«En turist kom aldri alene, men opptrådte alltid som del av en gruppe. Mange år senere oppdaget jeg at det fantes to slags grupper: realistene og drømmerne. Drømmerne kom fra ytterliggående marxist-leninistgrupper. De fleste var fra Skandinavia og var rasende over det sosiale makkverket som gikk under navnet sosialdemokrati. De hadde med seg søtsaker som de tilbød lokalbefolkningen, som sjelden tok imot. De tilba landet vårt som det eneste i verden som hadde klart å bygge et prinsippfast, kompromissløst sosialistisk samfunn. De beundret alt ved oss: de tydelige slagordene, ordenen i fabrikkene, barnas renhet, disiplinen til hestene som trakk vognene våre, og overbevisningene til bøndene som reiste i dem. Til og med myggen vår hadde noe unikt og heroisk over seg — måten de sugde blod på, der ingen ble spart, heller ikke turistene selv. Disse turistgruppene var de internasjonale kameratene våre. De var interessert i hvordan vår modell kunne eksporteres. De vinket og smilte bestandig, også på avstand. De trodde på verdensrevolusjonen.»
«Det var alltid
kø. Den dannet seg bestandig før det skulle komme en lastebil med leveranser.
Det var alltid forventet at du stilte deg i kø, med mindre du var venner med
butikkinnehaveren. Dette var hovedregelen. Men så fantes det også smutthull.
Alle hadde lov til å gå ut av køen, så lenge de fant en egnet gjenstand som
kunne erstatte dem under fraværet. Det kunne være en gammel handleveske, en
boks, en murstein eller en stein. Det var også en annen regel som alle sluttet
seg bredt til og håndhevet ivrig, nemlig at så snart varene kom, mistet
gjenstanden som representerte deg, umiddelbart sin representative funksjon. Det
hadde ingenting å si om du etterlot en veske, boks, murstein eller stein i ditt
sted. Vesken var bare en veske. Den kunne ikke lenger være deg.
Køene var av to
slag: de der ingenting hendte, og de der i alltid pågikk et eller annet. I de
første kunne opprettholdelsen av orden delegeres til gjenstander. De andre var livlige,
urolige og støyende. Ingen kunne forlate stedet, og alle lemmer var i bevegelse
mens folk forsøkte å få øye på disken, se hvor mye det var igjen av det som
nettopp hadde kommet, og mens butikkeieren så seg rundt etter venner i køen som
skulle prioriteres.»
Boken er ikke dyster, tvert imot. Selv om det ligger et alvor i bunn, er det lenge siden jeg har lest en faktabok med så mye humor.
«Fem år etter
sosialismens fall hadde episoder fra livet vårt den gangen blitt en del av
repertoaret med underholdende familieanekdoter. Det hadde ingenting å si om
minnene var absurde, latterlige eller vonde, eller alt på én gang. Vi moret oss
over dem under måltidene, som fulle sjømenn som hadde overlevd et forlis og nøt
å vise hverandre arrene. Faren min spøkte mer enn alle andre. Han vitset hele
tiden, så mye at det ofte var vanskelig å utlede fra tonefallet i spørsmålene
hans om de var på alvor, eller om han bare ville få oss til å le. En gang i
livet hadde han funnet ut at ironi var mer enn et retorisk verktøy, det var en
overlevelsesmetode. Han benyttet seg av den i rikt monn og ble vanligvis
fornøyd når broren min og jeg prøvde å etterape ham.»
Boken som Lea Ypi har skrevet er like
god som jeg hadde forventet etter å ha lest anmeldelsene av den. Men da jeg startet lesingen jeg fant ut at min kunnskap om Albania
var på nullpunktet, og måtte derfor lese om
Albania her på Store Norske Leksikon. For «onkel Enver» er ikke onkelen til
Lea Ypi, men Enver Hoxha som var generalsekretær i det albanske
kommunistpartiet og Albanias statsleder fra 1943 til sin død i 1985. Mer om
Enver Hoxha her.
Fri En oppvekst ved historiens ende ble utgitt i 2021 og oversatt og utgitt på norsk i 2023 –
forlagets omtale:
«Elleve år
gamle Lea elsker hjemlandet Albania. For henne er sosialismen ensbetydende med
trygghet, sikkerhet og en lys fremtid blant likesinnede kamerater. Men en dag
på vei hjem fra skolen blir hun skremt av et opptog protesterende studenter. I
neste øyeblikk klamrer hun seg gråtende til en halshugget statue av Josef
Stalin.
I løpet av noen
få dager raser hele hennes verden sammen. Foreldrene har løyet for henne og
snakket i koder hele livet. Familiebakgrunnen er ikke hva Lea trodde den var.
Alt som før var trygt, er brått ukjent og uforståelig.
Fri handler om
hva som skjedde da Europas siste sosialistiske fyrtårn
sluknet: hvordan overgangen fra en sosialistisk stat til et fritt marked
førte til korrupsjon, kaos og kriminalitet. Den handler om hva frihet er, og om
hva som skjer når et ungt menneske får hele sitt verdigrunnlag, sin identitet
og sannhet revet vekk under føttene.»
Planlegger du en ferietur til Albania,
slik det anbefales her:
bør du i hvert fall lese boken til Lea
Ypi.
Om forfatteren – fra forlagets omtale:
«Lea Ypi er
født og oppvokst i Tirana i Albania. Hun er professor i politisk teori og
filosofi ved henholdsvis London School of Economics og Australian National
University. Hun har skrevet og bidratt til flere fagbøker. I 2022 utga hun Fri,
en fortelling om sin egen oppvekst. Boka ble møtt med glimrende kritikker og
flere prisnominasjoner. Den ble en bestselger i England og USA og er kåret til
en av årets beste bøker av blant annet The New Yorker, The Guardian og The
Sunday Times. Boka er under utgivelse i 25 land.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar