Leseåret 2021 – tålmodighetsåret - håper på bedre tider i 2022

 

De harde fakta er at statistikken viser at jeg fortsatt leser få bøker sammenlignet med tidligere år. Når jeg nå går inn i det tiende året bokbloggen har eksistert, håper jeg at det snur. Samtidig er det ikke noe mål at jeg skal lese like mange bøker som jeg leste i 2013. Det er mye annet jeg ønsker drive på med, f.eks. foto. For 2021 har vært dårlig også på det området. Ingen strikkeprosjekter er ferdige. I det store og hele er 2021 et år som fint kan plasseres i glemmeboken. 2021 har fått meg til å tenke både tittelen og starten på boken jeg leste i februar 2013 og skrev om i dette innlegget;  

• Det fine som flyter forbi av Ida Løkås

"Ingenting skjer. Og da mener jeg ingenting. Dagene glir forbi, sakte, som om de trekker på tunge lodd. Drar seg ut og legger igjen et slimete sneglespor. Viserne på klokka tikker saktere enn vanlig, og jeg venter. Venter på at jeg skal klare å bevege meg mot noe nytt. Men uansett hvor hardt jeg prøver, står jeg stille. Sålene er som nedsunket i nylagt, seig asfalt. Klamrer seg til bakken. Jeg forestiller meg den brente osen som stiger opp fra skoene mine. Stanken av ubevegelighet, lukta av at ingenting skjer. "

 

Et lesemål nådde jeg i 2021, det var å lese ferdig Jalna-serien. Etter det er serien som ble kjøpt og lest av nostalgiske årsaker historie, og er fysisk borte fra mine bokhyller. 

I bokhyllene er det kommet mange nye bøker i 2021 som er uleste og som trenger plass. I tillegg til uleste bøker som står der fra innkjøp tidligere år. Her er de sist ankomne:

 

Og, dette ser jeg først nå; her er ingen skjønnlitteratur. Jeg har fem bøker å lese i mitt Agatha Christie-prosjekt:

 

 

Jeg låner fortsatt en god del bøker på biblioteket. Det er ofte at bøkene jeg låner ikke leses ferdig. Tvangslesing er jeg ikke tilhenger av. Er det ingen god «tone» mellom meg og boka, da er det ingen hensikt å bruke tid på å lese den ferdig. Det kan jeg avgjøre tidlig, og jeg har også kommet så langt som halvveis i en bok og lagt den vekk. Dette er bøker jeg ikke skriver om.

Helene Uri mener også at man ikke skal tvangslese bøker. Med unntak av klassikerne. Jeg er ikke enig. Det er en del klassikere jeg har lest jeg kunne latt være å bruke tid på. Men det er mye annet hun sier i dette radioprogrammet som jeg er enig i. I tillegg til boktips som jeg har notert meg, kan man høre hvorfor Uri mener at vi blir et bedre menneske av å lese bøker. For det første mener hun at skrift er den mest overlegne måten å overføre kunnskap på, og derfor er det viktig å bli god til å lese slik at man kan tilegne seg kunnskap. Å lære seg å lese er grunnleggende for mennesket og samfunnet. Sammenlignet med tidligere tider har vi nå et skriftlig samfunn, og det er derfor viktigere enn noen gang å bli en god og kritisk leser.  Uri mener også at vi blir bedre mennesker av å lese skjønnlitteratur. Det handler om å øve opp evnen til å sette seg inn i andre menneskers liv og bli kjent med litterære karakterer som vi ikke blir kjent med i det virkelige liv, men som vi får muligheten til å bli kjent med gjennom en roman. På den måten kan vi forstå andre mennesker bedre. For henne handler det om å ta den andres perspektiv og bli mer empatiske. I tillegg blir vi bedre kjent med andre sider av seg selv ved å lese skjønnlitteratur. Å lytte til radioprogrammet fikk min leselyst til å stige.

 

Tåle er et ord som passer inn i hvordan jeg har opplevd 2021, det har vært et år der jeg har lært meå tåle mye og være tålmodig.  På bildene under er en av nabokattene. 

Den som tålmodig bruker å sitte i morelltreet vårt om sommeren. Der henger det en fuglemater med solsikkefrø hele året. Katten er tatt så godt vare på at jeg tror ikke det er sult som driver den til å sitte der. Det er nok spenningen. Godt skjult i hekken bruker de mer drevne i gjengen av katter å sitte. Restene etter deres herjinger finner jeg av og til under treet. Jeg elsker katter og fugler, så dette er ikke lett.