Inspirasjon til å kjøpe og lese
Doris Lessings selvbiografi Under huden fikk jeg fra boken jeg skrev om i
innlegget:
Doris Lessing ble født i 1919 og døde i 2013.
Selvbiografien ble utgitt i 1994 og tar for seg tiden frem til hun flyttet fra
Sør-Rodesia, dagens Zimbabwe, til England i 1949. Den er på 404 tettskrevne
sider. Interessant, underholdende og godt skrevet. Livet hun har levd
og samfunnet hun var en del av, har gitt grunnlag for bøkene hun har utgitt. Beskrivelsen
av perioden hun var med i kommunistgruppen, Left
Book Club, i Salisbury kunne for min del kunne vært kortet ned.
«Men min mor var samvittighetsfull,
arbeidssom, gjorde alltid det hun mente var best. Hun var et godt, hederlig
menneske. Det hendte aldri at hun slo eller fikte til et barn. Hun snakket ofte
om kjærlighet.
Ømheten hun aldri hadde lært, kom ut
som bekymring og engstelse, og - i min
brors tilfelle - gjennom å gjøre ham 'svakelig', slik at hun kunne pleie ham; i
mitt tilfelle, gjennom faktisk å gjøre meg syk en stund.
Far var kjærlig, men ikke øm. Ingen
av mine foreldre likte å vise hva de følte. Hvis min mors datter hadde vært som
henne, av samme stoff, ville alt ha gått bra. Men hun var så uheldig å få et
overfølsomt, alltid observerende og dømmende, opprørsk, kjærlighetshungrende barn.
Som manglet ikke bare ett, men flere lag hud.»
Det var i
yrket som oversøster på et sykehus i England moren møtte faren. Han måtte amputere
et ben å ha vært i skyttergravene i 1. verdenskrig. En krig som forfulgte
foreldrene, men også fikk følger for Doris oppover i barndommen.
Doris,
broren og foreldrene bodde de første årene i Persia (dagens Iran). Faren var
bankansatt. Doris har mange erindringer fra denne tiden.
«I årevis hadde jeg lurt på om jeg
kunne skrive en bok, en personlig historie, men fortalt gjennom drømmer, for
jeg husker drømmer godt og har tidvis skrevet dem ned. Graham Greene har prøvd
noe slikt. Denne ideen om en drømmebiografi ble til verdenen bak veggen i En
overlevendes erindringer. Jeg brukte barneværelset i Teheran og mine foreldres personligheter,
begge overdrevet og forstørret, for slik er det i drømmeverdenen. Jeg brukte
den siden av min mor hun selv beskrev som 'jeg har ofret meg for mine barn'.
Den tidens kvinner hadde ingen hemninger mot å si dette; de fleste hever seg
over det nå. Hun var den frustrerte, klagende kvinnen jeg først møtte som min
mor, men som ofte har dukket opp i mitt voksne liv, noen ganger som en
venninne. Hun snakker ustanselig om hvilken byrde barna er for henne, hvordan
de sliter henne ut, hvor mye hun har brent inne med og hvor lite hun blir satt
pris på, for bare en mor vet hvor mye av seg selv hun må gi til utakknemlige
barn som suger til seg hennes dyrebare talenter og safter som svamper.
Poenget er at denne typen snakk
foregår i barnas nærvær, som om de ikke var der, ikke kan høre henne fortelle
verden hvilken byrde barn er, hvordan de tar livet av henne.»
Faren var
bitter og anså England som fullt av selvgode skurker som hadde beriket seg på
krigen. Folket som ikke hadde den ringeste skyttergravene hadde vært.
I 1946
reiste familien til England via Russland med tog. En strabasiøs reise. Etter
seks måneder i England reiste de til Afrika. De var blitt oppfordret til å dra
til Sør-Rhodesia – de ble forespeilet at de ville bli rike på fem år av å dyrke
mais. Forberedelser var det mange av, moren hadde store forventninger til det
livet de skulle leve og gjorde derfor store innkjøp. Men en av forberedelsene
er nærmest grotesk og tragisk å lese om:
«Bortsett fra å handle på Harrods,
Liberty's og Army & Navy-butikkene, fikk begge to trukket alle tennene.
Tannlegen og legen sa de måtte. Tenner var årsak til utallige onder og
lidelser, de var bare til besvær, og dessuten ville det ikke finnes gode
tannleger i Sør- Rhodesia. (Løgn.) Denne vanvittige selvlemlestingen var
alminnelig den gangen. 'Vi fortsetter a brenne lys i kirker og konsultere
leger' - Proust.»
Men
ingenting gikk som forventet:
«Begge to trodde i årevis at lykken
ville snu seg for dem. Kanskje innså hun ikke med en gang at den uføre mannen
hennes ikke ville være i stand til å hamle opp med bushen, og at de aldri ville
tjene seg rike, som utstillingen hadde lovet, men hun innså iallfall at det var
slutt på det livet hun elsket, med middagsselskaper, musikkaftener, teselskaper
og pikniker. Hun må ha følt seg dypt og inderlig snytt. Da de dro til Persia,
hadde hun med seg alt som trengtes til et middelklasseliv. Hun kom til Afrika
med klær til å gå på besøk i og til å ta imot gjester i, visittkort, hansker,
skjerf, hatter og fjærvifter. Selskapskjolene hennes var langt mer elegante enn
noe en kunne vente seg å se selv i Government House den gangen. Hun trodde
antagelig det var dit hun ville bli invitert. Hun hadde nok kanskje trosset sin
far for å bli noe så alminnelig som en sykepleierske, men hun hadde aldri tenkt
å gi avkall på familiens middelklassestatus. Barna skulle leve opp til hennes
ambisjoner, og vel så det. Så det første året, da hun ble grundig klar over sin
egen situasjon og hva slags naboer hun hadde, utsatte hun dem bare. Farmen
ville snart gå godt, og da kunne hun reise hjem til England, få barna inn på
gode skoler, og det virkelige livet ville begynne. I mellomtiden kunne hun ikke
ha gjort mer effektiv, oppfinnsom, energisk bruk av det hun fant rundt seg i
bushen og på farmen.»
Moren ble
foreskrevet å gå til sengs en periode med det Doris mener etter dagens
diagnoser var angst. Doris kokte når moren sutret over situasjonen og sa til dem
«Stakkars mamma, stakkars syke mamma» og ville klemme dem. For å hjelpe mor kom
den grusomme og alkoholiserte Mrs Mitchell med sin tyranniske sønn. Men det var
fortsatt moren som underviste Doris og broren Harry.
Her er et
av minnene som har bitt seg fast i Doris hukommelse som forteller om hvordan de
svarte ble behandlet og farens holdning til dette:
«Jeg har et skarpt lite minne fra
den tiden, og det var lignende episoder opp gjennom hele barndommen. Min bror,
eller jeg, gjorde som vi hadde sett andre gjøre, og ropte til husboyen at han
skulle komme med skoene våre - som var i samme rom. Far ble kok rasende - høyst
ulikt ham. Hvordan våget mor å la barna bli ødelagt, hvordan våget hun å la oss
kalle en voksen mann 'boy'? Brydde hun seg ikke om at vi ville bli bløtaktige
og bortskjemte av å bli vartet opp? Dette fikk det bli slutt på. Denslags ville
han ikke ha noe av. Han hadde ikke for vane å slå i bordet, men i dette
tilfellet gjorde han det. Gjennom hele barndommen irettesatte han mor, mer bedrøvet
enn sint, for galskapen i å vente at en mann som kom rett fra en hytte i
bushen, skulle forstå betydningen av å dekke bordet med sølvtøyet i riktig
rekkefølge, eller hvordan han skulle ordne børster og speil på et toalettbord.
For allerede meget tidlig hadde mors stemme steget til den skingrende
fortvilelsen typisk for hvite fruer hvis syn på seg selv, sin familie, avhang
av at det hersket middelklassenormer hjemme. 'For Guds skyld, jenta mi, ' sa
han, mildere i tonen straks han så engstelsen i det sinte fjeset hennes. 'Skjønner
du ikke? Det er rett og slett latterlig.' 'Men det er jo jobben deres, ikke sant?'»
Når moren
er ulykkelig over ikke å bo i England, sa faren til henne at hun måtte tenke på
at England var ikke noen dans på roser med tiggerne, de arbeidsløse,
krigsveteranene og de lettsindige jentene. For foreldrene var krigen et stadig
tilbakevendende samtaleevne, ikke minst for faren med hans stadige klagesang,
sviket mot soldatene, makthavernes hjerteløshet og korrupsjon.
For all
del, biografien er ikke noen tristesse. Før Doris begynte på Klosterskolen, var
hun innom to skoler. Da hun gikk på Rumbavu Park, rett utenfor Salisbury, bodde
hun hos en Mrs Scott som drev et pensjonat. Biddy er en jente som passet på
barna en periode. Nancy var datteren til Mrs Scott:
«Jeg var allerede et sosialt vesen,
ivrig etter å glede folk med opplysninger om andre. Jeg fortalte Mrs. Scott at
mannen hennes hadde sagt god natt til Biddy da hun var i bare underkjolen.
Stemmen jeg brukte var mine foreldres - verdensklok og misbilligende. Jeg ante
ikke hva jeg sa. Om Mr. Scott ga Biddy en klem, og sto med kinnskjegget,
duftende av Pears såpe, trykket mot øret hennes, var det bare et tegn på en
allmenn menneskevennlighet jeg lengtet etter. Men Mrs. Scott la øyeblikkelig
budbringeren for hat, og skjelte ut mannen sin»
Doris var
åtte år da hun bodde hos dem. I tillegg til den uvennlige Mrs Scott ble hun
mobbet av datteren i huset, Nancy. Oppholdet på åtte måneder var tilstrekkelig
til at hun i lange tider etterpå ble uvel av å kjøre forbi huset deres.
En redd og
ulykkelig pike begynte på Klosterskolen. Utrolig hva foreldre kan utsette barn
for når en leser om hvordan de katolske søstrene behandlet barna. For noen må
det ha vært selveste House of horror. Det eneste som var positivt var at det
fantes ingen mobbing på skolen.
«Jeg gikk på Klosterskolen i fire år.
Eller i en evighet. Jeg pleide å våkne om morgenen når klokken ringte, og ikke
tro at jeg ville overleve den endeløse dagen til det ble kveld. Og etter denne
endeløse dagen ville det komme en til. Og en til. Hjemlengselen herjet meg som
en sykdom. Det er en sykdom. Da jeg var i slutten av sekstiårene og bukket
under for sorg, tenkte jeg: Herregud, det er dette jeg gikk gjennom som barn,
jeg hadde glemt hvor forferdelig det var. Hva lengtet jeg etter? Hjemme. Jeg
ville være hjemme. Jeg savnet moren min, faren min og lillebroren min, som
inntil han var åtte år, fremdeles bodde hjemme. Jeg savnet hundene, og katten
min. Og savnet å være i nærheten av fuglene og dyrene i bushen. Jeg vansmektet,
higet etter at denne pinselen skulle være over. Jeg trodde den aldri ville ta
slutt. Jeg har utvekslet minner med menn som ble sendt på kostskole i England
da de var syv år, og noen husker denne bunnløse fortvilelsen. Det må finnes
hundrevis av memoarer og selvbiografier som vitner om fortvilelsen til små barn
som ble sendt for tidlig på skole. Det er grusomt å sende små barn på pensjonatskole.
Vi vet del alle sammen. Men likevel gjør folk som utmerket godt husker hvordan
de led, som ble sendt hjemmefra da de var syv eller åtte, det samme mot sine
egne barn. Dette sier noe ganske viktig om den menneskelige natur. Eller om
engelskmenn.
Jeg kan neppe ha levd konstant med
denne smerten i fire år, men hver gang jeg tar frem mine indre bilder av
Klosterskolen, blir jeg overveldet av sorg.
Når jeg dro hjem i feriene, virket
slutten av dem så langt borte at det var som en benådning. Seks uker. Selv fire
uker. Når hver dag var endeløs, var selv en uke et osean av tid.»
Det hun
lengtet hjem til var de fine opplevelsene i feriene som det var mange av. Hun undrer på hvorfor da de vonde opplevelsene
de fire årene er sterkere den gode, og hva det kommer av.
Bøker var
en stor del av barndommen til Doris. I begynnelsen barnebøker i bokpakker fra
London:
«Problemet med disse bøkene var at
de var så forførerisk lette, som å spise karameller. Noen ganger undres jeg
over barnebøker. Hvis ingen sier om Dickens eller en hvilken som helst annen
voksenbok at den kanskje er for vanskelig, snubler og sjangler du deg gjennom bøkene,
og hopper over det du må, men det varer ikke lenge for du får tak i dem. Barnebøker
tar fra en appetitten på å anstrenge seg. Jeg leste disse bøkene i årevis,
dysset meg i søvn med dem, dagdrømte over dem. Jeg levde nesten utelukkende i
dagdrømmer. Bortsett fra når jeg var med broren min i bushen, hvor du måtte være
våken.»
Doris klarer å skape bilder av hvordan det var å leve på
farmen; lyder, lys, lukter osv. Et av de øyeblikk som hun følte seg levende til
stede i livet:
«Jeg kommer gående opp fra bushen
hvor jeg har vært alene, og stopper da jeg ser foreldrene mine sitte i hver sin
stol foran huset. Av en eller annen grunn, kanskje noe jeg har tenkt på i
bushen, ser jeg dem meget klart, men fra et barns synspunkt, to gamle
mennesker, grå og trette. De var ennå ikke femti. Begge disse gamle ansiktene er
engstelige, anspente, fulle av bekymring, nesten sikkert om penger. De sitter i
skyer av sigarettrøyk, trekker røyken inn og slipper den langsomt ut, som om
hvert drag er narkotisk. Der sitter de, sammen, sitter fast sammen, holdt der
av fattigdom og - mye verre - av hemmelige, forbudte behov fra dypet av deres
to så forskjellige livshistorier. På meg virker de patetiske, ikke til å holde
ut; det jeg ikke orker, er hjelpeløsheten deres. Jeg står der, et sint, nådeløst,
trassig barn, og sier t i l meg selv: jeg skal ikke. Jeg skal ikke. Jeg skal ikke
bli sånn. Jeg skal aldri bli sånn som dem. Jeg skal aldri sitte og trekke ekkel
røyk ned i lungene og holde sigaretter med nikotingule fingre. Husk dette øyeblikket.
Husk det bestandig. Ikke glem det. Ikke bli som dem.»
Det er mye
mer jeg kunne skrevet om denne biografien. Notatene er mange. Om mennesker hun
har kjent, mange som har gitt ideer til karakterer i romanene. Livet hun levde etter at hun flyttet til
Salisbury. Det kompliserte forholdet til moren. Giftemål, barn og skilsmisser.
Jobber hun hadde. Hennes politiske liv. Tidsånden. Biografien er rikholdig. Men
skal jeg få lest flere bøker, etterhvert biografien som tar for seg livet etter
at hun flyttet til England, stopper jeg her. Juni har helt klart vært en måned
for biografier, og flere skal leses fremover.