31. aug. 2013

Jalna blir til (The Building of Jalna) - bok nr 1 i Jalna serien skrevet av Mazo de la Roche

Etter å ha lest boken til Mykle, hadde jeg et stort behov for å lese en bok som omhandlet noe annet enn en ung nordmanns negative grublerier. Og jeg kunne ikke valgt en mer riktig bok enn Jalna blir til av Mazo De La Roche. Det er først nå jeg forstår hvor dyster boka til Mykle etter hvert ble. Den rett og slett trakk ut energi fra meg. Motsatt med boken fra Jalna-serien.

Under kategorien Jalna-serien har jeg linket to tidligere innlegg om denne serien. Jalna blir til er bok nr 1. Kan ikke huske nøyaktig når jeg leste roman-serien første gang. Men jeg tror jeg var 12-13 år. Detaljene husket jeg ikke. Men jeg elsket bøkene og Adeline husket jeg.


Det jeg var mest spent på, var om jeg likte boken like godt som da jeg leste den første gang. Og gjett om jeg gjorde! Den er så underholdene. Pageturner. Underlig at ikke forleggere gir ut nye opplag av serien. Men samme for meg, jeg har betalt 350,- for mange, mange timer med god underholdning.

«En av familiens bosteder i Mazos barndom var i nærheten av en større gård, drevet som hobbybruk av en rikmann. Det var utfra dette stedet at hun begynte å utvikle historiene som ble til Jalna-serien. Herregården Benares Historic House i Clarkson, Ontario regnes for å være dette stedet, og stedet forvaltes nå av Ontario Museum Association.»





Hovedpersonen i serien er den vakre, livlige og temperamentsfulle Adeline født i 1825.  Hun vokser opp i Irland som en del av familien Court. Til sin fars ergrelse er det Adeline som arver hans tante og etter det har hun egne penger å rutte med. Da hun er 22 år reister hun for å besøke søsteren i India. Der treffer hun den kjekke husaroffiseren Philip Whiteoak på 32. Han kommer fra en adelsslekt i Warwickshire. De blir stormforelsket, gifter seg og like etterpå blir Adeline gravid. Ingen av dem ønsker seg barn, i hvert fall ikke under oppholdet i India. Bedre blir det ikke etter en lang og vanskelig fødsel og at Adeline var slapp og nedtrykt etter fødselen. Dette er med på å skape avstand til datteren. Philip ønsker seg et mer ubundet liv enn å være i hæren. Adeline er lei livet i India, ikke minst all sladder i garnisonbyen Jalna. Så arver Philip en eiendom etter en onkel i Quebeck, Canada. De bestemmer seg for å emigrere. Men før dette reiser de for å besøke hans søster i England og Adelines familie i Irland.
De ankommer England med flyttelasset, datteren Augusta (Gussie), en indisk ayah som hadde stelt henne fra hun ble født og papegøyen Boney. For den livlige Adeline er det en drøm å være i England og særlig de turene hun er i London. Men for søsteren til Philip og mannen, domprosten, er det en stor lettelse at de reiser videre til Irland. For enten hylte Augusta eller Boney. 

Familien til Adeline i Irland er like lettlivet og rett frem som Adeline. For Philip blir familien i overkant eksentrisk. Faren til Adeline har nok av skremselspropaganda om Canada. Men det biter ikke på dem. Etter et opphold i Irland setter de kurs for Canada med en seilskute. Med seg har de to av Adeles brødre og kusken til faren, Patsy O’Flynn. Han vil ut å oppleve noe. Og kommer etter hvert til å bli en god støtte for Adeline. Turen til Canada blir dramatisk. Et av dramaene er at skuta får en skade som gjør at de må snu før de igjen setter kurs for Canada. Livlige Adeline er lett å like og skaffer seg venner som skal følge henne videre i Canada. Men det blir en slitsom reise, ikke minst fordi Adeline oppdager at hun er gravid.

De stortrives i Quebec. Også her skaffer de seg mange venner. Men velger etter hvert å reise til Ontario-området. Ikke minst pga den strenge vinteren i Quebeck. Der bor de hos familien Vaugan imens de bygger huset som de kaller Jalna. Et symbol på den lykken som startet da de traff hverandre i India. Og igjen blir de raskt kjent med befolkningen i området og skaper liv og røre for seg selv og andre.  

Ja, dette hørtes da ikke ut til å være å rope hurra for tenker du nå. Typisk «dame-roman». Mulig det, men da er det jaggu en god "dame-roman". Boken er skrevet slik at jeg kryper inn i den. Som å se en film. Ikke et unødvendig ord eller setning. Jeg kjente at jaggu satt jeg og smilte da jeg leste den. Og av og til må jeg gapskratte. Men det er også dramatikk.

Adeline med det rødbrune håret er en slags voksen Pippi. Hun vil være en dame, men ikke på de premissene som de strenge rammene kvinner lever under. Boken oser av, som det står i boken, at hun og Philip elsker livet. Unge optimistiske mennesker som utfyller hverandre, som har penger og et stort pågangsmot til å skape seg et nytt liv. Et hjem de kan være stolt av. Her er ikke mye negative grublerier. Adeline gir blaffen i at hun er ukonvensjonell, sladre vil folk gjøre uansett. Philip har forstått fra dag en at han ikke må «tøyle» henne. «Du føler for sterkt» sier han når hun utbryter «jeg er så betatt at jeg kan dø!» etter en kveld ute i London. Det er typisk. Hun kan lage drama. De har sine disputter og det er ikke sjelden øynene hennes lyner. Og hun smeller ofte ut av seg et eller annet som mange mener ikke passer seg. Men det er få som ikke liker henne. Hjerte av gull har hun, både for mennesker og dyr. Og yndig når det er påkrevet. Det er ikke få menn som er betatt av henne. Men hun har en kjekk ektefelle, og hun er ikke nådig da en ung kvinne legger an på han…..

Det jeg har lurt litt på er hvordan forfatteren kan ha hentet persongalleriet fra. Og er Adeline en person slik hun ønsket å være……Er Philip en mann hun ønsket seg….. Uansett, jeg gleder meg til fortsettelsen.

30. aug. 2013

Boken alle burde lese........

A-Magasinet til Aftenposten som utkommer hver fredag, har en fast spalte som de kaller for «Fast og sist» der kjente mennesker blir stilt spørsmål tilknyttet ulike tema.  Et av spørsmålene er «Boken alle burde lese?».

Er det mulig å svare på et slikt spørsmål? Jeg har tenkt dersom jeg skulle få dette spørsmålet, hvilken bok skulle det være.

En av de bøkene som jeg husker «slo meg i bakken» er Meg eier ingen av Åsa Linderborg. Jeg kan ennå huske følelsen jeg hadde da jeg hadde lest den ferdig. Hvor jeg satt. Årstiden. Jeg hadde hørt, lest og sett TV-program der forfatteren forteller om barndommen sin og forholdet til faren. Jeg trodde derfor at jeg var forberedt. Men det var jeg nok ikke. Tenkte her om dagen om jeg skulle lese boken om igjen og skrive et blogginnlegg om den. Men, jeg vet ikke om det blir og ev når.  Det var bare å åpne boken og lese første avsnittet og så er jeg «der»:

«Lommeboka til pappa er stor som en håndflate, svart og noe bøyd etter et liv i baklomma. Den har begynt å gi litt etter i sømmene, og er tung, selv om den er nesten tom. I seddelrommet ligger det ingenting, i myntrommet 18 kroner og 50 øre».

Ville jeg anbefale den til «alle». Nei, aldri! Vet ikke om jeg vil anbefale boken til noen. Tenk dersom en som hadde lest den kun hadde fokus på den «forferdelige drukkenbolten av en far». Jeg ser den. Han var en drukkenbolt.  Men for meg er boken så mye mer.

I A-Magasinet 18. juli 2013 fikk kulturminister Hadia Tajik spørsmålet. Nå må hun som kulturminister naturlig nok være litt forsiktig med hva hun sier (politisk korrekt.) Men jeg syntes allikevel at svaret hennes var bra og slik jeg tenker at det er:

«Det finnes ingen sånne bøker. Litteratur treffer folk ulikt, og det er noe vakkert ved det, synes jeg. «

28. aug. 2013

Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle

«Datidens Knausgård”, er en kommentar jeg fant om romanen Lasso rundt fra Luna av Agnar Mykle utgitt første gang i 1954, 

Nå har jeg kun lest bok nr 1 i Min kamp-serien til Knausgård. Men det jeg husker fra boken til Knausgård og det jeg leser om Mykles liv, hans forhold til foreldrene mv  i Norsk biografisk leksikon, og romanens innhold, er det en berettiget kommentar.

Utgaven jeg har lest er lånt av biblioteket. Den er fra 1975 og er på 486 sider. Pga formatet var det en lengre en antall sider angir. Gammel og slitt. Handlingen i romanen jf bokomslaget:

«Romanen er en ung manns levnetsbeskrivelse, Ask Burles- opprinnelig Burlefot. Boken begynner og slutter med at Ask kommer til fødebyen på et kort besøk i anledning av brorens død. Ask står foran for sin debut som komponist og har ikke vært hjemme på 12 år. Men hele handlingen ellers foregår i løpet av 2 år, fra Ask er 20, altså 12 år i forveien. Vi får ikke vite stort om den unge mannens utvikling som kunstner, men desto mer får vi vite om hans opplevelser i hjemmet, på skolene og blant de kvinner han kommer sammen med. Det er mer enn tilstrekkelig til en stor roman, for Ask Burlefot er ingen vanlig ung mann. Han har evnen til å komme opp i situasjoner som må betegnes som absolutt ekstraordinære. «

Det er skrevet side opp og side ned om romanen. Jeg er ikke kompetent til noen form for analyse av den. Veldig kort er min leseopplevelse at det var en krevende, men god roman. Til tider hylende morsom. Men også trist. Særlig siste del av romanen. Tankeverden til Ask ble litt for mye av det gode innimellom, og da ble jeg ukonsentrert og kjedet meg. Det tok sin tid å lese den. Men absolutt verdt tiden det tok.

En "bonus" ved  å lese den så lenge etter at den ble utgitt, er bl a å lese om trekk ved samfunnet som er endret. Og det aller meste, slik jeg ser det, til det bedre. Eksempelvis graviditet utenfor ekteskapet, hvilke bekymringer det skapte. Røyking, som vi allerede tar som en selvfølge ikke skjer i det offentlige rom, her i en trang sovevogn på toget. Kjente at jeg ble dårlig bare av å lese om det. Tre mennesker som ikke kjenner hverandre fra før, her ligger det en person og leser, røyker og kakker aske på gulvet. Hvordan en person klarte å sove i røykstanken, det er for meg et under. Men det måtte de altså avfinne seg med på den tiden.

Et sitat fra romanen:

«Når Ask ved sjeldne anledninger prøvde å tenke på sine foreldre og forholdet til dem, frøs han av en hemmelig angst.
En gang måtte disse to aldrende menneskene ha elsket hverandre, han hadde i hvert fall hørt moren bruke uttrykk at de hadde vært «begeistret» for hverandre, men en eller annen gang måtte en kold blest ha slått inn og blåst lyset ut, et eller annet sted, var de blitt stående og krangle om retningen ved en korsvei, og så hadde de tatt hver sin vei. «

25. aug. 2013

En smakebit på søndag: Hurtigruta - en litterær reise av Øystein Rottem

Søndag, og en smakebit fra en av bøkene jeg leser i for tiden. Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:


Boken Hurtigruta- en litterær reise av Øystein Rottem, er full av smakebiter. Forfatteren skriver innledningsvis; «Vi følger ikke ruta slavisk og ser ikke Kyst–Norge fra fluktstolene på hurtigruta. Det gjør vi også. Vi har med oss noen litterære reisekamerater som sørger for det. Men når det høver seg slik, tar vi omveier og avstikkere for å hilse på forfattere med tilknytning til andre steder langs kysten.»

I går hadde jeg en smakebit ved et dikt av Jacob Sande, strekningen Bergen –Måløy, fra Fjaler der Sande ble født. Min smakebit i dag er en forfatter som oppholdt seg på et sted på strekningen Måløy-Kristiansund.
Forfatteren er Magdalene Thoresen, født Kragh var 23 år da hun i 1842 kom til Norge for å være guvernante for de fem barna til presten i Herøy prestegjeld, Hans Conrad Thoresen. Hun var oppvokst i Frederica i Danmark. Og det første jeg tenkte var; hva i all verden kunne få en 23-åring til å legge ut på denne reisen i 1842? Etter hvert flyttet familien til Bergen og etter at mannen døde flyttet hun tilbake til Danmark. Oppholdet i Norge satte dype spor hos henne og hun utga i 1872 en bok; Billeder fra Vestkysten af Norge. I tillegg skriver han at hun var mor (stemor jf andre kilder) til Henrik Ibsens kone, Suzannah.

Jeg ble så nysgjerrig på denne Magdalene Thoresen. Og finner mye som er skrevet om henne  I Norsk Biografisk Leksikon finner jeg bl a opplysninger som gir svar på det jeg lurer på; «Hun hadde et lidenskapelig kjærlighetsforhold til den islandske studenten Grimur Thomsen, som han avsluttet 1842. Da hun forstod at hun ikke bare hadde kjærlighetssorg, men også var gravid, bestemte hun seg for å bli guvernante hos prost Hans Conrad Thoresen på Herøy. Han hadde fem barn fra 3 til 10 år, og da hun hadde født og satt bort sin sønn i Danmark, giftet hun seg med prosten høsten 1843.»
Hun var altså gravid da hun kom til Herøy og reiste tilbake til Danmark, fødte en sønn, satte han bort og reiste tilbake til Herøy og giftet seg med prosten! Sett med dagens øyne – dette var sterke saker! Hvor kjent var dette tro i den tiden hun levde….

I dag fant jeg en biografi om hennes liv som ble utgitt i 2012 er beskrevet i denne artikkelen i Dagbladet. Men anmeldelsen gir ikke noe godt inntrykk av biografien til Hareide, bl a står det at den er «lang og omstendelig (581 sider med noter) og tidvis preget av knirkete prosa som slår over i pratsom snusfornuft.» Synd, jeg har så lyst til å lese mer om henne. Jeg får tenke på om jeg allikevel gjør et forsøk på å lese den.

Smakebiten fra Rottems bok kommer her:
«I Ibsen-forskningen nevnes hun gjerne som modell for Ellida Wangel i Fruen fra havet. Ibsen skal altså ha hatt sin egen svigermor i tankene da han utformet kvinneskikkelsen, som ikke minst var preget av sin helt særegne og mystiske dragning mot havet. I sin Ibsen-biografi skriver Halvdan Koht om Magdalena Thoresen at hun, da hun kom til Sunnmøre, ble grepet «med veldig makt av den norske naturen og aller mest havet – ho tykte fyrst no ho fann seg sjølv. Ho kunne mest ikkje leva borte frå havet, høgt oppe i alderdomen måtte ho kvar dag ut og symja i bølgjene.»
Et bilde av bokomslaget til biografien om henne:

24. aug. 2013

En afrikaner på Grønland (L'african du Groenland) av Tété-Michel Kpomassie

At jeg avbrøt lesingen av boken En afrikaner på Grønland  av Tété-Michel Kpomassie, er ikke fordi dette det er en dårlig bok. Eller dårlig skrevet. Men det var en del av miljøet han beskriver som fikk det til å vrenge seg i meg. Og det er trist å lese om.

Jeg har lest og sett TV-program om rusproblemene på Grønland. Dersom det han beskriver var slik det var på 1960-tallet og det ikke er blitt bedre i dag; skrekk og gru. Ikke minst for ungene som vokser opp på Grønland. Boken på 269 sider ble utgitt i 1981 og på norsk i 2004 av forlaget Aschehoug.



«Forfatteren vokser opp i en tradisjonell familie i det vestafrikanske landet Togo og er 16 år da han kommer over en bok om Grønland i misjonærenes bibliotek. Han blir bergtatt av historiene om dette folket som i motsetning til han selv, lever i et isøde. På samme tid utsettes han for en alvorlig ulykke, og faren lover ham bort til de slangedyrkende prestene i den Hellige skogen hvis han blir helbredet.
Dette og hans fascinasjon for Grønland blir avgjørende for hans framtidige liv. Gutten reiser hjemmefra, og 8 år senere står han på dekket til en båt som legger til i Julianehåb på Grønlands sørkyst. Befolkningen, som står samlet på kaia, er stum. Han hører det hviskes Qvivitoq og Tornassukk, om åndene som lever i fjellene.
Det som følger er et genuint kulturmøte uten politiske eller teoretiske analyser. Kpomassie er en strålende iakttager og med sitt vinnende vesen blir han stort sett ønsket velkommen hos de svært gjestfrie grønlenderne. Og forfatteren skildrer tradisjoner og levesett uten europeernes fordommer og dårlige samvittighet. Vi får faktisk vite mer om grønlandsk dagligliv på 1960-tallet i denne boken, skrevet av en afrikaner uten høyere utdannelse, enn i de fleste lærde avhandlinger skrevet av dansker og andre vesterlendinger i samme periode.»

Det som ikke står noe om ovenfor, er alkoholforbruket og seksualmoralen han møter. Og den elendige hygienen. Og hva de fyller magene sine med. Jeg er ikke så prippen at jeg ikke takler å lese om disse forholdene. Heller ikke at de spiser hunder. Det som fikk meg til å sette punktum, var beskrivelsen om hvordan de behandler hundene sine. Hvordan de lar dem sulte med den konsekvens det har, at de angriper mennesker og bl a spiser opp spebarn. Og da hjelper det lite at dette ikke gjelder alle.

Jeg vet ikke om han har smørt på i tykke lag eller bare har vært ekstra uheldig med de han møtte. Og det er mulig at jeg er for urban. Men det som beskrives er til tider heslig å lese. Da er det like greit å avslutte. Synd, for forfatterens prosjekt er beundringsverdig å lese om.

Dikt: Gråver av Jacob Sande

Jeg skjønte fort at en av bøkene jeg leser i for tiden, Hurtigruta – en litterær reise, ville bli en kilde til å lese andre bøker mv. Bare ved å lese på bokomslaget ble jeg inspirert til å lese Lasso rundt fru Luna av Agnar Mykle. Torsdag var jeg innom biblioteket og nå ligger den her klar til lesing.

Det første kapitlet er strekningen Bergen –Måløy. Og her omtales Jacob Sande. Forfatteren til boka, Øystein Rottem, skriver bl a:

«Det er mange gråværsdager på Vestlandet, det er det også i diktene til Sande. Han er ingen Wergeland. Her dufter det ikke søtt av furu i lyse sommernetter. Skodda henger tvert imot lavt og tykk ned langs fjellsidene, og den ene regnskuren går over i den andre. Et slikt vær lyser om regel ikke opp i sinnet og heller ikke i diktningen. Det regner i byen slik det regner i mitt sinn, heter det i et kjent fransk dikt, og det er ingen gitt å tallfeste hvor mange slike analogier vi finner i verdenslitteraturen. Sande tyr også ofte til regnværsanalogier og helst når han er i slett lune. Men han kan også gi gråværsdiktene en humoristisk vri. Typisk er det aller første diktet i den første samlingen hans, Svarte næter (1929). «

Og det første diktet er Gråver. I dag er det ikke gråvær her på Larkollen. Bare litt morgentåke, ikke gråskodde, pga stor temperaturforskjell mellom natt og dag. Hadde med kamera og bildet til slutt er et av bildene jeg tok.

Men først det fine diktet Gråver til Jacob Sande:


Gråskodda tung seg sveiper,
sleip og kald og rå.
Det driver so smått og muskar,
frå skoddeimen grå.

Høna sit og sturer,
syrgjeleg vesal og våt,
og hanen er låk i halsen sin,
og fær ikkje til ein lått.

Snigelen kryp over vegen,
rundt og blank og fin.
og regnmakken ligg i ein søylepytt,
so hål og feit at han skin.

Katten lyfter på labben,
når fram han på tunnet går
Han liker seg ille i skoddeby,
gamle gråkatten vår.

Og geita ber seg so ille,
der utenfor stovevegg.
Det silar og renn frå ragget.
det dryp frå det lange skjegg.

Den store gamle bjørka,
står der so still og sur.
I toppen kurer eit kråkepar,
som uppe på grina bur.

Dei so stilt og drøymer
um sol og himmel klår,
og skjeglar so smått til katten,
som fram over tunnet går.
Privat foto

20. aug. 2013

Oppdagelsen av det nye land av Helge og Anne Stine Ingstad - om de norønnes oppdagelse av Nord-Amerika.

Noen bøker gir meg en «wow»-følelse. Slik har det vært å lese boken Oppdagelsen av det nye land av Helge Ingstad. Og selv om det ikke står på omslaget, så har kona, Anne Stine som var arkeolog og hadde ansvaret for utgravingene på Newfoundland, vært medforfatter.



Boken ble utgitt i 1996 og innkjøpt samme år. Utgitt av J.W Stenersen Forlag A.S. Et stort format og 315 sider inkl register. Masse bilder, kart mv. Og til slutt er Grønlendinge Saga og Eirik Raudes Saga gjengitt i sin helhet. Og selv om jeg ikke leste alt til minste detalj, f eks alle detaljene om utgravingene, er den utrolig interessant. Og lettlest. Jeg har lest om Helge Ingstad og utgravingene på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland tidligere. Også sett TV program om tema. Men denne fremstillingen var noe helt annet. Det var rett og slett spennende å lese boken. Jeg har aldri tenkt på Grønland som et reisemål. Men med denne boken......

Helge Ingstad ble født i 1899 og døde i 2001. Han var jurist, forsker og forfatter. Innledningsvis er det en biografisk innledning om Helge Ingstad skrevet av Torbjørn Torkildsen. For et spennende liv Helge Ingstad levde og for en eventyrlyst han hadde! Skulle jeg skrevet om hans liv, ville jeg fått et milelangt innlegg. Er man interessert kan man lese hva Store Norske leksikon skriver om han. Det jeg leste har bl a medført at jeg har kjøpt og kommer til å kjøpe flere av bøkene Ingstad har skrevet. Bl a er Pelsjegerliv som han skrev om de fire årene han levde som pelsjeger i Alaska innkjøpt. Brukt på Finn.no. Sitatene fra hans bøker viser hvor flink han var til å beskrive det han opplevde. Naturbeskrivelsene er fantastiske.

Men det som boken i hovedsak omhandler er de norrøne sjøfareres oppdagelse av Nord-Amerika, 500 år før Columbus oppdaget Nord-Amerika, og hvordan hustuftene på L'Anse aux Meadows på nordspissen av Newfoundland ble funnet. Og om utgravingene. Men også om den norrøne befolkningen som bodde på Grønland i 500 år for plutselig å bli borte.

Det var islendingen Bjarne Herjolfsson som første gang fikk Nord-Amerika i sikte. I 986 var han på vei til Grønland da han ble blåst ut av kurs. Han gikk ikke i land. Men da han kom til Grønland fortalte han om det han hadde sett. Sønnen til Eirik Raude, Leiv Eiriksson, seilte i år 1000 motsatt vei og fant de stedene Bjarne hadde beskrevet. I boken til Ingstad skriver han at han mener Bjarne var med som kjentmann på den turen. Leiv gikk i land i Vinland og bodde der et år før de seilte tilbake til Grønland. Etterhvert var det flere som reiste til denne boplassen som Leiv satte opp. Men man antar at møte med de innfødte, "skrælingene", har skremt de norrøne slik at de ikke kom tilbake. Selv om det var langt bedre levevilkår der enn på Grønland. Dvs tilgang til mat og brensel.


God bok!

Maleriet av Christian Krogh «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» er det første bildet i boken.  

19. aug. 2013

Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

Jeg bøyer meg i støvet for Jane Austen. Tenk at det er 200 år (1813) siden Stolthet og fordom ble utgitt! Selv om jeg kan være påvirket av filmatiseringene av romanen, som jeg har sett mange ganger og i ulike versjoner, var det utrolig flott å lese den. Det er ikke merkelig at filmatiseringene er blitt så bra når man hadde et så godt grunnlag.  

Hun var en skikkelig «story-teller». Det jeg liker best med romanen er at hun ikke bruker en masse beskrivelser av klesdrakter, hva de spiser, interiør osv. Det er akkurat passe til at jeg som leser romanen kan danne meg bilder av karakterene osv. Det er ikke noe av det romanen inneholder som jeg synes kunne vært strøket. Ingen kjedelig passasjer.

Boken jeg har lest er en pocketutgave (358 sider) utgitt i 2007 av forlaget Aschehoug.
Og oversetteren Merete Alfsen har skrevet et fint etterord der hun bl a forteller om de valg hun tok ifm oversettelsen. Hun begynner etterordet slik:  

«Første pinsedag 1994 stod jeg, nokså tilfeldig, ved Jane Austens grav i Winchester Cathedral. Der har hun fått et ærefult hvilested, med minnestein innfelt i katedralgulvet. På steinen står det riktignok ikke et ord om at damen var en av sitt lands største forfattere. Det står at hun var snill og god og sin fars yngste datter – og at faren var sogneprest! Dette stod jeg der og mediterte over, lite anende at jeg skulle komme til å tilbringe dager, uker og måneder i intenst samvær med denne underfundige prestedatteren i de neste åtte årene. For dagen etter dro jeg hjem, og dagen etter det fikk jeg en telefon fra Aschehoug med spørsmål om jeg kunne tenke meg å oversette Jane Austen.»

Og avslutter slik:

«Dermed har jeg selvfølgelig stilt meg selv til for hogg. Det får så være. Jane er en krevende dame å danse med, men en ting er sikker: Man er i godt selskap. Jeg slutter aldri å fryde meg og forundre meg over denne landsens prestedatter som satt der i dagligstuen og sydde og skrev og iakttok og reflekterte, og maktet å anlegge det helt store, humoristiske perspektiv på den menneskelige komedie.»

Fra bokomslaget:

«Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone." Med disse linjene slår Jane Austen an tonen for sin mest populære roman gjennom tidene. Få lesere har kunnet unngå å bli sjarmert av hovedpersonen, den livlige og selvstendige Elizabeth Bennet. Allerede ved første møte med den flotte og attraktive Mr Darcy, bestemmer hun seg for å mislike ham - en feilvurdering som i sin tåpelighet bare kan måle seg med Darcys egen arrogante stolthet. Men de første inntrykkene må etter hvert vike plassen for ekte følelser."
Det er lenge siden jeg en bok har fremkalt så mye latter. Og det tror jeg har med å gjøre at karakterene, de kan jeg finne i dagens samfunn. T o m trekk av seg selv skal jeg være ærlig. Vi mennesker forandrer oss ikke så mye selv om rammene endres. Det er på samme måte som jeg ler av «Borrettslaget» og «Etaten»; jeg finner likheter både med meg selv og andre i karakterene.

En annen ting jeg merket imens jeg leste, var at jeg endre holdning til karakterene. Jeg fikk f eks mindre sympati med Mr. Bennet utover i romanen. Og motsatt med Mrs. Bennet. Han ønsker seg er fred og ro inne på biblioteket. Med lukket dør. Stikker hodet i sanden og håper ting går over. Samtidig som han gjør narr av kona. Hun er den som hele tiden må tenke på døtrenes ve og vel. En ektefelle med penger er det viktigste for deres fremtid. Er det merkelig at ting går over styr for henne når hun har ansvaret for å skaffe ektefelle til fem døtre.

Men det er selvsagt hovedkarakteren som en fester seg mest med; den livlige, egenrådige og intelligente Elizabeth Bennet. Og den vidunderlige Mr. Darcy. Selv jeg som ikke er fan av kjærlighetsromaner, får jeg hjerteflimmer av å lese om romansen mellom dem. Jeg gleder meg til å se filmatiseringene på nytt.

18. aug. 2013

En smakebit på søndag; fra Helge Ingstad: Oppdagelsen av det nye land

Nå leser jeg to bøker som man kan trygt si er veldig forskjellig. Jane Austens roman «Stolthet og fordom» (utgitt for første gang i 1813), der det neppe er mye feil å si at karakterenes tilværelse passer inn i tittelen til Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet», uten innholdsmessig sammenligning med Kunderas roman. Dersom man ikke tar i betraktning at jakten på ekteskapskandidater var viktig for mange kvinner på denne tiden.

Smakebiten kommer fra den andre boken jeg leser. Oppdagelsen av det nye land av juristen, forsker og forfatter Helge Ingstad.  Boken har stått ulest i bokhylla fra da den ble kjøpt; samme året den ble utgitt som var 1996. Utrolig nok. For dette er fasinerende og interessant lesestoff. Både den biografiske innledningen om Ingstad, og bokens tema. Jeg kjenner litt den samme spenningen jeg hadde da jeg leste Robinson Crusoe som barn; en bok jeg leste mange ganger.

Fra baksiden av bokomslaget ( hvorfor er ikke Anne Stines navn på omslaget....): 

«Her foreligger for første gang på norsk Helge og Anne Stine Ingstads samlede beretning om de norrøne sjøfareres oppdagelse av Amerika, og om hvordan deres gamle hustufter i Vinland på eventyrlig vis ble funnet og senere utgravet».

Jane Austen gir et innblikk i hva middelklassens kvinner var opptatt av rundt ca 1813. Helge Ingstad skriver bl a om kvinnene som befolket Grønland fra rundt år 1 000 til den norrøne befolkning ble borte ca 500 år etterpå. Typisk at kvinnenes innsats i samfunnet utelates:

«Kildene forteller lite om kvinnene på Grønland, men de må ha utført hard og krevende arbeid. Ikke bare stod de for det mangfoldige arbeidet på gården, mange fulgte også sine menn på den farlige seilasen til det nye landet i vest. Kvinnene må ha vært sterke, ikke minst mentalt. Hjemme på gården tilberedte de maten og passet barna, de spant og vevde stoff til klær og seil, skinn skulle tilberedes, av selskinn skulle sys støvler, av reinskinn vinterkofter. De stelte og melket kyrne, kjernet smør og lagde ost, hentet vann og brensel.»

Vil du lese flere smakebiter tilknyttet Maris blogg Flukten fra virkeligheten, klikker du på bildet som kommer nå:

17. aug. 2013

Å skrive er å tenke - kilde til selvinnsikt og gjør oss kreative


Det er Toril Moi, professor i litteratur ved Duke University, som hadde et innlegg i DN lørdag 10. august 2013 med overskriften «Å skrive er å tenke…Skriving kan være en uvurderlig kilde til selvinnsikt og nye ideer» Hun skriver bl at vi blir mer kreative av å skrive.

I et samfunn der utadvendte mennesker, og der alt skal være kjapt og knapt, er veldig oppskattet f eks i arbeidslivet, er det hun skriver i innlegget interessant. Og understøtter min erfaring hva angår bruk av skriftlighet i problemløsning i jobbsammenheng. Og at dette skal man gjøre fra prosessens oppstart.

Hun skriver bl a at «det å skrive får oss til å tenke dypere, mer inngående enn om vi ikke hadde skrevet. Det betyr at den tradisjonelle troen på at skriving rett og slett er å notere resultatene av noe vi har tenkt ferdig på forhånd, er helt feil. Å skrive er å tenke; det er først når vi formulerer en innsikt på papiret at vi begynner å forstå hva den innebærer. «

«Skriving skjerper oppmerksomheten uansett hva en arbeider med. Om vi virkelig vil forbedre norske skoler og universiteter bør vi satse på opplæring i skriving.»
Det at jeg skal skrive et blogginnlegg om en bok jeg har lest, skjerper min oppmerksomhet imens jeg leser. Min leseopplevelse blir en helt annen enn da jeg leste bøker og bare satte de tilbake i bokhylla.

 Innlegget er som musikk i mine ører. Jeg som skriver mye i jobbsammenheng, har etterlyst foredrag hva angår det å skrive. Motivasjonskurs. At f eks flinke skribenter forteller hvordan de jobber. Det jeg har jeg spesielt i tankene er journalister som er gode til å skrive. Som er presise i det budskapet de vil ha frem.
Får håpe at trenden snart snur. At det å være god til å skrive kommer mer på dagsorden i samfunnet. Ikke bare å være god til å snakke på innpust og utpust.

Denne karen som vi møtte i Monterey i sommer, han skrev ikke så mye. Fikk frem sitt budskap på en annen måte.
 

15. aug. 2013

Snø vil falle over snø som er falt; av Levi Henriksen

August og sensommer. Hvorfor leser man bøker med handling fra innlandet, iskalde desember- januardager. Ganske enkelt fordi romanen Snø vil falle over snø som har falt av forfatteren Levi Henriksen er en god bok. Romanen som er på 288 sider ble utgitt i 2004 av forlaget Gyldendal. Lånt av biblioteket. Veldig fint omslag forresten.




Fra Gyldendal.no: Levi Henriksen (f.1964) hadde sitt gjennombrudd med romanen Snø vil falle over snø som er falt Ble tildelt Bokhandlerprisen for romanen. Han er journalist og musiker, ikke minst er han kjent som låtskriver og tekstforfatter.

Foto: Rolf M. Aagaard

Skogli, like ved Kongsvinger. Dan Kaspersen er nettopp løslatt etter å ha sonet en dom for narkotikasmugling. Det er dagen broren Jacob begraves. Dan forlater begravelsen før den er ferdig. Tar bilen, farens gamle Amazon, og kjører tilbake til gården Bergaust der han og broren vokste opp. Der finner han de to utsultede grisene som broren hadde. Slakter og brenner dem opp sammen med klærne som er fulle av blod. Men like før han tenner på, kommer lensmannen, Markus Grude. Han har fått en telefon fra en som holdt på å kollidere med Dan på tur hjem fra begravelsen.  

Jacob ble funnet død i bilen sin av postmannen.  Dødsårsaken er fastslått å være eksosforgiftning. Selvmord. Foreldrene er døde for mange år siden. Kjørt ned og drept.  

Politiet fra Kongsvinger dukker opp dagen etter. Tauer Dan inn til avhør. Hvor var han da bestefaren til Kristian Thrane, Oscar Thrane, ble slått ned i sitt eget hjem. Kristian er den som Dan smuglet narkotika for. Men som slapp med en betinget dom.

Dette er ingen kriminalroman. Allikevel er spørsmålet hva som er den reelle årsaken til brorens dødsfall. Var det et selvmord.  Hva med forholdet til Kristian Thrane. Hvordan utvikler forholdet seg mellom han og Mona Stormyra. Kvinnen som møte opp sammen med broren sin for å kjøpe bilen der broren ble funnet. Kan hun holde Dan tilbake på gården eller selger han den og reiser fra bygda for godt. Vi får vite om brødrenes oppvekst sammen med foreldrene som var Pinsevenner. To brødre som hadde et godt og nært forhold. En barndom med mange gode minner fra.

Selv om det var passasjer i boka der Dan tenker tilbake på barndom som blir litt vel langsomme og omfattende, synes jeg dette var en god bok. Fine dialoger. Godt språk. Gode karakterer, natur- og miljøskildringer. Den rastløse Dan som jeg håper skulle finne den roen som broren hadde. En roman med mye varme mellom mennesker til tross for dramatiske hendelser.

13. aug. 2013

Boken på vent; Døden kommer til Pemberley av P.D. James

Jeg hadde to bøker av P.D James i bokhylla; En passende jobb for en kvinne og Fyret. Men har lest langt flere. Og ikke minst, sett filmatiseringene av bøkene. Nå har jeg tre. Jeg har nettopp kjøpt Døden kommer til Pemperley.

 Jeg leser at den ikke har falt i smak hos alle som har lest den så langt. Men det gir jeg b for blaffen i, fordi det skal mye til før jeg ikke liker bøker skrevet av engelske forfattere; her lar jeg meg  ikke så lett påvirke av andres negative leseopplevelser. De preller stort sett av som vann på gåsa.  
Men først må jeg lese Stolthet og Fordom av Jane Austen som har stått ulest i bokhylla lenge og som jeg bare har sett på film mange ganger. Flere versjoner. Synes bl a moren til Elisabeth er så morsom der hun flyr rundt som en huggærn høne pga alle de ugifte døtrene. Og så er det denne vidunderlige Mr Darcy..... Den må jeg lese fordi Døden kommer til Pemberely beskrives slik av forlaget:

”Englands krimdronning leker med genrene og gjenskaper Jane Austens univers fra "Stolthet og fordom" i sin nye roman. Darcy og Elizabeth har vært gift i seks år, og de har fått to sønner. Lykken er fullkommen. Men så trues harmonien av gamle synder og misforståelser. Kvelden før det årlige høstballet kommer en vogn i full fart til Pemberley. Ut tumler familiens svarte får, Lydia. Hun roper hysterisk at mannen hennes er drept på Darcy-familien gods ... "Døden kommer til Pemberley" inneholder alle elementene som P.D. James‘ trofaste lesere venter seg: troverdige psykologiske og følelsesmessige skildringer, levende beskrivelser av tid og sted og ikke minst en spennende handling.»
Vil du lese Beathe’s og andre bloggeres innlegg om bøker på vent og/eller ønsker å vite hvor superenkelt det er å delta, klikker du på bildet som kommer nå: 

12. aug. 2013

Tråler - en reise gjennom Nord-Atlanteren (Trawler: A Journey Through the North Altlantic) av Redmond O'Hanlon

Veldig ofte er det slik at de beste bøkene jeg leser, er fortellinger om "vanlige" menneskers liv. Det er ofte de jeg husker best, og noen glemmer jeg aldri. Og Tråler- En reise gjennom Nord-Atlanteren skrevet av Redmon O’Hanlon kommer jeg til å huske. Den var interessant, lærerik og morsom.  Og jeg aldri så lite sjarmert av de personene han forteller om. Et besøk på Shetland og Orknøyene hadde også vært interessant.


Jeg har skrevet et innlegg om boken tidligere, bl a hvordan jeg ble tipset om den i innlegget: Boken på vent: Tråler av Redmond O'’Hanlon

Boken ble utgitt på norsk i 2005 av forlaget Aschehoug, 319 sider og jeg lånte den av biblioteket.

«Redmond, du må komme deg hit opp så fort du kan. Det er varslet storm, en av de store! Jeg har satelittkartene. Vindstyrke 11, kanskje mer. Rett etter Orknøyene. Og Jason, skipperen på Norlantean- han har ringt på mobilen. Han ligger nordvest for Shetland. Han sier at været er forferdelig. Og verre skal det bli. Perfekt! Akkurat det du ønsket deg! Han sier at vi kan mønstre på i Scrabset lørdag om to dager, ikke senere enn klokka sju om morgenen. Greit? Bra. Du kan hente meg her hjemme- Pilot Square 19, Fitti.  Kom endelig! Og husk- ikke noe grønt. "
Det er biologen Luke Bullough som ringer til forfatteren en januardag. Forfatteren får kalde føtter. Men begge barna og kona Belinda blir i fyr og flamme; «kult og endelig» er ord de bruker. Og avgårde til Aberdeen reiser han for å hente Luke. De border tråleren Norlantean – K 508 der de hilser på mannskapet. Redmond blir presentert som den «sprøe forfatteren»; og det kan vel ingen være uenig i. De drar innom Stromness på Orknøyene før de setter kursen for havområdet de skal fiske i.

Skipper og eier Jason Schofield har ikke økonomi til landligge selv om det er meldt dårlig vær. Han må betjene en gjeld på 2 mill pund. 30-åringen er også kjent som en dyktig fisker og kaptein. Med seg har han et mannskap som er flinke til å jobbe. Luke blir et godt tilskudd. Han skal drive med sin forskning om bord i tillegg til at han skal bidra sammen med mannskapet. Luke blir raskt populær fordi han er så flink til å jobbe. I tillegg til sine kunnskaper. Og han er i sitt ess. Det er dette som er livet for han. Ikke å sitte i Aberdeen og jobbe med doktorgraden.

Redmond derimot, han er et risiko-objekt og må betale for å få være med. For at alle må passe på han. Det første han blir angrepet av er sjøsyken. Men i tillegg til det klarer han ikke å «sette sjøbein» og er ofte ute og «flyr» til Lukes store forskrekkelse. Redmond er livende redd pga været. For en person som krever minimum 10 timer søvn pr dag for å fungere, blir søvnmangelen et mareritt. Han bidrar på sin måte. Men om han ble et reelt tilskudd; se det vet jeg ikke helt.

Jeg kan godt forstå at Redmonds tilstedeværelse fikk mannskapet til ofte å trekke på smilebåndet. Bare det at han med sine forutsetninger valgte å reise ut på den turen er for meg galskap. Jeg lo veldig mye av å lese om alle de ulike situasjonene han havner opp i og samtalene han har med Luke og mannskapet. Luke er veldig entusiastisk hva angår dypvannsfiskene som havner i trålen. Og det er mye å lære er man interessert i dette tema. Kanskje litt vanskelig med kun den teoretiske informasjonen som boka gir. Skal man ha et godt utbytte i denne delen av boka, så bør en f eks slå opp på nettet og se bilder av de ulike fiskesortene.

Men «summa summarum» var dette et fint møte med en yrkesgruppe som det ikke skrives for mange bøker om. De tjener gode penger. Men for en risiko de setter seg selv i. Dette får boken veldig godt frem. En bok som også fiskerne har satt pris på.

Foto: www.trawlerphotos.co.uk – et bilde tatt i 2009 av en tråler med navnet Norlantean