En afrikaner på Grønland (L'african du Groenland) av Tété-Michel Kpomassie

At jeg avbrøt lesingen av boken En afrikaner på Grønland  av Tété-Michel Kpomassie, er ikke fordi dette det er en dårlig bok. Eller dårlig skrevet. Men det var en del av miljøet han beskriver som fikk det til å vrenge seg i meg. Og det er trist å lese om.

Jeg har lest og sett TV-program om rusproblemene på Grønland. Dersom det han beskriver var slik det var på 1960-tallet og det ikke er blitt bedre i dag; skrekk og gru. Ikke minst for ungene som vokser opp på Grønland. Boken på 269 sider ble utgitt i 1981 og på norsk i 2004 av forlaget Aschehoug.

Her er hvordan det norske forlaget beskriver boken:

«Forfatteren vokser opp i en tradisjonell familie i det vestafrikanske landet Togo og er 16 år da han kommer over en bok om Grønland i misjonærenes bibliotek. Han blir bergtatt av historiene om dette folket som i motsetning til han selv, lever i et isøde. På samme tid utsettes han for en alvorlig ulykke, og faren lover ham bort til de slangedyrkende prestene i den Hellige skogen hvis han blir helbredet.
Dette og hans fascinasjon for Grønland blir avgjørende for hans framtidige liv. Gutten reiser hjemmefra, og 8 år senere står han på dekket til en båt som legger til i Julianehåb på Grønlands sørkyst. Befolkningen, som står samlet på kaia, er stum. Han hører det hviskes Qvivitoq og Tornassukk, om åndene som lever i fjellene.
Det som følger er et genuint kulturmøte uten politiske eller teoretiske analyser. Kpomassie er en strålende iakttager og med sitt vinnende vesen blir han stort sett ønsket velkommen hos de svært gjestfrie grønlenderne. Og forfatteren skildrer tradisjoner og levesett uten europeernes fordommer og dårlige samvittighet. Vi får faktisk vite mer om grønlandsk dagligliv på 1960-tallet i denne boken, skrevet av en afrikaner uten høyere utdannelse, enn i de fleste lærde avhandlinger skrevet av dansker og andre vesterlendinger i samme periode.»

Det som ikke står noe om ovenfor, er alkoholforbruket og seksualmoralen han møter. Og den elendige hygienen. Og hva de fyller magene sine med. Jeg er ikke så prippen at jeg ikke takler å lese om disse forholdene. Heller ikke at de spiser hunder. Det som fikk meg til å sette punktum, var beskrivelsen om hvordan de behandler hundene sine. Hvordan de lar dem sulte med den konsekvens det har, at de angriper mennesker og bl a spiser opp spebarn. Og da hjelper det lite at dette ikke gjelder alle.

Jeg vet ikke om han har smørt på i tykke lag eller bare har vært ekstra uheldig med de han møtte. Og det er mulig at jeg er for urban. Men det som beskrives er til tider heslig å lese. Da er det like greit å avslutte. Synd, for forfatterens prosjekt er beundringsverdig å lese om.