30. okt. 2014

Romanen «Canada» av Richard Ford – en god og menneskelig roman


«Først vil jeg fortelle om ranet som foreldrene våre begikk. Deretter om mordene, som skjedde senere. Ranet er det viktigste, fordi det var bestemmende for hvordan det gikk med meg og søsteren min senere i livet. Ingenting vil gi mening uten at det ble fortalt først.
  Foreldrene våre var de siste menneskene i verden man ville tro kunne rane en bank. De var ikke sære eller spesielle, ikke åpenbart kriminelle. De var helt vanlige mennesker – selv om den oppfatningen selvfølgelig mistet all mening i det øyeblikket de ranet en bank.»

Ovenfor har jeg sitert innledningen til romanen Canada skrevet av den amerikanske forfatteren Richard Ford som ble utgitt i 2012. Den har fått gode anmeldelser har jeg funnet ut etter at jeg helt tilfeldig oppdaget romanen. Også av norske anmeldere. Allikevel er det få norske lesere som har skrevet om den. Det er synd og jeg er redd at forlagene kan velge bort slike utgivelser til fordel for populærlitteratur. Men inntil videre stoler jeg på Oktober forlag som gir ut mange gode bøker etter min smak. Canada er en slik bok. 

Canada ble utgitt på norsk av forlaget Oktober i 2013 og er på 400 sider. Jeg har lånt romanen av biblioteket. 

Innledningen kan få lesere til å tro at de skal lese en krimbok. Men Canada er ingen krimbok. Til det er den for langsom. Litt for langsom var den også for meg i begynnelsen. Muligens pga den fantastiske innledningen som gir bud om mer spenning. Men uten at jeg merker nøyaktig når i boken det skjer, blir jeg kapslet inn i handlingen. Jeg kjenner en uro komme snikende som jeg helst vil bort fra. Men jeg kan ikke la være å være der fordi jeg må få rede på hva som skjer med hovedpersonen og fortellerstemmen Dell Parson og familien hans. Det kjennes nesten som en forpliktelse jeg har påtatt meg om å følge Dell videre. En kan ikke la være å bli grepet av hans opplevelser etter at foreldrene begår ran. Foreldre som han aldri er i tvil om elsker han og søsteren.

Dell Parsons forteller om hendelser han hadde som femtenåring  da han bodde i Great Falls i Montana, USA, sammen med faren Bev, moren Neeva og tvillingsøsteren Berner. Her har de bodd i fire år pga farens jobb i det amerikanske flyvåpenet. Tidligere har de bodd på mange ulike flybaser i USA.

Faren og moren er høyst forskjellige. Faren Bev er en kjekk sjarmør fra Alabama. Moren Neeva er datter av polske jøder og kan enkelt oppsummeres som en grå mus sammenlignet med faren.


«Familien var slo seg ned i Great Falls, Montana, i 1956, slik mange soldatfamilier slo seg ned der de slo seg ned etter krigen. Vi hadde bodd på flybaser i Mississippi og California og Texas. Mor hadde tatt sine eksamener og arbeidet som lærervikar på alle disse stedene. Far, som ikke ble sendt til Korea, ble tildelt forskjellige skrivebordsjobber i forsyningstjenesten. Han fikk lov til å bli værende hjemme fordi han var blitt dekorert for krigsinnsatsen, men uten at han hadde steget høyere enn til kapteins grad. Til slutt - det var da vi bodde i Great Falls og han var syvogtredve - kom han til at flyvåpenet ikke lenger hadde noe å tilby ham etter tyve års tjeneste, og at han burde ta pensjonen og komme seg ut. Han følte at mors ulyst til å omgås andre på basen og uvilje mot å invitere folk hjem på middag hadde hindret ham i å stige i gradene - og det hadde han kanskje rett i. Sant å si tror jeg at hun ville ha likt det hvis hun hadde møtt noen der hun kunne se opp til og respektere, men hun trodde fullt og fast at det var umulig. «Det er bare kuer og hveteåkrer her ute,» sa hun. «Det er ikke et organisert samfunn.» Uansett tror jeg at far var gått lei av flyvåpenet, og at han likte seg i Great Falls og trodde han kunne skape seg en fremtid der - selv uten et sosialt liv. Han sa at han håpet å bli medlem av Frimurerlosjen.»

Men Frimurerlosjen ble ikke det stedet faren ble "innlosjert" i: faren endte i fengsel sammen med moren. For etter at faren havnet i pengeknipe etter et mellommannsoppdrag i forbindelse med salg av tyvslakt, fikk han ideen om å rane en bank. Det mest besynderlige var at han fikk moren med på stuntet.

Første del av boken handler om tiden før ranet, ranet, og tiden før og etter at foreldrene blir arrestert. Andre del av boken handler om tiden etter at morens venninne smugler Dell over til Canada etter at søsteren har stukket av. Dells optimistiske natur og tilpasningsevne gir inntrykk og gjør at denne romanen aldri blir trist. Men vemodig er den til tider. 

Richard Fords fortellerteknikk er god. Til tross for at dette aldri blir en roman i hastig tempo, ble det en pageturner. Selv om forfatteren bedyrer at romanen er fiksjon, skriver han om mennesker, handlinger, samfunn og natur slik at jeg lever meg inn i handlingen på en måte jeg sjelden klarer. Forbrytelser er det mange som kan skrive om. Men om hvordan en forbrytelse påvirker familier i ettertid er det ikke mange som gjør på en slik menneskelig og inderlig måte som Richard Ford gjør i Canada. Uten at alt blir en tragedie. 

Det er så mye fra romanen jeg kan tenke meg å sitere, men jeg avslutter med dette:

«Man hører historier om mennesker som har begått alvorlige forbrytelser. Plutselig bestemmer de seg for å tilstå alt, overgi seg til myndighetene, lette seg for alt som tynger samvittigheten -  byrden, skaden de har gjort, skammen, selvhatet. De legger kortene på bordet før de går i fengsel. Som om skyldfølelsen var det aller verste for dem.

Jeg er kommet til at skyldfølelse har mindre med det å gjøre enn man kanskje vil tro. Det man ikke holder ut, er snarere at alt med ett blir flokete og uoversiktlig. Veien tilbake til fortiden er blokkert og uframkommelig, og det man en gang følte, er noe helt annet enn det man føler nå. Og så er det tiden selv: At dagens og nattens timer beveger seg så rykkvis og ujevnt fremover - først raskt, så nesten stillestående. Deretter blir fremtiden like flokete og ugjennomtrengelig som fortiden. Det man blir i en slik situasjon, er lammet - fanget i en evig og uutholdelig nåtid.

Hvem ville vel ikke få en slutt på det - om man kan? Få nåtiden til å vike plass for nær sagt en hvilken som heist fremtid. Hvem ville ikke innrømme alt for å bli løst fra den fryktelige nåtiden? Det ville jeg. Bare en helgen ville ikke.»


«Richard Ford ble født i Jackson, Mississippi i USA i 1944. Han regnes som en av de aller fremste amerikanske novellekunstnere i dag, og er i tillegg en mesterlig romanforfatter. Han debuterte med romanen A Piece of My Heart i 1976. Etter roman nummer to,The Ultimate Good Luck i 1981, begynte han å skrive for magasinet Inside Sports. Da dette magasinet ble solgt, bestemte han seg for å skrive om en sportsjournalist, noe som resulterte i romanen Sportsjournalisten (The Sportswriter) i 1986. For romanen Uavhengighetsdagen ble han tildelt PEN/Faulkner-prisen og Pulitzer-prisen, og det var første gang en forfatter har mottatt begge disse prisene for én og samme bok. Richard Ford er oversatt til 16 språk.»


28. okt. 2014

Exile av Enya: Winter has come too late Too close beside me.... I'll find a way home....


Det har blåst i flere dager. Liten kuling står det på YR. Det blåser mer sier han som mener han vet bedre. Som vokste opp på det blide Sørlandet med "smeigevær". 

Jeg kommer i en spesiell stemning når det blåser slik som det gjør nå. Tenker veldig på det stedet jeg kaller hjem.

Hjem; hvor er hjem. Er det ikke her jeg bor nå. Eller der jeg bodde før jeg flyttet hit. Eller...Hvordan kan det være at en bruker hjem om noe som var for så lenge siden. Det er vel fordi det sitter så dypt – det er i våt sement avtrykk settes og de er vanskelig å slipes bort.

Heldigvis har jeg Anne Olsen-Ryum som legger ut bilder som gjør at jeg husker hvordan det var å vokse opp ved verdens ende. I dag fikk jeg kalenderen for 2014. Det er med like stor andakt den henges opp på veggen bak årets kalender. Bilder over som hun har kalt By the lighthouse er ikke med i kalenderen. Det er dette været jeg tenker på når vinden uler som den gjør. Bildet legger jeg til med tillatelse fra fotografen. På Hasvik foto.com finner du flere bilder hun har tatt. Hun er også å finne på Facebook.

Det er alltid i overgangen mellom årstidene at jeg kjenner på at jeg savner det stedet jeg kaller hjem. Nå er mørket kommet samtidig med vintertiden. Og det blåser. Det uler i lyktestolpene. Saltlukta fra sjøen. I morges hørtes det ut som en fugl som kjempet om livet ute i bukta. Et skrik som fortalte at den var i fare - at den ble angrepet. Jeg tenker tilbake på stedet der en hører stormene komme - lukten fra havet - brølet som bygger seg opp - redselen som fulgte med...Det er ikke det at storm og såkalt uvær er å foretrekke, men det var en stor del av livet mitt og derfor er det blitt en del av meg. 

Ingen kan beskrive det å oppleve vinteren komme slik jeg husker den som i Exile av Enya:

Cold as the northern winds

In December mornings,
Cold is the cry that rings
From this far distant shore.


Winter has come too late

Too close beside me.
How can I chase away
All these fears deep inside?



.... I'll find a way home....


26. okt. 2014

Morfar Hitler og jeg skrevet av Ida Jackson blir mest sannsynlig "Årets bok" for meg







«Ida Jackson er barnebarnet til Per Pedersen Tjøstland - SS-mann, frontkjemper og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisen Germaneren. Hun fikk vite om morfarens bakgrunn ved en tilfeldighet. 

Morfar, Hitler og jeg" handler om hvordan hun måtte se familien sin - og seg selv - i et helt nytt lys. Hun lar leseren bli med på en reise inn i det ideologiske universet til Germanske SS Norge, kanskje den mest ekstreme organisasjonen i norgeshistorien. Forfatteren bruker det personlige for å formidle norsk krigshistorie på en ny måte. Og hun bruker møtet med fortidens ekstremisme for å forstå ekstreme strømninger i dag.»

Det er sjelden jeg blir rørt når jeg leser forfatternes etterord/takk etter å ha lest en bok. Det ble jeg da jeg leste Ida Jackson takk til familien og den fortjener de:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Også Ida Jackson fortjener takk for at hun valgte å skrive denne boken. Takk også til forlaget som jeg har fått den fra. Morfar, Hitler og jeg ble utgitt høsten 2014 og er på 254 sider.

Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier:

«Per Pedersen hadde lengtet etter en unntakstilstand i en epoke der det var krig nok for alle som ville ha, og der en stat utnyttet overmotet til unge menn fra alle landene i nærheten. Møtet med de hemmelige AKP-medlemmene fikk meg til å forstå at å skylde på de historiske omstendighetene ikke er alltid er forklaring nok. Ja, man kan forstå at noen ville slåss mot bolsjevikene. Ja, man kan forstå hvorfor maoistene var redde for Sovjetunionen. Men jeg tror at et ekstremismen hos Per Pedersen og AKPs alternative ledelse kom før historien, og ekstremismen ble igjen når historien hadde gått forbi dem. Jeg kjenner igjen det samme i meg selv. Jeg lærte ikke den ekstreme overbevisningen i Rød Ungdom. Jeg oppsøkte Rød Ungdom fordi jeg hadde den ekstreme overbevisninger.»  

Ida Jacksons bok kan nok for noen være ubehagelig å lese. Forhåpentligvis gir den grunnlag for selvransakelse. Hva skal til for at noen går over grensen fra å sympatisere med og til å delta i handlinger som er følge av sitt ekstreme politiske ståsted. Er man f eks delaktig i andres handlinger ved å stå på sidelinja og nærmest heie andre frem. Hadde morfaren til Ida Jackson hatt mindre skyld om han ikke hadde valgt å melde seg inn i Regiment Nordland og blitt en Wiking-soldat. Hadde han vært under kategorien «snill nasjonalsosialist»:

«Å finne seg til rette som SS-etterkommer skulle vise seg å være alt annet enn enkelt. Først måtte jeg godta et verdensbilde der en av dem jeg hadde vært mest glad i havnet i kategorien «monstre i moderne historie». Når jeg først hadde klart å ta familiehemmeligheten innover meg, snublet jeg i krattskogen av forklaringer og bortforklaringer. Det viste seg nemlig at den viktigste aktiviteten for SS-etterkommere var å forklare og bortforklare forfaderens adferd. De var overalt. På nettet. I bokform. I omgangskretsen min.»

Da jeg gikk på videregående skole skrev jeg det som dengang ble kalt «Særoppgave» der mitt tema var hvorfor nordmenn valgte å bli nasjonalsosialister. Den ligger oppe i en kasse på loftet og boken til Ida Jackson gjør meg nysgjerrig på hva jeg skrev. Det var før Internett og det var det lite stoff tilgjengelig. Hvorfor jeg valgte tema husker jeg ikke helt; jeg har ingen i familien som jeg kjenner til var nasjonalsosialister. Men kanskje det hadde en sammenheng med egen families historie.

Min familie var offer for nasjonalsosialistenes handlinger ved at de ble sendt på flukt etter at hele Finnmark ble brent. Hadde morfaren til Ida Jackson ikke overlevd som norsk Frontkjemper, som de fleste ikke gjorde, hadde boken jeg har lest ikke eksistert. Hadde f eks høsten 1944 vært hardere værmessig, eller at man hadde valgt en annen løsning for befolkningen i Finnmark, er det sannsynlig at heller ikke jeg hadde levd. Min familie måtte flykte i onkelen min sin lille fiskebåt. Eller det er mer riktig å si: de ble jagd på flukt. Og kom tilbake til ingenting.

Jeg opplevde ingen bitterhet fra min familie over det de opplevde under 2. verdenskrig. Det de lærte var å ikke være materialistiske og viktigheten av å dele. Det er også godt å lese at forfatteren etter å ha oppdaget morfarens historie ikke er blitt bitter. Her er deler av slutten:


..Denne boken er ikke ment som en hevnaksjon. Det er en smertefull utforskning av livet til noen jeg fremdeles er veldig glad i. Men jeg kan ikke fri meg for hevntankene etter å ha lest side opp og side ned om folkemord. Jeg blir for sint. Jeg savner morfar, men jeg har skreket til spøkelset hans hver dag. Morfar meldte seg frivillig til et helvete av en krig for å slåss mot alt jeg synes er godt i verden....Selv om jeg er sint mens jeg skriver dette, klarer jeg aldri å være sint lenge om gangen. Jeg lukker øynene og ser morfar sitte i stua på Sørlandet mens han spiller på sag. Sollyset fyller rommet, og melodien er «En rose er utsprungen». Så kort er veien fra det politiske raseriet til den private kjærligheten.» 

21. okt. 2014

Imot naturen (notatbøkene) av Tomas Espedal - nesten innertier...

Du må lese de første 40 sidene i en bok sammenhengende var tipset jeg fikk av en bibliotekar her om dagen – slik at du får en god start. Tror at det er et smart tips. Men det hadde jeg allerede glemt da jeg startet på boken Imot naturen (notatbøkene) skrevet av Tomas Espedal.

Da jeg var kommet til 27 i den lille boken på 164 sider holdt jeg på å gi meg. Hadde lest at noen mente det var hans beste bok. Jeg gikk inn i den med store forventninger, men så plutselig sa det stopp. Da hadde jeg samme dag avbrutt en bok der tema bl a var unge jenter og gamle menn som jeg ikke fant kjemien med. Men dagen etterpå tok jeg romanen til Espedal frem igjen; og da var jeg i fyr og flamme slik jeg har vært tidligere når jeg har lest bøkene hans.

Fyr og flamme er feil uttrykk å bruke; for han skriver av og til slik at jeg føler meg helt tom. Noe er nakent og vondt å lese. Jeg har ledd av noe og en del av det han skrev ble som en spenningsroman. Selv om ikke alt er igjenkjennbart er det ikke vanskelig å leve seg inn i det han skriver om. Men det er ikke så mye tema han skriver om som bergtar meg – det er hvordan han skriver om det. Hvordan Tomas Espdal er misunnelig på Peter Handke; det er ikke til å forstå. Men så har jeg bare lest en bok av Handke, og jeg kan ikke all verdens om litteratur. 

Det er selvsagt ikke alt Tomas Espedal skriver som er like bra etter min smak; det er tema som engasjerer meg mindre, som begynnelsen med noen sex-scener der tema er forholdet mellom ung kvinne og eldre mann.  Jeg skal ikke påstå at alt han skriver er selvopplevd i detalj; det har han selv sagt det ikke er. Men at mye er selvbiografisk det er vel ingen hemmelighet.


Slik begynner romanen utgitt i 2011 som jeg har lånt på biblioteket:

«Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole.»

Boken slutter med at det er slutt mellom han og hans unge kjæreste Janne; forfatteren er gått helt i oppløsning pga kjærlighetssorg. I tillegg er datteren hans også flyttet hjemmefra og han er alene i huset der han vokste opp. 

Innimellom skriver han om sin første jobb på fabrikk; det var denne jobben som gjorde det klart for han at han ikke ville arbeide, ikke gifte seg, ikke få barn: han ville være fri.

Tomas Espedal fikk barn og giftet seg, reiste land og strand rundt med skuespilleren Agnete, som han fikk barn med og giftet seg med og skilte seg fra. Det var under den seansen jeg lo; underlig hvordan han lot seg drive med i alt hun fant på. Først til det avsidesliggende stedet på Vestlandet der hun skulle tilbake til naturen. Spennende var det å lese om oppholdet i Sør Amerika og trist å lese når Agnete dør og han blir alenepappa på Askøy. Så kommer lykken til han med Janne og desto ulykkeligere blir han når hun forlater han. Men i tillegg flytter datteren hjemmefra og for meg er det enkelt  å forstå blir et savn– jeg er om et par år i samme situasjon og gruer meg(hulk!):

«Det er et sjokk for faren når datteren flytter ut.

Selv om han er forberedt på at hun en dag må flytte, at det er nødvendig for henne, at det er naturlig at datteren flytter fra sin far, at det ikke er naturlig at hun skal bo med ham i så lang tid som han ønsker det, så er det et sjokk for faren den dagen datteren flytter ut. Og dagen etter, når hun ikke kommer hjem som hun pleier, når hun ikke roper ned til ham i kjelleren som hun pleier, så sitter han fullstendig lamslått i stolen hele dagen og vet ikke hva han skal gjøre eller hvordan han skal klare seg uten henne.

En mann på snart femti år som blir forlatt av sin datter; hva skal han gjøre, hva skal han ta seg til?

Uten sin datter.

Uten min datter. Hver gang jeg skriver min, tenker jeg på hvor lite vi eier; vi eier ingenting.

Ikke våre barn, ikke foreldrene og familien, ikke vår egen historie, heller ikke vår egen barndom, ungdom, vennene, venninnene, ikke kjæresten og kjærligheten: vi eier ingenting. «


Gjett hvem som skal kjøpe fotoboken som han nettopp har gitt ut: Mitt privatliv. Ikke for å se bildene, men for å se hva han skriver under bildene. Hvordan han kobler tekst og bilde. Det var en anmelder som snakket ned denne boken; i Aftenposten. Men så hørte jeg noen som snakket den opp på NRK radio. De var begeistret! Det er de siste jeg tror mest på. 

20. okt. 2014

Dikt: Håndskriften av Kolbein Falkeid - Fra diktsamlingen «Gjenskinn (1971)

Håndskriften henger igjen etter den døde
som skjøre spindelvev i et forlatt hus.

Vi løsner ordene fra blekkets tråder
og knytter meninger av dem, usynlige kokonger

spunnet  om tingene,  jernbanestasjoner
alt som vinden blåser i og hvor oppbruddet  pruster.

Og på strendene i oss i gjennomsiktige øyeblikk

kler gåten av seg og vasser innover oss. 

Oppskrift som faren min skrev opp og sendte meg – han er død for mange år siden,  men når jeg ser håndskriften hans, i dette tilfellet et resultat av et hverdagslig gjøremål som oppskriften på smultringer,  blir han på en måte levende for meg...


19. okt. 2014

En smakebit på søndag fra "Andre farger" av Orhan Pamuk

Maleriet ovenfor er T. F. Simon, "Vilma Reading a Book", 1912. Vilma er malerens kone og her har han malt henne i Paris.





Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst.

Smakebiten er fra forordet – her ser han sammenhengen med å det å male og det å skrive:

«Mellom 1996 og 1999 skrev jeg ukentlige skisser til tidsskriftet Öküz i Istanbul, et blad som blandet politikk og satire, og illustrerte dem slik jeg fant det for godt. Det var korte tekster, gjerne med lyrisk glød og i en kjapp økt. Jeg satte stor pris på å fortelle om datteren min og om vennene mine, på å kunne utforske gjenstandene og verden omkring meg med friskt blikk og liksom se verden gjennom ordene. 

Med årene har jeg kommet til at det å skrive ikke så mye dreier seg om å fortelle om verden, men nettopp det å «se verden med ordene». Fra det øyeblikk han begynner å bruke ordene slik farger anvendes i oppbygningen av et maleri, vil en forfatter på ny oppdage hvilket vidunderlig og forbløffende sted verden er, og ved å splintre språkets forkalkninger, vil han finne sin egen stemme. Til dette trenger han bare litt papir, en penn og den tillitsfulle optimismen til et barn som betrakter verden for første gang. «



Flere smakebiter finner du på bloggen til Astrid Terese: Betraktninger

18. okt. 2014

«Leserens meddikteriske kraft» (Jan Kjærstad/Zadie Smith) – «Den underforståtte leser» (Orhan Pamuk/Wolfgang Iser)

Jeg søker etter bøker som gir meg motstand – der jeg blir utfordret.  Gjenkjennelse er også et stikkord. Bøker som får meg til å løfte blikket og gir meg nye tanker er også viktig. Som kan bryte fastlåste tankemønstre eller motsatt: samle løse tråder. Det må være en form for kjemi mellom meg og boken – en «netto pluss» for å kunne konkludere med at jeg har hatt en god leseopplevelse.  Nettoen må ikke være behagelig. 

Jeg har lest en roman skrevet av forfatteren Jan Kjærstad. Det ble ingen god leseopplevelse som jeg skriver i blogginnlegget. Jan Kjærstad sa noe i et intervju med Hans Olav Brenner som har gitt meg en bedre forståelse for årsaken til enkelte bøker gir en bedre leseopplevelse enn andre. Fra Brenners bok Om å skrive var:

«Jeg tror man diskuterer på feil plan når man etterlyser troverdige romanpersoner. Det er jo det man alltid jobber med som forfatter, du forsøker hele tiden å gjøre personene dine voluminøse, som jeg har kalt det, heller enn å gjøre dem flate eller runde. Men alle vet at enhver romanfigur er og blir steindød. Zadie Smith skrev en dobbeltkronikk i The Guardian som jeg er veldig fan av. Hun skrev at vi må tørre å si at forfatteren bare gjør femti prosent av arbeidet, og de siste femti må gjøres av leseren. Og det er det mange lesere som ikke vil høre. De vil bare legge seg på ryggen og bli feid over historien og karakterene. Jeg tror at når en karakter får liv i en roman eller en novelle, skyldes det som oftest leserens meddikteriske kraft. «

I går fant jeg en tilsvarende uttalelse i boken til Orhan Pamuk: Andre farger.
Andre farger av Orhan Pamuk er en essaysamling med selvbiografiske tekster, politiske analyser og diskusjoner om østlig og vestlig kunst. I kapitlet Den underforståtte forfatter skriver han: 

«Dette kan jeg best illustrere ved å ta begrepet «den underforståtte leser», som ble fremsatt av litteraturkritikeren og teoretikeren Wolfgang Iser, og vri på det til det passer mitt behov. Iser utviklet en glimrende, leserorientert litteraturteori. Han hevder at meningen i en roman vi leser, ikke bare ligger i teksten, og heller ikke bare i konteksten den ble skrevet i, men et sted midt imellom dem. Han hevder at bokens mening først trer frem idet boken leses, og når han taler om den underforståtte leser, tildeler han følgelig leseren en uunnværlig rolle. «

En bit i puslespillet falt på plass - denne puslebiten ligner veldig på det Jan Kjærstad kalte den «meddikteriske kraft».

Problemet slik jeg ser det er at mange forfattere ikke gir leseren rom – de er så opptatt av å fylle boken med ord at de rett og slett skviser meg som leser ut. Det er ikke plass for at jeg kan tillegge egne tanker. Jeg er ikke opptatt av å bli underholdt når jeg leser – bøker er ikke tidtrøyte for meg. Bøker som river og sliter i meg, utfordrer meg, er de beste bøkene. 

Antar det er denne boken The Implied Reader (1978) av skrevet av Wolfgang Iser Orhan Pamuk viser til – selvsagt finner jeg den ikke oversatt til norsk. Sånn er det å være en minoritet hva angår språk. Synd – jeg synes det er slitsomt å lese engelsk og er redd for - og vet - at jeg mister detaljer.  Boken til Iser virker å være interessant:  


«Like no other art form, the novel confronts its readers with circumstances arising from their own environment of social and historical norms and stimulates them to assess and criticize their surroundings. By analyzing major works of English fiction ranging from Bunyan, Fielding, Scott, and Thackeray to Joyce and Beckett, renowned critic Wolfgang Iser here provides a framework for a theory of such literary effects and aesthetic responses. Iser's focus is on the theme of discovery, whereby the reader is given the chance to recognize the deficiencies of his own existence and the suggested solutions to counterbalance them. The content and form of this discovery is the calculated response of the reader -- the implied reader. In discovering the expectations and presuppositions that underlie all his perceptions, the reader learns to "read" himself as he does the text.»


17. okt. 2014

Min sønns historie (My Son’s Story) av Nadine Gordimer


Jeg har for tiden fokus på bøker som har stått lenge i bokhylla. Bøker jeg har lest tidligere som jeg ønsker å lese om igjen og bøker som jeg ikke har lest. 

Romanen Min sønns historie skrevet av Nadine Gordimer (1923 -2014) er en roman jeg ikke har lest tidligere. Utgitt i 1991, samme år som forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris. 




«Utgangspunktet i denne romanen er en liten, farget familie i Sør-Afrika, og det er sønnen i familien, Will, som forteller. Faren er en moralsk forgrunnsfigur for mange av de fargede i deres kamp mot apartheid. En dag oppdager Will at faren har et forhold til en hvit kvinne, noe som vil få store konsekvenser for faren dersom han blir avslørt.»

Romanen Min sønns historie ble utgitt for første gang på norsk i 1992 og er på 248 sider inkl. etterord. Formatet på utgaven jeg har lest tilsier at den tilsvarer et større sideantall. Romanen begynner slik:

«Hvordan jeg hadde oppdaget det?

Jeg hadde lurt ham.

November. Jeg hadde skolefri - i to uker før eksamen hadde elevene i de siste klassene anledning til å være hjemme og forberede seg. Jeg hadde sagt at jeg skulle lese sammen med en kamerat hjemme hos ham, og snek meg avgårde på kino. Kinoene hadde vært åpne for oss bare et års tid, så det var en dobbelt frihet jeg tok meg: å skulke unna skolearbeidet og sitte i det rødbrune nylonfløyelsetet i kinoen som lå i en forstad for hvite. Min far var langt fra velstående, men både han og mor ville at min søster og jeg skulle få en bedre oppvekst enn de selv hadde hatt, og lommepengene mine var rikeligere enn deres vanskelige økonomiske stilling på den tiden skulle tilsi. Så jeg oppholdt meg i foajeen og ventet på å komme inn på fem-forestillingen i en av salene i et nytt kinoanlegg, og far kom sammen med en kvinne ut fra en annen sal hvor en forestilling nettopp var slutt.

Der var min far; i det øyeblikket vi så hverandre var det jeg som hadde oppdaget ham, ikke han meg. Vi stod der mens andre, fremmede mennesker passerte mellom oss. Så kom han mot meg sammen med henne, på den litt forvirrede måten som er typisk for folk som beveger seg fra en mørk kinosal ut i dagslyset.

Han sa: «Du husker Hannah, ikke sant?»

Og hun sufflerte med et usikkert smil for å trekke min oppmerksomhet bort fra ham - for det var rundt ham jeg konsentrerte strømmen av spørsmål, svar, erkjennelse og sjokk som fikk ansiktet mitt til å stivne og ga meg følelsen av å stå til halsen i kaldt vann - hun sufflerte, Hannah Plowman, visst kjenner vi hverandre.»

Det er faren Sonny som Will møter sammen med elskerinnen Hannah. En kvinne faren møtte da han satt i varetekt pga deltakelse i frihetskampen. Hannah jobber for en menneskerettsorganisasjon. Men også familien har møtt henne. Det er en tung byrde han legger på skuldrene på sønnen: en taus avtale om at sønnen ikke skal fortelle om det han har oppdaget til moren Aila.

Min sønns historie har handling fra Sør-Afrika under kampen mot Apartheid. Det er rammen for det som skjer med den lille familien. Jeg opplevde romanen som en dypsindig, alvorstynget og sørgmodig, men ikke trist, roman. Det er en fortettet stemning rundt det som skjer og jeg synes derfor at den var krevende å lese. Det er unødvendig å skrive at forfatteren skriver godt – det er ikke uten grunn hun ble tildelt Nobels litteraturpris.

Jeg har brukt lang tid på å lese romanen, men kunne med fordel brukt enda lengre tid. Noen ganger har jeg opplevd det som tungt å lese den. Det er fordi jeg sjelden kan sette meg ned og lese timer i strekk. Dette er ikke en roman som jeg synes var enkel å lese stykkevis og delt. 

Det er ikke gitt på noe punkt i romanen hvordan det skal gå med familien som også inkluderer Wills søster Baby. Heller ikke med kjærlighetsforholdet mellom Sonny og Hannah og Sonnys frihetskamp. En kamp han ikke så konsekvensene av kunne medføre at en kvinne skulle komme mellom han og Aila. Vil glansbildet Sonny sprekke også for de som er utenfor familien. Det er ingen roman der jeg opplever at jeg kan ta parti. Sonnys utroskap og det at han velger å ikke bryte med en av kvinnene, kan ikke forsvares, men kan forklares.  Det samme gjelder Ailas valg om å bli i ekteskapet. Alle parter møter store endringer som påvirker dem som mennesker og som de møter med verdighet. Da er det enklere å forstå valgene de tar tar. 


Jeg tenker at dette er en viktig roman, men neppe en roman for de som søker enkel underholdning når de leser bøker. I en lesesirkel eller som grunnlag for en skoleoppgave om apartheid og virkningen bør denne kunne brukes. Den kan gi grunnlag for refleksjon og diskusjoner rundt mange tema. Det er en roman der jeg savner å ikke ha tilgang hvordan anmeldere med litteraturfaglig bakgrunn analyserte romanen da den ble utgitt. 

12. okt. 2014

Målmannens angst ved straffesparkmerket (Die Angst des Tormanns beim Elfmeter) av Peter Handke - kjenner meg som et spørsmålstegn etter å ha lest romanen


«Østerrikeren Peter Handke blir av mange ansett som en av Europas mest betydningsfulle forfattere og dramatikere i vår tid.... Handke pleide å bli nevnt i de årlige spekulasjonene om hvem som skulle motta prisen, men navnet forsvant liksom ut av rotasjonen utover 1990-tallet da han på et nokså oppsiktsvekkende vis tok stilling for den serbiske siden i Balkankrigene.»

Sitatet over har jeg kopiert fra en artikkel i DN og prisen er Nobelprisen i litteratur, en artikkel jeg har vist til i et tidligere innlegg. Der skriver jeg hvorfor jeg ville forsøke meg på en av Peter Handkes bøker og hvor jeg fant den. Link til innlegget: 


Nå har jeg lest Målmannens angst ved straffesparkmerket (Die Angst des Tormanns beim Elfmeter) utgitt i 1970 og 122 sider. Den beskrives slik og kilden er Bokelskere.no:

«Montøren Joseph Bloch mener seg avskjediget fra jobben, og kapper forbindelsen med en "systematisert" tilværelse. Han driver gjennom byen, lar sine handlinger diktere av tilfeldige impulser og av en dunkel aggresjonslyst. Han flakker fremmedgjort omkring i en verden der bevegelser, lyder og ord utløser hans irritasjon i tilfeldige voldshandlinger. Alt han foretar seg virker tilfeldig og lite planlagt. Han greier ikke å forbinde enkelthetene han ser sammen til en helhet, greier ikke å riste de tilfeldige brikkene sammen til et mønster, og blir stående uforstående og hjelpeløs overfor livet rundt ham.»

Så hvordan gikk dette. Vel; nå er min leseopplevelse ingen fasit på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg er og blir en amatør. Men jeg sitter nå her og lurer på hva som er årsaken til at jeg ikke synes denne romanen var ekstraordinær på noen som helst måte. Verken språk eller innhold. Hva er det jeg ikke oppfatter og hvorfor. Hva er det som er romanens litterære kvaliteter. Er det min evne, vilje og/eller kompetanse som gjør at jeg ikke synes dette var ekstraordinært. Det er en av Peter Handkes mest kjente bøker. Er det fordi hans forfatterskap er forbeholdt «eliten»; som det antydes i denne artikkelen i Klassekampen:

«På den tiden leste jeg, i likhet med flere norske forfattere, forleggere og kritikere, det meste som var utgitt av Handke på norsk, romaner som «Målmannens angst ved straffesparkmerket» og «Kravløs ulykke», den siste om morens selvmord.»

Eller er det slik at det skapes myter om hva som er god og hva som er dårlig litteratur. Av og til tenker jeg på eventyret til H C Andersen; Keiserens nye klær, også når det gjelder bøker der noen forteller oss at en forfatter er strålende. De som mener at dette er god litteratur er ofte de som uttrykker seg som om de eier sannheten. Det skal virkelig bli interessant å lese en bok av Patrick Modiano, årets Nobelprisvinner. I en artikkel i Aftenposten 10. oktober 2014 står det bl a at:

«Han skriver et fantastisk fransk, klart og tydelig om vanskelige spørsmål. Han skriver litteratur som du ikke må være professor for å være interessert i.»

En må ikke være professor for å forstå handlingen i Peter Handkes Målmannens angst ved straffesparkmerket. Det er som nevn ovenfor. En mann, tidligere målmann på et fotballag, som mister jobben, tar inn på hotell noen dager og vandrer rundt i byen. Han leser aviser, går på kino, på kafe, drikker seg full, slåss, driter (gjør sitt "fornødne" står det i boken) på gaten,  og begår et drap på en kvinne. Deretter reiser han til en grenseby med en buss, tar inn på et gjestgiveri og går rundt og snakker med folk. Følger med på det som skjer og det er ikke mye med unntak av en gutt som er savnet og etterhvert blir funnet død. Drikker og slåss gjør han der også. Følger med hva som skrives om drapet i aviser og går og venter på om han skal bli tatt for drapet. Underveis får vi vite litt om denne personen, og det er at han bor på hybel og er skilt og at barna bor sammen med moren. Nesten ingen dialoger og boken er skrevet i 3. person.

Det er som å observere en søvngjenger i en stumfilm. En person som hadde hatt behov for terapi. Enkelt språk og jeg tenker at Stefan Sweig ville likt at det er lite unødvendig krimskrams i den.Det skaper ingen følelser i meg når jeg leser den, verken gode eller dårlige. Ikke noe engasjement. 

Jeg gidder ikke bruke tid på å sitere fra boken; den kan leses på Nationalbiblioteket.no Jeg tenker at jeg etterhvert kommer til å lese Kravløs ulykke; den har enda færre sider, kun 90.  Men jeg har ingen store forventninger til at jeg kommer til å komme med noen Wow etter å ha lest den heller. Men undere har skjedd før....jeg er optimistisk til det motsatte er bevist. 

11. okt. 2014

Romanen Trøbbel (Affiction) av Fay Weldon - litt overdrevet enkelte ganger


Romanen Trøbbel (Affiction) av Fay Weldon ble utgitt i 1993 og den norske utgaven jeg har ble utgitt gjennom Bokklubben i 1994. 229 sider. Slik oppsummeres den på Bokelskere.no:

«Sakte men sikkert går det opp for henne at hun ikke kjenner mannen i sitt liv. Han er ikke lenger bare hennes».

Det er den eneste boken av Fay Weldon jeg har i bokhylla, og jeg tror jeg har lest den før, men husker ikke helt. Uansett har den ikke gitt noe stort inntrykk da jeg leste den. Jeg har lest flere bøker av forfatteren, men de har jeg lånt av biblioteket. 

Fay Weldon beskrives slik i innledningen på Wikipedia:

«Fay Weldon (født 22. september 1931) er en engelsk forfatter som har skrevet romaner, noveller, essay og en del skuespill. Hennes forfatterskap er assosiert med feminismen. Hun portretterer samtidens kvinner som befinner seg fanget i undertrykkende situasjoner foresaket av den patriarkalske strukturen i den britiske samfunnet. Weldon ble internasjonalt berømt for The Life and Loves of a She-Devil (1983) (norsk tittel: En hunndjevels bekjennelser), som er filmet to ganger. Forfatteren har vært gift tre ganger og har fire sønner. «

Her er link til Gyldendal forlag der du også kan lese om forfatteren og der jeg fant dette bildet av henne:


Jeg klarer ikke helt å bli enig med meg selv om hva jeg synes om Trøbbel. Den har bl a irritert og provosert meg. Den som irriterte og provoserte meg mest var hovedpersonen Annette, og det var kanskje ikke det forfatteren ville med romanen. Jeg har humret meg gjennom en del scener, men kanskje mindre av det enn det første jeg nevner.

Kanskje jeg klarer å konkludere etter å ha skrevet denne oppsummeringen. Det er det som er en av fordelene med å ha en bokblogg. En tvinges til å ta stilling til det en har lest. Og dermed husker en bedre hva en roman inneholder. 

Romanen består for det meste av dialoger og det er forholdet mellom hovedpersonen Annette og Spicer som er kjernen i romanen. Her er litt fra starten på romanen:

«Jeg vil gi deg halvparten av huset i fødselsdagspresang» sa Spicer, åtte dager senere. « Jeg gir deg det av kjærlighet, som det heter i rettsdokumentene. Jeg vil dele dette huset akkurat slik vi deler livet vårt. Jeg skal oppsøke advokaten min sa snart jeg kan.»

«Spicer,» advarte Annette, «er du ikke litt for rask? Vi har bare kjent hverandre i syv uker, og mesteparten av dem har vi tilbrakt i sengen.»

Spicer lo.«Jeg er rask av meg,» sa han. «Det er alt eller ingenting for meg.»

Annette sto lent mot et eiketre for enden av en overgrodd hage. Litt lenger borte lekte Spicers sønn, Jason, som han hadde med sin første kone, Aileen, og Annettes datter, Susan, som hun hadde med mannen sin, Paddy, rolig sammen i det lange gresset. Jason hadde vært to år i verden og Susan tre.

«Du vet like godt som jeg, Annette,» sa Spicer, «at vi skal gifte oss og leve lykkelig alle våre dager.» Han kysset henne på leppene og trakk seg bort fra henne, men bare fordi han hørte at barna nærmet seg. Begge følte mangelen på berøring som en smerte, og stønnet. De grønne eikebladene høyt over dem bivånet scenen og skalv.»

Annette jobber i et TV-selskap sammen med (telefon) venninnen Gilda. Spicer driver med vinimport.

Ti år og to måneder senere er Annett gravid og idyllen mellom henne og Spicer er forsvunnet. En kveld Spicer kommer for sent hjem til middag ender kvelden med at Annette kyler en tallerken i veggen og kaster boken han sitter og leser i inn i peisen.

«Helvete heller, Spicer,» skrek Annette, «hva er i veien?»

Spicer så rolig på sin kone, og så bare raskt bort fra henne for å kaste et blikk på boken som brant i peisen. Han kunne ha reddet den hvis han hadde villet, men det ville han ikke.

«Se på deg selv!» sa Spicer. «Se på deg selv i speilet, spør deg selv hva som er i veien og prøv å roe deg ned. Du er fullstendig sprø.»

«Men hva har jeg gjort?»

«Det er ikke din skyld,» sa Spicer. «Du kan ikke noe for det, det er jeg klar over. Men skal vi gå gjennom oppførselen din i dag? Først ringer du meg på kontoret og prøver å forstyrre meg der; du tillater ikke at jeg slipper vekk fra deg, ikke engang i en time eller to; så ringer du sekretæren min og prøver å sette henne opp mot meg. Du tilbringer formiddagen med å snakke med Gilda om seksuallivet vårt i telefonen - jeg spiste lunsj med Stephen: det virker som om han kommer til å miste jobben forresten. Du er fullstendig selvsentrert og uten lojalitet. Jeg er lite glad for at du diskuterer vårt intime liv med den lesbiske venninnen din. Jeg lurer på hva slags tak hun har på deg? Når jeg kommer sent hjem,er du ikke interessert nok til å spørre meg hvor jeg har vært. Du har tatt på deg parfyme, derfor vet jeg at du på din beregnende måte har planlagt å ligge med meg i kveld. Riktignok ber du om unnskyldning for at du ringte meg på kontoret, det er alltids noe, men så følger du det opp med en bemerkning som skal gi meg dårlig samvittighet, om hvor urolig jeg har gjort deg. Du åpner en flaske med '85-årgangen av St. Estephe uten å spørre meg - du er så konkurranseinnstilt at du til og med går inn på vinområdet! - og enda verre, du gjør det uten å bekymre deg det ringeste for babyens helse. Du er så ambivalent innstilt til lille Gillian at jeg ville bli forbauset om du klarte å fullføre svangerskapet. Du går ikke på svangerskapskurset - du lar være å gå for å gi meg skyldfølelse, men det faller tilbake på deg selv, for å gjøre meg ansvarlig for hva du foretar deg er bare enda en måte å få kontroll over meg på, og du kan ikke dy deg for et ekstra lite spark, du nevner at Steve gikk sammen med Gilda. Stakkars Steve: han har visst ingen selvstendig vilje. Du må ha meg helt for deg selv, derfor sender du de stakkars ungene av gårde på kino, uten hensyn til hva de har lyst til, uten å tenke på at jeg kanskje ville ha vært sammen med dem. Du lager oksestek enda du vet utmerket godt at det eneste proteinet jeg kan spise nå for tiden er lyst kjøtt - kylling eller litt fisk - og du koker bønnestuingen altfor mye, så mye at det bare kan være med hensikt. Så knuser du noen tallerkener, følger etter meg inn hit, her jeg sitter og leser fredelig, napper boken ut av hånden min, og slenger den inn i peisen. Holder dette som svar på hva som er i veien? Herregud, ikke begynn å gråte så du gjør barna urolige. De kommer til å se det på øynene dine når de kommer hjem fra kino. De er urolige nok som det er. Forstått?»

Vi følger Annette i forholdet med Spicer, et forhold som er på avgrunnens rand, gjennom ulike dialoger. Som her med Spicer,  pr telefon med venninnen Gilda, moren og andre. Litt etter litt får vi et innblikk i livet deres i nåtid og noen hendelser i fortid. Den manipulerende Spicer og den for meg intelligente, men naive, lettlurte og tilgivende Annette. Spørsmålet er hvilken vei dette ekteskapet, som viser seg ikke å være lovformelig, ender. Det skaper en spenning i romanen som jeg likte.

Virkemidlene som brukes blir for overdrevet enkelte ganger for min smak – for ekstreme. Noen ganger gir det meg en god latter, andre ganger blir jeg lettere oppgitt; særlig når det grenser mot det som en gjenfinner i såpe-serier.

Nå er verden gått fremover siden denne ble skrevet. Jeg er opptatt av likestilling. Som jeg sa til en eldre kollega for en del år tilbake som ble særlig godt tatt vare på av sin ektefelle og som syntes jeg var for streng mot min samboer: skal man ha likestilling i et forhold må man være som en dommer i en fotballkamp – dommeren må sette standarden i begynnelsen av kampen. Da blir alt enklere. Ikke la det skli ut i begynnelsen. Han lo av meg; det syntes han var morsomt. Jeg er for likestilling, men ikke i millimeterform. Jeg er realistisk.


Realisme søker jeg også i bøker. Konklusjonen min er at romanen Trøbbel ble litt vel overdrevet for meg. Oppkonstruert og minner meg litt mye om såpe-serier Men absolutt lesverdig. Dessuten synes jeg formen hun har valgt – bruk av dialoger - passet til innholdet. 

Der Gud gråter (Nach Afghanistan kommt Gott nur noch zum Weinen) skrevet av Siba Shakib - gir bl a et innblikk i hvor modig Malala Yousafzai er

Da jeg hørte at Malala Yousafzai ble tildelt Nobels fredspris for 2014 sammen med Kailash Satyarthi, ble jeg først overrasket og deretter skeptisk. Ikke fordi hun ikke fortjener den, men fordi hun er så ung. Jeg tenkte litt det samme som seniorforsker Sverre Lodgaard ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) som du kan lese i i denne artikkelen på NRK.no:


Men etter å ha hørt talen til Malala Yousafzai fra Birmingham i går ettermiddag, så krysser jeg alt jeg har for at hun lykkes i fremtiden, og at prisen får positive virkninger for henne og for kampen om jenters rett til å gå på skole. Selv om jeg har hørt  Malala Yousafzai før og er imponert over henne, ble jeg rørt av talen og måten hun opptrer på. Utdannelse er det farligste langtidsvirkende våpen mot undertrykkere, være seg Taliban eller andre, som ønsker makt.

Malala Yousafzai har utgitt en bok som på norsk har fått tittelen: Jeg er Malala. Det er en bok jeg ennå ikke har lest. En bok jeg har lest og som gjorde et dypt inntrykk som fortsatt sitter er denne:




Der Gud gråter (Nach Afghanistan kommt Gott nur noch zum Weinen) skrevet av Siba Shakib ble utgitt i 2003 og på norsk i 2008. Slik beskrives den på Bokkilden der den ennå er å få kjøpt:

«En rystende dokumentarroman og internasjonal bestselger om en afghansk kvinnes liv på konstant flukt, men også en betagende historie om kvinnesamhold, motstand og kjærlighet. Shirin-Gol er bare ei lita jente da russerne bomber landsbyen hennes. Familien flykter til Kabul. Hun begynner på "russerskolen" og ser etter hvert fordelen ved å kunne lese. Men broren hennes gifter henne bort som oppgjør for en spillegjeld, og for Shirin-Gol begynner snart et liv på konstant flukt. Siba Shakib, iransk forfatter og prisbelønt filmskaper, er én av de ytterst få utenlandske kvinner som har vært i Afghanistan før, under og etter Taliban.»

Jeg lånte dokumentarromanen av biblioteket og leste den i 2008. En roman jeg ikke kommer til å lese igjen. Det er fordi det ikke er nødvendig. Bildene denne dokumentarromanen skapte i hodet mitt er der ennå. Jeg ble rystet og der samtalene kommer inn på Taliban har jeg anbefalt folk om å lese den. Drageløperen av Khaled Hosseini som jeg har i bokhylla er også en roman som gjorde inntrykk. Men Der gud gråter er den romanen som jeg husker best.