Stolthet og fordom (Pride and Prejudice) av Jane Austen

Jeg bøyer meg i støvet for Jane Austen. Tenk at det er 200 år (1813) siden Stolthet og fordom ble utgitt! Selv om jeg kan være påvirket av filmatiseringene av romanen, som jeg har sett mange ganger og i ulike versjoner, var det utrolig flott å lese den. Det er ikke merkelig at filmatiseringene er blitt så bra når man hadde et så godt grunnlag.  

Hun var en skikkelig «story-teller». Det jeg liker best med romanen er at hun ikke bruker en masse beskrivelser av klesdrakter, hva de spiser, interiør osv. Det er akkurat passe til at jeg som leser romanen kan danne meg bilder av karakterene osv. Det er ikke noe av det romanen inneholder som jeg synes kunne vært strøket. Ingen kjedelig passasjer.

Boken jeg har lest er en pocketutgave (358 sider) utgitt i 2007 av forlaget Aschehoug.

Og oversetteren Merete Alfsen har skrevet et fint etterord der hun bl a forteller om de valg hun tok ifm oversettelsen. Hun begynner etterordet slik:  

«Første pinsedag 1994 stod jeg, nokså tilfeldig, ved Jane Austens grav i Winchester Cathedral. Der har hun fått et ærefult hvilested, med minnestein innfelt i katedralgulvet. På steinen står det riktignok ikke et ord om at damen var en av sitt lands største forfattere. Det står at hun var snill og god og sin fars yngste datter – og at faren var sogneprest! Dette stod jeg der og mediterte over, lite anende at jeg skulle komme til å tilbringe dager, uker og måneder i intenst samvær med denne underfundige prestedatteren i de neste åtte årene. For dagen etter dro jeg hjem, og dagen etter det fikk jeg en telefon fra Aschehoug med spørsmål om jeg kunne tenke meg å oversette Jane Austen.»

Og avslutter slik:

«Dermed har jeg selvfølgelig stilt meg selv til for hogg. Det får så være. Jane er en krevende dame å danse med, men en ting er sikker: Man er i godt selskap. Jeg slutter aldri å fryde meg og forundre meg over denne landsens prestedatter som satt der i dagligstuen og sydde og skrev og iakttok og reflekterte, og maktet å anlegge det helt store, humoristiske perspektiv på den menneskelige komedie.»

Fra bokomslaget:

«Det er en allment anerkjent sannhet at en ungkar i besittelse av en pen formue, nødvendigvis trenger en kone." Med disse linjene slår Jane Austen an tonen for sin mest populære roman gjennom tidene. Få lesere har kunnet unngå å bli sjarmert av hovedpersonen, den livlige og selvstendige Elizabeth Bennet. Allerede ved første møte med den flotte og attraktive Mr Darcy, bestemmer hun seg for å mislike ham - en feilvurdering som i sin tåpelighet bare kan måle seg med Darcys egen arrogante stolthet. Men de første inntrykkene må etter hvert vike plassen for ekte følelser."

Det er lenge siden jeg en bok har fremkalt så mye latter. Og det tror jeg har med å gjøre at karakterene, de kan jeg finne i dagens samfunn. T o m trekk av seg selv skal jeg være ærlig. Vi mennesker forandrer oss ikke så mye selv om rammene endres. Det er på samme måte som jeg ler av «Borrettslaget» og «Etaten»; jeg finner likheter både med meg selv og andre i karakterene.

En annen ting jeg merket imens jeg leste, var at jeg endre holdning til karakterene. Jeg fikk f eks mindre sympati med Mr. Bennet utover i romanen. Og motsatt med Mrs. Bennet. Han ønsker seg er fred og ro inne på biblioteket. Med lukket dør. Stikker hodet i sanden og håper ting går over. Samtidig som han gjør narr av kona. Hun er den som hele tiden må tenke på døtrenes ve og vel. En ektefelle med penger er det viktigste for deres fremtid. Er det merkelig at ting går over styr for henne når hun har ansvaret for å skaffe ektefelle til fem døtre.

Men det er selvsagt hovedkarakteren som en fester seg mest med; den livlige, egenrådige og intelligente Elizabeth Bennet. Og den vidunderlige Mr. Darcy. Selv jeg som ikke er fan av kjærlighetsromaner, får jeg hjerteflimmer av å lese om romansen mellom dem. Jeg gleder meg til å se filmatiseringene på nytt.