«22-10-2009
Var
så shaky, drakk for mye i går fordi jeg gruet meg og drakk mer fordi jeg ikke
fikk sove. Var så redd jeg skulle lukte alkohol eller at han skulle se jeg
skalv på hendene da jeg skulle levere papirene. Men han har sikkert opplevd
verre folk. Tilståelsesdom. Fortalte alt tre ganger helt åpent, hva jeg hadde
drukket, at jeg var glad, hadde løpt, svømt, levert manus, at femtiårsdagen
hadde gått fint, at ungene endelig var reist. Han skrev med to fingre. Leste
opp for meg. Han skrev pilsner. At jeg hadde drukket fire pilsner. Underlig å
høre ordene mine i munnen hans, det vil si, hans ord liksom fra min munn, jeg
sa at det lignet en slags novelle. Han sa jeg nok må i fengsel, men at jeg
kunne ha med en laptop. Mente saken ville komme opp, avgjøres før jul, håper
det.»
Sandefjord kvinnefengsel ble nedlagt 1. mars 2019 jf denne
artikkelen: I dette fengselet sonet Vigdis
Hjorth en dom. Med 2,2 i promille satte hun seg bak rattet og ble tatt for
fyllekjøring. Hvor alvorlig 2,2 i promille er, forstår man når over 1,5 i
promille gir de fleste problemer med hukommelsen, og hukommelsesproblemene øker
med stigende promille. Straffen for Vigdis Hjorth ble 30 dager i fengsel,
inndragelse av kjørekort i tre år og en bot på 50 000,-. Opplevelsen ble
det en bok av: 30 dager i Sandefjord som ble utgitt i 2011 som sitatet over er
hentet fra.
Jeg synes romanen er en av de beste jeg har lest av
Vigdis Hjorth med et tema som er tankevekkende
på mange måter.
Hovedpersonen og fortellerstemmen
er Tordis:
«Skrev
ikke noe i dagboken på tredve dager. Ikke på førti dager. Skriver nå, sånn jeg
husker det. Snakket med Lene. Gikk over torget, opp en tom liten gate jeg ikke
husker hva heter, og kom på oversiden, rundet bygningen, gjerdet rundt
bygningen, snakket med henne hele veien, sa, nå ser jeg porten, den er åpen,
Ingen folk, nå gjør jeg det, sa jeg, som når jeg hoppet fra tiern da jeg var
liten, nå gjør jeg det, og så gjøre det, vi snakkes, sa jeg, la på og gikk til
trappen, hvis noen så meg, ville de tenke: det er en fange. Hun skal være lenge
med den kofferten. Jeg sørget for å ha ryggen til. Bar ikke kofferten opp
trappen, var ikke plass til alt på det øverste trinnet. Ikke sikkert jeg var
kommet riktig. Kanskje det var en misforståelse. Kanskje det var fullt og jeg
måtte gå igjen. Underlig utålmodig, jeg hadde ventet så lenge, det hadde bygget
seg opp, nå skulle det gjennomføres.»
Forlagets omtale av
boken:
«I
nystrøket bluse og med en altfor stor koffert kommer dramatikeren Tordis til
Sandefjord fengsel for å sone tredve dager for promillekjøring. Hun vil synke i
jorden, og kan ikke komme seg fort nok inn. Innenfor murene er tretten kvinner
tilfeldig tumlet sammen; narkovrak, brannstiftere, smuglere og NAV-svindlere.
De ser på Hotel Cæsar, syr vinhøner og strikker lommetøfler. Tonen er røff, og
humoren rå. Tordis nullstiller seg og prøver å gli ubemerket inn i
fellesskapet. Romanen skildrer tredve dager i et psykisk grenseland, der hun
gjør seg mange refleksjoner om hvem hun er og hva det vil si å sone.»
Til slutt en av refleksjonene
Tordis (Vigdis 😊) gjør seg:
«Var
ikke vant til å være sammen med folk hele dagen. Var blitt forfatter for å
slippe å være sammen med folk hele dagen, slippe å hilse på folk jeg ikke vil
hilse på, slippe å ha en sjef og slippe å stå tidlig opp om morgenen, for ikke
å skylde noen noe. Var blitt dramatiker for å kunne skrive og for å kunne ta en
øl når jeg var ferdig med å skrive, og så hadde jeg havnet her. I en underlig,
relativt liten trebygning det er vanskelig å orientere seg i. Men det var i
hvert fall ikke familiært, ikke noe «hjemmets fire vegger», ikke noe «familiens
skjød» som det av en eller annen grunn heter sammen med «lune rede» eller «lune
favn». Det er så mange ting det er vanskelig å rømme fra, jeg har virkelig
prøvd. Befant meg heldigvis ikke i noen familiær konstellasjon, i et mindre
klamt fellesskap, underlig, men mindre tett enn i familien, med flere folk enn
i en familie og uten forventning om kjærlighet. Som mennesker på en lengre
busstur i ørkenen hvis et hjul punkterer, som på et pensjonat på fjellet hvis
det er snøstorm, veiene stenges og strømmen går. VI er den gjengen som
betjentene kaller «jentene», sørlandsbetjenten «jentan», ikke riktige kvinner,
mange nok til å kalles en flokk. Jeg kan gå til toalettet om natten og vite at
det bak dørene sover andre, og at nede i vakta er noen våkne, alltid, som jeg
kan gå til hvis jeg får det plutselig vondt. Jeg har det ikke akkurat vondt,
jeg kjenner og kjenner etter. De sover bak dørene, og jeg behøver ikke være nær
dem eller knytte meg til dem, jeg er på en måte fri. Det er avhengigheten som
gjør menneskene ulykkelige. Overleve tredve dager og så dra.»
God bok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar