Mørke rom (Dark places) av Gillian Flynn.

Å lese romanen Mørke rom var for meg å gå inn i et bekmørkt rom. Men jeg kunne ikke «gå ut» før den var ferdiglest. Og fordi jeg ville være der i kortest mulig tid, «sprengleste» jeg for å bli ferdig. Romanen (379 sider) til Gillian Flynn ble utgitt i 2009 og på norsk av forlaget Font i 2010. Boken jeg har lest har jeg kjøpt.

Gillian Flynn (f.1971) er en amerikansk journalist og forfatter. Dette er den første romanen jeg leser skrevet av henne. Flink pike står i bokhylla og skal lese om ikke alt for lenge.

Foto: greenlanternpress.wordpress.com 

I annet hvert kapittel møter vi fortellerstemmen, Libby Day 31 år, i nåtid. Hun har vært nedfor i 24 år. «Jeg var ikke noe elskelig barn, og jeg hadde vokst opp til å bli en dypt uelskelig voksen. Tegner du et bilde av sjelen min, ville det bli noe rabbel med hoggtenner. «

At Libby er en uelskelig person er ikke å undres over. Da hun var 7 år ble moren Patty og søstrene Michelle 10 år og Debby 9 år drept på gården de bodde på i Kinnakee i Kansas. Broren som den gang var 15 år ble dømt for drapene, bl a pga vitnemål som Libby avga. Han fikk en livstidsdom for å ha massakrert sin egen familie. De andre kapitlene omhandler dagen før massakren og dagen det skjer, sett fra Pattys og Bens ståsted.

Etter massakren vokser Libby opp hos ulike slektninger, men bor nå alene. Morens livsforsikring gikk til å dekke brorens advokatutgifter. Pengene velmenende mennesker hadde gitt henne og som hun fikk da hun var 18 år er nå snart oppbrukt. Og da hun kontaktes av The Kill Club som er en forening som er opptatt av drapssaker og som bl a har satt seg fore å føre bevis for at Ben er uskyldig, og tilbys penger for å oppsøke ulike aktører fra den blodige natten, sier hun etter hvert ja til å gå inn i «Mørkerom», minnene fra den gang som frem til nå har ansett som et farlig område. Noen av medlemmene mener at det kan være faren Runner som var skilt fra moren og var kjent som gal, ofte full og voldelig, som utførte drapene.  

Dette var en roman som gjorde sterkt inntrykk. Og det var vel nettopp fordi fortellingen ikke har, få om noen, urealistiske elementer. For meg ble dette mer enn en thriller med makabre innslag. Det var en trist oppveksthistorie om barn som vokser opp i fattigdom med en ekstremt dårlig far og en mor som, slik jeg ser det, «stikker hodet i sanden og håper det går over». Moren ser realitetene, men er for nedkjørt til å gjøre noe med problemene. Jentene er ennå for små til å se hvilke situasjon familien er i. Men Ben ser familiens problemer. I sin sårbarhet som 15 åring tiltrekkes han destruktive miljøer. Og det får fatale konsekvenser.