«På en øy der det nesten ikke bor noen setter
ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg
over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en
kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og
omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen,
det trege og det omstendelige.»
«Bak skipperen så hun det oljede dekket i
blinkende sollys, babord rekke med knivfester og bryner og taukveiler, bak der
igjen det flate havet og skjærene og småøyene med de stillestående måkene som
ga fra seg mindre lyd for hver nye dag landet beveget seg inn i høsten.
Men fremfor alt skipperens fire, fem år gamle
sønn Mattis, som også i dag satt på romluka som en savlende stakkar, i fillete
og altfor trange klær, med oppkast nedover brystet og tre fingre i munnen, en
keitete og barbeint guttunge som Ingrid pleide å rette et og annet vennlig ord
mot:
Kor det går, Mattis? Ha' du sjyværsk?»
«Mattis' mor het Olavia Hartvigsen, hun var
født Storm, en svært «god» familie på handelsgodset nord på Hovedøya, en vakker
jentunge som hadde manøvrert seg grasiøst og selvsikkert opp gjennom barne- og
ungdomsårene, før hun i krigens sluttfase plutselig brøt med alle forsynets
privilegier og ga seg hen til den dobbelt så gamle Johannes Hartvigsen, som
ikke én kvinne til da hadde ofret et blikk.
Spørsmålet var om hun hadde gjort det
frivillig? Neppe. Av kjærlighet? Aldri i verden. Med et tvilsomt overlegg?
Ganske sikkert.
Det gjorde i det minste flukten hennes
frivillig?»
Mattis blir igjen på Barrøy, og Johannes Hartvigsen henter ham ikke. Da får gutten bli der, sier Ingrid. Fartøyet blir etter hvert funnet rekende uten mannskap, som et spøkelsesskip. Mattis vokser opp på Barrøy som sønnen til Ingrid.
Det er nok av dramatikk i romanen. Jeg skal ikke røpe hva som skjer og hvordan romanen slutter. Jeg håper de som ikke har lest serien gir den en sjans.
Blir det en oppfølger? For min del kan den like gjerne avsluttes med den fjerde romanen. Ikke fordi Bare en mor er en dårlig roman. Tvert imot. Jeg setter pris på at forfatteren overlater til meg å dikte videre. Dessverre er min erfaring at en oppfølger av en slik god historie som Røy Jacobsen har skapt i Barrøy-serien lett kan bli en «tynn suppe» dersom forfatteren ikke setter sluttstrek når historien er på topp.
Forlaget
beskriver romanen Bare en mor slik:
«Etter den lange reisen er Ingrid tilbake på
Barrøy. Livet er tilsynelatende stabilt, men krigen kaster fortsatt lange
skygger over landet. Kollaboratører får unngjelde, andre ønsker desperat å
glemme.
En dag kommer en fem år gammel gutt til øya,
og kort etter forsvinner hans far på mystisk vis. Ingrid tar igjen ansvaret?
hva er det med Mathias? Som fra nå av blir en sentral del av Barrøysamfunnet,
sammen med Ingrids kjødelige datter, Kaja.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar