Det første kapitlet er strekningen Bergen –Måløy. Og her omtales Jacob
Sande. Forfatteren til boka, Øystein Rottem, skriver bl a:
«Det er
mange gråværsdager på Vestlandet, det er det også i diktene til Sande. Han er
ingen Wergeland. Her dufter det ikke søtt av furu i lyse sommernetter. Skodda
henger tvert imot lavt og tykk ned langs fjellsidene, og den ene regnskuren går
over i den andre. Et slikt vær lyser om regel ikke opp i sinnet og heller ikke
i diktningen. Det regner i byen slik det regner i mitt sinn, heter det i et
kjent fransk dikt, og det er ingen gitt å tallfeste hvor mange slike analogier
vi finner i verdenslitteraturen. Sande tyr også ofte til regnværsanalogier og helst
når han er i slett lune. Men han kan også gi gråværsdiktene en humoristisk vri.
Typisk er det aller første diktet i den første samlingen hans, Svarte næter
(1929). «
Og det første
diktet er Gråver. I dag er det ikke
gråvær her på Larkollen. Bare litt morgentåke, ikke gråskodde, pga stor
temperaturforskjell mellom natt og dag. Hadde med kamera og bildet til slutt er
et av bildene jeg tok.
Men først det fine diktet Gråver
til Jacob Sande:
Gråskodda tung seg sveiper,
sleip og kald og rå.
Det driver so smått og muskar,
frå skoddeimen grå.
Høna sit og sturer,
syrgjeleg vesal og våt,
og hanen er låk i halsen sin,
og fær ikkje til ein lått.
Snigelen kryp over vegen,
rundt og blank og fin.
og regnmakken ligg i ein søylepytt,
so hål og feit at han skin.
Katten lyfter på labben,
når fram han på tunnet går
Han liker seg ille i skoddeby,
gamle gråkatten vår.
Og geita ber seg so ille,
der utenfor stovevegg.
Det silar og renn frå ragget.
det dryp frå det lange skjegg.
Den store gamle bjørka,
står der so still og sur.
I toppen kurer eit kråkepar,
som uppe på grina bur.
Dei so stilt og drøymer
um sol og himmel klår,
og skjeglar so smått til katten,
som fram over tunnet går.
Privat foto
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar