Galleri Aukrust av Finn Jor – en kunstbok utenom det vanlige.

 

«Både i tegninger og tekster røper han sitt behov for nærhet. Han har aldri tydd til store formater, kunstnerisk verdi måles ikke i kvadratmeter. For så vidt har han hele sitt liv arbeidet med miniatyrer, tegninger på en bokside eller enda mindre. Men det gjorde Werenskiold og Kittelsen også, og deres bilder av troll og nøkk er gått inn i vår nasjonale bevissthet. Aukrust har tatt tråden opp og på sin måte gitt like bestående uttrykk for vår nasjonale arv. Ofte er tegningene i bøkene hans betraktet som akkompagnement til teksten. Men ofte er det i virkeligheten tvert imot! Derfor skal de her løftes frem og vise sin egen bærekraft.

 

Få norske kunstnere forener ordets og bildets kunst som han. Man kan lett feilvurdere ham fordi tegningene er små og tekstene korte. Men det er et grep, en følge av selvkritikk og økonomi, der han så å si kondenserer inntrykkene til det minst mulige. Det er som i lyrikken: Få ord øker tyngden i hvert enkelt.

 

Ikke for ingenting valgte Kjell Aukrust den strengeste av alle former for billedkunst: tegningen, som ikke tåler ett eneste feilskjær fordi intet kan repareres eller males over. Og det ved siden av en novellistisk, iblant poetisk form der stramheten ikke merkes under den livlige varmen fordi det er meningen at den ikke skal merkes.

 

Det store i det små og det små i det store, det er Kjell Aukrusts verden. Han er både i teksten og tegningene, der har han tegnet portrettet av seg selv — bedre enn noen annen kan gjøre det!»

Det var i boken jeg skrev om i innlegget: Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske  jeg lest om kunstboken Galleri Aukrust av Finn Jor. 

Boken ble utgitt i 1993, dvs at den ble utgitt imens Kjell Aukrust (1920 – 2002) levde. Jeg kjøpte boken brukt på Finn. En skikkelig godbit av en bok.

 

Ifølge bokomslaget er boken en kunstbok utenom det vanlige. Det synes jeg også. Ikke fordi jeg er en kunstkjenner eller har lest mange bøker om kunst. Men fordi Kjell Aukrust skaperverk er utenom det vanlige – på en positiv måte. For meg kompletterer den Løvåsens biografi som omhandler livet til Kjell Aukrust. Boken til Finn Jor har et kapittel om maleren Kjell Aukrust.  En kunstart han ikke er så kjent for som tegningene. I første kapitlet  er det et utdrag fra Aukrusts oppvekst og veg inn i kunsten.

«Både i tegningene og maleriene er «lys» et viktig stikkord, også i overført betydning: Kjell Aukrust vil glede. I hans kunst er det ingen ondskap være seg i tekst eller bilder, selv om humoren iblant kan være drabelig. Likevel representerer han ingen konturløs og deigete snillisme. Han omfavner simpelthen verden! Og han gjør det med en utpreget sans for alt som er vakkert. Vi vet at verden er ond, det er ikke nødvendig til stadighet å minne oss om det, det er snarere på sin plass å minne om at noe fremdeles er vakkert og gledelig.

 

Aukrust har gjort det til sin spesielle oppgave å åpne øyne og ører på oss hverdagsmennesker, så vi også kan lære å oppleve eventyr i det små. Det har Norge forstått fra øverst til nederst. På Det Kongelige Slott har man moret seg over hans tekster og tegninger og som takk utnevnt ham til ridder av 1. klasse i St. Olavs Orden — «for særpreget kunstnerisk virksomhet». Italienerne har fOrøvrig også satt pris på Aukrusts kunst. I Italia har han høstet en ridderorden av l. klasse «Al Merito della Republica Italiana». Blant klenodiene i det lille silkeforede etuiet ligger dessuten Norges Skiforbunds æresplakett, som Iqell fikk i 1989.

 

Men hadde det ikke vært for Henrik Sørensen, er det godt mulig at Alvdal hadde måttet nøye seg med en god snekker — og sikkert fått noen skøyerhistorier i tillegg. Nå ble Kjell istedet bygdas unike ambassadør og en fornyer av folkekunsten i ordets egentligste forstand.              Takk, Henrik Sørensen!»

 

Her kommer noen smakebiter:

 

«Kjell Aukrust vokste opp i Alvdal, i hans barndom ennå en forholdsvis isolert bygd i det langstrakte Norge. Det vil si at tradisjonen var sterk og levende, og den må ha gått dypt inn i gutten, som flyttet derfra alt i 15-årsalderen. Man skal vel være forsiktig med å bli altfor dypsindig, men det er ingen fjern tanke at det Kjell er på jakt etter i sine gårdstegninger så å si er gårdens og bygdas sjel.

 

Vi får tenke oss at vi slår følge med ham et stykke mens han viser rundt i Alvdal. Vi begynner i Steijela, Alvdals Karl Johan, som han selv har døpt den. Det er vinter, mye sne og sikkert kaldt. Bare en guttunge er ute og går i bygdas sentrum. Rent kunstnerisk er det to trekk å legge merke til med en gang. Det første er at den som alle hans tegninger er i fullkommen balanse. Gjerdet til venstre fortsetter steilt opp i kirkespiret som stanser bevegelsen innover. Den mørke husveggen og telefonstolpene på den andre siden veier opp både kirketårnet, uthuset lenger borte og fortsettelsen ned i busken som stanser øyets oppdagelsesreise. Men busken vokser litt høyere opp enn den første gjerdestolpen i en umerkelig antydning av at veien svinger...

 

Uten gutten i forgrunnen kunne inntrykket likevel ha blitt tamt og stillestående. Både skikkelsen og plasseringen av den er viktige deler av bildet. Per Krohg, som jo også var teatermaler med god greie på effekter, anbefalte sine studenter å klippe ut eventuelle figurer som skulle inn i bildet og flytte dem rundt til de kom på riktig plass. Det kan godt hende at Aukrust har gjort det her. Å anbringe gutten inn mot venstre brøytekant trekker oppmerksomheten mot ham og understreker veiens bevegelse i en slak bue mot kirken.

 

Denne billedbalansen er Aukrust nøye med. Erfaring og et sikkert øye gir ham den nødvendige sans for komposisjonen. Og så muligheten av å kaste de mislykte forsøkene, da.»

 Om tegningene under skriver Jor:

 

 

«Et kapittel for seg er Aukrusts dyretegninger. Her får hans lyriske jeg fritt utløp. Han kan plassere en hest med tømmerlass under en blek måne. Stemningen er hovedsak. Det er den også i «dombjøllelåt innpå Brekka», men her er forenklingen drevet lenger. En snetung gran er bare antydet, kjørekaren på tømmerlasset befinner seg midt i bildet, hesten går nesten i ett med sneen.»

To tegninger og med tekst fra varmere strøk, dit italieneren fra Alvdal ofte reiste sammen med Kari og venner. Finn Jor Skriver at det er nok samstemmigheten i lynne som gjør at Kjell Aukrust trivdes så godt på sørlige breddegrader. 

 

 

«Om det var Flåklypa eller vertinnen eller middagssolen som fikk familien Aukrust til å flytte, spiller vel en underordnet rolle. Hovedsaken er at de fant veien til Via del Corso der Pensione Norden holdt til i femte etasje. Inngangen på gatenivå var beskjeden, vaktmesteren funksjonerte som velkomstkomite, mer opptatt av sciroccoen enn av nye tilreisende. Vinden tok jo også kraftig fatt i markisen, og regndråpene falt med tyngde.

 

Vel oppe ventet den obligatoriske chianti og en vidunderlig utsikt over Roma. For Kjells øyne ble takene til hele landskap med bakker og topper, fremspring og tilbygg, tårn og spir og ventiler. Her hadde intet offentlig vesen satt grenser for den skapende fantasi. Sammenlagt utgjorde oppfinnsomheten et trivelig kaos, der man med forbauselse observerer at taksteinene danner strenge mønstre i all improvisasjonen.»

 

Om Kjell Aukrust som maler skriver Finn Jor blant annet dette:

 «Noe av det mest interessante ved disse bildene er at Aukrust så langt fra har slått seg til ro i en bestemt stil, snarere tvert imot! Metodisk og med stor oppdagerglede og imponerende sikkerhet har han beveget seg gjennom flere stilarter og motivkretser.»

 Til slutt et av maleriene til Kjell Aukrust. Vanskelig å velge – det blir dette:

«Komposisjonen er både enkel og intrikat, bygget på to diagonaler gjennom det synkende landskapet fra venstre og den ruvende kirkebygningen. Men samtidig har kunstneren så å si skjøvet kirken inn i sentrum ved hjelp av bygningsrekken til høyre, og dessuten betonet himmelrommet ved pinjene, kirketårnet og kampanilen. Øyet vandrer omkring i bildet, fra det ene element til det andre uten å søke ut over avgrensningen.»