn i, men den kan også brukes i overført betydning.

Jeg har begynt å lese boken om Edvard Munchs bilder skrevet av Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate. Innledningsvis skriver han at etter at Munch hadde hatt en livskrise, gikk han ikke lenger til smerten når han malte, han vendte seg mot utover, mot solen:  

«Og det er ikke vanskelig å forstå, alt begynner på nytt når den stiger opp Mørket viker, dagen åpner seg, verden blir synlig igjen. I de neste tretti årene malte han det han så der, i den synlige verden. Men den synlige verden er ingen objektiv realitet, den fremkommer slik den blir sett av hver enkelt, og Munchs store begavelse lå i hans evne til å male ikke bare det blikket så, men også det blikket var ladet med.»

Det hvite badehuset av Thorvald Steen

«Stillhet kan være like vondt som slag eller spark, mor. Det kan gjøre stor skade.»

Setningene fra romanen Det hvite badehuset av Thorvald Steen synes jeg rommer mye av innholdet. Jeg likte den veldig, veldig godt.

Samme dag som den ble utgitt, 11. september 2017, var det et intervju med forfatter Thorvald Steen  her i Dagsavisen med overskriften: «Har funnet helheten i livet - For fire år siden ringte Thorvalds Steens telefon. Da måtte Steen skrive livshistorien sin om igjen.» Thorvald Steen sier blant annet dette:

«– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.»

Hovedpersonen i romanen blir oppringt av en kvinne som forteller at hun har forsøkt å få tak i moren hans, men moren tar ikke telefonen. Kvinnen forteller at hun heter Eline, er kusinen hans, og at hun ringer for å fortelle at broren til moren er død. Kusinen er ukjent for han, men han er ikke ukjent for kusinen. Da hun var tolv år møtte hun og faren hovedpersonen og bestemoren. Men Eline fikk ikke snakke med den fem år yngre fetteren fordi guttens foreldre ikke ville vite av dem. Enda mer overrasket blir han når Eline kan fortelle at han har samme sykdom som hennes far hadde, og at faren visste det.

«Under samtalen vår slo det meg at jeg ikke hadde møtt onkelen og kusinen under bestemors bisettelse. I flere begravelser har jeg sett familier la konflikter ligge i den timen seremonien varer. Det virker som om døden kan få samvittigheten til å slipe hardhet ned til noe som minner om tilgivelse.»

Eline kan fortelle at bestemorens død aldri ble nevnt etter at hun hadde sett farens reaksjon da han leste dødsannonsen i avisen om at bisettelsen hadde funnet sted i stillhet.

«Jeg hørte Elines stemme i det høyre øret. Jeg tenkte på mor, som aldri ville snakke om sin egen far. De gangene jeg har spurt, har hun svart at jeg aldri måtte spørre igjen fordi det gjorde så vondt. Hun har ikke villet fortelle navnet hans, hvor han kom fra eller hvor han bodde.»

Hovedpersonen var femten år da han fikk vite at han hadde en muskelsvinnsykdom. Hans drøm om å hoppe i Holmenkollen var over. Nå førti år etter har han vært avhengig av rullestolen et år.

Første søndag i advent besøker han moren. Han har gruet seg til besøket, og har veid for og imot om han skal fortelle henne om telefonsamtalen. Moren er lite villig til å svare på spørsmålene hans.

«Hun sitter der foran meg, og sloss. Jeg tror det er det hun gjør. Hun sloss for hele verdien av det livet hun har levd. Tenker hun på en helt annen måte enn det jeg kan forstå? Kanskje hun ikke har ord for det? Kanskje fortielsene er et overlevelsesinstinkt? At om hun røpet seg, ville hun miste sin posisjon og stilling overfor far og meg og resten av familien? Jeg forstår meg ikke på henne.»

Det var noen smakebiter fra romanen på 178 sider som jeg har lest på eBokBib. Ikke mange sider, men innholdet er stort, tankevekkende og tidsaktuelt.

Kritikerne likte den også. Det kan en lese her hos forlaget Oktober, som beskriver innholdet slik:

«Det er like før advent. Han får en telefon fra en ukjent kvinne. Hun sier at hun er kusinen hans. Familien på morssiden har han aldri hørt om eller møtt. Bestefarens navn har han aldri fått vite. Har hemmeligholdet sammenheng med at han har en arvelig sykdom og nå sitter i rullestol? Han oppsøker sin gamle mor med et håp om å få henne i tale før det er for seint. 

Det hvite badehuset er en roman om skam, fortielse og omkostningene ved å være ærlig.»

Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen

Det som gjør opplevelsen ved å lese romanen til Thorvald Steen Vekten av snøkrystaller (2006) så sterk, er at den er tett opp til forfatterens eget liv. Jeg synes ikke dette er en trist roman. Men en tidvis sår, usentimental, varm og tankevekkende oppvekstroman om en ung gutt (14 år) som får drømmen om å fortsette som skihopper knust ved følgende beskjed fra legen:

«Jeg er ganske sikker på at du har en nokså sjelden muskellidelse...Jeg beklager å måtte si det, men jeg er redd for at du har tatt ditt siste skihopp. Svarene fra Rikshospitalet vil være avgjørende. Jeg skal også for sikkerhets skyld, snakke med flere av spesialistene på sykehuset. Etterpå sender jeg et brev til foreldrene dine.»

Romanen på 200 sider som jeg lånte av biblioteket er skrevet i jeg-form og før gutten går fra legen spør han om han kan hoppe mer på ski - legen svarer:

«- Dessverre, sa doktor Lange og trakk pusten, - men stedene der du har svekket muskulatur regnes som en temmelig klar indikasjon. Jeg er redd du gradvis vil bli mer og mer lam.»

Så brutalt å lese, og legen beklager at han ikke fikk tak i foreldrene for å gi dem beskjeden først. Men gutten forteller ingenting til foreldrene og brenner brevet med den endelige beskjeden. Han vil ta sitt siste skihopp. Noe han gjør og brekker anklene.

Faren får etterhvert vite om diagnosen, men gutten får streng beskjed om ikke å si det til moren. Årsaken er at for faren er morens psykiske problemer et større problem. Det må ikke ut til noen. Det har frem til nå også vært holdt skjult for gutten. Gutten opplever at faren svikter han. At kroppen svikter han. Han blir helt alene. Ikke skal det snakkes om hans sykdom og ikke om morens sykdom. Dette gjør også det til at heller ikke trenings- og skolekamerater må få vite noe selv om symptomene på muskellidelsen melder seg. Moren som er så glad i sønnen sin. Og han i henne. Her er hva hun sier til ham som viser hvor vanskelig hun opplever livet sitt, men også litt om farens personlighet – at han er opptatt av å glatte over:

«- Tenk at da jeg fikk deg var det akkurat som om jeg hadde fått oppleve en lykke jeg følte jeg ikke fortjente. En lykke som var for stor til at jeg kunne håndtere den. Far ble irritert første gangen jeg sa det etter at du var født. Men det var slik jeg følte det.»

Thorvald Steen har skrevet to romaner følger denne:  Det lengste svevet (2008) og Balanse (2012). Begge skal jeg etterhvert lese.

I forbindelse med utgivelsen av Balanse  var det et intervju med Thorvald Steen i Dagsrevyen 1. september 2012 . Her forteller han også om hendelsen som har gitt grunnlag for Vekten av snøkrystaller. Man kan ikke annet enn å kjenne en dyp respekt for forfatteren når han forteller om sykdommen. 

Også i dette Bokprogrammet (15.10.2013) på NRK forteller han om sykdommen.  Det er en sterk historie han forteller. Bl a at først i 2012 fikk han vite at morfaren også hadde sykdommen. Noe moren hadde fortiet og heller ikke da han konfronterte henne med det kunne hun snakke om det. Men Thorvald Steen er mye mer enn en person med en alvorlig sykdom. Det er også spennende å høre han fortelle om forfatterskapet sitt, bl a hvorfor han skriver.