«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust,
åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist
nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre
dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.
En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus
er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»
«Våren 1996 sto endelig Aukrustsenteret klart,
tegna av Sverre Fehn. Det vart en overkant stor dag for en urolig og engstelig
gammal mann med hjerteproblemer. Som noen få andre ganger i livet, vart han i
små øyeblikk tagal.
«Jeg er oppvokst i ei fjellbygd det ikke
finnes maken til i hele verden. Det er ei bygd som har gitt en snørrete, liten
guttunge en nistepakke gjennom livet med de gladeste og uforglemmelige
barndomsminner. Og da sier jeg som Ludvig: Gud velsigne Vår Herre og alle
alvdøler,» sa han i åpningstala.»
«Farens sjukdomsperioder, og periodene han var
bortreist, blir ikke nevnt i Kjell erindringsbøker. Heller ikke i intervjuer
eller brev. Kanskje følge sønnen både lettelse og savn da far var ute av huset.
De kunne leve et friere liv noen uker – samles til aftenbønn for den
fraværende.»
Kjells prestasjoner på skolen skapte bekymring, særlig for faren. Når faren blir valgt inn på Stortinget og familien flytter til Oslo, blir Kjell plassert på en snekkerskole. Det var en vondt tid for Kjell med mobbing, og mistrivselen gjorde til at han hadde selvmordstanker. Veien til kunsten begynte da han kom inn under vingene til maleren Henrik Sørensen som også hjalp til at Kjell Aukrust kom inn på Kunst- og håndverkskolen som 16 åring. Det ble starten på hans kunstnerliv.
For meg var det inntil jeg leste boken til Anders Heger I Kjell Aukrusts verden ukjent at Kjell Aukrust også var billedkunstner. I biografien til Løvåsen finnes bildet Villfugl som jeg har kopiert inn innledningsvis, sammen med denne teksten fra et intervju Frelsesarmeen hadde med Aukrust:
«På vei hjem fra Italia kom vi en gang inn i
et forferdelig regnskyll med lyn og torden, og stanset i Lübeck. Der sto
katedralen som ble bombet sønder og sammen under krigen. Vi løp over plassen og
søkte tilflukt i kirken mens det dramatiske uværet raste utenfor. Der inne, bak
et alter, oppdaget jeg tre nonner som sto tett sammen med foldede hender. Det
hele var så andektig, og det grep meg så veldig. Tordenen dundret mellom
veggene mens de sto der stille i bønn.
Det var en slik stillhet og en høytid så stor,
som om Gud selv sto der. Jeg kan ikke forklare hva jeg opplevde, men det var
noen voldsomme greier! Det gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg malte i
ett sett i tre uker, både natt og dag, da jeg kom hjem.»
Den interessante biografien om en stor kunstner og et sammensatt menneske blir presentert slik av forlaget:
Kjell Aukrust var en av Norges mest elskede kunstnere gjennom alle tider. Som tegner, forfatter, filmskaper og humorist har han satt sitt preg på tre generasjoner nordmenn. Alle føler seg litt i slekt med Solan, Ludvig og Reodor Felgen. Men hvor godt kjenner vi mannen som skapte dem?
Sigmund Løvåsen gir oss historien om et eventyrlig kunstnerliv, fra barndommens guttestreker i Alvdal til en feiret og folkekjær forfatter. En fortelling som også innholder prisen det koster å få alle andre til å smile.
I den første utfyllende biografien om Kjell
Aukrust, bygget på et unikt kildemateriale og utallige møter med de som sto ham
nær, kommer vi multikunstneren og mennesket nærmere enn noen gang tidligere.
Beretningen om Kjell Aukrusts liv er fortalt like sprudlende morsomt, vart
poetisk og dypt alvorlig som mesterens egne skildringer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar