27. nov. 2021

Hva er det med mor – en modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth

 


Bildet «Mor og datter» over er fra boken Kai Fjell som grafiker (Steens kunsthandel)


«En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var én ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for dét.

 

Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting. Si: Hun drikker, hun driter seg ut. Hun søler, jeg hater henne. Ikke vær solidarisk med meg, det er usunt, det har du ikke godt av, det tar knekken på deg.

 

Skal jeg gå i terapi og hate henne når jeg blir stor, som hun spår? Stakkars jenta mi, hun klapper meg på hodet og masserer nakken min, muskelknutene som gjør at jeg får vondt i hodet.»

 

Sitatet over er fra romanen Hva er det med mor av Vigdis Hjorth utgitt i 2000 som forlaget omtaler slik:

«Mari, som er i tenårene, får høre: "hva slags mor har du egentlig?" Det er nettopp det hun prøver å finne et svar på. Gjennom dette morsportrettet blir vi konfrontert med spørsmålet om hvilket ansvar vi har for oss selv, og for hverandre.»

 


I dette intervjuet med VG, i forbindelse med utgivelsen av romanen Er mor død som ble utgitt i 2020, siteres Vigdis Hjorth; «

«– Jeg har alltid vært opptatt av moren som figur. Morens betydning er jo enormt viktig, og for å sitere Marguerite Duras, så er moren det galeste mennesket i livene våre. Det er jo ikke sånn at mødre flest går rundt og er gale, men hvor ofte har du ikke hørt i venninnegjengen: «Mor var gal, mor er gal». Det er ingen som er i den type relasjoner, som kommer unna uten å gjøre den andre vondt. Det klarer du ikke som mor. Hvis man er perfekt mor, så er det i seg selv en feil eller skade.

 

– Selv har jeg masse feil som mor, og de fleste av morsskikkelsene i mitt forfatterskap, handler i utgangspunktet veldig mye om meg selv. Deler av meg selv som jeg finner problematiske. Da jeg i «Hva er det med mor» lagde et morsportrett av en mor som drikker for mye, var utgangspunktet at jeg drikker for mye og lurte på hvordan det påvirket barna. Men så dikter jeg en historie for å undersøke det spørsmålet, jeg tar et trekk hos meg og dikter en helt annen person ut fra det, sier hun og understreker:

– Jeg kunne ikke ha vært forfatter om jeg bare skulle kaste opp mitt eget uten å lage form og litteratur av det.»

 

Romanen Hva er det med mor starter slik:

 

«Moren min vekker meg om morgenen, så legger hun seg igjen. Hun roper: Mari! inn til meg, så legger hun seg. Før hendte det hun satte over kaffen og satt ved kjøkkenbordet og drakk kaffe når jeg kom, noen ganger var vannet kokt ut og kjelen helt rød, for hun hadde lagt seg igjen. Fra sengen roper hun at jeg skal rekke bussen. Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy at jeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om.»

 

En modig og tankevekkende roman av Vigdis Hjorth er min konklusjon etter å ha lest den. 

 Tilfeldig leste jeg i A-magasinet en artikkel med tittelen «Den perfekte mor. Hun gjør alt for datteren sin. Blir hun en dårlig mor hvis hun gjør litt mindre?» Der skriver Hedvig Montgomery at vi alltid er våre barns forbilder. Hvordan lærer barn å ta vare på seg selv; sette grenser og leve et balansert liv. Jo, ved å se på det vi gjør.

Mari i romanen kan neppe sies å ha et forbilde i moren. Men Vigdis Hjorths tema i romanen berøres av Montgomery:

 

«Barn trenger ikke at foreldrene deres er perfekte, eller at de alltid er påkoblet, forståelsesfulle og kjærlige. God nok omsorg innebærer å håndtere det som skjer når det skjer. Det er lov å ikke være på topp hele tiden, sier jeg til mor.»

 Her et sitat til fra romanen:

 «Var så redd for å bli symbiotisk med oss som hun var symbiotisk med moren sin, at det skulle være grenseløst mellom oss som det hadde vært grenseløst mellom dem så hun ikke visste forskjell på hva hun følte og moren følte, ikke forskjell på hva moren ville og hun ville. Så hun reiste fra oss da vi var små så far skulle utvikle et like ansvarlig forhold til oss som hun, så det ble like naturlig for ham å kle på oss og gi oss mat og ta oss opp når vi gråt og trøste oss, for vår skyld og for hans skyld og for hennes. Tvang seg til å være borte fra oss så hun skulle oppleve at hun ikke var uunnværlig og ikke innbille seg at hun var uunnværlig slik mange mødre innbiller seg at de er uunnværlige og forveksler den innbilte uunnværligheten med kjærlighet og kaller det kjærlighet som isteden er et ønske om å være uunnværlig for noen og derfor ikke ser barnet – de smir mens barnet er varmt, sier hun.»

 Jeg har også hørt på denne radiodokumentaren Hva er det med Vigdis Hjorth fra 2008:




2 kommentarer:

  1. Det var en utrolig sterk roman som jeg likte svært godt. Alltid spennende med Hjorth, for hun bruker jo ofte (alltid?) seg selv som speil til kvinneskikkelsen(e) i romanen. Hvem andre enn hun klarer å komme unna med å skrive boka Tredve dager i Sandefjord som handler om ei dame i kvinnefengsel - etter hun selv satt 30 dager i kvinnefengselet for å ha kjørt i fylla etter sin egen 50-årsdag. Hjorth er en fest ;-) OG en av mine største, norske favoritter.
    Veldig fin omtale av boka!!

    SvarSlett
  2. Takk. Litt sent innpå - det er dessverre blitt for lite bokrelaterte aktiviteter den siste tida. Det var år jeg leste lite bøker, og derfor har jeg ikke lest alle bøkene til Vigdis Hjorth. Etterhvert som jeg har forstått hennes "prosjekt", har hun blitt en av de forfatterne jeg liker å lese og følger med på når hun gir ut nye bøker. Det at hun kompletterer bøkene hun utgir ved at hun stiller opp i intervjuer mv., men samtidig har satt en grense for hva hun samtaler om, det liker jeg. Boka du viser til har jeg ikke lest, bare hørt om. Men nå er det på tide å lese den. Takk for påminnelsen :)

    SvarSlett