Mord på Nilen (Death on the Nile) – 1937 – av Agatha Christie

 

«Og hvorfor går De da som katten om grøten ?»

«De tror jeg bare slår slag i luften for moro skyld? Og De ergrer Dem over det? Men det er ikke løse slag. En gang kom jeg i embeds medfør til en arkeologisk ekspedisjon — og der lærte jeg noe. Når noe kommer fram i løpet av en utgravning, blir alt omkring det tatt bort, meget forsiktig rundt hele gjenstanden. En fjerner den løse jorden, og skraper hist og her med en kniv, inntil endelig tingen er der uten noe annet, ferdig til å tegnes og fotograferes, uten noe som skjemmer og forstyrrer. Det og det jeg har prøvd å gjøre — få bort alt utenforliggende så vi kan se sannheten — den klare, nakne sannheten.»

 Jeg er nå halvveis i mitt leseprosjekt der ti bøker er kjøpt og leses med grunnlag i dette TV-programmet Hundre blodige år.

Agathas tredje roman i 1936 var Death on the Nile (Mord på Nilen). 1 1933 hadde hun seilt oppover elven med Max og Rosalind, og året etter publiserte hun en Parker Pyne-novelle, «Death on the Nile», om et giftmord om bord i en passasjerdamper. Planløsningen om bord er avgjørende for hvordan mordet begås og gåten løses. Da boken ble filmet i 1978 hadde produsenten problemer med å finne en damper som stemte med S/S Karnak. Både boken og filmen ble suksesser. Peter Ustinov spilte Poirot i seks spillefilmer. I 2020 ble boken filmatisert med Kenneth Branagh som Poirot.

Historien handler om Linnet Doyle som har giftet seg med venninnens elsker. Paret reiser på bryllupsreise til Egypt. Venninnen som fortsatt er besatt av elskeren dukker opp. Kjernen i boken er trekantforholdet. Om svik og hva man gjør for kjærligheten. Denne gangen er personene i handlingen fanget på et cruise på Nilen. Linnet blir funnet drept på lugaren. En av passasjerene er Hercules Poirot, Det er et stort persongalleri der flere har motiv for å drepe den styrtrike og smellvakre Linnet.

Alf Prøysen: Den Store Teskjekjerringboka illustrert av Annine Qvale

«Det var en gang ei kjerring som la seg og sovna om kvelden, slik som kjerringer pleier å gjøre, og dagen etter vakna hu, slik som kjerringer pleier å gjøre, men da var kjerringa blitt så lita som ei teskje, og det pleier ingen kjerringer å bli.

«Ja, når jeg er blitt så lita som ei teskje, så får jeg leve deretter,» sa kjerringa til seg sjøl, for hu hadde ingen å snakke med.

Mannen hennes var på jordet, og alle ungene var voksne.

Nå traff det seg slik at kjerringa hadde veldig mye å gjøre akkurat den dagen, for det første skulle hu gjøre reint i huset, og for det andre hadde hu lagt i vatn en stor klesvask, og for det tredje skulle hu steike pannekaker til middag.

 

«Jeg får se å komme opp av senga,» sa kjerringa og tok tak i den ene enden av teppet og rulla seg inn. Og rullen ble større og større, til slutt datt hele teppet på golvet, og kjerringa krabba ut og var like hel.»

 Sitatet over er fra den første av fortellingen Kjerringa som ble så lita som ei teskje i Den store Teskjekjerringboka illustrert av Annine Qvale. Boken som ble utgitt i 2010 står i min bokhylle. Boken inneholder 47 fortellinger om teskjekjerringa. Fra bokens omslag:

«Historiene om teskjekjerringa gjorde Alf Prøysen verdenskjent. Den store teskjekjerringboka er en komplett samling av alle fortellingene, og i tillegg en vakker gavebok til glede for barn og voksne, gamle som nye lesere. I Annine Qvales strek er teskjekjerringa blitt like full av liv og temperament, humor og ettertanke, hjelpsomhet og innfulhet, og akkurat så menneskelig og mangefassert som Prøysen skapte henne. «

 

 

Den store Teskjekjerringboka er en nydelig bok, ikke minst pga de flotte tegningene til Annine Qvale. Her er en som går over to sider i boka fra fortellingen Teskjekjerringa i eventyrskauen.

 

Jeg husker fortellingene fra da jeg var barn, og min undring over at kjerringa ble så lita som de minste dukkene mine. Kunne dette skje med meg? Jeg husker fortellingen Teskjekjerringa på basar. Teskjekjerringa som baker sirupssnipper, får besøk av tre fine fruer som går rundt og knakker på dørene for å fortelle om en basar som skal være til inntekt til guttemusikken. De lurer på om kjerringa har noe som kan loddes ut. Et fat med sirupssnipper som hun skal komme bort med, svarer kjerringa. Kjerringa har besøk av ei lita jente som løper hjem for å spørre om hun kan bli med kjerringa på basaren. Da hun er tilbake er kjerringa blitt så lita som ei teskje og har ramla i kakedeigen. Jenta må hjelpe henne. Herunder med hva som kan loddes ut på basaren nå siden kjerringa ikke får bakt ferdig sirupssnippene. De bestemmer seg for at ei pyntet teskjekjerring kan loddes ut som en trekkoppdukke. Det skaper kaostilstander på basaren.

 

«Jeg skal si det ble liv på basaren da jenta kom med dokka! Alle ville se på henne, alle ville ta i henne og jente stod og solgte lodder og venta på at kjerringa skulle blunke så hu fikk trukket henne opp.»

 

Jeg leser at Teskjekjerringa dukket først opp på barnesiden til Kooperatøren og i 1955 i Barnetimen på NRK. I Sverige ble Teskedgumman utgitt i bokform i 1956 og først året etter på norsk. Det finnes fortsatt fortellinger som ble utgitt på svensk som ikke er utgitt på norsk. Teskjekjerringa er filmatisert på svensk så tidlig som i 1967 og filmene finnen man på You Tube. Bøkene om Teskjekjerringa er oversatt til over 20 språk. I England der hun heter Mrs. Pepperot ble bøkene en suksess og Prøysen ble sammenlignet med Lewis Carroll som skrev Alice i Wonderland. Hun er også hovefiguren i en 130 lang japansk animasjonsserie og gjennom en japansk tegneserie. De er også å finne på You Tube, her finnes også noen av episodene som er oversatt til norsk som denne Barnepass:

 

Emily forever av Maria Navarro Skaranger

 

Jeg har ikke tidligere lest bøker som Maria Navarro Skaranger har utgitt, men lest mye som er skrevet om bøkene. Herunder at kritikerne liker det de har lest, og det gjelder også romanen Emily forever som er utgitt i 2021. Som forlaget gjør i sin omtale av boken velger jeg også å sitere dette avsnittet fra begynnelsen av romanen:

 

«Stakkars hun som heter Emily, i dag, på dagen i dag, har hun gått gravid i hele syv måneder, og det er de to nå, Em og den voksende magen, Em og barnet, etter at Pablo forsvant ut av døra for å ordne opp i en sak, som han kalte det. Ja, det var sånn, forsvant. Eller var det sånn? Jeg skal fikse noe, hadde Pablo sagt og låst seg inn på rommet i to timer med nøkkel, Em hadde sittet i sofaen og sett på TV, hun hadde sovna, våkna, Pablo fremdeles inne på rommet, før han gikk ut døra, da med en svart bag hengende over skulderen. Emily så på Pablo før han gikk, Pablo så på henne, Emily lurte på hva Pablo tenkte på, hva han skulle, Pablo blunka til Emily, lukka døra, låste døra, Emily fortsatte å se på tv.»

 

Det er en sterk historie som blir fortalt. Men det er ingen roman jeg ble glad av å lese. Tvert imot. Trist og bekymret ble jeg. Særlig for livet babyen skal bli født inn i. Barnefattigdom får et «ansikt» med en slik historie.  Paradoksal livsglede skriver forlaget i sin omtale. Vel, livsglede finner jeg lite av hos Emily. Uansett; det er viktig at noen skriver om slike tema. Jeg er ikke overrasket over at kritikere har gitt romanen positive anmeldelser.

 

 

Forlagets omtale av romanen

«Emily er nitten år og gravid, og Pablo som er faren til barnet holder seg unna. Hun jobber i en Kiwi-butikk der innehaveren prøver å passe på henne. Det gjør naboen også, som Emily kaller presten. Hun har vokst opp hos moren sin, og nå flytter moren hjem til henne for å hjelpe til. På helsestasjonen skriver jordmoren. alene med barn" i skjemaet hennes.

 

«Emily forever» er en bok om klasse, om hverdag, og om å finne frem til det i en selv som gjør det mulig å klare seg. Romanens forteller er kritisk og prøver seg fram, leter etter bedre løsninger, forsøker å skifte perspektiv for å undersøke hvordan Emily blir betraktet av de andre; de som tror de vet hvem hun er og hvordan livet hennes kommer til å bli. «Emily forever» er en roman med paradoksal livsglede, trassig solidaritet og ulmende opprørstrang.»

 

 

 

 

Ingen fridde i Jølster av Sigmund Falch – morsomt prosjekt

 

Det var tilfeldig at jeg kjøpte boken til Sigmund Falch Ingen fridde i Jølster. Jeg har lest om bøkene til Sigmund Falck før, men aldri lest en før nå.

 Bokklubben omtaler boken slik:

«Sigmund Falch lager helt annerledes og usedvanlig morsomme bøker der gamle og tilsynelatende trauste fotografier får nytt liv, fordi de får følge av overraskende og tidvis absurde tekster. I denne utgaven fortsetter Falch sitt viktige arbeid med å samle inn og kommentere bilder fra en svunnen tid, slik at deres hele og fulle mening kommer frem i lyset. Den utrettelige forfatteren har trålet arkivene på Nasjonalbiblioteket og flere museer på jakt etter blinkskudd, og vi kan bare fastslå at fangsten er imponerende!»

Til bildet som er på forsiden er teksten:

«Far var gretten etter nok en bomtur til Jølster. Systrene mine var fremleis ugifte»

 Teksten har ingen sammenheng med bildet. Jeg forstår derfor ikke Bokklubbens omtale om at tekstene medfører at bildenes hele og fulle mening kommer frem i lyset.

 Det er en morsom bok selv det ble litt absurd for meg innimellom. Boken jeg har kjøpt og lest er utgitt i 2012, og Sigmund Falch har utgitt tilsvarende bøker både før og etter 2012. Jeg ser ikke bort ifra at jeg kommer til å lese flere av bøkene.

 

Bare en mor av Roy Jacobsen – fjerde roman i Barrøy-serien

 

«På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige.»

 I den fjerde romanen i Barrøy-serien tar Roy Jacobsen oss tilbake til Barrøy. Om bord på fartøyet har Johannes Hartvigsen med seg sønnen og det er Ingrid som møter dem:

«Bak skipperen så hun det oljede dekket i blinkende sollys, babord rekke med knivfester og bryner og taukveiler, bak der igjen det flate havet og skjærene og småøyene med de stillestående måkene som ga fra seg mindre lyd for hver nye dag landet beveget seg inn i høsten.

 

Men fremfor alt skipperens fire, fem år gamle sønn Mattis, som også i dag satt på romluka som en savlende stakkar, i fillete og altfor trange klær, med oppkast nedover brystet og tre fingre i munnen, en keitete og barbeint guttunge som Ingrid pleide å rette et og annet vennlig ord

mot:

 

Kor det går, Mattis? Ha' du sjyværsk?»

 Moren til Mattis har forlatt dem:

 

«Mattis' mor het Olavia Hartvigsen, hun var født Storm, en svært «god» familie på handelsgodset nord på Hovedøya, en vakker jentunge som hadde manøvrert seg grasiøst og selvsikkert opp gjennom barne- og ungdomsårene, før hun i krigens sluttfase plutselig brøt med alle forsynets privilegier og ga seg hen til den dobbelt så gamle Johannes Hartvigsen, som ikke én kvinne til da hadde ofret et blikk.

 

Spørsmålet var om hun hadde gjort det frivillig? Neppe. Av kjærlighet? Aldri i verden. Med et tvilsomt overlegg? Ganske sikkert.

 

Det gjorde i det minste flukten hennes frivillig?»

 

Mattis blir igjen på Barrøy, og Johannes Hartvigsen henter ham ikke. Da får gutten bli der, sier Ingrid. Fartøyet blir etter hvert funnet rekende uten mannskap, som et spøkelsesskip. Mattis vokser opp på Barrøy som sønnen til Ingrid.

Det er nok av dramatikk i romanen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer og hvordan romanen slutter. Jeg håper de som ikke har lest serien gir den en sjans.

Blir det en oppfølger? For min del kan den like gjerne avsluttes med den fjerde romanen. Ikke fordi Bare en mor er en dårlig roman.  Tvert imot. Jeg setter pris på at forfatteren overlater til meg å dikte videre. Dessverre er min erfaring at en oppfølger av en slik god historie som Røy Jacobsen har skapt i Barrøy-serien lett kan bli en «tynn suppe» dersom forfatteren ikke setter sluttstrek når historien er på topp.

 

Forlaget beskriver romanen Bare en mor slik:

 

«Etter den lange reisen er Ingrid tilbake på Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt lange skygger over landet. Kollaboratører får unngjelde, andre ønsker desperat å glemme.

 

En dag kommer en fem år gammel gutt til øya, og kort etter forsvinner hans far på mystisk vis. Ingrid tar igjen ansvaret? hva er det med Mathias? Som fra nå av blir en sentral del av Barrøysamfunnet, sammen med Ingrids kjødelige datter, Kaja.»