30. juni 2016

Biografi: Doris Lessing under huden (Under my skin)

Inspirasjon til å kjøpe og lese Doris Lessings selvbiografi Under huden fikk jeg fra boken jeg skrev om i innlegget:


Doris Lessing ble født i 1919 og døde i 2013. Selvbiografien ble utgitt i 1994 og tar for seg tiden frem til hun flyttet fra Sør-Rodesia, dagens Zimbabwe, til England i 1949. Den er på 404 tettskrevne sider. Interessant, underholdende og godt skrevet. Livet hun har levd og samfunnet hun var en del av, har gitt grunnlag for bøkene hun har utgitt. Beskrivelsen av perioden hun var med i kommunistgruppen, Left Book Club, i Salisbury kunne for min del kunne vært kortet ned.

«Men min mor var samvittighetsfull, arbeidssom, gjorde alltid det hun mente var best. Hun var et godt, hederlig menneske. Det hendte aldri at hun slo eller fikte til et barn. Hun snakket ofte om kjærlighet.

Ømheten hun aldri hadde lært, kom ut som bekymring og engstelse, og - i  min brors tilfelle - gjennom å gjøre ham 'svakelig', slik at hun kunne pleie ham; i mitt tilfelle, gjennom faktisk å gjøre meg syk en stund.

Far var kjærlig, men ikke øm. Ingen av mine foreldre likte å vise hva de følte. Hvis min mors datter hadde vært som henne, av samme stoff, ville alt ha gått bra. Men hun var så uheldig å få et overfølsomt, alltid observerende og dømmende, opprørsk, kjærlighetshungrende barn. Som manglet ikke bare ett, men flere lag hud.»

Det var i yrket som oversøster på et sykehus i England moren møtte faren. Han måtte amputere et ben å ha vært i skyttergravene i 1. verdenskrig. En krig som forfulgte foreldrene, men også fikk følger for Doris oppover i barndommen.

Doris, broren og foreldrene bodde de første årene i Persia (dagens Iran). Faren var bankansatt. Doris har mange erindringer fra denne tiden.

«I årevis hadde jeg lurt på om jeg kunne skrive en bok, en personlig historie, men fortalt gjennom drømmer, for jeg husker drømmer godt og har tidvis skrevet dem ned. Graham Greene har prøvd noe slikt. Denne ideen om en drømmebiografi ble til verdenen bak veggen i En overlevendes erindringer. Jeg brukte barneværelset i Teheran og mine foreldres personligheter, begge overdrevet og forstørret, for slik er det i drømmeverdenen. Jeg brukte den siden av min mor hun selv beskrev som 'jeg har ofret meg for mine barn'. Den tidens kvinner hadde ingen hemninger mot å si dette; de fleste hever seg over det nå. Hun var den frustrerte, klagende kvinnen jeg først møtte som min mor, men som ofte har dukket opp i mitt voksne liv, noen ganger som en venninne. Hun snakker ustanselig om hvilken byrde barna er for henne, hvordan de sliter henne ut, hvor mye hun har brent inne med og hvor lite hun blir satt pris på, for bare en mor vet hvor mye av seg selv hun må gi til utakknemlige barn som suger til seg hennes dyrebare talenter og safter som svamper.

Poenget er at denne typen snakk foregår i barnas nærvær, som om de ikke var der, ikke kan høre henne fortelle verden hvilken byrde barn er, hvordan de tar livet av henne.»

Faren var bitter og anså England som fullt av selvgode skurker som hadde beriket seg på krigen. Folket som ikke hadde den ringeste skyttergravene hadde vært.

I 1946 reiste familien til England via Russland med tog. En strabasiøs reise. Etter seks måneder i England reiste de til Afrika. De var blitt oppfordret til å dra til Sør-Rhodesia – de ble forespeilet at de ville bli rike på fem år av å dyrke mais. Forberedelser var det mange av, moren hadde store forventninger til det livet de skulle leve og gjorde derfor store innkjøp. Men en av forberedelsene er nærmest grotesk og tragisk å lese om:

«Bortsett fra å handle på Harrods, Liberty's og Army & Navy-butikkene, fikk begge to trukket alle tennene. Tannlegen og legen sa de måtte. Tenner var årsak til utallige onder og lidelser, de var bare til besvær, og dessuten ville det ikke finnes gode tannleger i Sør- Rhodesia. (Løgn.) Denne vanvittige selvlemlestingen var alminnelig den gangen. 'Vi fortsetter a brenne lys i kirker og konsultere leger' - Proust.»

Men ingenting gikk som forventet: 

«Begge to trodde i årevis at lykken ville snu seg for dem. Kanskje innså hun ikke med en gang at den uføre mannen hennes ikke ville være i stand til å hamle opp med bushen, og at de aldri ville tjene seg rike, som utstillingen hadde lovet, men hun innså iallfall at det var slutt på det livet hun elsket, med middagsselskaper, musikkaftener, teselskaper og pikniker. Hun må ha følt seg dypt og inderlig snytt. Da de dro til Persia, hadde hun med seg alt som trengtes til et middelklasseliv. Hun kom til Afrika med klær til å gå på besøk i og til å ta imot gjester i, visittkort, hansker, skjerf, hatter og fjærvifter. Selskapskjolene hennes var langt mer elegante enn noe en kunne vente seg å se selv i Government House den gangen. Hun trodde antagelig det var dit hun ville bli invitert. Hun hadde nok kanskje trosset sin far for å bli noe så alminnelig som en sykepleierske, men hun hadde aldri tenkt å gi avkall på familiens middelklassestatus. Barna skulle leve opp til hennes ambisjoner, og vel så det. Så det første året, da hun ble grundig klar over sin egen situasjon og hva slags naboer hun hadde, utsatte hun dem bare. Farmen ville snart gå godt, og da kunne hun reise hjem til England, få barna inn på gode skoler, og det virkelige livet ville begynne. I mellomtiden kunne hun ikke ha gjort mer effektiv, oppfinnsom, energisk bruk av det hun fant rundt seg i bushen og på farmen.»

Moren ble foreskrevet å gå til sengs en periode med det Doris mener etter dagens diagnoser var angst. Doris kokte når moren sutret over situasjonen og sa til dem «Stakkars mamma, stakkars syke mamma» og ville klemme dem. For å hjelpe mor kom den grusomme og alkoholiserte Mrs Mitchell med sin tyranniske sønn. Men det var fortsatt moren som underviste Doris og broren Harry.

Her er et av minnene som har bitt seg fast i Doris hukommelse som forteller om hvordan de svarte ble behandlet og farens holdning til dette:

«Jeg har et skarpt lite minne fra den tiden, og det var lignende episoder opp gjennom hele barndommen. Min bror, eller jeg, gjorde som vi hadde sett andre gjøre, og ropte til husboyen at han skulle komme med skoene våre - som var i samme rom. Far ble kok rasende - høyst ulikt ham. Hvordan våget mor å la barna bli ødelagt, hvordan våget hun å la oss kalle en voksen mann 'boy'? Brydde hun seg ikke om at vi ville bli bløtaktige og bortskjemte av å bli vartet opp? Dette fikk det bli slutt på. Denslags ville han ikke ha noe av. Han hadde ikke for vane å slå i bordet, men i dette tilfellet gjorde han det. Gjennom hele barndommen irettesatte han mor, mer bedrøvet enn sint, for galskapen i å vente at en mann som kom rett fra en hytte i bushen, skulle forstå betydningen av å dekke bordet med sølvtøyet i riktig rekkefølge, eller hvordan han skulle ordne børster og speil på et toalettbord. For allerede meget tidlig hadde mors stemme steget til den skingrende fortvilelsen typisk for hvite fruer hvis syn på seg selv, sin familie, avhang av at det hersket middelklassenormer hjemme. 'For Guds skyld, jenta mi, ' sa han, mildere i tonen straks han så engstelsen i det sinte fjeset hennes. 'Skjønner du ikke? Det er rett og slett latterlig.' 'Men det er jo jobben deres, ikke sant?'»

Når moren er ulykkelig over ikke å bo i England, sa faren til henne at hun måtte tenke på at England var ikke noen dans på roser med tiggerne, de arbeidsløse, krigsveteranene og de lettsindige jentene. For foreldrene var krigen et stadig tilbakevendende samtaleevne, ikke minst for faren med hans stadige klagesang, sviket mot soldatene, makthavernes hjerteløshet og korrupsjon.

For all del, biografien er ikke noen tristesse. Før Doris begynte på Klosterskolen, var hun innom to skoler. Da hun gikk på Rumbavu Park, rett utenfor Salisbury, bodde hun hos en Mrs Scott som drev et pensjonat. Biddy er en jente som passet på barna en periode. Nancy var datteren til Mrs Scott:

«Jeg var allerede et sosialt vesen, ivrig etter å glede folk med opplysninger om andre. Jeg fortalte Mrs. Scott at mannen hennes hadde sagt god natt til Biddy da hun var i bare underkjolen. Stemmen jeg brukte var mine foreldres - verdensklok og misbilligende. Jeg ante ikke hva jeg sa. Om Mr. Scott ga Biddy en klem, og sto med kinnskjegget, duftende av Pears såpe, trykket mot øret hennes, var det bare et tegn på en allmenn menneskevennlighet jeg lengtet etter. Men Mrs. Scott la øyeblikkelig budbringeren for hat, og skjelte ut mannen sin»

Doris var åtte år da hun bodde hos dem. I tillegg til den uvennlige Mrs Scott ble hun mobbet av datteren i huset, Nancy. Oppholdet på åtte måneder var tilstrekkelig til at hun i lange tider etterpå ble uvel av å kjøre forbi huset deres.

En redd og ulykkelig pike begynte på Klosterskolen. Utrolig hva foreldre kan utsette barn for når en leser om hvordan de katolske søstrene behandlet barna. For noen må det ha vært selveste House of horror. Det eneste som var positivt var at det fantes ingen mobbing på skolen.

«Jeg gikk på Klosterskolen i fire år. Eller i en evighet. Jeg pleide å våkne om morgenen når klokken ringte, og ikke tro at jeg ville overleve den endeløse dagen til det ble kveld. Og etter denne endeløse dagen ville det komme en til. Og en til. Hjemlengselen herjet meg som en sykdom. Det er en sykdom. Da jeg var i slutten av sekstiårene og bukket under for sorg, tenkte jeg: Herregud, det er dette jeg gikk gjennom som barn, jeg hadde glemt hvor forferdelig det var. Hva lengtet jeg etter? Hjemme. Jeg ville være hjemme. Jeg savnet moren min, faren min og lillebroren min, som inntil han var åtte år, fremdeles bodde hjemme. Jeg savnet hundene, og katten min. Og savnet å være i nærheten av fuglene og dyrene i bushen. Jeg vansmektet, higet etter at denne pinselen skulle være over. Jeg trodde den aldri ville ta slutt. Jeg har utvekslet minner med menn som ble sendt på kostskole i England da de var syv år, og noen husker denne bunnløse fortvilelsen. Det må finnes hundrevis av memoarer og selvbiografier som vitner om fortvilelsen til små barn som ble sendt for tidlig på skole. Det er grusomt å sende små barn på pensjonatskole. Vi vet del alle sammen. Men likevel gjør folk som utmerket godt husker hvordan de led, som ble sendt hjemmefra da de var syv eller åtte, det samme mot sine egne barn. Dette sier noe ganske viktig om den menneskelige natur. Eller om engelskmenn.
Jeg kan neppe ha levd konstant med denne smerten i fire år, men hver gang jeg tar frem mine indre bilder av Klosterskolen, blir jeg overveldet av sorg.
Når jeg dro hjem i feriene, virket slutten av dem så langt borte at det var som en benådning. Seks uker. Selv fire uker. Når hver dag var endeløs, var selv en uke et osean av tid.»

Det hun lengtet hjem til var de fine opplevelsene i feriene som det var mange av.  Hun undrer på hvorfor da de vonde opplevelsene de fire årene er sterkere den gode, og hva det kommer av.

Bøker var en stor del av barndommen til Doris. I begynnelsen barnebøker i bokpakker fra London:

«Problemet med disse bøkene var at de var så forførerisk lette, som å spise karameller. Noen ganger undres jeg over barnebøker. Hvis ingen sier om Dickens eller en hvilken som helst annen voksenbok at den kanskje er for vanskelig, snubler og sjangler du deg gjennom bøkene, og hopper over det du må, men det varer ikke lenge for du får tak i dem. Barnebøker tar fra en appetitten på å anstrenge seg. Jeg leste disse bøkene i årevis, dysset meg i søvn med dem, dagdrømte over dem. Jeg levde nesten utelukkende i dagdrømmer. Bortsett fra når jeg var med broren min i bushen, hvor du måtte være våken.»

Doris klarer å skape bilder av hvordan det var å leve på farmen; lyder, lys, lukter osv. Et av de øyeblikk som hun følte seg levende til stede i livet:

«Jeg kommer gående opp fra bushen hvor jeg har vært alene, og stopper da jeg ser foreldrene mine sitte i hver sin stol foran huset. Av en eller annen grunn, kanskje noe jeg har tenkt på i bushen, ser jeg dem meget klart, men fra et barns synspunkt, to gamle mennesker, grå og trette. De var ennå ikke femti. Begge disse gamle ansiktene er engstelige, anspente, fulle av bekymring, nesten sikkert om penger. De sitter i skyer av sigarettrøyk, trekker røyken inn og slipper den langsomt ut, som om hvert drag er narkotisk. Der sitter de, sammen, sitter fast sammen, holdt der av fattigdom og - mye verre - av hemmelige, forbudte behov fra dypet av deres to så forskjellige livshistorier. På meg virker de patetiske, ikke til å holde ut; det jeg ikke orker, er hjelpeløsheten deres. Jeg står der, et sint, nådeløst, trassig barn, og sier t i l meg selv: jeg skal ikke. Jeg skal ikke. Jeg skal ikke bli sånn. Jeg skal aldri bli sånn som dem. Jeg skal aldri sitte og trekke ekkel røyk ned i lungene og holde sigaretter med nikotingule fingre. Husk dette øyeblikket. Husk det bestandig. Ikke glem det. Ikke bli som dem.»


Det er mye mer jeg kunne skrevet om denne biografien. Notatene er mange. Om mennesker hun har kjent, mange som har gitt ideer til karakterer i romanene.  Livet hun levde etter at hun flyttet til Salisbury. Det kompliserte forholdet til moren. Giftemål, barn og skilsmisser. Jobber hun hadde. Hennes politiske liv. Tidsånden. Biografien er rikholdig. Men skal jeg få lest flere bøker, etterhvert biografien som tar for seg livet etter at hun flyttet til England, stopper jeg her. Juni har helt klart vært en måned for biografier, og flere skal leses fremover. 

26. juni 2016

Biografi: Virginia Woolf av Hilde Hagerup


«Virginia Woolfs liv ble svært ulikt det livet moren, Julia, hadde levd. Hun ble aldri et speil der mennene rundt henne kunne se seg selv i dobbelt størrelse. Hun ble aldri sykepleier, hun fikk ikke barn å ta seg av, hun engasjerte seg ikke spesielt i skjebnene til fattige enkeltmennesker eller syke, gamle slektninger. Ekteskapet med Leonard liknet heller ikke på foreldrenes ekteskap. Var Virginia ødelagt av de mennene som hadde forgrepet seg på henne da hun var liten? Hadde hun, ved å velge bort den måten å være kvinne på som moren ville akseptert, valgt seg over i en slags maskulinitet? Ble hun mindre kvinne fordi hun valgte å jobbe og å tenke? «


Sitatet over er fra boken om Virginia Woolf av Hilde Hagerup. 

Det skal godt gjøres om navnet Virginia Woolf ikke dukker opp i en eller annen sammenheng innenfor litteratur. Hvem var denne kvinnen som gjør at hun nevnes så ofte. Hva er det med bøkene hennes som gjør at hun er så kjent. 

Romanen Mrs Dalloway av Virginia Woolf står i min bokhylle.  Antakeligvis kjøpt en gang det var månedens hovedbok i Bokklubben. Påbegynt flere ganger, men det var ingen kjemi mellom meg og romanen. 

Virginia Woolf var tema i denne boken jeg skrev om i innlegget:

Men det var Mari som har bokbloggen Flukten fra virkeligheten som tipset meg om boken til Hilde Hagerup her

Boken jeg nå har lest er på 96 sider er en del av IKON serien til Gyldendal forlag. Målgruppen er i utgangspunktet unge lesere. Men jeg har lest mange biografier skrevet for unge lesere som har vært mitt i blinken for meg, og det var Hilde Hagerups bok også. 



"Hilde Hagerup skriver med stor entusiasme om emnet sitt, noe som smitter over på leseren. Vi får innblikk, ikke bare i Virginia Woolfs dramatiske liv, men også i diktningen hennes på en levende og forståelig måte. Forfatteren bruker sin egen stemme og sine egne erfaringer i teksten, uten å bli for subjektiv eller flytte fokus over på seg selv. Dette er en biografi som formidler Woolfs utfordringer og prestasjoner på en måte som vil kunne treffe unge lesere."

Jeg kan slutte meg til begrunnelsen. Jeg har nå et bedre grunnlag for å lese Mrs Dalloway, og har også kjøpt følgende bøker:

Bjørg Vindsetmo: Virginia Woolf
Virginia Woolf: Til fyret
Virgina Woolf: Et eget rom




«Hilde Hagerup er født i 1976. Etter barndom og ungdom i Fredrikstad dro hun til Storbritannia, der hun bl.a. har studert den 3. verdens historie ved Universitetet i London.

Hilde Hagerups bøker har fått stor oppmerksomhet og anerkjennelse og er utgitt i Danmark, Sverige, Island, Litauen, Tyskland, Frankrike, Thailand, Finland, Nederland og Kroatia. For "Bølgebiter" (1998) ble hun tildelt Kulturdepartementets debutantpris. "Høyest elsket" utkom i 2000, og for "Løvetannsang" (2002) mottok hun Kritikerprisen, Sonja Hagemanns barnebokpris og Skolebibliotekarenes pris. For "Bittet" (2007) ble hun tildelt Kirke- og kulturdepartementets litteraturpris.

Hilde Hagerup har også skrevet en biografi om Agatha Christie, flere noveller og skuespillet "Kolibri". I 2005 kom romanen "Lysthuset", hennes første bok for voksne. I tillegg til sine egne bøker har hun bidratt med noveller i en rekke antologier.»

Ved å lese boken har jeg fått et innblikk i livet til Virginia Woolf fra hun blir født 25. januar 1882 til hun begikk selvmord 28. mars 1941. Med steiner i lommene gikk hun ut i elven Ouse, og ble funnet tre uker senere.

Virginia Stephen blir født inn i en familie med «mine, dine og våre barn». Sammenlignet med hovedvekten av britiske borgere på denne tiden, var familien godt stilt materielt sett.

«Virginias familie tilhørte den øvre middelklassen. Rike barn som Virginia hadde guvernante eller nanny, som bodde hos familien og sov i et rom i tilknytning til
barneværelsene. Barneværelsene i 22 Hyde Park Gate 18 i fjerde etasje. De besto av to rom; et soverom, der guvernanten sov sammen med de fire yngste barna, og et lekerom, der de oppholdt seg på dagtid. Det var som en egen verden. Utenom turene i Kensington Gardens, var det på i barneværelsene de tilbrakte det meste av tiden. Hvordan var det å være et barn og skulle sove, spise og leke på to mørke rom i fjerde etasje? Hva fant de på dagen lang? Noe av det første Virginia husket fra barndommen sin, var verden slik den så ut under bordet i lekerommet.»

Som de fleste andre velstående mennesker på den tiden, dro familien Stephen til et landsted ved sjøen om sommeren: et hus utenfor St Ives i Cornwall som de leide mange år på rad. Forfatteren mener at det er ingen tvil at Virginia har brukt sin egen familie og egne minner derfra i romanen Til fyret. Jeg har vært i St Ives, og her er et bilde jeg tok dengang:




Selv om faren Leslie støttet ideen om at kvinner burde få utdannelse, fikk dette ingen betydning for Virginia og søsteren Vanessa. Brødrene Thoby og Adrian fikk gå på privatskoler og senere på Cambridge. Virginia og Vanessa fikk hjemmeundervisning som foreldrene stod for. Det gikk ikke alltid så bra. Farens undervisning i matematikk som eksempel var ikke bedre enn at Virginia måtte legge sammen på fingrene resten av livet. Men det var en positiv ting for Virginia: hun fikk fri tilgang til farens bibliotek, og det var gjennom bøkene hun leste at hun fikk sin intellektuelle ballast.

«Likevel var hun bitter hele livet, hun følte at brødrene hadde hatt tilgang på kunnskap hun selv hadde blitt snytt for. Og hvorfor det? Virginia irriterte seg over at hun ikke fikk måle seg mot andre:

«Var jeg smart, dum, pen, stygg, lidenskapelig eller kald», skrev hun seinere. «Delvis fordi jeg ikke har gått på skole og aldri har konkurrert på noen måte med barn på min egen alder, har jeg aldri hatt mulighet til å sammenlikne talentene og feilene mine med andres.»
Det stemte nok ikke helt, hun var i hvert fall veldig klar over at hun kunne bli forfatter og likte at folk skrøt av henne. Faren var enig. Han mente også at hun burde skrive. Det i seg selv var en kompliment, det var jo nettopp litteraturen som var Leslies egen verden. Særlig fordi faren så talentet hennes, virker det ekstra urettferdig at Virginia aldri fikk lov til å gå på skole.»

Allikevel, for Virginia og Vanessa hadde foreldrene et mål, døtrene skulle bli gift. Men Virginia var opptatt av å være selvstendig, også økonomisk. Hun jobbet som lærer i litteratur på en kveldsskole og tjente penger på artikler hun skrev. Tema rundt at hun som en av victoriatidens kvinner hele livet skulle passes på av menn tok hun opp i Et eget rom som ble utgitt i 1929 og er basert på forelesninger hun holdt på Cambridge året før.

Da Virginia var tretten år dør moren plutselig av revmatisk feber, superkvinnen som hadde vært full av omsorg for alle, men samtidig vært pen og feminin.

«Var det noe maskulint bare over det at man i det hele tatt hadde mål og ambisjoner? Det er kanskje ikke så rart at det var faren Virginia hadde sterkest bånd til av foreldrene. Følelsen av å måtte velge mellom det å skrive og det å være kvinne, skulle forfølge Victoria hele livet.»

Morens død utløste Virginias første depresjon, og legen beordret hvile og frisk luft, men aller viktigst var det at Victoria sluttet å skrive og tenke:

«Leger i victoriatiden mente at psykisk syke eller nervøse kvinner var en fare for seg selv. De måtte beskyttes, spesielt mot intellektuelle aktiviteter. Det å lese og skrive var direkte skadelig for en nervøs jente. Man trodde at for mye kunnskap og tenking kunne føre til at jenter ikke kunne få barn! Det var altså bedre å være en dum mor enn en klok enslig kvinne. Virginias familielege bestemte at undervisningen hennes skulle stoppes. I stedet anbefalte han at hun var mye ute. Halvsøsteren Stella marsjerte henne gjennom London Zoo, de besøkte portrettgalleriet og nasjonalgalleriet, og Virginia fikk oppgaver hjemme i hagen.»

Dette var noen smakebiter fra boken til Hilde Hagerup. Det skjedde mye i livet til Virginia Woolf. Et liv som i stor grad ble styrt av menn. Brorens overgrep ikke minst som fikk negativ betydning for henne. Men til tross for all motbør hun fikk, også fra depresjonene som satte henne tilbake i perioder, fikk hun skrevet mange bøker som fortsatt leses. Bøker som er inspirert av livet hun levde og tiden hun levde i. Det er også skrevet mange bøker om Virginia Woolf. Boken til Hilde Hagerup er en inspirasjonskilde til å lese flere bøker skrevet om og skrevet av Virginia Woolf. 

19. juni 2016

Bjørn Gabrielsen: Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen plan


Å lese boken Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen plan av Bjørn Gabrielsen fikk meg i godt humør. Jeg har humret meg gjennom store deler av boken. Den var interessant og lettlest. Skal jeg trekke ned på noe, fant jeg en del språkfeil. Det er synd. Men i og med at jeg likte boken av andre årsaker, har jeg ikke hengt meg opp i dem. Formen han har valgt minnet meg om boken jeg har lest av Bill Bryson:

Boken ble utgitt i 2006 og var helt ukjent for meg for meg før jeg ble tipset om den som en kommentar til dette blogginnlegget:

Om i hvor stor grad Bjørn Gabrielsen ble inspirert av Thoreau til året i skogen er uklart for meg. Men han nevner Thoreaus bok flere ganger, som her:

«På mange plan var Thoreau en pirkete og selvhøytidelig kødd. Walden er full av klapp på egen skulder, som der han filosoferer over hvor bra det er å ikke ha noe mat å tilby gjester, for da står i stedet samtalen i sentrum. Men på sitt beste er Thoreau enormt inspirerende, et oppkomme av både dyster sannsigelse om utviklingen i vestlige samfunn, og av observasjoner av både naturen og menneskesinnet. Thoreau flyttet ut 4. juli, på den amerikanske grunnlovsdagen. Datoen var selvfølgelig ikke tilfeldig, et mål med prosjektet var å feire sin egen uavhengighet, i en tid der han mente at sambygdingene og medamerikanere hadde gjort seg til slaver.»



Over er et bilde av Bjørn Gabrielsen (f. 1967), kilde Dagbladet.no. Gabrielsen er i tillegg til å være forfatter næringslivsjournalist og litteraturkritikker


«17. mai 2005 feirer Bjørn Gabrielsen sin egen uavhengighet ved å flytte inn i en spartansk hytte i Nordmarka utenfor Oslo. Uten husleie eller strømregning (og i og for seg uten strøm) og andredistraherende elementer fra storsamfunnet sikter han mot en mest mulig uavhengig tilværelse i skogen. Han rydder seg en potetåker mellom trærne, han hogger ved til vinteren, han stopper sokkene, han bruker bikkjene til transport av parafin, vann og byggematerialer. Valper fødes, et svalepar bygger reir i mønene under verkstedet og hønene verper. Men bakom synger sosiale forpliktelser, gamle løfter og de ubetalte regningene.»

En feil; hønene verper ikke fordi det ikke ble noen høner. Årsaken til dette kan en lese i boken. Men boken inneholder så mye mer. Det er Gabrielsens betraktninger og skråblikk på mange temaer som gjør denne boken interessant for meg å lese.

Årsaken til at han valgte å flytte ut i skogen:

«Jeg har fatt nok av å ikke vite hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den tiden jeg har brukt på å koble meg til internett eller konfigurere printere. Jeg vil leve rent og nært.

Jeg har ingen planer om å bli en eremitt, for jeg har ikke fått nok av familie eller venner. Jeg kommer til å beholde jobben fordi jeg, i teorien, synes man skal betale sine regninger. Og det synes, i praksis, også mine kreditorer. Jeg kommer til å bruke moderne teknologi og hjelpemidler der det passer seg. Det er ingenting skittent i kunnskap eller fikse løsninger.

Det jeg vil prøve, er å finne en vei ut, men uten å melde meg ut. Alle kan ikke bruke en million på å pusse opp et småbruk og leve det gode liv. Alle kan ikke tømme sparebøssa og leve tredve år på seilbåt. Jeg har en skeiv liten bu i skogen utenfor byen, tre sykler, noen bikkjer, litt lån og noen gamle regninger. Det er startgrunnlag bra som noe.»

Gabrielsen flytter også ut på grunnlovsdagen, og etter noen betraktninger om 17. mai skriver han om hans grunnlov for det neste året, der § 7 er slik:

«Å bruke minst mulig av verdens ressurser, men samtidig oppføre meg noenlunde normalt sammen med andre.»

I § 8, den siste, står det at dersom det blir konflikt mellom paragrafene 1-7, gjelder til enhver tid § 7.

Så er han i gang:

«Hva pleier man å si når man holder 17. mai-tale? Noe om krigen, gjerne. Og om hvor heldige vi er. Nordmenn vet at de ikke egentlig står i sentrum for verdens oppmerksomhet, det gjør den voldsomme feiringen litt rar. Jeg kikker bort på hundene. Pastor logrer ivrig med halen, han tror alltid det skal skje noe artig når jeg ser på ham. Jeg løfter ølboksen.
«Skål,» sier jeg. «Nå er det oss.»

Om hyttelivet:

«Her er noe av hovedpoenget med den gammeldagse form for hytte: Man vinges til å reflektere over hvordan i huleste ens forfedre overlevde. Det er lett å le av tradisjonelt norsk hytteliv, hø hø, folk bruker tid og penger og krefter på å gå på utedo når de har tipp topp OBOS-leilighet og så videre, men egentlig er det reinspikka forfedredyrking. Å hogge sin egen ved er en anerkjennelse av at ens gener er blitt ført gjennom historien ikke bare takket være ren flaks, men gjennom ufattelig blodslit.

Generasjonen som nå sitter og myser gjennom sykehjemmenes persienner, er de siste deltakerne i det ultimate realityprogrammet. De er de siste med minne i egne bein og muskler fra en tid der det å «unne seg noe» en dag kunne bety katastrofe neste onsdag. De fikk seg aldri til å dusje hver dag selv etter at de fikk varmtvannsbereder, fordi instinktet til å spare på varmtvannet aldri forsvant. De klarer ikke å ringe etter drosje, selv om de vet at de har råd.»

Gabrielsen reflekter over amishfolket som ønsker å være uavhengige av storsamfunnet og avslutter kapittelet slik:

«Motvilje mot det å la egne barn få en sekulær utdannelse, kombinert med en villighet til å nyte godt av moderne vitenskap, er en av de tristeste selvmotsigelsene i samfunn som forfekter «atskillelse» fra storsamfunnet. I den arabiske verdenen, med tre hundre millioner mennesker, store oljerikdommer og dessuten vuggen til legevitenskapen, publiseres færre forskningsrapporter enn i Israel, som har seks millioner innbyggere. Og Israels prestasjon skyldes ikke hjelp fra landets ultraortodokse, som foretrekker at kvinnene lager mat og føder barn mens mennene studerer religiøse tekster. Men i det øyeblikk prostataen begynner å bli vanskelig, er brått storsamfunnets tilbud helt ok, både for emirer og hasider. La de vantro ta opp lån for å gjøre ungene til kirurger, så kan de lappe oss sammen når det passer oss, for de selv drar til helvete.»

I kapitlet om lesing og skriving, skriver han bl a dette:

«Jeg har jo som jobb å lese. Jeg leser og leser, og så skriver jeg i en næringslivsavis litt om hva bøkene handler om, og om de er noe særlig å spare på. En sjelden gang hender det at jeg i ettertid skjønner at jeg tok helt feil. Det handler ganske sjelden om at bøker jeg trodde var gode, viser seg å være helt idiotiske. Som oftest går det den andre veien, bøker jeg syntes virket uviktig, lever videre og durer og murrer inne i hodet.»

Jeg innser at jeg gjennom dette innlegget ikke har fått frem hva jeg syntes var så morsomt i boken. Men det er nå en gang slik at det ikke er en setning, men noe som kommer forut som gjør at nettopp en setning eller avsnitt fikk meg til å humre. Dessuten er det jeg synes er morsomt nødvendigvis ikke det andre trekker på smilebåndet av.


Uansett, som jeg skriver innledningsvis: til tross for en del språklige blemmer likte jeg denne boken veldig godt. Absolutt en bok jeg kommer til å huske at jeg har lest. Boken er på 254 sider og jeg lånte den av biblioteket.

18. juni 2016

Innflytterne fra loppemarkedet


Jeg er ikke ofte på loppemarked. Kun av den grunn at jeg er redd for å gå amok i bokhyllene.

Men i dag skjedde det: Rygge museum, som jeg gir lopper til, hadde loppemarked i dag.  Etter å ha plukket med meg åtte faktabøker måtte jeg bare lukke øynene og si stopp. 130,- for bøkene er galimatias. Tenker at jeg gikk ut av lokalet med et lykkelig smil om munnen.

Bøkene jeg fant er ikke bare interessante for meg. Det tenkte jeg på da jeg plukket dem ut – litt bedre samvittighet for påfyllet i bokhyllene. Bokhyllene mine kneler. Jeg må alvorlig begynne å gi bort flere bøker. Lese flere av mine egne bøker – låne færre av biblioteket.

Toppen var at jeg fikk tak i Da ballen ble rund av Richard Herrmann. Da mangler jeg kun en bok i samlingen min av hans bøker.

Bøkene jeg plukket med meg:

Jon Michelet: Den siste krigsseileren 
Richard Herrmann: Da ballen ble rund og andre historier om engelsk fotball
Ingar Sletten Kolloen: Snåsamannen Kraften som helbreder
Tom Kristiansen: Mørk safari Beretningen om Henry M. Stanley
Roland Huntford: Fridtjof Nansen Mennesket bak mytene
Roland Huntford: Shakleton
Ragnar Kvam Jr: De fire store
Steinar Aas: Tragedien Umberto Nobile


Privat foto - Rørvikbukta i Larkollen


17. juni 2016

Cecilie Enger: Himmelstormeren - portrett av Ellisif Wessel

«Ellisif Wessel (1866-1949) kunne med enkelhet valgt å se på samfunnet utenfor ved å trekke tunge fløyelsgardiner litt til side. Men hun gjorde ikke det, hun valgte et stormfullt liv i samfunnets ytterkant. En tilværelse der hun ble hatet, der avisene kalte henne for Morderengelen.

Hva drev henne til å mene så sterkt om samfunnskreftene at store deler av landet ønsket å stille henne for retten? Og spyttet når de hørte navnet hennes?

Det var det som vakte min interesse og nysgjerrighet.»

Sitatet over er fra forordet til romanen Himmelstormeren av Cecilie Enger. Romanen ble utgitt i 2007. Men den var helt ukjent for meg før den var hovedboken i Bokklubben i mars (?) i år, og jeg leste om den her

Jeg har kjøpt boken og "spart" den til Ingalills biografisirkel der månedens tema er I rettferdighetens navn. Romanen er et portrett av Ellisif Wessel, men jeg antar at jeg kan snike den inn som en biografi.

Romanen var like god som forventet. Det er litt underlig at jeg ikke kjente til denne delen av historien som Ellisif representerte. Selv om jeg vokste opp i Vest Finnmark, og hendelsene rundt Ellisif utspant seg i Øst Finnmark, burde jeg vel strengt tatt ha lært om henne. Men de kontroversene som var rundt henne, ikke minst det at hun var begeistret for den russiske revolusjon, er muligens årsaken. Eller var hennes bidrag ikke stort nok i den tid der mennenes bragder har vært trukket frem som viktig.

Ellisif Müller ble født inn i en borgerlig tilværelse. Faren var lege. Hun ser de fattige rundt seg. Som kvinnen Ellisif og moren møter. Kvinnen som drar på en vogn med liket av sønnen. Moren som har en sterk gudstro, troen som Ellisif etterhvert forlater:

«Om kvelden sa moren at det aller viktigste ved kristendommen var at den ikke bare skulle læres, den skulle også leves.

Gutten på vognen hadde fylt fem år, hadde ett yngre søsken, med en annen far. Oline Larsson var ikke gift, hadde gått utfordrende kledt da hun var yngre, hun hadde satt håret sitt opp i frisyrer så nakken og huden bak ørene ble synlig. Til tross for at hun kom fra et godt hjem. Fattig, men godt.

Moren til Ellisif lukket øynene der hun satt ved sengeenden, og ba Gud om å se til den døde gutten på vognen.

Og hun bad også om at Herren skulle se til Oline Larsson i hennes sorg, og at hun skulle forstå at skurvsopp måtte behandles.»

Kvinnen som jeg skrev om i dette innlegget bidro også til Ellisifs engasjement:

«Den britiske kvinnen lady Arbuthnott representerte den nye tiden. For Ellisif ble hun blikket inn i fremtiden!

Ellisif fikk lytte til diskusjoner og problemstillinger hun aldri tidligere hadde hørt tale om. Lady Arbuthnott som kjente (og diskuterte med!) menn som dikterne Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie.

For ikke å glemme den sjokkerende, til tider gudsbespottende og gudsfornektende ordbruken til ladyens mange venner, eller ideene om at Ellisif, som kvinne, burde foreta sine egne livsvalg. Disse menneskene kikket over vinglassene og sa med høylytt sikkerhet at Ellisif om ikke lenge, når mennesker som dem selv ble mange nok, ville kunne ta examen artium. De reiste seg ustøtt og entusiastisk fra dypet av burgunderrøde stoler, eller fra sennepsgule sjeselonger, de tok bena ned fra skamlene og snakket oppglødd om at det nå var like for kvinner ville få adgang til universitetet, og de så på Ellisif som om hun representerte den rene moderniteten, når de så at hun også kom til å få oppleve at det svake kjønn fikk stemmerett.

Men aller viktigst, mente de, var det å skrive sant. For å skrive sant, var å være i sannhet. Det var slik de uttrykte seg. Og å være i sannhet var det eneste riktige, uansett pris.»

Faren til Ellisif hadde vært lege for Barbara Arbuthnotts sønn, og det var slik hun ble kjent med ladyen. Barbara Arbuthnott fikk betydning for Ellisifs kamp helt konkret som jeg kommer tilbake til.

Ellisif var 16 år da hun forlot Dovre med tog for å begynne på Nissens Pikeskole.

«Det er faren hennes som har ønsket det, og hun har ikke strittet imot et sekund! Ellisif skal ta middelskoleeksamen for piker. Hun skal få være blant de aller første som får forsøke seg, et resultat av en flammende krig tre ar tidligere om hvorvidt jenter skulle få ta guttenes eksamen, selv om kravene i matematikk ble redusert. Hun vet ikke om moren har vært like begeistret for ideen.»

Hun skal bo hos samme vertinne som fetteren Andreas Wessel. Han er da 24 år og halvveis til medisinsk embetseksamen.

Ellisif nyter å være i hovedstaden, med alt den har å by på. Hun får ikke lov, men vandrer rundt på egen hånd. Ellisif begynner å tvile på Den hellige ånd, hun trekkes mot unitarismen og teosofien. Hun trekkes mot de som kjemper for kvinners rettigheter. En av dem er Gina Krogh som klassevenninnen snakker om:

«Hun har aldri hørt om denne Gina Krog.
- Neivel, sier Kristine, og ser opp på de gylne septemberbladene som skjelver på den store ospen som vokser tett inntil muren, på utsiden av skolegarden.
- Moren min sier hun er fremtidens bolverk. Kristine smiler.
- At hun er giftig? spør Ellisif.
- Sannsynligvis betyr det bare at Gina Krog er mer moderne enn min mor, sier hun. - At hun snakker om ting som overdøver kjedsomheten hjemme hos oss. Søsteren min sier at Gina Krog i våres har sagt at kvinner bør få delta i stortingsvalgene. Og at hun nettopp har dannet noe som heter Norsk Kvinnesaksforening, med en mann som formann!
- Hun vil ikke engang høre tale om en slik forening.»

Ellisif trekkes også mot Andreas, mot kjærligheten. Til tross for den motstand de møter mot at fetter og kusine skal gifte seg, gifter de seg 4. mars 1886 i Dovre kirke. Morens motstand er så sterk at hun ikke er til stede i datterens bryllup. At hun med dette mister kontakten med moren skal bli en av Ellisifs sorger i livet. På gavebordet ligger det som skal bli Ellisifs viktigste verktøy i den kampen hun går inn i – å dokumentere den sosiale nøden og urettferdigheten hun møter nordpå:

«Det er en bryllupspresang Ellisif ser lenge på, nesten uten å våge å røre ved den, i frykt for at den kan løse seg opp som en drøm mellom hendene hennes: Fra lady Arbuthnott har hun (ikke begge to) fått et fotografiapparat. Det ligger i en egen koffert med utstyr, glassplater, stativ, kamerahus. Og ladyen har sagt at det er det beste fra Sverige, et Hasselblad 9 x 12.

Om ettermiddagen reiser Ellisif og Andreas Wessel. Ingen av dem aner riktig hvor de skal, det er for fjernt og fremmed. Og for langt.
Andreas er nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger.
Ellisif er nitten år, og nå reiser hun til Kirkenes.»

Når Ellisif kommer til Sør-Varanger bor der 337 nordmenn, 733 samer og 862 finner. Gruvedriften med opprettelsen av Syd Varanger øker befolkningen. Virksomheten tiltrekkes arbeidere som lever på et eksistensminimum. Som utnyttes for profitten som eierne er ute etter. Fra før er samfunnet preget av fattige mennesker. Disse møter Ellisif når hun er med Andreas ut til pasienter. Når de kommer til legekontoret.

Ellisifs største sorg er barna som hun føder for tidlig. Den blir ikke mindre når hun ikke får gravlegge dem på kirkegården.

«Presten griper hendene hennes. Hun vil kaste opp.
- Hvis vi begynner å gravlegge mennesker som, ja, som ikke er døpt. Som ikke er frelst og innviet hos Gud. Så mister kirkegården sin, skal vi kalle det... sin renhet. Det er rett og slett galt.
Han har et tonefall som Ellisif ikke kan tolke. Skulle hennes lille sønn, som aldri rakk å gjøre en eneste ond gjerning på jorden, aldri tenke en dårlig tanke, skulle han skitne til de andre døde?»

Sønnen, Peter Jan, som får leve til han dør av tuberkulose etter elleve måneder. Anders er samtidig sørpå og blir behandlet for samme sykdom. Det er hjerteskjærende å lese om.

«Andreas kaller tuberkulosen for en ondskapsfull tiggerkjerring.

For i Finnmark, og i Sør-Varanger spesielt, sniker den seg rundt fra bosted til bosted, langs fjorder og over vidder. Den hvite pesten bærer hun med seg,  skjult i hoste og spytt, hun er kledt i skitne klær, og hun søker seg særlig til steder der menneskene bor tett, der hun kan stikke seg bort i en mørk krok, for noen legger merke til henne. Der det er trangt og lysfattig, og der lyden av surklende lunger er så alminnelig at infeksjonen uforstyrret får spre seg i blodet. Hun skiller ikke mellom forsørgere, spedbarn eller mennesker på spranget inn i voksenlivet. Hun bryr seg ikke om det er høytid eller sorg. Hun er målrettet, hun går helt inntil, hoster eller prater lavt, slik at den hun henvender seg til noen uker senere kjenner hvordan trettheten får alt til å dreie seg om den søvnen som fyller nettene med svette og feber.»

Ellisif var en sterk og modig kvinne. Det er sterkt å lese om hennes historie og det samfunnet hun var en del av. Hun kjempet for de som ikke hadde muligheter for å kjempe for seg selv. Ga en stemme til de fattige i samfunnet. Hun var med på å stifte fagforeningen Nordens klippe. Protesterte mot urettferdigheten hun observerte - skriftlig og muntlig. 


«Men hun skriver ikke for anmelderne. Hun skriver for å tømme dagens tanker ned på papiret. Hun skriver for å rydde i seg selv, hun skriver for å merke at hun hver dag tenker en tanke hun vil huske for ettertiden. Hun skriver for å vekke avisleserne, for å ruske i det oppblåste borgerskapet, for å utgjøre en forskjell! Og av og til skriver hun for ikke å gå under. Akkurat der gjør hun som dikterne i Kristiania, hun holder i pennen som om det er en livbøye.

Hun flytter stolen i en ny vinkel, slik at ettermiddagslyset faller som gull på papiret.


Alle disse som hugger og hugger i fjellet utenfor – de er det som fortjener hennes energi!»

Diskuterte. Kompromissløs selv om hatet fra motstanderne var sterkt. At hennes voldsomme engasjement var skremmende for de borgerlige, som kjente sin tilværelse truet, er enkelt å forstå. Særlig det at hun var tiltrukket av den russiske revolusjonen. Gå nå hjem lille legefrue, var det mange som sa og tenkte. Andreas var ikke alltid enig med Ellisifs metoder, men kjempet for saken på sin måte. Også han fikk utrettet mye. Johan Falkberget var også en av Ellisifs støttespillere. 

Himmelstormeren er en en gripende og tankevekkende historie som kommer til å stå som en klippe i bokhyllen. Som vil minne meg på at det er noen som har kjempet for alt det jeg tar som en selvfølge. Ellisif ville vært stolt om hun hadde sett at jeg med den største selvfølgelighet har tatt mine valg i livet. Uten å kjenne skam for at jeg jeg har valgt bort å ha mange barn. Valgt å være i arbeid hele livet fordi det var det beste for meg. Kan ærlig si at jeg tviler på at det finnes en Gud. Har vært organisert hele arbeidslivet selv om jeg ikke er organisert under arbeiderbevegelsens faner. Er tillitsvalgt med en arbeidsgiver som må ta foreningen vår på alvor. Slik at vi arbeidstakere ikke må stille med lua i hånda. 



6. juni 2016

Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf


Nå er det bare noen dager til jeg skal på fotokurs. Da jeg fikk tilsendt programmet, fikk jeg kalde føtter. Typisk deg, var kommentaren jeg fikk her hjemme. Mye sannhet i det. 

Det er lenge siden jeg gikk på nybegynnerkurs -  i mars 2012. Før kurset var jeg totalt blank. Kunne ingenting om kameraets funksjoner, hva ISO, blender og lukketid var. Men jeg lærte såpass mye gjennom kurset at jeg ikke bruker de ferdigstilte funksjonene på kameraet. Forøvrig et veldig flott og inspirerende kurs, og jeg var klar for fortsettelsen. Blant annet å gå på flere kurs som fotografen hadde.

Men så flyttet fotografen ut av Norge. Jeg har tatt en del bilder, men jeg er fortsatt en amatør. Jeg har bl a lest en fotobok av en amerikansk forfatter. Men det er noe med å bli inspirert av levende mennesker.

Hell og lykke – akkurat som jeg trengte det kommer fotografen en tur innom Norge og satte opp et videregående kurs der jeg er påmeldt. Men før jeg meldte meg på, måtte jeg forsikre meg om at jeg hadde noe på kurset å gjøre. Mener selv at jeg burde tatt nybegynnerkurset om igjen nå når jeg har mer erfaring. Men fotografen mente kurset var greit også for meg, så til helgen braker det løs med et tre dagers kurs.

Boken til Tom Schandy og Baard Næss: Fotoinspirasjon – Bli en bedre fotograf kjøpte jeg da den ble utgitt i desember 2014. Lest litt i den tidligere, men det er så mange andre bøker som alltid har kommet foran. Det er hardt å være bokblogger ;). På grunn av kurset var det på tide å lese den fra perm til perm. Det har jeg gjort, og det er en veldig flott bok. Den er som tittelen beskriver: inspirerende og grunnlag for at en kan bli en bedre fotograf.

Boken er inndelt i kapitler med ulike tema som: Hva skal jeg velger av utstyr, grunnleggende kamerakunnskap, det gode landskapsbildet osv osv. Den er illustrert med mange bilder der de tekniske detaljene er opplyst. Lettlest slik at den er en bok også for de som er helt blanke som jeg var første gang jeg gikk på kurs. Jeg har ingen problemer med å anbefale boken. En blir selvsagt ikke en god fotograf av å lese en bok, men teori er alltid greit å ha med seg. Og jeg er kommet til en erkjennelse: noe må man bare pugge seg til kunnskap.

Boken har gjort meg tryggere på at jeg ikke kommer på kurset som fullstendig novise. Og en ting er å si, jeg har ikke mye kamerautstyr. Et billig kamera, to linser og et billig stativ. Så får jeg etter kurset vurdere om jeg skal investere i noe bedre og mere utstyr. Mulig jeg kjøper meg en snorutløser før kurset. Men en utstyrsfreak vil jeg neppe bli.

Her er en link til foto.no der boken er anmeldt:


5. juni 2016

Harry Hole, Hu Derre & co - siste akt?



Da var det antakeligvis siste kapittel om Harry Hole, Hu Derre & co. Bildet over er det siste som ble tatt imens de oppholdt seg i redet. Det ble tre skjærunger som bildet viser. Dagen etter var det borte. Rømte fra husleia.

Men, de har ikke flyttet langt. Nabo,n har latt det vokse en skog av grantrær mot veien, tryggere sted å være med tre viltre skjærunger enn i toppen på en einerbusk. I ettermiddag hadde en av ungene forvillet seg fra resten av flokken og lengre tid satt i grantreet nærmest vår tomt. Så ut som om Harry Hole eller Hu Derre forsøkte å få han på bedre tanker. Kanskje han lengtet hjem.



Har det vært bråk å ha de så nært huset? Absolutt ikke. Det var kun bråk når katter og kråker forsøkte å komme seg til redet. Veien forbi oss er et problem om sommeren, skjærskvalder er musikk sammenlignet.


Og Happy? Vel, hun er uberørt av alt. Hun er ute når vi er ute, ellers er hun for det meste i Furtebua si eller som her, i sofaen og slækker,n.  


4. juni 2016

Nicholas Møllerhaug: Stupet Leif Grungs krig - interessant bok med et tema som skaper debatt


«Eg merka stilla kring Grung straks eg flytta inn i Villa Eckhoff tidleg på totusentalet. Eg hadde like for jul året for hatt brann i leilegheita mi i Bergen sentrum og måtte finne meg ein ny stad å bu. Da ein nær ven plutseleg ringde og spurde om eg ville passe huset hans, sa eg straks ja. Huset hans var eit Grung-hus: Villa Eckhoff var bygd i 1931 og lag berre hundre meter fra Villa Grung. Det var med andre ord det næraste nabolaget til arkitekten sjølv. Heile området bestod faktisk av Grung-hus. Huseigaren fortalde meg at det var planlagt to hundre hus her, men at Grung berre kom til tretti. Alle visste at like etter krigen tok arkitekt Grung sitt eige liv. Han kasta seg utfor eit stup ikkje langt unna Villa Grung og Villa Eckhoff. Det var umogleg for han å leve med landssvikarstempelet. Enkelte meinte at sjølvmordet var feigskap: at Grung ikkje var mann nok til å sta inne for ugjerningane sine under krigen.»
Sitatet over er fra starten av boken Stupet Leif Grungs krig av Nicholas Møllerhaug utgitt i 2016. Det var en anmeldelse av boken i Aftenposten på sist søndag som gjorde at jeg lånte boken av biblioteket. Anmelder, Hilde Østby, er positiv til boken, men er kritisk til hvordan en del fakta fremstilles. I boken skriver Møllerhaug om sine undersøkelser rundt arkitekt Leif Grung der han forsøker å finne ut om Leif Grung var en landssviker eller dobbeltagent under 2. verdenskrig.

«Noregs kanskje fremste internasjonale arkitekt, Leif Grung, tok livet av seg i oktober 1945. Namnet hans var blitt synonymt med landssvik. Han hadde bygd ei rekke hus for tyskarane og tent store pengar.

Men det gjekk også rykte om at han hadde vore alliert spion.

Kva var sanninga av desse totalt motsette versjonane? Då Nicholas Møllerhaug fatta interesse for Grungs skjebne, tok det ikkje lang tid før dei første åtvaringane kom: «Du må halde deg unna Grung!»

Møllerhaug byrjar å leite etter svar i arkiva, og oppdagar at sentrale dokument har blitt borte.
Gjennom å ta lesaren med inn i jakta etter spor og vitnesbyrd fortel denne boka ei besettande og tragisk historie om arkitektur, motstand, intriger og misunning.»

Til slutt i innlegget har jeg linket til diverse artikler mv.

Når det gjelder egen leseopplevelse, vil jeg først berømme formen forfatteren har gitt boken. I tillegg hans engasjement og at han har delt dette gjennom boken. Jeg sammenligner den i så måte med en annen bok jeg har lest og skrevet om: 

Mange faktabøker blir unødvendige kjedelige når de ikke inneholder bilder. Bilder i faktabøker gjør innholdet mer levende. Jeg har heller ikke sansen for faktabøker der man har «klæsjet» sammen bilder i midten av boken. I boken til Møllerhaug er det mange bilder, og bildene er plassert i sammenheng med teksten de skal illustrere.

Jeg synes det er modig gjort å ta opp tema. For noen kan opplysningene forfatteren presenterer, og slutningene han trekker, være vondt å lese. Boken har skapt debatt, og det er viktig også å lytte til de som er skeptiske til boken. Men jeg er overbevist om at det var «ugler i mosen rundt behandlingen av Leif Grung. Historien er der for at vi kan lære av den. Og hva angår å være modig tenker jeg på denne modige boken:
Så kan man tenke: dersom han var dobbeltagent – hvorfor valgte den ressurssterke Leif Grung å ta sitt eget liv?
Forfatteren har en del refleksjoner rundt tema som jeg følger. En tanke jeg har, er at den generasjonen Leif Grung var en del av, hadde ikke åpenhet som sitt varemerke. I dag står det et kriseteam i beredskap når mennesker opplever traumatiske ting. En kan bare tenke for et trauma det må ha vært for Leif Grung og familien å leve med beskyldningene. Han ble ikke satt i fengsel og på den måten kunne beskyttes mot seg selv. Det var mektige aktører som han hadde mot seg, og fallet var enormt. Stemningen som var like etter krigen var naturlig nok preget av hevnlyst, og den som stod med mistankene mot seg hadde det ikke enkelt. 
Igjen og uten sammenligning forøvrig, skjebnen til Leif Grung fikk meg til å tenke på en annen skjebne -  hvordan Hjalmar Johansen ble behandlet av Roald Amundsen, og som var medvirkende til at Hjalmar Johansen tok sitt eget liv:

Hva som er sant og ikke sant rundt Leif Grung er heldigvis ikke opp til meg å vurdere. Men det er interessant. 

Jeg har i løpet av våren fulgt TV serien på NRK: Arkitektens hjem. Utrolig interessant, og programmene blir ikke mindre interessante etter å ha lest boken om Leif Grung. Jeg skal helt klart se TV serien om igjen. 

I tillegg var jeg i Bergen for under to uker siden, og fikk en liten omvisning på Nordnes og området rundt. Det var et nydelig vær, men helt klart: Bergen er en flott by. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken før omvisningen. Men jeg kommer helt sikkert til å reise til Bergen igjen.

Vil du høre et intervju av Nicholas Møllerhaug på NRK radio, Kulturhuset, kan du gå inn her:


Boken til Møllerhaug engasjerer – her er link til en del artikler: