Tjenestepiken som forsvant (The Case of the missing Servant) av Tarquin Hall

I boken Tjenestepiken som forsvant av Tarquin Hall møter leseren en detektiv i Poirot-stil. Men det er en indisk utgave; Vish Puri med kallenavnet Klumpen. Klumpen fordi han er overvektig pga stor matglede. Legens og konas store bekymring er at hans fedme kombinert med stort arbeidspress skal gi han høyt blodtrykk og diabetes.  Derfor spiser han ofte i smug. Jeg kjente at jeg fikk vann i munnen av alle indiske godsaker han mesker seg med. Men det er ikke bare Puri vi møter, men andre fine karakterer.

Romanen på 300 sider ble utgitt i 2009 og på norsk i 2012 av forlaget med det sjarmerende navnet, Perleblekk. Boken jeg har kjøpt og lest er en pocketutgave.

Den sjarmerende og intelligente Puri er grunnleggeren og adm.dir for detektivbyrået Ytterst Privat Etterforskning Ltd. Han er 51 år, gift og har flere (voksne) barn. Kona og medarbeiderne har også kalle-navn. Kona kalles Rumpi (?). En av medarbeiderne Lysrør, fordi han sover så tungt at det tar han lang tid å flimre og hakke seg til liv om morgenen. En annen er Dossen fordi han var den første i den avsides landsbyen han kommer fra som fikk vannklosett. Nattkrem er den kvinnelige medarbeideren. Hun arbeider ofte i forkledning og brukes ofte som åte i honningfellen i de saker som gjelder oppdrag der en ny ektefelle skal «testes» før et ekteskap inngås.

Det er ikke hvilket som helst byrå Puri driver i Dehli. Han har fått mange priser og det har aldri hendt at han ikke har løst et oppdrag. Og dette selv om han er så ærlig som det er mulig å være i et samfunn som er gjennomkorrupt.

Et av oppdragene er å finne tjenestepiken til advokat Ajay Kasliwal. En advokat som har mange fiender fordi han i mange saker har gått i strupen på det korrupte indiske byråkratiet. Nå ser hans fiender sitt snitt å så mistanke om at han har medvirket til forsvinningen for å svekke hans omdømme. Og derfor kontakter han Puri.

Det er helt klart at forfatteren er godt kjent med det indiske samfunnet. Dette er den andre boken som han har skrevet som jeg har lest. Den første var Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall.

Tjenestepiken som forsvant er sjarmerende, morsom, spennende og en blir godt kjent med det indiske samfunnet. Feelgood-krim står det bak på omslaget. Enig, det nettopp det denne boken er. Og mere til.

Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall

Først som sist vil jeg si at Salaam Brick Lane – A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall, ikke er noen trist bok. Den er varm og morsom. Men det er en del skjebner som gjør en trist iblant. Jeg er enig med de mange anmelderne som ga den god kritikk da den ble utgitt. Den beskriver en fattig bydel i London de færreste besøker som turister. Derfor var en av de tingene jeg var spent på, om lysten til å besøke London igjen ville avta ved å lese boken utgitt i 2005.

Boken er en av bøkene i Spor-serien, Aschehoug 2000-2010.

Jeg leste den engelske versjonen som jeg har kjøpt. I dette innlegget har jeg skrevet om hvordan jeg ble tipset om boken på 264 sider:  Boken på vent: Salaam Brick Lane: A Year in the New East End.

Men lysten til å besøke London igjen er overhodet ikke avtatt etter å ha lest boken.  En by som jeg har adoptert Richard Herrmanns betegnelse på, «mine gleders by». På spørsmål om jeg ville bodd et år i dette området som Tarquin Hall gjorde og som er grunnlaget for boken, så er svaret nei. Jeg er nok ikke så tolerant som forfatteren synes å være.

Tarquin Hall (f.1969) er en engelsk journalist og forfatter. Han har mesteparten av livet bodd utenfor England. Han har bodd og arbeidet i mange områder i verden. Om dette kan du lese mer om på hans hjemmeside.

Det var ikke forfatterens plan å bo i denne delen av London da han og forloveden Anu bestemte seg for å flytte til London. Men å leie den lille loftsleiligheten hos Mr Ali i Banglatown som bydelen kalles, var den eneste de hadde råd til. Selv om han hadde beskrevet området og leiligheten, fikk Anu nærmest sjokk da hun kom. Og leiligheten var i langt bedre stand da hun kom enn da Tarquin overtok den. Full av søppel og mangler som Mr Ali var svært lite villig til å rette på. Her rakker Mr Ali, som selv har en klesbutikk i første etasje, ned på tidligere leieboere når Tarquin er og snakker med han for første gang:

«I’ve ‘ad like, nafing but bustards, innit, ‘he said, complaining about how the students had stolen the toilet seat from the bathroom. 'The ones before the students was - 'he grimaced as if he'd suddenly smelt something unpleasant - "omosexuals.' He emphasised this last word as if it was sacrilege to say it out loud.

“I’eard 'em - you know . . .' His eyes widened and he made an aggressive action with his right fist, punching it against the palm of his left hand. “Buggering, all day and all night! Breakfast, lunch and dinner! Always buggering, innit!”

 Mr Ali’s promiscuous gay tenants had disturbed the old Jewish lady who

lived in the bed-sit on the first floor. She had complained to M r Ali and

he in turn had called the police.

  “ I says to the coppers, "It's not right, innit. The Koran forbids it,

But the coppers, they just laugh. They says to me, " Mr Ali , it's the law 'er Majesty, she allows the buggering."'

Mr Ali er en av mange forfatteren blir kjent med. Her er mange skjebner som er samlet på et sted. «The Jewish lady», Mrs Sadie Cohen er av dem. Og gjennom henne blir han kjent med en som kan mye om bydelens historie, Solly. En bydel som alltid har vært bebodd av fattige immigranter. Hugenotter, irer, jøder osv, og på denne tiden som forfatteren bor der, mengder av innvandrere fra Bangladesh. Etter hvert som Anu kommer blir det flere problemer. Og morsomheter. Hun tar bl a tak i Mr Ali og finner løsning på hvordan hun skal få han til å ta på seg ansvaret for å rette opp feil og mangler i leiligheten. Men et sted går grensen for denne eiendommelige utleier, og det er musene…..

Jeg sitter igjen med mange tanker etter å ha lest boken.  De aller fleste forfatteren blir kjent med er mennesker som har et driv i seg til å få et bedre liv og jobber mot et mål. Som ønsker å komme seg ut av det for mange er, et trøstesløst liv pga dårlig økonomi. Å flytte fra Brick Lane. Og et spørsmål en kan stille etter å ha lest boken er; når blir man engelsk. Ikke minst kommer dette spørsmålet frem når forfatteren skal hjelpe en bekjent med å spore opp ekte «Cocneys».

Boken på vent: Salaam Brick Lane: A Year in the New East End av Tarquin Hall

Boken på vent denne tirsdagen har jeg kjøpt og fikk i posten i går. Det er Salaam Brick Lane: A Year in the New East End skrevet av Tarquin Hall. Den går under kategorien reiseskildring.

Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

Jeg ble tipset om reiseskildringen i boken som jeg skrev om i innlegget I dette landskap - artikler og essays av Tor Eystein Øverås. Fant den ikke på norsk. Derfor er den en del av utfordringen  jeg har gitt meg selv i "Bli bedre å lese engelsk-prosjektet". De fleste kritikerne likte den. Men jeg har lest en som ikke var så begeistret.

Jeg har ikke lest andre bøker av forfatteren.  Men har notert meg romanen Tjenestepiken som forsvant skrevet av Tarquin Hall som Liv Gade skrev om.  Den har jeg planer om å låne av biblioteket.

Her er beskrivelsen av Salaam Brick Lane: A Year in the New East End - en litt annerledes reiseskildring:  

"After 10 years living abroad, Tarquin Hall wanted to return to his native London. Lured by his nostalgia for a leafy suburban childhood spent in south-west London, he returned with his Indian-born, American fiancee in tow. But, priced out of the housing market, they found themselves living not in a townhouse, oozing Victorian charm, but in a squalid attic above a Bangladeshi sweatshop on London's Brick Lane. A grimy skylight provided the only window on their new world—a filthy, noisy street where drug dealers and prostitutes peddled their wares and tramps urinated on the pavements. Yet, as Hall got to know Brick Lane, he discovered beneath its unlovely surface an inner world where immigrants and asylum seekers struggle to better themselves and dream of escape. Salaam Brick Lane is a journey of discovery by an outsider in his own native city."