Fem små griser (Five Little Pigs) av Agatha Christie - 1942

 

Fem små griser er den syvende av ti romaner av Agatha Christie jeg har kjøpt og lest, inspirert av dette TV-programmet Hundre blodige år.

 

Fem små griser ble utgitt i 1942. For 16 år siden ble Caroline Crale dømt for å ha drept ektefellen, maleren Amyas Crale. Datteren oppsøker detektiv Hercule Poirot med et brev som moren skrev rett før hun døde, hvor hun bedyrer sin uskyld. Poirot går med på å grave opp fortiden for å finne sannheten, men han advarer datteren med at den kanskje ikke er det hun ønsker å høre.

Dette skriver Janet Morgan i sin biografi om Agatha Christie:

«Agathas idyll begynte å rakne sommeren 1938. Den trofaste Peter døde. Cork tilbød seg å skaffe en ny hund, men foreløpig trodde ikke Agatha at hun orket det. Nesten samtidig varslet Cork bråk fra amerikanske skattemyndigheter. Han måtte engasjere en fremstående skattejurist, som fikk nok å gjøre i ti år fremover. Agatha kunne bare vente — og jobbe. Etter siste innsats i Balikhdalen høsten 1938 dro ikke hun og Max mer til utlandet. Våren 1939 var den politiske situasjon i Europa slik at det var risikabelt å reise, og spesielt å grave i Midtøsten, der europeiske interesser krysset hverandre overalt. Sent i august avsto Max også fra en arkeologisk kongress i Berlin, dit han var blitt invitert sammen med Agatha. Det var fornuftig. I september var Storbritannia i krig med Hitler.

Agatha tok krigserklæringen med stoisk ro. Hun var innstilt på å yte sitt i sykehusarbeid, slik hun hadde gjort under Den første verdenskrig, og hun bekymret seg for dem som ville bli utsatt for fare. Men hennes horisont var begrenset. Hun fortsatte som før.»

Greenway ble rekvirert av den amerikanske marinen under 2. verdenskrig og Agatha bodde i en leilighet i London.

Her fra slutten av romanen;

«Hercule Poirot fortsatte:

— Men det var ikke min sak å godta andres dom. Jeg var nødt til selv å undersøke bevisene, gå gjennom fakta og overbevise meg om at de psykologiske omstendighetene ved saken stemte overens med dem. Derfor gikk jeg omhyggelig igjennom rapportene, og det lyktes meg også å få de fem personene som var til stede, til å skrive ned sitt eget syn på hvordan tragedien fant sted. Disse redegjørelsene var meget verdifulle, for de inneholdt visse ting som politirapportene ikke kunne gi meg - vil si: for det første en del samtaler og tilfeldige hendelser som fra politiets synspunkt falt utenfor saken. For det andre disse personenes egen mening om hva Caroline Crale tenkte og følte de dagene — noe som juridisk sett ikke kunne tillates brukt som bevismiddel. Og for det tredje visse fakta som bevisst var holdt tilbake for politiet.

Jeg var nå i stand til selv å dømme i saken.»

                                              

Omtalen fra bokomslaget:

«Carla Lemarchant vil renvaske morens minne. Da må Hercule Poirot klare det tilsynelatende umulige, nemlig å løse et komplisert 16 år gammelt mord. For 16 år siden ble Amyas Crale, Carlas far, myrdet ved forgiftning. Carlas mor, Caroline Crale, ble anklaget for mordet på Amyas, og dømt til livsvarig fengsel.

Kort tid etter dør Caroline i fengselet, men etterlater seg et brev som Carla får på sin 21 -års dag. Carla vet ut fra brevet at moren var uskyldig og ønsker at Poirot skal finne beviser for det. Poirot finner frem til fem mennesker som hadde nær tilknytning til Amyas og Caroline Crale. Poirot får de «fem små grisene» til å skrive ned en detaljert oversikt over det som skjedde for 16 år siden. Med dette som utgangspunkt finner Poirot litt etter litt ut hva som egentlig foregikk da Amyas Crale døde.»

 

Jeg grunnla de forente stater av Hilde Susan Jægtnes – nominert til P2 lytternes romanpris 2021

 

Jeg grunnla de forente stater av Hilde Susan Jægtnes er den tredje romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021 og som jeg skrev om i innlegget:

P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte

 

Hilde Susan Jægtnes har skrevet en god bok. Jeg er faktisk imponert over den. Samtidig ser jeg ikke bort ifra at lesere kan finne den krevende fordi den bytter fortellerstemme hele tiden. Jeg var litt forvirret i begynnelsen, men etter hvert som jeg forstod opplegget ble formen spennende: hvem forteller nå og hva har vedkommende å fortelle.

 Det var interessant å få innblikk i en del av amerikansk historie på denne måten. Jeg opplever at det er en fordel at jeg har lest boken USAs presidenter skrevet av Ole O. Moen. Samtidig kan jeg ikke huske å ha lest om Alexander Hamilton før. Men ifølge registeret er han nevnt mange steder i boken til Moen. 

 Romanen blir omtalt slik på bokomslaget:

«Hvordan gikk det til at en farløs, men begavet fattiggutt fra den danske slavekolonien St. Croix ble en nøkkelfigur i utformingen av vår tids mektigste demokrati? Alexander Hamilton var George Washingtons høyre hånd og U s AS første finansminister. Hans reise fra en perifer outsiderposisjon til maktens innerste sirkler er også historien om USAS tilblivelse. I denne rike, viltre og nærgående romanen kommer foruten Hamilton selv en rekke av menneskene som formet ham, til orde. Romanen drar leseren med inn i begivenhetenes sentrum, der prinsipper kolliderer med begjær, lojalitet veksler med svik, konflikter løses gjennom krig og duell. Men fremfor alt girJeg grunnla Deforente stater et innblikk i maktens vesen slik den fortoner seg for de mektigste — og for de maktesløse.»

 

 

Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson – en bok mange bør lese

 

«Meg og mamma som lente hodene mot hverandre. Jeg hadde på meg redningsvest, vi må ha vært på båttur, bak oss var himmelen knallblå. Mamma var solbrun og hadde på seg solbriller. Hvor gammel var jeg der. Åtte, ni? Det sa albumet ingenting om. Men det må ha vært før jeg fylte ti. Vi så lykkelige ut sammen, og så lykkelige så vi aldri ut etter den sommeren mamma fikk kreft.»

Endelig har jeg fått lest Mímir  Kristjánssons bok Mamma er trygda som ble utgitt i 2019.  Boken starter ved at han forteller om den første hunden de hadde som fikk kreft og måtte avlives, de er hos dyrlegen med hunden:

 

«Til slutt ga han opp, og med sine siste krefter kom han luntende bort og la hodet sitt i fanget mitt. Jeg rufset ham i pelsen og klødde ham bak ørene, og så sovnet han inn for aller siste gang.

 

Bacchus fikk ikke cellegift. Lillehjernen hans ble ikke strålt i stykker. Han gikk ikke på hormonkur så han føyk opp i vekt. Han måtte ikke gå på morfin, begynte aldri å skjelve, slet ikke med depresjoner og søvnløshet.

 

Bacchus fikk aldri dårlig råd, måtte aldri gå til Nav for å tigge om hjelp. Han mistet ikke jobben, mistet ikke det sosiale livet sitt, ble aldri ensom, ble aldri uføretrygda.»

 Mímir  Kristjánsson forteller i denne boka om livet til en kreftsyk mor. Om det å være barn, etter hvert enebarn, ungdom og voksen med en kreftsyk mor i mange år. Han skriver at han har ventet på at moren skal dø siden han var ti år. Høsten moren ble syk, grein han hele tida. Men på et tidspunkt gikk det tomt. Når han får vite at moren igjen er innlagt på sykehuset kjenner han på frykten at hun skal dø. En annen del av han kjenner på en lettelse. Var det ikke like greit å bli ferdig med det? Moren ville dø, det var i hvert fall noe hun sa.

«Det sa hun i alle fall selv.

Jeg skulle ønske jeg kunne legge meg i kveld og våkne opp død i morgen, sa hun.

Et av de spørsmålene som engasjerte mamma mest var retten til å få hjelp til å gjøre slutt på livet, til å bli «koblet fra», som hun kalte det.

Hva om legene ikke vil gjøre det? spurte jeg.

Da må du ta deg av det.

Ja vel, svarte jeg.

Men jeg kom selvsagt ikke til å gjøre det. Jeg kom aldri i livet til å gjøre det.»

 Flettet innimellom kommer politikeren og den samfunnsengasjerte Mímir  Kristjánsson til orde - kraftfull som alltid:

 

«Hva kostet det egentlig den norske skattebetaleren at mamma overlevde? Det er vanskelig for meg å si nøyaktig, men billig var det ikke.

 

Det er meningen at staten skal gå i pluss på folk. En voksen mann bringer inn mer til statskassen enn han koster. I tilfellet mamma går staten i minus så det synger.

 

Mamma har vært inn og ut av sykehus så lenge jeg kan huske. Bit for bit har de plukket kroppen hennes fra hverandre. Operert bort brystet, Oernet lymfekjertler, tatt ut deler av en svulst i hjernen. Sprøytet henne full av cellegift og forsøkt å brenne bort kreftcellene ved hjelp av stråling.

Mamma tar så mye medisiner at det hver uke kommer hjemmehjelp for å hjelpe henne med å ta riktige tabletter. Nesten like ofte må hun til legen, eller det blir vel riktigere å si legene, det er et helt team som er sving for henne.

 

Mamma bidrar ikke med noen ting. Hun jobber ikke, det har hun ikke gjort på snart tjue år. Hun har aldri tjent opp mange pensjonspoeng, for mamma tilhører den generasjonen som kunne studere så lenge de ville, og hun kom ikke ordentlig inn i arbeidslivet før hun var i starten av trettiårene. Etter femten— seksten yrkesaktive år var hun ute igjen.»

 

Forlaget omtaler boken slik:

«Vi snakker om de trygda hele tida. Hver uke på statskanalen sitter et begeistret publikum og roper «Stay trygda!» i kor. De har til og med fått sitt eget verb. Å nave, jeg naver, han navet, hun har navet.

 

318.244 mennesker hever uføretrygd i Norge. En av dem er Marit Wilhelmsen. Hun er et trygdebeist, en udetonert bombe under velferdsstaten, en trussel mot alt det vi har kjært. I denne boka forteller sønnen, den profilerte forfatteren, politikeren og samfunnsdebattanten Mimir Kristjansson, den rørende historien om sin mor. Det er en fortelling om tiår med en alvorlig kreftsyk mamma, om drømmer som brast, en familie som går i oppløsning, om å foreta en klassereise bratt nedover. Det er en fortelling om å leve med en mor som har så store smerter at tenåringssønnen ikke ser noen annen mulighet enn å kjøpe hasj til henne i skolegården.»

 

Varmt, inderlig og ofte humoristisk - samtidig med den hardtslående politiske retorikken som kjennetegner forfatteren - gir "Mamma er trygda" både en rystende familiehistorie og en innsideskildring av en samfunnsgruppe som ofte omtales, men som sjelden kommer til orde selv.

Den siste overlevende er død av Mattis Øybø – nominert til P2 lytternes romanpris 2021

 

Romanen Den siste overlevende er død av Mattis Øybø er den andre romanen jeg leser av de seks nominerte til P2 lytternes romanpris 2021 og som jeg skrev om i innlegget:

 

P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte

 

Etter å ha lest romanen til Mattis Øybø som jeg synes var en god bok, er jeg særdeles spent på juryens diskusjoner av romanen.

 Den siste overlevende er død er fordelt på fem forskjellige historier (kapitler) der vi møter mennesker i nåtid. Menneskene som vi møter har kun en ting felles, de bor i Oslo og på ulike måter er de, eller blir berørt, av deler av livshistorien til Isak Meyer.

 I det første kapitlet får vi et innblikk i livet til Jonathan – kapitlet starter slik:

 

«Han fikk beskjeden i begynnelsen av desember. Da hadde Jakob Meyer vært død i en uke allerede. Legen beklaget, og forklarte at de hadde hatt noen tekniske utfordringer. Av en eller annen grunn var henvendelsen til de nærmeste pårørende sendt feil, noe som var blitt oppdaget først torsdag. Det handlet om overgangen til et nytt datasystem. I tillegg hadde mange i administrasjonen på sykehuset tatt seg fri fredagen, grunnet et stort idrettsarrangement i Århus idrettspark. De skulle nå se nærmere på rutinene.

— Men hva døde han av?

— Å, unnskyld, sa legen, mens det spraket i telefonen. – Det var leveren. Den klarte ikke mer.»

 Det er sønnen til Jacob Meyer, Jonathan, som får dødsbudskapet. En far han ikke har hatt kontakt med. Når han forteller moren om at faren er død sier hun at Jacob Meyer døde som han levde, og at Jonathan ikke skal være sentimental, stefaren er Jonathans far. For Jonathan har Isak Meyer frem til dette vært fylliken. Det er også det han blir kalt når Jonathan forteller broren Simon om dødsfallet; en jævla fyllik kaller Simon faren sin.

 

«Asken ble sendt rekommandert. To uker senere sto han med pakken i hendene foran postskranken i andre etasje av kjøpesenteret, like ved den store dagligvarehandelen. Over høyttalerne ble det spilt julesanger mens folk hastet frem og tilbake med fulle handleposer. Han satte seg på en benk utenfor bokhandelen og la esken i fanget. Tjue centimeter lang og syv centi meter høy minnet den mest om byggesettene han hadde fått som barn, de avlange Airfix-eskene med bildet av britiske og tyske jagerfly, som han med stor nennsomhet hadde satt sammen og hengt opp i taket på soverommet, med en tynn tråd fra Einars syskrin.

— Er den til meg?

Foran ham sto Eva, og det tok et øyeblikk før han kom på at det jo var her de skulle møtes. De hadde begge tatt ettermiddagen fri for å handle julegaver. Han la pakken under armen, reiste seg og omfavnet henne. — Hvordan er formen din? sa han.

— Jeg kastet opp før morgenmøtet, men ingen merket noe, tror jeg.

Han lo kort, og hun slo ham lekende i skulderen.

— Bare en uke igjen nå, så kan vi fortelle det, sa hun.

— En julegave, rett og slett, sa han. — Ja, en julegave til oss alle.»

 I løpet av julen forsøker Jonathan å finne ut mer om hvem faren Jacob Meyer var. Fra fragmenter av det moren har fortalt tidligere, og i samtaler med henne og broren Simon, kommer navnet til Isak Meyer opp, farfaren som måtte flykte til Sverige under 2. verdenskrig fordi han var jøde.

 Isak Meyer er bindeleddet til de fire andre historiene i romanen. Romanen som forsøker å fortelle hvordan historien, i dette tilfellet deler av livet til et menneske, påvirker livet til ulike mennesker.

 Historien rundt disse menneskene kunne, slik jeg ser det, like gjerne vært grunnlag for en roman hver for seg så interessant var de og så mange tema er handlingen innom, og boken er derfor mer en novellesamling for meg. For meg er historien Den jødiske studenten den beste. Knallgod der temaet er virkelighetslitteraturen.

 I dette intervjuet snakker Mattis Øybø om boken, og om hva som skjer med historien når tidsvitnene er borte: 

Historien om krigen har bare såvidt begynt. Debattbøkene hagler. Men vi har bare så vidt begynt på historien om andre verdenskrig, fastslår forfatter Mattis Øybø, som har utvidet sin roman med et nytt essay.

 Forlagets omtale av romanen: 

"Like før jul får Jonathan beskjed om at faren hans, Jakob Meyer, er død. Jonathan kjente ham ikke, og vet heller ingenting om den delen av familien, annet enn at Jakobs far var jøde, og måtte flykte til Sverige under krigen.

 På den andre siden av byen, under en oppussing av kjøkkenet, finner Louise og Henrik noen gamle kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk kvinne. Soldaten har vært medvirkende i en grensehendelse som også involverte en ung jødisk mann, og som fikk store konsekvenser for dem begge.

 Samtidig får småbarnsmoren Tessa sin største hemmelighet avdekket i en selvbiografisk roman. Men romanen forteller også en historie om krigen, og om en ukjent, jødisk student som bare kaller seg «M».

 Alt henger sammen med alt. For Jonathan, Louise, Henrik og Tessa spiller plutselig over søtti år gamle hendelser, med en for lengst død mann, en avgjørende rolle livene deres, enten de er klar over det eller ikke.

"Den siste overlevende er død" er en roman om historie - hvordan den fortolkes, fortelles og lever videre i oss all"

 

Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn – en av de nominerte til P2 lytternes romanpris

 

Jeg skal forsøke å lese så mange som mulig av romanene som er nominert til prisen jeg omtalte i dette innlegget før juryen begynner å diskutere: P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte

 Den første romanen jeg har lest som er nominert er Kvar dag skal vi vere så modige av Brynjulf Jung Tjønn. Ikke mange sider, 173, men den inneholder en sterk historie. Den handler om Isak på 10 år som opplever omsorgssvikt, og historien er fortalt ut fra Isaks synsvinkel:  

 

«For ikkje så lenge sidan var det ei dame som ringde på, og mamma kviskra at det var Jehovas vitne. Vi huka oss ned under kjøkenvindauga, og eg var så redd for å røpe oss at eg heldt pusten. Eg hadde sett bilen hennar stanse ute på tunet. Det var ein gammal bil som bråka mykje, og eg fekk eit glimt av henne før ho kom bort til ytterdøra vår. Håret hennar var lyst og krøllete, det var noko kjent med henne, men mamma drog meg bort frå vindauga, kviskra at det var Jehovas vitne. Etter kvart høyrde vi stega hennar utanfor, og plutseleg kvapp vi til då ho banka på vindauga. Hadde ho sett oss? Ho ropte også eit eller anna, og eg tenkte at dette hadde ikkje Jehovas vitne gjort før. Etter ei

stund gjekk ho, og eg såg ho sette seg i bilen. Det var så vidt eg torde å kike ut gjennom den vesle sprekken i gardinene i stuevindauget. Ho køyrde den raude bilen ut av tunet, men då ho svinga ut på vegen, stoppa bilen. Som om ho stod der og såg bort på huset vårt. Eg dukka ned igjen og heldt pusten, sjølv om ho var eit stykke unna, sjølv om ho sat i bilen. Har ho køyrt? spurde mamma.

 

Eg rista på hovudet. Mamma sat framleis på kjøkenet, på den same plassen. Så ringde telefonen og vi kvapp igjen. Mamma såg mot telefonen, men Iét han berre ringe.

 

Kven er det som ringer? kviskra eg.

 

Ingen, svara mamma. Eg kika ut igjen gjennom glipa i gardina og bilen stod der framleis. Og eg fekk plutseleg ei kjensle av at det var dama i bilen som ringde. At ho stod der borte på vegen og såg bort på huset vårt og ringde. Kva var det med Jehovas vitne? tenkte eg. Dei hadde kome så ofte hit den siste tida.»

Moren til Isak vet selvsagt at det er barnevernet som ønsker å komme i kontakt med henne, mest sannsynlig på grunn av bekymringsmeldinger barnevernet har mottatt. Moren ligger mesteparten av dagen i senga på soverommet bak lukkede gardiner. Når hun kommer ned på kjøkkenet ber hun Isak gå ut fordi hun trenger tid alene:

 

«Eg går ut av huset, lukkar døra roleg. Mamma likar ikkje at det bråkar, ho får så vondt i musklane av det. Og viss ho får vondt i musklane, så kan ho få hovudpine. Og viss ho får hovudpine, må ho gå på rommet sitt og trekke gardinene for og ligge der i mørket i fleire dagar. Då må det vere heilt stille. Eg må sitte i stua og sjå på tv utan lyd. Men av og til kan det vere greitt at lyden er av. Spesielt når det er skyting og slåsting. Å sjå på skyting og slåsting utan lyd går fint. Det gjer meg ingenting. Heller ikkje at det er mykje blod.»

 

Noen dager krever moren at han er hjemme fra skolen:

 

«Eg pakkar skulesekken. Men så høyrer eg steg i trappa. Eg blir ståande ved kjøkenbordet og lytte. Skritta til mamma kjem nærare og nærare, og snart opnar døra inn til kjøkenet seg.

Du må bli heime i dag, seier mamma. Eg føler meg ikkje så bra. Er det greitt, guten min?

Eg slepper taket i sekken og nikkar.

Så fint, guten min. Kan du finne litt mat til meg?

Eg nikkar igjen. Eg hentar fram ein tallerken og går inn på spiskammerset, hentar fram pålegg og mjølk. Mamma set seg ved bordet.

Set deg, du Og, Isak.

Eg gjer det, sjølv om eg allereie har ete.

Mamma smører brødskiva og et utan pålegg. Det glinsar smør av leppene hennar.

Veit du korleis eg helst vil døy? spør mamma plutseleg.

Eg ser på henne og ristar på hovudet.

Aller helst vil eg berre slokne, seier mamma og tygg.

Slokne? spør eg.»

 Utenom en klassekamerat, Yardan, Harald på butikken som lar Isak handle mat på krita, og den tause og tilsynelatende ensomme naboen, er det ingen som ser Isak:

«Han kom til bygda for omtrent eit år sidan, då eg gjekk i fjerde klasse, og kvar gong eg ser han, så er han aleine. Han er nesten slik som eg. Eg er også mykje aleine. For mamma vil ikkje ha besøk. Ho vil at det skal vere henne og meg. Det er best slik, seier ho.»

 Når læreren spør Isak hvorfor han ikke kom på skolen, svarer han at han måtte hjelpe moren. Læreren sier at hun har forsøkt å ringe moren, men at hun ikke tar telefonen. Hun ber Isak ringe henne.

 Kan Line, kjæresten til naboen som dukker opp, utgjøre en forandring for Isak?

 

Forlagets omtale av romanen:

«Heime gjer Isak alt for at mora skal halde ut. For mora treng kvile. Ho er avhengig av han, og tvingar han til å skulke skulen.

 

På andre sida av skogen ligg nabogarden, og ein framand mann har flytta inn. Gradvis utviklar mannen og guten eit slags taust vennskap. Mannen gir guten tyggis eller kjeks.

 

Naboen har også ein kjærast med langt, lyst hår. Og dei inviterer Isak med på grilling og bading. Kan dei bli ein ny familie for Isak? Vil dei det?

 

Kvar dag skal vi vere så modige handlar om dei som har det vanskeleg, om dei vi overser. Men også om dei som plutseleg bryr seg.»

Ti små negerbarn av Agatha Christie (1939)

 

Boken jeg har kjøpt og lest er med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år og er bok nr. 6 av 10 bøker i mitt Agatha Christie- prosjekt. Utgaven er fra 1980 og handlingen omtales slik:

«Ti små negerbarn er tittelen på et barnerim som forteller om hvordan ti barn blir tatt av dage. Nøyaktig etter oppskriften i barnerimet blir ti mennesker samlet på en øy – isolert fra omverdenen -og myrdet en etter en. Et mystisk vesen har oppkastet seg til dommer over dem og dømt dem til døden. Hvem er denne dommeren? Hvor holder han til»

 

Et kysthotell i Devon, Burgh Island, inspirerte Agatha Christie til å skrive boken.

 

Boken er omtalt som en av tidenes beste mordgåte. En gruppe mennesker som ikke kjenner hverandre blir invitert til å tilbringe en helg på øya av en U.N Owen. Etter hvert blir det temmelig creepy.

Jeg har ingen problemer med å forstå at Agatha Christie var lei av Poirot, og det var veldig godt å slippe han i denne boken. Jeg har kjøpt BBC's filmatisering fra 2016,  And Then There Were None, og gleder meg til å se den. Det er spennende å se om de har fulgt boken eller f. eks har valgt en annen slutt; her er traileren:

 

 

30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth (2011) – tankevekkende bok på mange måter

 

«22-10-2009

Var så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper det.»

 

Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne artikkelen:  I dette fengselet sonet Vigdis Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel, inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er hentet fra.

 

Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av Vigdis Hjorth  med et tema som er tankevekkende på mange måter.

 

Hovedpersonen og fortellerstemmen er Tordis:

 

«Skrev ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen, Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget seg opp, nå skulle det gjennomføres.»

 

Forlagets omtale av boken:

 

«I nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere. De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»

 

 

Til slutt en av refleksjonene Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:

 

«Var ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig, relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner, mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt, jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»

 

 

God bok!

 

Leseåret 2021 – tålmodighetsåret - håper på bedre tider i 2022

 

De harde fakta er at statistikken viser at jeg fortsatt leser få bøker sammenlignet med tidligere år. Når jeg nå går inn i det tiende året bokbloggen har eksistert, håper jeg at det snur. Samtidig er det ikke noe mål at jeg skal lese like mange bøker som jeg leste i 2013. Det er mye annet jeg ønsker drive på med, f.eks. foto. For 2021 har vært dårlig også på det området. Ingen strikkeprosjekter er ferdige. I det store og hele er 2021 et år som fint kan plasseres i glemmeboken. 2021 har fått meg til å tenke både tittelen og starten på boken jeg leste i februar 2013 og skrev om i dette innlegget;  

• Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

"Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting. Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer. "

 

Et lesemål nådde jeg i 2021, det var å lese ferdig Jalna-serien. Etter det er serien som ble kjøpt og lest av nostalgiske årsaker historie, og er fysisk borte fra mine bokhyller. 

I bokhyllene er det kommet mange nye bøker i 2021 som er uleste og som trenger plass. I tillegg til uleste bøker som står der fra innkjøp tidligere år. Her er de sist ankomne:

 

Og, dette ser jeg først nå; her er ingen skjønnlitteratur. Jeg har fem bøker å lese i mitt Agatha Christie-prosjekt:

 

 

Jeg låner fortsatt en god del bøker på biblioteket. Det er ofte at bøkene jeg låner ikke leses ferdig. Tvangslesing er jeg ikke tilhenger av. Er det ingen god «tone» mellom meg og boka, da er det ingen hensikt å bruke tid på å lese den ferdig. Det kan jeg avgjøre tidlig, og jeg har også kommet så langt som halvveis i en bok og lagt den vekk. Dette er bøker jeg ikke skriver om.

Helene Uri mener også at man ikke skal tvangslese bøker. Med unntak av klassikerne. Jeg er ikke enig. Det er en del klassikere jeg har lest jeg kunne latt være å bruke tid på. Men det er mye annet hun sier i dette radioprogrammet som jeg er enig i. I tillegg til boktips som jeg har notert meg, kan man høre hvorfor Uri mener at vi blir et bedre menneske av å lese bøker. For det første mener hun at skrift er den mest overlegne måten å overføre kunnskap på, og derfor er det viktig å bli god til å lese slik at man kan tilegne seg kunnskap. Å lære seg å lese er grunnleggende for mennesket og samfunnet. Sammenlignet med tidligere tider har vi nå et skriftlig samfunn, og det er derfor viktigere enn noen gang å bli en god og kritisk leser.  Uri mener også at vi blir bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur. Det handler om å øve opp evnen til å sette seg inn i andre menneskers liv og bli kjent med litterære karakterer som vi ikke blir kjent med i det virkelige liv, men som vi får muligheten til å bli kjent med gjennom en roman. På den måten kan vi forstå andre mennesker bedre. For henne handler det om å ta den andres perspektiv og bli mer empatiske. I tillegg blir vi bedre kjent med andre sider av seg selv ved å lese skjønnlitteratur. Å lytte til radioprogrammet fikk min leselyst til å stige.

 

Tåle er et ord som passer inn i hvordan jeg har opplevd 2021, det har vært et år der jeg har lært meå tåle mye og være tålmodig.  På bildene under er en av nabokattene. 

Den som tålmodig bruker å sitte i morelltreet vårt om sommeren. Der henger det en fuglemater med solsikkefrø hele året. Katten er tatt så godt vare på at jeg tror ikke det er sult som driver den til å sitte der. Det er nok spenningen. Godt skjult i hekken bruker de mer drevne i gjengen av katter å sitte. Restene etter deres herjinger finner jeg av og til under treet. Jeg elsker katter og fugler, så dette er ikke lett.  

P2 lytternes romanpris 2021, de seks nominerte

 

Den 1. desember 2021 var de seks nominerte til P2-lytternes romanpris 2021 klare.

 

«Spennvidda er stor i årets nominerte romanar: Frå ein klaustrofobisk fisketur i norsk fjellvatn til ei overdådig forteljing om ein av grunnleggarane av USA.»

 

Fagjuryen har nominert disse romanene utgitt i 2021:

Stein Torleif Bjella	Fiskehuset  - 136 sider
Hilde Susan Jægtnes	Jeg grunnla De forente stater - 413 sider
Erlend O. Nødtvedt	Mordet på Henrik Ibsen - 263 sider
Mattis Øybø	Den siste overlevende er død - 257 sider
Brynjulf Jung Tjønn	Kvar dag skal vi vere så modige - 172 sider
Linn Ullmann	Jente, 1983 - 260 sider

 

Jeg har ennå ikke lest en eneste av romanene som er nominert. Men det har jeg planer om å gjøre.

 Det blir som vanlig interessant å lytte til lytterjuryens diskusjoner i februar. Fredag 18. februar 2022 er det finaleavstemming.