Jalna blir til (The Building of Jalna) - bok nr 1 i Jalna serien skrevet av Mazo de la Roche

Etter å ha lest boken til Mykle, hadde jeg et stort behov for å lese en bok som omhandlet noe annet enn en ung nordmanns negative grublerier. Og jeg kunne ikke valgt en mer riktig bok enn Jalna blir til av Mazo De La Roche. Det er først nå jeg forstår hvor dyster boka til Mykle etter hvert ble. Den rett og slett trakk ut energi fra meg. Motsatt med boken fra Jalna-serien.

Under kategorien Jalna-serien har jeg linket to tidligere innlegg om denne serien. Jalna blir til er bok nr 1. Kan ikke huske nøyaktig når jeg leste roman-serien første gang. Men jeg tror jeg var 12-13 år. Detaljene husket jeg ikke. Men jeg elsket bøkene og Adeline husket jeg.

Det jeg var mest spent på, var om jeg likte boken like godt som da jeg leste den første gang. Og gjett om jeg gjorde! Den er så underholdene. Pageturner. Underlig at ikke forleggere gir ut nye opplag av serien. Men samme for meg, jeg har betalt 350,- for mange, mange timer med god underholdning.

 Det står på Wikipedia at:

«En av familiens bosteder i Mazos barndom var i nærheten av en større gård, drevet som hobbybruk av en rikmann. Det var utfra dette stedet at hun begynte å utvikle historiene som ble til Jalna-serien. Herregården Benares Historic House i Clarkson, Ontario regnes for å være dette stedet, og stedet forvaltes nå av Ontario Museum Association.»

Og her er et bilde av herregården, link til nettsiden  der jeg fant det, akkurat slik boken beskriver Jalna:

Hovedpersonen i serien er den vakre, livlige og temperamentsfulle Adeline født i 1825.  Hun vokser opp i Irland som en del av familien Court. Til sin fars ergrelse er det Adeline som arver hans tante og etter det har hun egne penger å rutte med. Da hun er 22 år reister hun for å besøke søsteren i India. Der treffer hun den kjekke husaroffiseren Philip Whiteoak på 32. Han kommer fra en adelsslekt i Warwickshire. De blir stormforelsket, gifter seg og like etterpå blir Adeline gravid. Ingen av dem ønsker seg barn, i hvert fall ikke under oppholdet i India. Bedre blir det ikke etter en lang og vanskelig fødsel og at Adeline var slapp og nedtrykt etter fødselen. Dette er med på å skape avstand til datteren. Philip ønsker seg et mer ubundet liv enn å være i hæren. Adeline er lei livet i India, ikke minst all sladder i garnisonbyen Jalna. Så arver Philip en eiendom etter en onkel i Quebeck, Canada. De bestemmer seg for å emigrere. Men før dette reiser de for å besøke hans søster i England og Adelines familie i Irland.

De ankommer England med flyttelasset, datteren Augusta (Gussie), en indisk ayah som hadde stelt henne fra hun ble født og papegøyen Boney. For den livlige Adeline er det en drøm å være i England og særlig de turene hun er i London. Men for søsteren til Philip og mannen, domprosten, er det en stor lettelse at de reiser videre til Irland. For enten hylte Augusta eller Boney. 

Familien til Adeline i Irland er like lettlivet og rett frem som Adeline. For Philip blir familien i overkant eksentrisk. Faren til Adeline har nok av skremselspropaganda om Canada. Men det biter ikke på dem. Etter et opphold i Irland setter de kurs for Canada med en seilskute. Med seg har de to av Adeles brødre og kusken til faren, Patsy O’Flynn. Han vil ut å oppleve noe. Og kommer etter hvert til å bli en god støtte for Adeline. Turen til Canada blir dramatisk. Et av dramaene er at skuta får en skade som gjør at de må snu før de igjen setter kurs for Canada. Livlige Adeline er lett å like og skaffer seg venner som skal følge henne videre i Canada. Men det blir en slitsom reise, ikke minst fordi Adeline oppdager at hun er gravid.

De stortrives i Quebec. Også her skaffer de seg mange venner. Men velger etter hvert å reise til Ontario-området. Ikke minst pga den strenge vinteren i Quebeck. Der bor de hos familien Vaugan imens de bygger huset som de kaller Jalna. Et symbol på den lykken som startet da de traff hverandre i India. Og igjen blir de raskt kjent med befolkningen i området og skaper liv og røre for seg selv og andre.  

Ja, dette hørtes da ikke ut til å være å rope hurra for tenker du nå. Typisk «dame-roman». Mulig det, men da er det jaggu en god "dame-roman". Boken er skrevet slik at jeg kryper inn i den. Som å se en film. Ikke et unødvendig ord eller setning. Jeg kjente at jaggu satt jeg og smilte da jeg leste den. Og av og til må jeg gapskratte. Men det er også dramatikk.

Adeline med det rødbrune håret er en slags voksen Pippi. Hun vil være en dame, men ikke på de premissene som de strenge rammene kvinner lever under. Boken oser av, som det står i boken, at hun og Philip elsker livet. Unge optimistiske mennesker som utfyller hverandre, som har penger og et stort pågangsmot til å skape seg et nytt liv. Et hjem de kan være stolt av. Her er ikke mye negative grublerier. Adeline gir blaffen i at hun er ukonvensjonell, sladre vil folk gjøre uansett. Philip har forstått fra dag en at han ikke må «tøyle» henne. «Du føler for sterkt» sier han når hun utbryter «jeg er så betatt at jeg kan dø!» etter en kveld ute i London. Det er typisk. Hun kan lage drama. De har sine disputter og det er ikke sjelden øynene hennes lyner. Og hun smeller ofte ut av seg et eller annet som mange mener ikke passer seg. Men det er få som ikke liker henne. Hjerte av gull har hun, både for mennesker og dyr. Og yndig når det er påkrevet. Det er ikke få menn som er betatt av henne. Men hun har en kjekk ektefelle, og hun er ikke nådig da en ung kvinne legger an på han…..

Det jeg har lurt litt på er hvordan forfatteren kan ha hentet persongalleriet fra. Og er Adeline en person slik hun ønsket å være……Er Philip en mann hun ønsket seg….. Uansett, jeg gleder meg til fortsettelsen.