«Først vil jeg fortelle om ranet som foreldrene
våre begikk. Deretter om mordene, som skjedde senere. Ranet er det viktigste,
fordi det var bestemmende for hvordan det gikk med meg og søsteren min senere i
livet. Ingenting vil gi mening uten at det ble fortalt først.
Foreldrene våre var de siste menneskene i verden man ville tro kunne rane
en bank. De var ikke sære eller spesielle, ikke åpenbart kriminelle. De var
helt vanlige mennesker – selv om den oppfatningen selvfølgelig mistet all
mening i det øyeblikket de ranet en bank.»
Ovenfor har jeg sitert innledningen til romanen Canada skrevet av den amerikanske
forfatteren Richard Ford som ble utgitt i 2012. Den har fått gode anmeldelser har
jeg funnet ut etter at jeg helt tilfeldig oppdaget romanen. Også av norske
anmeldere. Allikevel er det få norske lesere som har skrevet om den. Det er synd og jeg er redd at forlagene kan velge bort slike utgivelser til fordel for populærlitteratur. Men inntil videre stoler jeg på Oktober forlag som gir ut mange gode bøker etter min smak. Canada er en slik bok.
Canada ble utgitt på norsk av forlaget Oktober i 2013
og er på 400 sider. Jeg har lånt romanen av biblioteket.
Innledningen kan få lesere til å tro at de skal lese en krimbok. Men Canada er ingen krimbok. Til det er den for langsom. Litt for langsom var den også for meg i begynnelsen. Muligens pga den fantastiske innledningen som gir bud om mer spenning. Men uten at jeg merker nøyaktig når i boken det skjer, blir jeg kapslet inn i handlingen. Jeg kjenner en uro komme snikende som jeg helst vil bort fra. Men jeg kan ikke la være å være der fordi jeg må få rede på hva som skjer med hovedpersonen og fortellerstemmen Dell Parson og familien hans. Det kjennes nesten som en forpliktelse jeg har påtatt meg om å følge Dell videre. En kan ikke la være å bli grepet av hans opplevelser etter at foreldrene begår ran. Foreldre som han aldri er i tvil om elsker han og søsteren.
Innledningen kan få lesere til å tro at de skal lese en krimbok. Men Canada er ingen krimbok. Til det er den for langsom. Litt for langsom var den også for meg i begynnelsen. Muligens pga den fantastiske innledningen som gir bud om mer spenning. Men uten at jeg merker nøyaktig når i boken det skjer, blir jeg kapslet inn i handlingen. Jeg kjenner en uro komme snikende som jeg helst vil bort fra. Men jeg kan ikke la være å være der fordi jeg må få rede på hva som skjer med hovedpersonen og fortellerstemmen Dell Parson og familien hans. Det kjennes nesten som en forpliktelse jeg har påtatt meg om å følge Dell videre. En kan ikke la være å bli grepet av hans opplevelser etter at foreldrene begår ran. Foreldre som han aldri er i tvil om elsker han og søsteren.
Dell Parsons forteller om hendelser han hadde som femtenåring da han bodde i Great Falls i Montana, USA, sammen med
faren Bev, moren Neeva og tvillingsøsteren Berner. Her har de bodd i fire år
pga farens jobb i det amerikanske flyvåpenet. Tidligere har de bodd på mange
ulike flybaser i USA.
Faren og moren er høyst forskjellige. Faren Bev er en kjekk
sjarmør fra Alabama. Moren Neeva er datter av polske jøder og kan enkelt
oppsummeres som en grå mus sammenlignet med faren.
«Familien var slo seg ned i Great
Falls, Montana, i 1956, slik mange soldatfamilier slo seg ned der de slo seg
ned etter krigen. Vi hadde bodd på flybaser i Mississippi og California og
Texas. Mor hadde tatt sine eksamener og arbeidet som lærervikar på alle disse
stedene. Far, som ikke ble sendt til Korea, ble tildelt forskjellige
skrivebordsjobber i forsyningstjenesten. Han fikk lov til å bli værende hjemme
fordi han var blitt dekorert for krigsinnsatsen, men uten at han hadde steget
høyere enn til kapteins grad. Til slutt - det var da vi bodde i Great Falls og han
var syvogtredve - kom han til at flyvåpenet ikke lenger hadde noe å tilby ham
etter tyve års tjeneste, og at han burde ta pensjonen og komme seg ut. Han følte
at mors ulyst til å omgås andre på basen og uvilje mot å invitere folk hjem på middag
hadde hindret ham i å stige i gradene - og det hadde han kanskje rett i. Sant å
si tror jeg at hun ville ha likt det hvis hun hadde møtt noen der hun kunne se opp
til og respektere, men hun trodde fullt og fast at det var umulig. «Det er bare
kuer og hveteåkrer her ute,» sa hun. «Det er ikke et organisert samfunn.»
Uansett tror jeg at far var gått lei av flyvåpenet, og at han likte seg i Great
Falls og trodde han kunne skape seg en fremtid der - selv uten et sosialt liv.
Han sa at han håpet å bli medlem av Frimurerlosjen.»
Men Frimurerlosjen
ble ikke det stedet faren ble "innlosjert" i: faren endte i fengsel sammen med moren. For etter at faren havnet i
pengeknipe etter et mellommannsoppdrag i forbindelse med salg av tyvslakt, fikk
han ideen om å rane en bank. Det mest besynderlige var at han fikk moren med
på stuntet.
Første del
av boken handler om tiden før ranet, ranet, og tiden før og etter at foreldrene blir
arrestert. Andre del av boken handler om tiden etter at morens venninne smugler
Dell over til Canada etter at søsteren har stukket av. Dells optimistiske natur
og tilpasningsevne gir inntrykk og gjør at denne romanen aldri blir trist. Men
vemodig er den til tider.
Richard
Fords fortellerteknikk er god. Til tross for at dette
aldri blir en roman i hastig tempo, ble det en pageturner. Selv om forfatteren
bedyrer at romanen er fiksjon, skriver han om mennesker, handlinger, samfunn og
natur slik at jeg lever meg inn i handlingen på en måte jeg sjelden klarer. Forbrytelser
er det mange som kan skrive om. Men om hvordan en forbrytelse påvirker familier i ettertid
er det ikke mange som gjør på en slik menneskelig og inderlig måte som Richard
Ford gjør i Canada. Uten at alt blir en tragedie.
Det er så
mye fra romanen jeg kan tenke meg å sitere, men jeg avslutter med dette:
«Man hører historier om mennesker
som har begått alvorlige forbrytelser. Plutselig bestemmer de seg for å tilstå
alt, overgi seg til myndighetene, lette seg for alt som tynger samvittigheten -
byrden, skaden de har gjort, skammen, selvhatet.
De legger kortene på bordet før de går i fengsel. Som om skyldfølelsen var det
aller verste for dem.
Jeg er kommet til at skyldfølelse
har mindre med det å gjøre enn man kanskje vil tro. Det man ikke holder ut, er
snarere at alt med ett blir flokete og uoversiktlig. Veien tilbake til fortiden
er blokkert og uframkommelig, og det man en gang følte, er noe helt annet enn
det man føler nå. Og så er det tiden selv: At dagens og nattens timer beveger
seg så rykkvis og ujevnt fremover - først raskt, så nesten stillestående.
Deretter blir fremtiden like flokete og ugjennomtrengelig som fortiden. Det man
blir i en slik situasjon, er lammet - fanget i en evig og uutholdelig nåtid.
Hvem ville vel ikke få en slutt på
det - om man kan? Få nåtiden til å vike plass for nær sagt en hvilken som heist
fremtid. Hvem ville ikke innrømme alt for å bli løst fra den fryktelige nåtiden?
Det ville jeg. Bare en helgen ville ikke.»
«Richard Ford ble født i
Jackson, Mississippi i USA i 1944. Han regnes som en av de aller fremste
amerikanske novellekunstnere i dag, og er i tillegg en mesterlig romanforfatter.
Han
debuterte med romanen A Piece of My Heart i 1976. Etter
roman nummer to,The Ultimate Good Luck i 1981, begynte han å skrive for
magasinet Inside Sports. Da dette magasinet ble solgt, bestemte han seg
for å skrive om en sportsjournalist, noe som resulterte i romanen Sportsjournalisten
(The Sportswriter) i 1986. For romanen Uavhengighetsdagen ble
han tildelt PEN/Faulkner-prisen og Pulitzer-prisen, og det var første gang en
forfatter har mottatt begge disse prisene for én og samme bok. Richard Ford er
oversatt til 16 språk.»