Intoleransens inntog. Når sosiale medier truer friheten skrevet av filosof Einar Øverenget – interessant og tankevekkende

 

Det er de siste årene jeg har fått interesse for filosofenes stemme i samfunnsdebatten. Kaja Melsom, Einar Duenger Bøhn og Einar Øverenget  synes jeg det er interessant å lytte til, og særlig der teknologien vi har blitt så avhengig av, diskuteres.

Det er Einar Øverenget som har skrevet boken: Intoleransens inntog. Når sosiale medier truer friheten. Interessant og tankevekkende å lese hans tanker om tema.

Fra forlaget Manuskripts presentasjon av Einar Øverenget:

«Einar Øverenget er professor i filosofi ved Høgskolen i Innlandet. Han er i tillegg en aktiv samfunnsdebattant og mye brukt foredragsholder. Denne boken er inspirert av hans mangeårige arbeid med filosofen Hannah Arendt.»

Boken ble utgitt i 2022 og presenteres slik av forlaget

«Sosiale medier er i ferd med å endre måten vi er sammen på, fellesskapet. Flere kan ta ordet, men under en slik tilsynelatende ytringsfrihet dominerer en understrøm av konformitet, lydighet, selvsensur og frykt. Slik slår friheten over i ufrihet og toleranse i intoleranse. Særegne holdninger og individualitet erstattes av gruppetilhørighet, der annerledes tenkende blir utstøtt. Vi aner noe foruroligende: Et fellesskap som beveger seg mot større kontroll. Og en økende risiko for en politikk med totalitære trekk som i stedet for å kjempe for frihet, ønsker å innskrenke den.»

Begrepet toleranse starter med at man hører noe man misliker sterkt. Man er i posisjon til å forhindre ytringen ved f. eks å sensurere den, mobbe den bort. Tolerensen ligger at vi velger ikke å forhindre ytringen. Man tåler ytringen og sine egne negative følelser fordi man mener det er viktig at folk må få lov til å ytre seg.

Sosiale medier har lagt til rette for demokratisering, en arena man ytrer seg politisk. Den nye offentligheten og debattarenaen. Hva skjer når meningene ytres i det sosiale rom hvor det er mer konformitet, selvsensur, skam, ekkokamre. Der man ikke snakker med folk man er uenige med.

Innholdet i boken på 156 sider oppdelt i ti kapitler. Fra det første kapitlet Når alt blir sosialt:

«Før mediene ble så sosiale at de introduserte en mulighet til å like det som blir fremført, ville dette ha vært et fremmedartet spørsmål. Opprinnelig, før de sosiale mediene begynte å regjere verden, var det et helt annet ideal som gjaldt: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.» Setningen tillegges ofte den franske opplysningstenkeren Voltaire, men setningen ble ført i pennen av forfatteren Evelyn Beatrice Hall, som over hundre år etter Voltaires død utga boken Voltaires venner, der hun med denne setningen oppsummerte Voltaires tro på ytringsfriheten: Jeg må ikke like det du sier, eller være enig med deg for å forsvare din rett til å ytre deg. Denne holdningen har lagt grunnlaget for demokrati og ytringsfrihet slik vi kjenner det i dag.

Men nå er noe i ferd med å endre seg. En ny holdning er i ferd med å bre seg som får stadig større aksept. Den kan sammenfattes slik: «Jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det.» Dette er intoleransens inntog, og den gjelder ikke kun ytringer - den handler på et dypere plan om en økende motstand mot det individuelle. Den skyldes at vi ledes til å tro at det sosiale aspektet av våre liv innfanger alt ved det å være menneske — med den følge at det er flokkens mentalitet som regjerer.»

En smakebit til fra andre kapittel Hannah Arendt og det totalitære:

«Hannah Arendt var aldri på Facebook, hun sendte aldri en tweet — og hun har aldri lagt ut et bilde på Instagram. Grunnen er det enkle faktum at hun døde i 1975. På det tidspunktet var begrepet sosiale medier meningsløst, fordi medier var offentlige, ikke sosiale, og det er en vesentlig forskjell — selv om vi i dag ikke lenger er i stand til å se hva den forskjellen går ut på.

For Arendt var imidlertid skillet mellom det offentlige og det sosiale helt sentralt for å forstå hvordan strømninger som totalt underkjenner vår frihet og individualitet, overhodet kan vokse frem. I begge tilfeller er det snakk om et slags samkvem mellom flere mennesker, men kjernen i det samkvemmet er av helt forskjellig art. Mens det offentlige er et sted der frie individer har rett, og kanskje også plikt, til å delta i fri meningsutveksling, handler det sosiale mer om flokk og kontroll. Når det sosiale nå i vår tid har fått en dominerende betydning, er det i ferd med å omdefinere det vi tidligere forsto som det offentlige. På mange måter er det å «like» betegnende for denne endringen. Mens det offentlige tidligere var et sted for enighet og uenighet, er det i ferd med å bli et sted der vi liker og ikke liker hverandre.»

Her kan du høre Einar Øverenget i samtale med Kristin Flood om boken,

Svømmerne (The Swimmers) av Julie Otsuka – gripende om demens

 

I 2014 leste og skrev jeg om denne romanen:

Buddha på loftet ( Buddha in the Attic) av Julie Otsuka - inneholder mange interessante og sterke historier

Roman The Swimmers av Julie Otsuka ble utgitt i 2022 og på norsk i 2023 med tittelen Svømmerne. Den begynner slik:

«Bassenget ligger dypt under bakken, i et digert hulelignende lokale, flere meter under byens gater. Noen av oss kommer hit fordi vi er skadet og må helbredes. Våre lidelser er tallrike: Vi er plattfot, har dårlig rygg, knust hjerte, brustne drømmer, angst, melankoli, manglende livsglede - de vanlige plagene på bakkeplan. Andre blant oss er ansatt på høyskolen i nærheten og liker å ta lunsjpausen der nede, i vannet, langt borte fra kollegaers og dataskjermers stirrende blikk. Noen av oss er her for å slippe vekk, om så bare for en time, fra skuffende ekteskap på land. Mange av oss bor her i strøket og er simpelthen glade i å svømme. En av oss — Alice, en pensjonert laboratorietekniker med demens i tidlig stadium - kommer hit fordi hun alltid har gjort det. Og selv om hun kanskje ikke husker koden til låsen på garderobeskapet, eller hvor hun la fra seg håndkleet, vet hun godt hva hun har å gjøre så snart hun er i vannet. Svømmetakene hennes er lange og myke, frasparket sterkt, hodet klart. «Der oppe», sier hun, «er jeg bare én av mange gamle damer. Men her nede, i bassenget, her er jeg meg selv.»

Halve romanen er om svømmerne. Andre halvpart er om Alice, hvordan hun etterhvert forsvinner ut av livet. Må plasseres på et hjem med andre demenssyke.

«Det finnes ikke noen «mening» eller noe «høyere formål» med lidelsen din. Den er ingen «gave» eller «test» eller en anledning til personlig vekst eller endring. Den kommer ikke til å helbrede din rasende, sårede sjel, gjøre deg til et snillere, mer barmhjertig menneske, eller mindre fordømmende overfor andre. Den kommer ikke til å gjøre dine betalte omsorgsytere det spor edlere («Hun er en helgen»), eller berike livet til dem du har rundt deg, og som alltid har elsket og tilbedt deg. Den gjør dem bare triste. Den bringer deg heller ikke nærmere noen høyere værenstilstand eller frigjør deg fra trivielle bekymringer. Om du brydde deg om vekten din før, kommer du til å bry deg om vekten din nå («Jeg erfortsatt alffor tjukk», vil du si). Det eneste den vil gjøre med deg, er å føre deg nærmere din egen uavvendelige slutt.»

Forlaget siterer en av anmelderne slik:

"Otsukas prosa er både mektig og dempet. Hun ramser opp, ja, nesten messer fram lister som først virker beskjedne og hverdagslige, helt til du kommer til slutten av avsnittet og plutselig sitter der forbløffet over hva hun har fått til, og med detaljer så vakre at du får klump i halsen"

Jeg synes det er slik jeg opplevde å lese romanen. Klumpen i halsen bare vokser. Tror ikke jeg har lest en så god og lavmælt fortelling om hvilken sorg demens må være for den som rammes og for de pårørende. Julia Otsuka forteller i et intervju at hun moren hadde demens og døde i 2015.

 Forlagets omtale av romanen

“I et basseng flere meter under bakken finner en gruppe hobbysvømmere fred fra hverdagens larm. Her svømmer de i sine faste baner, i sitt vante tempo, med myke armtak og sterke fraspark. Helt til det en dag oppdages en uforklarlig og ugjenkallelig sprekk i bassenggulvet.

En av svømmerne er Alice, en eldre kvinne som bor et sted hun ikke gjenkjenner som hjemme. Hun klamrer seg til minnene om livet hun har levd: om mannen hun elsket, barnet hun mistet, dagene i japansk-amerikansk interneringsleir under andre verdenskrig. Samtidig forsøker hennes voksne datter å nærme seg moren før hun forsvinner inn i glemselen for godt.»

Fri En oppvekst ved historiens ende – av Lea Ypi– om en oppvekst i Europas siste sosialistiske fyrtårn: Albania

 

«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»

 Sosialistene på drømmereiser, jeg lurer på om de observerte køene som Lea Ypi skriver om i kapitlet Colabokser, køene for å få kjøpt mat:

«Det var alltid kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser. Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull. Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.

Køene var av to slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige, urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som skulle prioriteres.»

 Boken til Lea Yppi Fri En oppvekst ved historiens ende burde vært innkjøpt og delt ut til de som tror at løsningene på samfunnsproblemene er at Norge drives etter partiprogrammet til Rødt. Som drømmer om at Norge skal bli et sosialistisk fyrtårn. 

Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.

«Fem år etter sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»

Boken som Lea Ypi har skrevet er like god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania var på nullpunktet, og måtte derfor lese om Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om Enver Hoxha her.

Fri En oppvekst ved historiens ende ble utgitt i 2021 og oversatt og utgitt på norsk i 2023 – forlagets omtale:

«Elleve år gamle Lea elsker hjemlandet Albania. For henne er sosialismen ensbetydende med trygghet, sikkerhet og en lys fremtid blant likesinnede kamerater. Men en dag på vei hjem fra skolen blir hun skremt av et opptog protesterende studenter. I neste øyeblikk klamrer hun seg gråtende til en halshugget statue av Josef Stalin.

I løpet av noen få dager raser hele hennes verden sammen. Foreldrene har løyet for henne og snakket i koder hele livet. Familiebakgrunnen er ikke hva Lea trodde den var. Alt som før var trygt, er brått ukjent og uforståelig.

Fri handler om hva som skjedde da Europas siste sosialistiske fyrtårn sluknet: hvordan overgangen fra en sosialistisk stat til et fritt marked førte til korrupsjon, kaos og kriminalitet. Den handler om hva frihet er, og om hva som skjer når et ungt menneske får hele sitt verdigrunnlag, sin identitet og sannhet revet vekk under føttene.»

Planlegger du en ferietur til Albania, slik det anbefales her:

– I Albania er det koselige byer og fine strender. Jeg ville tatt en roadtrip ned langs Albanias Riviera fra Dhërmi, som kan minne om St. Tropez, sier Moland.

bør du i hvert fall lese boken til Lea Ypi.

Om forfatteren – fra forlagets omtale:

«Lea Ypi er født og oppvokst i Tirana i Albania. Hun er professor i politisk teori og filosofi ved henholdsvis London School of Economics og Australian National University. Hun har skrevet og bidratt til flere fagbøker. I 2022 utga hun Fri, en fortelling om sin egen oppvekst. Boka ble møtt med glimrende kritikker og flere prisnominasjoner. Den ble en bestselger i England og USA og er kåret til en av årets beste bøker av blant annet The New Yorker, The Guardian og The Sunday Times. Boka er under utgivelse i 25 land.»