Å lese boken
Veien ut: en mann, en skog, ett år, ingen
plan av Bjørn Gabrielsen fikk meg i godt humør. Jeg har humret meg gjennom
store deler av boken. Den var interessant og lettlest. Skal jeg trekke ned på
noe, fant jeg en del språkfeil. Det er synd. Men i og med at jeg likte boken av andre årsaker, har jeg ikke hengt meg opp i dem. Formen han har valgt
minnet meg om boken jeg har lest av Bill Bryson:
Boken ble
utgitt i 2006 og var helt ukjent for meg for meg før jeg ble tipset om den som
en kommentar til dette blogginnlegget:
Om i hvor stor grad Bjørn
Gabrielsen ble inspirert av Thoreau til året i skogen er uklart for meg. Men
han nevner Thoreaus bok flere ganger, som her:
«På mange plan var Thoreau en
pirkete og selvhøytidelig kødd. Walden er full av klapp på egen skulder, som
der han filosoferer over hvor bra det er å ikke ha noe mat å tilby gjester, for
da står i stedet samtalen i sentrum. Men på sitt beste er Thoreau enormt
inspirerende, et oppkomme av både dyster sannsigelse om utviklingen i vestlige
samfunn, og av observasjoner av både naturen og menneskesinnet. Thoreau flyttet
ut 4. juli, på den amerikanske grunnlovsdagen. Datoen var selvfølgelig ikke
tilfeldig, et mål med prosjektet var å feire sin egen uavhengighet, i en tid
der han mente at sambygdingene og medamerikanere hadde gjort seg til slaver.»
Over er et
bilde av Bjørn Gabrielsen (f. 1967), kilde
Dagbladet.no. Gabrielsen er i tillegg til å være forfatter
næringslivsjournalist og litteraturkritikker
«17. mai 2005 feirer Bjørn
Gabrielsen sin egen uavhengighet ved å flytte inn i en spartansk hytte i
Nordmarka utenfor Oslo. Uten husleie eller strømregning (og i og for seg uten
strøm) og andredistraherende elementer fra storsamfunnet sikter han mot en mest
mulig uavhengig tilværelse i skogen. Han rydder seg en potetåker mellom trærne,
han hogger ved til vinteren, han stopper sokkene, han bruker bikkjene til
transport av parafin, vann og byggematerialer. Valper fødes, et svalepar bygger
reir i mønene under verkstedet og hønene verper. Men bakom synger sosiale
forpliktelser, gamle løfter og de ubetalte regningene.»
En feil; hønene
verper ikke fordi det ikke ble noen høner. Årsaken til dette kan en lese i
boken. Men boken inneholder så mye mer. Det er Gabrielsens betraktninger og skråblikk
på mange temaer som gjør denne boken interessant for meg å lese.
Årsaken til at han valgte å flytte
ut i skogen:
«Jeg har fatt nok av å ikke vite
hvor noe av maten min kommer fra, av ikke å kunne reparere tingene som omgir
meg, av følelsen av ikke å kunne skille mellom det som er viktig og det som bare
er tull. Når jeg ser tilbake på mitt liv, kan jeg virkelig ikke tro all den
tiden jeg har brukt på å koble meg til internett eller konfigurere printere.
Jeg vil leve rent og nært.
Jeg har ingen planer om å bli en
eremitt, for jeg har ikke fått nok av familie eller venner. Jeg kommer til å
beholde jobben fordi jeg, i teorien, synes man skal betale sine regninger. Og
det synes, i praksis, også mine kreditorer. Jeg kommer til å bruke moderne
teknologi og hjelpemidler der det passer seg. Det er ingenting skittent i
kunnskap eller fikse løsninger.
Det jeg vil prøve, er å finne en vei
ut, men uten å melde meg ut. Alle kan ikke bruke en million på å pusse opp et
småbruk og leve det gode liv. Alle kan ikke tømme sparebøssa og leve tredve år
på seilbåt. Jeg har en skeiv liten bu i skogen utenfor byen, tre sykler, noen
bikkjer, litt lån og noen gamle regninger. Det er startgrunnlag bra som noe.»
Gabrielsen flytter også ut på
grunnlovsdagen, og etter noen betraktninger om 17. mai skriver han om hans
grunnlov for det neste året, der § 7 er slik:
«Å bruke
minst mulig av verdens ressurser, men samtidig oppføre meg noenlunde normalt
sammen med andre.»
I § 8, den
siste, står det at dersom det blir konflikt mellom paragrafene 1-7, gjelder til
enhver tid § 7.
Så er han i gang:
«Hva pleier man å si når man holder
17. mai-tale? Noe om krigen, gjerne. Og om hvor heldige vi er. Nordmenn vet at
de ikke egentlig står i sentrum for verdens oppmerksomhet, det gjør den
voldsomme feiringen litt rar. Jeg kikker bort på hundene. Pastor logrer ivrig
med halen, han tror alltid det skal skje noe artig når jeg ser på ham. Jeg løfter
ølboksen.
«Skål,» sier jeg. «Nå er det oss.»
Om hyttelivet:
«Her er noe av hovedpoenget med den
gammeldagse form for hytte: Man vinges til å reflektere over hvordan i huleste
ens forfedre overlevde. Det er lett å le av tradisjonelt norsk hytteliv, hø hø,
folk bruker tid og penger og krefter på å gå på utedo når de har tipp topp
OBOS-leilighet og så videre, men egentlig er det reinspikka forfedredyrking. Å hogge
sin egen ved er en anerkjennelse av at ens gener er blitt ført gjennom
historien ikke bare takket være ren flaks, men gjennom ufattelig blodslit.
Generasjonen som nå sitter og myser
gjennom sykehjemmenes persienner, er de siste deltakerne i det ultimate
realityprogrammet. De er de siste med minne i egne bein og muskler fra en tid
der det å «unne seg noe» en dag kunne bety katastrofe neste onsdag. De fikk seg
aldri til å dusje hver dag selv etter at de fikk varmtvannsbereder, fordi
instinktet til å spare på varmtvannet aldri forsvant. De klarer ikke å ringe
etter drosje, selv om de vet at de har råd.»
Gabrielsen reflekter over
amishfolket som ønsker å være uavhengige av storsamfunnet og avslutter kapittelet
slik:
«Motvilje mot det å la egne barn få
en sekulær utdannelse, kombinert med en villighet til å nyte godt av moderne
vitenskap, er en av de tristeste selvmotsigelsene i samfunn som forfekter «atskillelse»
fra storsamfunnet. I den arabiske verdenen, med tre hundre millioner mennesker,
store oljerikdommer og dessuten vuggen til legevitenskapen, publiseres færre
forskningsrapporter enn i Israel, som har seks millioner innbyggere. Og Israels
prestasjon skyldes ikke hjelp fra landets ultraortodokse, som foretrekker at
kvinnene lager mat og føder barn mens mennene studerer religiøse tekster. Men i
det øyeblikk prostataen begynner å bli vanskelig, er brått storsamfunnets
tilbud helt ok, både for emirer og hasider. La de vantro ta opp lån for å gjøre
ungene til kirurger, så kan de lappe oss sammen når det passer oss, for de selv
drar til helvete.»
I kapitlet om lesing og skriving,
skriver han bl a dette:
«Jeg har jo som jobb å lese. Jeg leser og leser, og så skriver jeg
i en næringslivsavis litt om hva bøkene handler om, og om de er noe særlig å
spare på. En sjelden gang hender det at jeg i ettertid skjønner at jeg tok helt
feil. Det handler ganske sjelden om at bøker jeg trodde var gode, viser seg å være
helt idiotiske. Som oftest går det den andre veien, bøker jeg syntes virket
uviktig, lever videre og durer og murrer inne i hodet.»
Jeg innser
at jeg gjennom dette innlegget ikke har fått frem hva jeg syntes var så morsomt
i boken. Men det er nå en gang slik at det ikke er en setning, men noe som
kommer forut som gjør at nettopp en setning eller avsnitt fikk meg til å humre.
Dessuten er det jeg synes er morsomt nødvendigvis
ikke det andre trekker på smilebåndet av.
Uansett,
som jeg skriver innledningsvis: til tross for en del språklige blemmer likte
jeg denne boken veldig godt. Absolutt en bok jeg kommer til å huske at jeg har
lest. Boken er på 254 sider og jeg lånte den av biblioteket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar