Nicholas Møllerhaug: Stupet Leif Grungs krig - interessant bok med et tema som skaper debatt

«Eg merka stilla kring Grung straks eg flytta inn i Villa Eckhoff tidleg på totusentalet. Eg hadde like for jul året for hatt brann i leilegheita mi i Bergen sentrum og måtte finne meg ein ny stad å bu. Da ein nær ven plutseleg ringde og spurde om eg ville passe huset hans, sa eg straks ja. Huset hans var eit Grung-hus: Villa Eckhoff var bygd i 1931 og lag berre hundre meter fra Villa Grung. Det var med andre ord det næraste nabolaget til arkitekten sjølv. Heile området bestod faktisk av Grung-hus. Huseigaren fortalde meg at det var planlagt to hundre hus her, men at Grung berre kom til tretti. Alle visste at like etter krigen tok arkitekt Grung sitt eige liv. Han kasta seg utfor eit stup ikkje langt unna Villa Grung og Villa Eckhoff. Det var umogleg for han å leve med landssvikarstempelet. Enkelte meinte at sjølvmordet var feigskap: at Grung ikkje var mann nok til å sta inne for ugjerningane sine under krigen.»

Sitatet over er fra starten av boken Stupet Leif Grungs krig av Nicholas Møllerhaug utgitt i 2016. Det var en anmeldelse av boken i Aftenposten på sist søndag som gjorde at jeg lånte boken av biblioteket. Anmelder, Hilde Østby, er positiv til boken, men er kritisk til hvordan en del fakta fremstilles. I boken skriver Møllerhaug om sine undersøkelser rundt arkitekt Leif Grung der han forsøker å finne ut om Leif Grung var en landssviker eller dobbeltagent under 2. verdenskrig.

Forlaget VigmostadBjørke beskriver bokens innhold slik:

«Noregs kanskje fremste internasjonale arkitekt, Leif Grung, tok livet av seg i oktober 1945. Namnet hans var blitt synonymt med landssvik. Han hadde bygd ei rekke hus for tyskarane og tent store pengar.

Men det gjekk også rykte om at han hadde vore alliert spion.

Kva var sanninga av desse totalt motsette versjonane? Då Nicholas Møllerhaug fatta interesse for Grungs skjebne, tok det ikkje lang tid før dei første åtvaringane kom: «Du må halde deg unna Grung!»

Møllerhaug byrjar å leite etter svar i arkiva, og oppdagar at sentrale dokument har blitt borte. Gjennom å ta lesaren med inn i jakta etter spor og vitnesbyrd fortel denne boka ei besettande og tragisk historie om arkitektur, motstand, intriger og misunning.»

Til slutt i innlegget har jeg linket til diverse artikler mv.

Når det gjelder egen leseopplevelse, vil jeg først berømme formen forfatteren har gitt boken. I tillegg hans engasjement og at han har delt dette gjennom boken. Jeg sammenligner den i så måte med en annen bok jeg har lest og skrevet om: 

Bea Uusma; Ekspedisjonen - min kjærlighetshistorie

Mange faktabøker blir unødvendige kjedelige når de ikke inneholder bilder. Bilder i faktabøker gjør innholdet mer levende. Jeg har heller ikke sansen for faktabøker der man har «klæsjet» sammen bilder i midten av boken. I boken til Møllerhaug er det mange bilder, og bildene er plassert i sammenheng med teksten de skal illustrere.

Jeg synes det er modig gjort å ta opp tema. For noen kan opplysningene forfatteren presenterer, og slutningene han trekker, være vondt å lese. Boken har skapt debatt, og det er viktig også å lytte til de som er skeptiske til boken. Men jeg er overbevist om at det var «ugler i mosen rundt behandlingen av Leif Grung. Historien er der for at vi kan lære av den. Og hva angår å være modig tenker jeg på denne modige boken:

"Morfar Hitler og jeg" skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg

Så kan man tenke: dersom han var dobbeltagent – hvorfor valgte den ressurssterke Leif Grung å ta sitt eget liv?

Forfatteren har en del refleksjoner rundt tema som jeg følger. En tanke jeg har, er at den generasjonen Leif Grung var en del av, hadde ikke åpenhet som sitt varemerke. I dag står det et kriseteam i beredskap når mennesker opplever traumatiske ting. En kan bare tenke for et trauma det må ha vært for Leif Grung og familien å leve med beskyldningene. Han ble ikke satt i fengsel og på den måten kunne beskyttes mot seg selv. Det var mektige aktører som han hadde mot seg, og fallet var enormt. Stemningen som var like etter krigen var naturlig nok preget av hevnlyst, og den som stod med mistankene mot seg hadde det ikke enkelt. 

Igjen og uten sammenligning forøvrig, skjebnen til Leif Grung fikk meg til å tenke på en annen skjebne -  hvordan Hjalmar Johansen ble behandlet av Roald Amundsen, og som var medvirkende til at Hjalmar Johansen tok sitt eget liv:

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Hva som er sant og ikke sant rundt Leif Grung er heldigvis ikke opp til meg å vurdere. Men det er interessant. 

Jeg har i løpet av våren fulgt TV serien på NRK: Arkitektens hjem. Utrolig interessant, og programmene blir ikke mindre interessante etter å ha lest boken om Leif Grung. Jeg skal helt klart se TV serien om igjen. 

I tillegg var jeg i Bergen for under to uker siden, og fikk en liten omvisning på Nordnes og området rundt. Det var et nydelig vær, men helt klart: Bergen er en flott by. Jeg skulle ønske jeg hadde lest boken før omvisningen. Men jeg kommer helt sikkert til å reise til Bergen igjen.

Vil du høre et intervju av Nicholas Møllerhaug på NRK radio, Kulturhuset, kan du gå inn her:

Bergensarkitekten Leif Grung ble anklaget for å være landssviker etter krigen - og kastet seg i døden fra en klippe. Kan en ny bok endelig bevise at han var dobbeltagent for britene?

Boken til Møllerhaug engasjerer – her er link til en del artikler:

Aftenposten - kronikk: Hemmeleghald og norsk naziarkitektur | Nicholas Møllerhaug

Aftenposten: Langt flere norske arkitekter samarbeidet med tyskerne enn hva som tidligere er kjent.

Bergens tidende: Nicholas Møllerhaug er respektløs i sin behandling av både arkiver og enkeltmennesker i boken «Stupet - Leif Grungs krig»

Bergens tidende: Carolyn Ahmers krasse kritikk av «Stupet - Leif Grungs krig» bekrefter ein ting: Leif Grungs krig held fram den dag idag - over 70 år seinare.

Nrk: Boken om stjernearkitekt Leif Grung fremstår som en skattkiste, men om han jobbet som dobbeltagent mot den tyske okkupasjonsmakten er fortsatt usikkert.

Arkitektnytt.no: NALs arkiv om det interne krigsoppgjøret har vært forseglet siden 1945. Nå krever BAF-leder Geir Brekke at det åpnes.